Islamofobi eller fattigfrykt?

Problemer knyttet til innvandrere tolkes sjelden med andre faktorer enn kulturell bakgrunn. Men sosiale og økonomiske dimensjoner hører også med i analysen.

februar 2015

Flere franske elever nektet å holde ett minutts stillhet etter angrepene mot Charlie Hebdo og kosher-butikken Hyper Cacher. Et av argumentene deres var dobbeltmoralen i den franske ytringsfriheten: Hvorfor snakkes det så mye om angrepene i Paris, mens folk dør i Midtøsten uten at noen bryr seg? Hvorfor kan Charlie Hebdo krenke muslimenes profet, mens komikeren Dieudonné ikke får lov til å kritisere jøder? Spørsmålet er åpenbart så presserende at Frankrikes utdanningsminister Najat Vallaut-Belkacem 15. januar sa at lærerne må få opplæring til å svare.

Opplæringen vil utvilsomt lene seg på argumentet både media og politiske partier har brukt siden karikaturstriden begynte: Det er en vesensforskjell mellom tegninger som troende finner blasfemiske og ulovlige antisemittiske utsagn som angriper folks menneskeverd. Denne forklaringen vil neppe få rebellene til å tie. Bak både Dieudonné og karikaturene ulmer nemlig et dypereliggende problem: Intellektuelle som Alain Finkielkraut, Eric Zemmour og Philippe Tesson, og aviser som Le Point, L’Express, Valeurs actuelles og Le Figaro får så å si ustraffet kritisere islam, som en bakstreversk religion og en «trussel mot vårt lands identitet» (for å sitere den høyreorienterte nettavisen atlantico.fr, som garantert ikke omtaler andre religioner på samme måte). «Dieudonné er populær fordi han sier at man nærmest ustraffet kan krenke svarte, arabere, muslimer, med andre ord de ’mindreverdige’, mens det er nesten umulig å krumme et hårstrå på en jødes hode eller å kritisere Israel uten umiddelbart bli stemplet som antisemitt,» mener etnologen Jean-Loup Amselle. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal