For tretti år siden drømte bevegelsen for fri programvare om en digital utopi der alle fritt kunne bruke dataprogrammer og videreutvikle dem. I dag finnes det frivillige arbeidet fortsatt, men fruktene høstes av datagigantene.
Den «immaterielle» dataindustrien har lenge framstått som en naturlig alliert i kampen mot global oppvarming. Denne illusjonen er nå i ferd med å briste, for industrien har enorme miljøkostnader, og de vokser raskt.
Amazons Jeff Bezos har lovet ti milliarder dollar til kampen mot klimaendringene. Men Amazon er en av verstingene i en dataindustri som både hjelper oljeselskaper med å pumpe opp mer olje og selv forbruker enorme mengder ikke-fornybare ressurser.
Hver profil, hver «liker», hver tweet, hvert søk, hvert klikk heller en dråpe av salgbar informasjon ned i havet av nedkjølte servere som Amazon, Google og Microsoft har installert på hvert kontinent. Men persondataene kan få en annen skjebne.
Teknologiselskapet Uber gjør bileiere til uformelle taxisjåfører. Dette har ikke bare skapt furore blant profesjonelle taxisjåfører: Navnet er nå blitt symbolet på koblingen mellom ny teknologi og et usikkert arbeidsliv.
Teknologi er løsningen på alle våre problemer, blir vi ofte fortalt, men denne ideen synes snarere å dekke over de sosiale og økonomiske konsekvensene av digitaliseringen av hverdagen.
Spam startet som en intern nerdespøk, for så å bli svindel og ende opp som automatisert kriminalitet og falsk menneskelighet.
Amerikanske myndigheters spionering vekker oppsikt. Samtidig øker en annen overvåking. De private nettgigantene perfeksjonerer stadig sin sporing og innsamling av persondata. Ingenting unnslipper dem: Alt du gjør, stedene du oppsøker, varene du kjøper, folkene du møter.
Edward Snowden har avslørt at de multinasjonale nettgigantene bistår USAs etterretningstjenester. Selv nekter de for dette, men for bare få år siden kom de med skjult kritikk av USAs nettpolitikk.
Snowdens avsløring av USAs omfattende nettovervåking sjokkerer myndigheter verden over, men allerede for femten år siden brøt en lignende skandale ut, Echelon.
Amerikanerne bryr seg ikke lenger om overvåkning. I over et århundre kjempet borgerne og rettsvesenet iherdig mot sikkerhetstjenestenes og politiets forsøk på å avlytte personlig kommunikasjon. Den tiden er ugjenkallelig over.
I nettets tidsalder er befolkningen ikke lenger en masse, men et subtilt nettverk av interaksjoner. Markedsførere og sosiologer gransker nå de intime koblingene og individuelle gestene for å kartlegge samtidens tendenser og styre samfunnet.
Amerikanske myndigheter går hardt til verks mot varslere og nettaktivister.
Skal multinasjonale selskaper, USA eller brukerne forvalte internett? Amerikanske myndigheter og selskaper har tilnærmet monopol på forvaltningen av nettet. Nå reiser andre land seg mot USAs retorikk om «nettfrihet».
For politiske institusjoner er de ubegripelige. For copyright-organisasjoner er de en pest og en plage. «Anonym» er blitt navnet på en bevegelse som bruker enkle verktøy og regler for å koordinere stadig mer politisk motiverte kollektive protestaksjoner, særlig mot autoriteter som forsøker å regulere nettet.
Tidligere frivillige bloggere anmeldte i april nettavisen Huffington Post. De krever 105 milliarder dollar for sine bidrag etter at nettgiganten AOL overtok avisen. På seks år har den amerikanske venstresidens mediehåp blitt til en multinasjonal pengemaskin, til stor misnøye for de mange ubetalte bidragsyterne som bygde opp avisen.
Datalagring har i de siste årene ført til at politi, etterretningsvesen og selskaper i Polen, Nederland og Tyskland har forsynt seg grovt av data om nett- og telefonibruk. I flere tilfeller har journalisters hemmelige kilder vært et eksplisitt mål. Personvernforkjempere i Polen mener dagens datamisbruk overgår overvåkningen i kommunisttiden.
Avsløringene om krigen i Afghanistan har nettstedet Wikileaks vist hvor mektige «sosiale medier» kan være. Men Wikileaks markerer på ingen måte slutten for sensuren, nasjonalstaten og de tradisjonelle mediene.
EUs datalagringsdirektiv skulle fremme like konkurransevilkår for industrien, og gjøre det enklere å samarbeide om kriminalitetsbekjempelse over landegrensene. Lite tyder på at det er blitt realiteten. Hva gikk galt for direktivet som hadde alle forutsetninger for å seile smertefritt gjennom EU-systemet etter 11. september 2001?
Kybernetikk–ordet gir uunngåelig assosiasjoner til en sentralisert makt som styrer menneskene gjennom tusenvis av kommunikasjonskanaler. Dette bildet stemmer ikke helt, det viser erfaringen Salvador Allendes regjering gjorde seg i 1972.
Nyere nettkritikk profiterer på besettelsen på alt som har å gjøre med sinn, hjerne og bevissthet, med advarsler om at farten i de digitale nettverkene gjør oss dummere. Dette er særlig påfallende nå når kommersielle nettaktører er i ferd med å kolonialisere sanntiden.
Framtidsutsiktene for internett presenteres ofte enten som utopier om digital overflod eller orwellske dystopier. Kommersielle aktører forsøker fortsatt å erklære permanent unntakstilstand, samtidig som stadig større deler av folket ser på nettet som et grunnleggende fellesgode.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi var en sentral faktor i spredningen av finanskrisen i 2008. Sektoren, som i sin tid var svar på en annen krise, er også blitt hardt rammet. Samtidig har krisen banet veien for et knippe mektige amerikanske selskaper. Spørsmålet er imidlertid hvor lenge USA klarer å kontrollere teknologien og markedet, etter hvert som India og Kina investerer mer penger på nettet.
I forrige utgave så Le Monde diplomatique nærmere hvordan ny teknologi har forandret salg og distribusjon av musikk og film på verdensbasis. Vår gjennomgang av den teknologiske utviklingen og omsetningstallene, viser at det er stor usikkerhet om bransjen har tapt penger på piratvirksomheten. Står tiltakene bransjen ønsker i stil med de uklare dataene?
