Tausheten i en ny begynnelse

Hva må gjøres etter okkupasjonen av Wall Street, nå som protestbølgen som startet langt unna – Midtøsten, Hellas, Spania, Storbritannia – har nådd sentrum og styrket ruller tilbake over resten av verden? En av de store farene demonstrantene står overfor er at de forelsker seg i seg selv, i de gode stundene de har hatt på de «okkuperte» stedene. I San Franciscos utgave av Occupy Wall Street henvendte en fyr seg i oktober til menneskemengden som han inviterte til å delta, som om det var en 60-talls hippie-happening: «De spør oss hva programmet vårt er. Vi har ikke noe program. Vi er bare her for å ha det gøy.»

Å lage karneval er enkelt, men den sanne testen på deres verdi er hva som står igjen dagen etter, hvordan vår hverdag vil forandres. Demonstrantene bør derfor forelske seg i hardt og tålmodig arbeid. De er begynnelsen, ikke slutten. Deres grunnleggende budskap er derfor: Tabuet er brutt, vi lever ikke i den best av alle mulige verdener, vi har lov, vi er endog forpliktet, til å vurdere alternativer. I en slags hegeliansk triade har Vestens venstreside fullført sirkelen: Etter å ha forlatt «klassekamp-essensialismen» til fordel for et mangfold av kamper – antirasistiske, feministiske, osv – har «kapitalismen» nå tydelig dukket opp igjen som navnet på det store problemet. Den første lærdommen av dette er: Legg ikke skylden på andre folk og deres holdninger. Problemet er verken korrupsjon eller grådighet, problemet er systemet som driver folk til å bli korrupte. Løsningen er ikke «Main Street, ikke Wall Street», men å endre på et system der Main Street ikke fungerer uten Wall Street. (…)