Filmkritiker i norske Le Monde diplomatique

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen kommer syklende nedover Karl Johan i et nærmest filmnoiraktig striregn, med én hånd på styret mens den andre prøver å kontrollere en oppslått paraply som ser ut til å leve sitt eget liv. Jeg må innrømme at jeg både er nervøs og nysgjerrig før møtet med denne filmskaperen, med et rykte som ankommer lenge før han skylles inn foran Grand Hotell der vi skal møtes.
Den nå 45 år gamle Jacobsen gjorde seg midt på 90-tallet like beryktet som kjent da han slapp løs trashfilmen på det norske publikum. Godt etablert som norsk søppelkonge fikk han i 2003 likevel et kommersielt gjennombrudd med kortfilmen Fremdragende timer som blant annet vant Teddyprisen i Berlin. Han er kjent for å være personlig og frittalende på grensen til det tourettiske, og har i tillegg levert flere både spissformulerte og velformulerte angrep på norsk film. Når man hever pisken på denne måten blir selvfølgelig fallhøyden stor, og det er kanskje derfor det er en overraskende ydmyk spillefilmdebutant som uttaler seg når vi endelig får satt oss ned.
– Jeg føler ikke at jeg med 5 løgner har laget noen perfekt film, og jeg har heller aldri vært opptatt av å lage noen perfekt film. Jeg mener at filmen ikke skal være perfekt av den enkle grunn at menneskelivet heller ikke er perfekt. Og det er jo nettopp det film bør handle om: Menneskenes vilkår her på jorda. Man prøver jo å være et perfekt menneske og man prøver å lage perfekt kunst, men det har jeg gitt opp for lenge siden, for jeg klarer ingen av delene.
Persongalleriet i 5 løgner reflekterer i aller høyeste grad over dette perspektivet og gir oss fem historier der fokuset ligger på karakterer som på hver sin måte faller utenfor det vi gjerne anser som normalen. Løgnen er muligens en livsløgn, for henholdsvis klovnen, forretningsmannen, den handikappede idealisten, den homofile minstepensjonisten og den ukrainske importbruden. Alle mislykkes i sine forsøk på realisere sine drømmer, men kanskje først og fremst i å se sitt eget liv i et sannferdig lys. For Jacobsen har denne typen karakterer vært et gjennomgående trekk. Han legger ikke skjul på at disse menneskene som alltid er utenfor, tilsidesatt, eller faller utenfor det norske sosialdemokratiets normalitetskrav, i stor grad gjenspeiler hans eget liv.
– Jeg har jo fra min barndom og oppvekst alltid vært utenfor. Jeg har aldri tilhørt det gode selskap. Jeg vokste opp i en borgerlig familie som hadde gått til grunne. Klassisk Ibsen-materiale. Jeg vokste opp i ruinene av det som en gang hadde vært. Poenget er at jeg ble en outcast i alle henseender, og det at jeg var homse var jo selvfølgelig med på å forsterke dette. I tillegg har jeg som menneske alltid vært litt annerledes. Ikke verre eller bedre, men bare annerledes. Jeg befinner meg, som jeg pleier å si, to centimeter fra virkeligheten. Jeg tror kanskje jeg er litt småautistisk og litt schizofren. Ikke mye, men alltid litt annerledes. Dette har gjort at jeg alltid har vært eller følt meg som en utstøtt. Jeg har alltid vært utenfor gruppa, i periferien av livet, og dette går igjen i det jeg gjør. Jeg klarer ikke å delta i normaliteten, klarer ikke å være et gruppedyr som gjør film på riktig måte, eller lever på riktig måte. Jeg har til og med problemer med å bruke kondom når jeg har sex!

JACOBSENS ROLIGE OG VENNELIGE fintrøndersk viker plassen for et støyende latterbrøl, før han bestemt slår fast at dette i aller høyeste grad er et spørsmål om frihet.
– Jeg snakker jo til det kjedsommelige om dette her. Jeg er jo for eksempel dypt opprørt over denne nye loven hvor man tenker å forby kjøp av sex. Det handler om frihet. Om at jeg får være meg selv, bli meg selv og leve som jeg vil. Dette er knyttet til at jeg som barn, for å overleve en oppvekst der faren min var alkoholiker og min mor mye syk, holdt aggresjonen tilbake og utslettet meg selv. Det jeg har jobbet mye med senere er at jeg på grunn av denne oppveksten har et veldig behov for å ta ut aggresjon og være synlig og fri.
– Jeg er vel en slags anarkistisk liberalist, en anarkoliberalist som man kaller det. Det handler om friheten til å være seg selv, om det også betyr friheten til å være irrasjonell, til å være sexistisk, og noen ganger urimelig. Friheten til ikke å ta hensyn, til å være gal og deprimert. Rett og slett friheten til å ta fram mørket i seg selv. Det er dette som truer Norge i dag, den nye koalisjonen av nyfeminister, puritanske kristne og venstresosialister i Ap og Sv som er i ferd med å innskrenke livsrommet kraftig. Dette opprører meg!
På dette tidspunktet begynner unektelig intervjueren å bli litt opprørt han også. Ikke bare fordi situasjonen har blitt en tanke mer terapeutisk enn forutsett, men like mye fordi jeg både føler meg truffet av konspirasjonsteorien og samtidig, innerst inne, har litt lyst til å slutte meg til den. Som ethvert forulempet ego, konkluderer også jeg med at angrep er det beste forsvar, og spør:
– Som i Fremdragende timer, skildrer du i en av historiene i 5 løgner et forhold mellom en prostituert gutt og en eldre mann der selve prostitusjonen er relativt uproblematisk og det utvikler seg varme og nærhet som grenser opp til mer tradisjonelle romanriske skildringer. Hva er det som gjør at denne skildringen skiller seg fra Pretty Woman og andre filmer som kan sies å ha gått i happy hooker-fella?
– Jeg tror ikke på myten om den lykkelige prostituerte. Mitt poeng er at de fleste som prostituerer seg nok er ulykkelige, men skal ikke folk med en fucked up barndom og oppvekst, som er vokst opp i mørket, få søke den bekreftelsen de trenger i mørket? Det er som kvinner som hele tiden finner seg menn som slår. De fleste som prostituerer seg kommer gjerne fra en såkalt underklasse og er gjerne ødelagt både fysisk og psykisk, men disse menneskene må også få lov til å leve ut sin tragedie. Dette høres kanskje hardt ut, men de må få lov til å leve i mørket hvis de vil det. Det er en rett man har. En rett til å gå under hvis det er det man underbevisst har behov for. Men, og det er jo her vårt samfunn er så bra, hvis man vil ha et bedre liv, så skal man også få muligheten til det. Ellers må gutter og jenter som ønsker det, få lov til å prostituere seg. Gutter fra dysfunksjonelle familier, søte unge menn, har jo gode penger å tjene i Oslo, for her er det et underskudd på mannelig prostituerte. Jeg vet ikke hvor mange i Le Monde diplomatiques målgruppe som føler de trenger å vite dette, men likevel, husk og skriv det! – Du snakker altså om at prostitusjon dekker et behov, ikke for kjøperne, men for de prostituerte!?
– Ja, definitivt. Og man må jo spørre seg om hvorfor fenomener som møter så mye motstand, likevel finnes. Dette er samfunnets rasjonelle måte å kanalisere ut ekstra seksuell energi på. Hvis man så stenger for den muligheten, hva skjer da? Tror man at det skal bli mindre voldtekter, mindre familievold og mishandling? Tvert i mot vil det bli flere voldtekter og overfall, mer vold og faenskap. De prostituerte vil få det verre, og titusener av den mannelige norske befolkninger vil bli kriminaliserte fordi de har et seksualliv. Jeg idealiserer verken de prostituerte eller kundenes liv, men jeg ser at det er behov for dette, og dette vil jeg skrive mer om. Det handler om sosial renovasjon og ren ondskap av disse venstrevridde kjøtthuene, for å si det rett ut.
Som et annet venstrevridd kjøtthue sitter jeg der og føler at mitt syn på prostitusjon ikke helt blir hørt. Jacobsen er imidlertid snar med å påpeke at han selv stort sett har tilhørt denne fløyen, og at hans synspunkter like mye handler om kunstnerisk ståsted og kunstens rolle i det sosialdemokratiske Norge, som ren politikk. Til min store lettelse begynner vi i tillegg å snakke litt om film.
– Hvis du er en fri kunstner som for eksempel Jens Bjørneboe, da er du progressiv når det er nødvendig, og reaksjonær når det er nødvendig. Og da er du fri.
– Ta en mann som Lukas Moodyson. For meg er han det svenske sosialdemokratiets hoffkunstner. Han er en fantastisk filmskaper som lager nydelige filmer, men det er hele tiden filmer som bekrefter det sosialdemokratiske samfunnet og deres menneskeideal. Det er hans problem slik jeg ser det. Den dagen han klarer å lage reaksjonær kunst, hvis det er nødvendig for å få fortalt sannheten, da vil jeg få skikkelig respekt for ham. En som tør dette er Lars von Trier. Idiotene for eksempel er jo svært reaksjonær ut fra et integeringsideal, men den er ærlig og sannferdig og definitivt den beste dogmefilmen jeg har sett. JACOBSEN HAR TIDLIGERE kritisert norsk film for ikke å drive med samfunnsanalyse, og
med sitt fokus på karakterer i samfunnets randsoner blir 5 løgner nærmest automatisk en politisk film. Historiene om de som faller utenfor samfunnet sier unektelig mye om hvordan dette samfunnet er skrudd sammen, og Jacobsen slår fast at han gjerne vil oppfattes politisk, selv om det individual-psykologiske fort kommer i forgrunnen. Likevel er det tydelig at behovet for å være politisk ukorrekt veier like tungt. En nordnorsk klovn med kunstneriske ambisjoner, ekstremt usympatisk portrettert av Kim Sørensen, trer her fram som et djevelsk alter ego.
– Ja, det som er deilig med denne kjøpesenterklovnen som ønsker å bli stand up-komiker og kunstner, er at han sier alt man ikke har lov til å si i dag. Da jeg satt meg ned for å skrive den scenen så tenkte jeg at jeg skulle klare å fornærme så mange minoriteter som mulig: Homser, svarte, incestofre, handikappede og så videre. Jeg tror at i et samfunn som vårt, som er så preget av humanistiske idealer, utvikles det en slags humanistisk terror, eller det godes terror som jeg kaller det – og da må noen representere det mørke og det irrasjonelle og tørre å være reaksjonær. For det å være reaksjonær, å la karakterene være rasistiske, urimelige ekle og plumpe, det gir frihet. Det viser seg at veldig mange heterofile menn elsker denne klovnen fordi han sier ting rett ut og representerer noe dyrisk man ikke får lov til å ta ut lenger.
– Kunstens viktigste oppgave i dag er å stå i kontrast til velferdssamfunnet og sosialdemokratiets terrorvelde. Den nevnte koalisjonen av venstresida og puritanere har et så enormt ideologisk overtak. De har jo sannheten på sin side og er så fordømt gode. Det er som Den gode viljen hos Bergmann. En godhet som ødelegger. De snakker hele tiden om ofrene, men begynner selv å skape ofre på den andre siden ved hele tiden å skape nye begrensninger. Jeg har jo selv alltid tilhørt venstresida i norsk politikk, men med denne nye terrorlovgivningen mot røykere, spilleautomater, prostitusjon osv blir det umulig.
– I PORTRETTET AV EN annen karakter, den vellykkede forretningsmannen Torgrim (Gard Eidsvold) som har en gutt med Downs, ser vi en litt annen struktur der vi forholder oss til en som ikke selv er outsideren, men som har problemer med å innlemme det unormale i sin ellers så vellykkede og borgerlige hverdag.
– Det interessante her er at nettopp denne historien er skrevet av Didrik Jacobsen, som var regiassistent på filmen. Dette var hans idé, og det er nok derfor denne historien er litt annerledes. Dette har faktisk andre som har lest manuskriptet påpekt. Utover det så var jeg, når vi utformet forretningsmannen Torgrim, veldig redd for å lage han for karikert slik at det bare ble nok en karikatur av det norske borgerskapet. I norsk film har jo borgerskapet ofte blitt veldig karikert. Men en av de få som har klart å vise fram borgerskapet på en seriøs måte er Anja Breien i Arven der hun skildrer denne samfunnsklassen på en psykologisk-realistisk måte.
– I dag tror man at veien til paradiset går gjennom ytre, materiell suksess. Det er det store kommersielle evangeliet, men det er en like stor løgn som at man blir lykkelig av å være idealist hele livet. Det eneste man kan gjøre som menneske i dag, hvis man har behov for det, er å gå etter sannheten. Det er kunstnerens oppgave, å gå etter sannheten om seg selv eller verden. Og det er med sannheten som med kvalitet: Den er vanskelig å definere, men du vet hva det er når du ser det.
– Vi lever jo i et veldig interessant samfunn der alle de store sannhetene er døde, og mennesket i stor grad er overlatt til seg selv. Utfordringen for folk i dag, noe venstresida har veldig vanskelig for å akseptere, er at hvert menneske skaper sitt eget liv og i stor grad kan velge fra både øverste og nederste hylle. Og veldig mange velger et liv som blir politisk ukorrekt. Man kjøper seg dyre ting, eller man tar plastisk kirurgi, man skaper sitt eget liv. Hva er frihet? Jo, nettopp det å kunne velge. Og de fleste av oss har nå materielt grunnlag for å kunne velge annerledes. Det lykkesamfunnet man kjempet for er her nå. Man kan velge å reise både sosialt, økonomisk, kunnskapsmessig og materielt. Men så velger man gjerne ikke slik som folk på venstresida vil at man skal velge.
– Men er ikke postuleringen av disse valgmulighetene like mye en løgn? Det er da strukturer i samfunnet vårt som mer eller mindre tvinger folk til å «velge» statusgjenstander, plastisk kirurgi og dyre klær?
– Jo da. Vi er jo gruppedyr som forstår oss selv gjennom å reflektere oss i andre. Men mennesket har alltid søkt å være mest mulig attraktivt. Det har med tilgang til sex og kjærlighet å gjøre. Og folk har vel i alle moderne siviliserte samfunn ønsket mest mulig lykke og rikdom.
– Forskjellen i dag er at etter 1900-tallet, etter folkets århundre som BBC kalte det, etter at det alminnelige mennesket kom i fokus og det store flertallet fikk de materielle forholdene på plass, så har man kommet et sted der vi nå i mye større grad kan velge. Men det som henger igjen, er mødrene og fedrenes arv, deres arvesynd. Noen er heldige og vokser opp i en lykkelig familie og arver lykken, mens noen, som meg, arver ulykken. Det som er interessant er at hvis du er vant med negativ bekreftelse, så er det det som gjør deg trygg. Du blir like avhengig av negativ som av positiv bekreftelse, og oppgaven for disse menneskene blir å lære seg å sette pris på det positive.
– TILGANG TIL SEX og kjærlighet er et høyst aktuelt tema i de fem historiene, og kanskje spesielt for den handikappede Amnesty-aktivisten Kristin (Charlotte Frogner) som sitter i rullestol?
– Utgangspunktet mitt for å skrive om henne er verdens elendighet. Det er jo som man gjerne ser hos unge mennesker, og som jeg kjenner igjen fra meg selv, at man skal ut å redde verden. Og hennes måte å være sterk på er å være god og en flink medlemsverver for Amnesty. Men dette er jo ikke nok. Disse unge pene menneskene er jo også dyr. Og når man møter dyret i seg blir det ofte hensynsløst. Som ung tror man ofte det er nok å være god, men så handler det om du er pen, og om du er sexy eller ikke. Det er ikke nok å være en god og snill idealist for å få knulle. Dyret tar ikke noe hensyn og det gode seirer ikke nødvendigvis til slutt, men man kan jo håpe at sannheten gjør det. Seksualiteten har sin egen etikk og moral, det er dyrets og jungelens etikk, og den er like viktig som samfunnets etikk og moral. Men den er grusom fordi den ikke tar noen hensyn.
– Likevel er det håp i alle historiene, på tross av alle løgnene?
–Ja, men det var jo ikke egentlig sånn jeg hadde tenkt det. I utgangspunktet skulle det gå ille med alle, og så skulle det siste bildet vise alle på vei til himmelen. Men så kom Didrik Jacobsen inn og tvang meg til å skrive inn en 20-30 sider med håp mot slutten. Og så har jeg skjønt at det selger, så… jaja. (Her ler han støyende men besinner seg med en alvorlig rynke i pannen.)
– Men det er jo alltid et håp, eller i det minste en åpning mot noe annet. Det er det jeg selv opplever i mitt eget liv. For noen år siden gikk jeg gjennom en veldig dyp krise der jeg følte at enten måtte jeg dø, eller så måtte noe i meg dø. Heldigvis var det noe i meg som døde. Jeg dro til Thailand med en venn, jeg fikk oppleve kjærligheten og dette ga meg videre kraft til å ta med manuset til en ordentlig produsent. De fikk manuset til en dyktig filmkonsulent i Nikolaj Frobenius og så ble prosjektet plutselig mulig. I en lang periode levde jeg virkelig i mørket og var nesten i ferd med å gå inn i galskapen, men jeg klarte å velge noe annet. Derfor sitter jeg her og kan vente på min egen premiere.
– Du er en person som hele tiden har beveget deg i utkanten av det etablerte. Hvordan føles det nå å bli tatt inn i varmen med støtte fra filmfondet og det etablerte smaksapparatet rundt filmen du lager?
– Problemet med norsk film er at det er for få genuine kunstnere som jobber med film i Norge. Det er for mange pene unge menn fra Oslo 2 og for få pasjonerte halvgale filmkunstnere.
– Det tilfredsstillende med å befinne seg i utkanten er jo at du kan gjøre hva du vil. Jeg har jo vært så genial at jeg har laget såkalt trashfilm, så hvis folk sier at du bare lager søppel, så kan du si «ja, nettopp». Nå kan jeg plutselig veies og finnes for lett. For første gang jobber jeg med et kommersielt produkt, jeg jobber med et kunstobjekt som blir tatt hundre prosent på alvor og som skal vurderes med argusøyne. Dette er veldig skummelt, for jeg har jo ikke laget en perfekt film. Men jeg har laget den filmen jeg har klart å lage og en film som følelsesmessig er på plass. Og neste gang lager jeg en enda bedre film.
© norske LMD


Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: