Hjertet til venstre, stemmen til høyre

Et spøkelse hjemsøker den politiske eliten i Storbritannia: det spøkelset heter Ukip. I årets valg til Europaparlamentet påførte dette opprørske høyrepopulistiske partiet de tre store partiene et sviende nederlag – altså ikke bare regjeringspartiene De konservative og Liberaldemokratene, men også opposisjonspartiet Labour. Det er mer enn hundre år siden sist et annet parti enn Labour eller De konservative vant i et nasjonalt valg. Ukips leder Nigel Farage, som omhyggelig har kultivert en øl-tyllende, frittalende og folkelig profil, hadde lovet et «politisk jordskjelv»; og det leverte han også.

Ukip er et komplekst politisk fenomen. De er vanskelige å sammenligne med partier som Frankrikes Front National eller andre europeiske partier av høyreekstrem avstamning. Partiet ble opprinnelig stiftet som The United Kingdom Independence Party i 1993 av en selverklært sentrum-venstreakademiker ved navn Alan Sked, hovedsakelig som et ensaksparti som kjempet for å melde Storbritannia ut av EU. Opposisjonen mot det europeiske prosjektet har ikke akkurat begrenset seg til Storbritannias ytterste høyrefløy, tradisjonelt sett. Det var den konservative regjeringen ledet av Ted Heath som tok landet inn i det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1973. Margaret Thatcher, som da var statsråd for De konservative, var blant dem som ivret for medlemskap. De mest høylytte motstanderne i saken var venstresiden i Labour; de mente at EEC var en institusjon av den kalde krigen som sementerte kapitalistiske patentløsninger i lovform og hindret sosialistiske ambisjoner som nasjonalisering og et organisert arbeidsliv. Etter at Labour vant valget i 1974, så de seg tvunget til å holde en folkeavstemning, hvor erfarne Labour-politikere – som den ikoniske venstreradikale lederen Tony Benn – støttet utmelding. Selv om velgerne med overveldende flertall støttet medlemskap, fikk flere av de venstreradikale EEC-motstanderne i Labour senere sentrale roller i partiet, og ved valget i 1983 foreslo de igjen at Storbritannia skulle melde seg ut. (…)