«Profeten er det eneste vi tror på»

Arbeidsledigheten er høy og mulighetene få for innvandrerungdom i forstedene. Wissem og Nabil er sønner av algeriske arbeidere og vokste opp i samme nabolag. Etter en småkriminell ungdomstid har den ene viet seg til religionen, den andre til fagforeningsarbeid.

februar 2015

«To dager brukte de, bare to dager, på å finne Kouachi-brødrene og skyte dem.» En stor vintersol lyser opp motorveien der 22 år gamle Wissem kjører i sikk-sakk mellom bilene. «Jeg tenker på brødrene mine … skjønner du?» Jeg skjønner. Jeg skjønner at Wissem blir mismodig, han skrur opp lyden på bilradioen og tier, minnes. Begge storebrødrene hans, Bashir og Yassin, mistet livet før fylte tretti, og gjerningsmennene er fortsatt på frifot. Det er litt over to år siden nå, Bashir hadde brutt seg inn i en villa sammen med en kamerat. En nabo som var på vei hjem fra villsvinjakt, kom forbi og drepte ham med et skudd i hodet. Drapsmannen satt en time i varetekt, før saken ble henlagt. Det ble hevdet at han handlet i nødverge. Men Bashir ble drept da han flyktet fra stedet i en bil. Noen måneder senere ble Yassin plaffet ned med kalasjnikov midt på gata. «Alle veit hvem som gjorde det. Snuten også, men de gjør ingenting: En araber mindre, det passer dem bra.» Han konstaterer det rolig, som noe trivielt, sier det nesten uten sinne, og på bilradioen spilles en raplåt som Wissem begynner å nynne til: «Flere ungdommer på likhuset er færre ungdommer i blokkene / Livet mitt, du kan det utenat, for det er det samme overalt / Jeg skal knulle Frankrike helt til hun elsker meg.


(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal