Historiker



Bretton Woods-systemet, implementert av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, ble opprettet etter 1945 for å forhindre repriser på mellomkrigstidens økonomiske kriser, som i stor grad forårsaket depresjon, fascisme og Den andre verdenskrig. Dette systemet kollapset imidlertid i 1971, da USA opphevet gullstandarden, og siden da har det vært flere økonomiske kriser, både små og store, med merkbare konsekvenser for IMF-medlemmene. Verdensøkonomien har også gjennomgått dype og grunnleggende endringer, for det meste i forbindelse med transaksjoner over grensene, særlig det siste tiåret, noe som i det store og hele har gjort nasjonale reguleringer virkningsløse. Ifølge Kern Alexander, Rahul Dhumale, og John Eatwell, tre viktigere rådgivere for flere internasjonale organisasjoner opprettet etter 1945, har slutten på Bretton Woods-regimet «ført til en gjenoppblomstring av mellomkrigstidens grunnlag for kriser på mikroøkonomisk og makroøkonomisk nivå».¹ Klassiske økonomer forventet at en liberalisert, avregulert verdensøkonomi skulle kunne korrigere seg selv, og at påvirkningen fra private interesser automatisk ville stabilisere den. Men Washington-konsensusen og avreguleringen den amerikanske regjeringen, IMF og Verdensbanken har kjempet så innbitt for de seneste tiårene har også ført til frykt for økonomiske kriser og en «smittefare» dens tilhengerne knapt hadde ventet.

Det som er unikt ved dagens situasjon er at de som har lidenskapelig tro på privat eiendom og kapitalisme som et idealt system nå er svært så pessimistiske hva mulighetene til å unngå framtidige kriser angår. Og det er enda mer foruroligende at de ikke engang vet hvordan systemet fungerer. Denne uvitenheten alene er et hinder for all innsats som søker å regulere og stabilisere økonomien. Både hva størrelse og kompleksitet angår er verdensøkonomien langt mer intrikat – og mer sårbar – enn den var for 20 år siden. Gammeldags kapitalisme, forstått som et spill om profitt og tap, slik både tilhengere og motstandere definerte den, er i ferd med å dø ut. Det blir mer og mer vanlig at taperne kausjoneres ut eller får statsstøtte (under den amerikanske låns- og sparekrisen på 80-tallet brukte regjeringen alt i alt 800 milliarder dollar for å redde industrien). Dette gjelder både kriser innenlands og utenlands – Mexico og Argentina er to av mange eksempler på hvordan nasjonalstater og IMF kommer bankene til unnsetning. For å nevne bare en av talløse trender: For bare et par tiår siden tilsvarte daglige betalinger for transaksjoner med utenlandsk valuta mer eller mindre en stor amerikansk banks grunnfond. I dag tilsvarer dette det samlede grunnfondet til de 100 største bankene i landet.
Den globale finansstrukturen er i dag mindre gjennomsiktlig enn noensinne. Finanseventyrere skaper stadig nye «produkter» som setter både nasjonalstater og internasjonale banker på prøve. IMFs administrerende direktør Rodrigo de Rato sa seg i slutten av mai 2006 bekymret for disse nye risikoene, som forsterkes av den amerikanske dollarens lave verdi og det økende handelsunderskuddet. «Verden har gjort lite for å forberede seg på det som kan være den neste store krisen.» Stephen Roach

De Ratos frykt viser at IMF har gjennomgått både strukturelle og intellektuelle kriser: Strukturelt: Dets utestående kreditt og lån har sunket drastisk siden 2003, fra mer enn 70 milliarder dollar til litt over 20 milliarder dollar i dag. Dermed har dets innflytelse på u-landenes økonomipolitikk blitt kraftig redusert, og inntektene lavere enn det dets kostbare virksomhet krever. IMF medgir at det har blitt «kvantitativt marginalisert».² En stor del av problemene kommer av at verdensprisene på varer tradisjonelt eksportert av u-land har doblet siden 2003. Særlig gjelder dette olje, kobber, sølv, sink, nikkel og liknende. Denne prisøkningen vil antakelig vare ved fordi rask økonomisk vekst i Kina, India og flere andre steder har skapt nye forespørsler som ikke fantes tidligere, da handelsbalansen systematisk favoriserte de rike landene. USA har vært vitne til at dets egen ressursposisjon internasjonalt reduseres, mens andre oljeeksporterende land, samt Japan og flere andre asiatiske land, har fått langt mer makt de siste ti årene, og i stadig større grad blitt USAs kreditorer. USAs underskudd blir stadig større, fordi amerikanerne importerer mer enn de eksporterer, og dermed synker også dollaren i kurs. Bare fra 2001 til 2005 har den tapt hele 28 prosent i forhold til euroen.
IMF og Verdensbanken kom svært dårlig ut av de økonomiske krisene som herjet i Øst-Asia, Russland og flere andre steder fra 1997 til 2000, og flere av organisasjonenes ledere mistet troen på de anarkistiske premissene (nedarvet fra klassisk økonomisk la-skure-mentalitet) som inntil da hadde vært deres økonomipolitiske rettesnor.
Intellektuelt: Både IMF og Verdensbanken er nå langt mer på defensiven, og vedgår at premissene som lå bak deres opprettelse i 1945 er lite relevante i forhold til hvordan verden fungerer i dag. Flere i IMF innrømmer at «vår kunnskap om økonomisk vekst er ekstremt mangelfull», og det kreves nå «større ydmykhet» fra pengefondets side.³ IMF erkjenner at internasjonal økonomi har gjennomgått drastiske endringer siden begynnelsen, og som Stephen Roach i investeringsbanken Morgan Stanley sier det: «Verden har gjort lite for å forberede seg på det som kan være den neste store krisen.»⁴ Det globale økonomiske systemet har forandret seg radikalt. Investeringsselskap og store banker har tatt over etter nasjonale banker og internasjonale organisasjoner som IMF. I mange investeringsbanker har børsmeglere på lykkejakt tatt over etter mer forsiktige, tradisjonelle bankierer og eiere fordi kjøp og salg av aksjer, gjeldsbrev, avledede kontrakter og liknende nå er mer profittbetinget. Regelen er at man må ta store risikoer for å få resultater, mens man tidligere var langt mer konservative og sparsomme. Børsmeglerne har alltid fått fortjeneste etter profitt – både fiktiv og virkelig – og har derfor tradisjonelt satset tidligere overskudd. Lave renter og banker som mer enn gjerne vil låne penger til risikofond⁵ og firmaer som arrangerer fusjoner og kjøp, har gitt disse og andre aktører i USA, Japan og andre steder et mandat til å delta i det økonomiske spillet. Noe som i sin tur har ført til en flom av tvilsomme fusjoner som en gang i tiden ville blitt karakterisert som dumdristige. I noen tilfeller gjør «rekapitalisering med lånte midler» det mulig for dem å betale enorme avgifter og dividender ved å legge dette til et selskaps gjeldsbyrde. Det som skjer i etterkant er noen andres problem. Investeringsbanker har siden begynnelsen av 2006 i stor grad utvidet lånene sine for å kjøpe på kreditt, og slik skyve de kommersielle bankene ut av det markedet de en gang dominerte. For å få kontroll over en større del av markedet inngår de mer risikofylte avtaler, og øker sannsynligheten for at de gjeldstyngede selskapene aldri kan innfri gjelden sin – de «lever farlig», for å bruke uttrykket til ansvarlig leder for Standard & Poor sin låneseksjon.⁶ I juli måned skrev Financial Times: «Observatørene spår en kraftig økning av mislighold blant gjeldstyngede selskap.»⁷
Det finnes færre legale klausuler for å beskytte investorene, så det er minimale sjanser for at utlånere tvinger dårlig styrte firmaer til å bryte kontraktene. Investorene vet at innsatsene deres blir stadig mer risikofylte, og risikofond gjør det slik vanskeligere for dem å ta tilbake pengene de har satset. Børsmeglerne ser på seg selv som mellomledd mellom de tradisjonelle låntakerne (både nasjonale og individuelle) og markedene. De avregulerer den globale finansstrukturen, og gjør den langt mer sårbar for kriser. De vil oppnå høy avkastning, og tar stadig større risikoer for å få det til.
I mars i år publiserte IMF med uvanlig høytidelighet Garry J. Schinasis bok Safeguarding Financial Stability. Schinasis bok er alarmerende, og den både avslører og dokumenterer til den minste detalj IMFs største frykt. Kort sagt har «avregulering og liberalisering», som IMF og tilhengerne av Washington-konsensusen kjempet for i flere tiår, blitt et mareritt. Avregulering og liberalisering har ført til «enorme private og sosiale fordeler», men det «innebærer også en mulighet (ikke nødvendigvis en absolutt sannsynlighet) for økt sårbarhet og ustabilitet, systemisk risiko og skadelige økonomiske konsekvenser.» Schinasis bok er svært veldokumentert og bygger godt opp under hans konklusjon om at irrasjonell utvikling av verdensøkonomien, kombinert med avregulering og liberalisering, har «skapt et spillerom for økonomisk innovasjon og bedret mulighetene for risikotaking». Schinasi og IMF kjemper for et radikalt nytt rammeverk for å overvåke og unngå mulige problemer, men deres suksess «kan ha like mye med flaks» som med politikk og markedsovervåkning å gjøre. Overlate framtiden til ren flaks var imidlertid ikke det løftet økonomene ga oss til å begynne med.⁸
En enda mer alarmerende studie ble omtrent samtidig ført i pennen av tre spesialister på det økonomiske «establishment», Kern Alexander, Rahul Dhumale, og John Eatwell: Global Governance of Financial Systems, utgitt av IMF. De analyserte myriaden av problemer forårsaket av liberaliseringen av den globale finansstrukturen. De mener at liberaliseringen og avreguleringen har gjort «nasjonale økonomiske system mer sårbare overfor økt systemisk risiko og et økende antall økonomiske kriser».⁹ IMF deler de konservative bankekspertenes mening om at den globale finansstrukturen er blitt langt mer prekær.
Den økonomiske krisen i Argentina viste at land som ikke gir etter for press fra IMF og bankindustrien kan benytte seg av forbindelser med bankierer og andre IMF-medlemmer – særlig i USA – og dermed unngå mange, om ikke alle, utenlandske krav. Omtrent 140 milliarder i gjeldsbrev til private kreditorer og IMF sto på spill, og mot slutten av 2001 endte det hele i historiens største nasjonale mislighold. På 90-tallet var flere banker ivrige etter å låne penger til Argentina, og de måtte betale dyrt for det til slutt. Siden da har vareprisene tatt fullstendig av, vekstraten i u-land var i 2004 og 2005 mer enn dobbelt så kraftig som de rike landenes (dette mønsteret vil angivelig fortsette helt fram til 2008), og allerede i 2003 sto u-landene for 37 prosent av direkte utenlandske investeringer i andre u-land. Kina sto for det meste av denne veksten, men dette betyr også at IMF og rike bankierer i New York, Tokyo og London har mindre innflytelse enn noensinne. På tross av deres løfter etter de økonomiske krisene i u-landene mot slutten av 90-tallet om at de kom til å være mer forsiktige i framtiden, satser bankene like mye nå som før på nye porteføljeaksjer og gjeldsbrev. Grunnen er kontantoverskudd og høyere avkastninger i Zambia eller på Filippinene: «The love affair is back on», som en bankmegler sa.¹⁰ Økt kompleksitet i verdensøkonomien og WTOs endeløse forhandlinger har ikke maktet å overvinne proteksjonismen og subsidiene som har forpurret drømmen om globale frihandelsavtaler og slutten på trusselen om handelskriger. Muligheten for langt større ustabilitet – og større farer for de rike – er nå til stede i hele verdensøkonomien.
Det globale økonomiske problemet vi nå ser begynnelsen av er uløselig knyttet til amerikansk skatte- og handelsunderskudd, som øker i raskt tempo. Siden Bush ble president i 2001 har han økt den føderale lånegrensen med mer enn 3000 milliarder dollar. Den nærmer seg nå 9000 milliarder dollar. Så lenge dollaren fortsetter å synke i kurs, vil banker og investorer prøve å holde på pengene sine, og risikofylte finanseventyr vil i stadig større grad være bryet verdt. Dette er dagens kontekst, men Washington kjempet for større økonomisk liberalisering lenge før dollaren ble svekket. Det finnes nå minst 10 000 risikofond, og 80 prosent av disse er registrert på Caymanøyene. De 400 som har mer enn en milliard å rutte med står for 80 prosent av forretningene. De kan ikke reguleres. De har over 1500 milliarder dollar i ressurser, og daglig global derivatomsetning er på vel 6000 milliarder – og det tilsvarer halvparten av USAs økonomi. Med det euforiske økonomiske klimaet vi har hatt de siste fem årene har de fleste vunnet, men noen har tapt, trass i gode tider. Nesten 1900 risikofond ble opprettet fra august 2005 til august 2006, men 575 ble avviklet kort tid etter. Standard & Poor har uttrykt ønske om å rangere deres kredittroverdighet, men har ennå ikke gjort det. De største fondene hevder de bruker datamodeller for å megle, og tre av de ti største påstår at de kun tar kvantitative avgjørelser. En av de mest alvorlige truslene mot verdensøkonomien etter 1945, sammenbruddet i risikofondet Long-Term Capital Management (LTCM) høsten 1998, involverte et selskap kjent for dets matematiske handelsteknikker utregnet av to nobelprisvinnere. Kombinert innsats fra Washington og Wall Street forhindret en katastrofe da, men dagens risikofond er altfor store, og kan ikke reddes så lett.
Risikofond er utrolig konkurransedyktige og satser som oftest nærmest alt. De tar store sjanser, og tiltrekkes derfor av kredittderivater og liknende kontrakter og garantier som lover store penger. Kredittderivatmarkedet var nærmest ikke-eksisterende i 2001, vokste ganske langsomt fram til 2004, og skjøt til himmels i 2005, da det kom opp i 17,3 billioner dollar.¹¹ Flere andre finansinstrumenter kommer nå til, og markedene åpnes for såkalte credit default swaps (som beskytter mot mislighold), binære opsjoner og kredittderivater.
Hva er egentlig kredittderivater? Financial Times’ fremste kjenner av kapitalmarkedet, Gillian Tett forsøkte å finne det ut – uten hell. For omtrent ti år siden var en del bankansatte i J. P. Morgan på tur til Boca Raton i Florida. De drakk, kastet hverandre i svømmebassenget og så videre. Og mellom to drinker kom de opp med konseptet til et nytt finansinstrument som var for komplekst til at det kunne kopieres uten videre (finansielle ideer har ikke opphavsrett) og som de visste de kunne tjene penger på. Gillian Tett er svært kritisk til denne mekanismen som hun mener kan framprovosere en kjedereaksjon av tap, som i sin tur vil sluke risikofondene som har kastet seg for raskt inn på markedet. Bankierene har blitt «ultrakreative […] i sin innsats for å kutte opp og fordele risiko, i denne avviklingenes tid», konkluderer hun. Financial Times har de siste månedene hatt flere artikler om «finansielle trolldomskunster», og de er klart skeptiske til disse nye finansinstrumentenes midler og mål.¹²
Avinash Persaud, en av de store finansguruene, har slått fast at det er den lave renten som har fått investorer til å bruke lånte penger for å spille på markedet, og at «synkende innflytelse er like uunngåelig som at natt følger dag… det er bare et spørsmål om timing». Risikofondene har brått blitt langt mer intrikate i sin søken etter trygghet. De er blitt «tvunget til å selge sine mest likvide investeringer.» «Jeg tror ikke det vil bli noen lykkelig slutt her», konkluderte Gillian Tett da hun kartla et par forsinkede forsøk på å redde risikofondene fra deres egen galskap.¹³
Den amerikanske investoren Warren Buffett, en gammel traver i gamet, kaller kredittderivater «finansielle masseødeleggelsesvåpen». De sikrer mot mislighold, og oppmuntrer til større gambling og kredittutvidelse. Enron benyttet seg i stor grad av kredittderivater, og det var en av hemmelighetene bak deres suksess – og også deres konkurs med tap på 100 milliarder. Kredittderivatene er fullstendig ugjennomsiktige, og de overvåkes ikke på noe vis. Ifølge en finansdirektør eksisterer mange av disse innovative finansinstrumentene kun i en virtuell verden, og ofte er de rett og slett bare skattesmutthull for de ultrarike.¹⁴
Ifølge flere finanskontrollører og bankierer, forstår bankene rett og slett ikke hvordan markedet fungerer og hvem som eier hva. Sammenbruddet i risikofondet LTCM i 1998, som bare involverte rundt 5 milliarder dollar i stamaksjer, viste dette. Finansstrukturen er nå langt større og langt mer kompleks. De ti største risikofondene alene satt i mars 2006 på 157 milliarder dollar. Risikofondene presenteres som ærlige og redelige, men de som styrer dem lønnes etter hvor mye profitt de gir, og det betyr at de må ta stor risiko. Det finnes flere tusen risikofond, og mange samler innsideinformasjon. Dette er teknisk sett ulovlig, men det forekommer like fullt.
Det er utbredt enighet om at farenivået stiger. Det at nasjonalbudsjettene stadig er i ubalanse, på grunn av økte utgifter eller skattekutt for de velstående, kan vi sette i parentes, men ubalansen i aksjemarkedet og råvaremarkedet kan vi ikke se gjennom fingrene med. Det var dette som førte til at risikofond i mai i år hadde langt lavere avkastning enn de har hatt på ett helt år. Man kan fremdeles tjene store penger på risikofond, men de blir stadig mer farlige.
Problemene er strukturelle, slik bedriftenes gjeldsrate i forhold til kjerneinntekt viser. Denne har vokst fra fire til seks på ett år. Så lenge rentenivået var lavt, var lån med minimal egenkapital løsningen. Med risikofondenes og andre finansinstrumenter finnes det nå et marked for ukompetente, gjeldstyngede selskap. I begynnelsen av september annonserte Ford Motor Company at det hadde årlige tap på 7 milliarder dollar, og aksjekursen steg med 20 prosent. De reglene man før i tiden forbandt med kapitalisme, som ærlighet, profitt og så videre, er ikke lenger holdbare.
Problemene er av svært forskjellig natur, nesten surrealistiske, og må også ses i sammenheng med markedets kompleksitet. Mot slutten av mai avslørte The International Swaps and Derivatives Association (ISDA) at det i en av fem transaksjoner vedrørende kredittderivater (mange på milliardnivå) begås store ukorrektheter. Økende handelsvolum har ført til flere ukorrektheter. Over 90 prosent av alle kontrakter inngått i USA var nedskrevet på papir, ofte på løse ark, og ikke registrert på skikkelig vis. I 2004 sa daværende formann for sentralstyret i USAs sentralbank, Alan Greenspan, at han var «rett ut sagt sjokkert» over tingenes tilstand. Forsøk på å rydde opp i dette rotet begynte først i juni i år, og de har langt igjen for å løse et enormt problem som bare øker i størrelse og angår svimlende summer. Det er et enda mer alvorlig problem at avregulering og nye finansinstrumenter har ført til mange former for viktig informasjon som ikke kan samles og telles, noe som gjør at mange bankierer og regjeringer lever i mørket. Uansett om vi lever i en ny økonomisk æra eller ikke, så skrider vi framover med bind for øynene.¹⁵
Den 24. april i år skrev Stephen Roach at en omfattende økonomisk krise var på trappene og at de globale institusjonene som burde forhindre den – alt fra IMF og Verdensbanken til andre finansinstitusjoner – var ytterst uskikket til å gjøre dette. Tidlig i juni sa Hong Kongs øverste embetsmann seg bekymret for farene forbundet med risikofond. Samtidig advarte IMFs sjefsøkonom, Raghuram Rajan, om at risikofondenes kompensasjonsstruktur oppmuntrer de som styrer dem til å ta stadig større risiko, og slik sette hele det økonomiske systemet i fare. Sent i juni var Roach enda mer pessimistisk: «Et slags anarki» dominerer ifølge ham i akademiske og politiske kretser, og så vel akademikere som politikere er «ute av stand til å forklare hvordan den nye verden fungerer». Det er som et stort mysterium. I september sa til og med kilder fra IMF at risikoen for omfattende problemer i verdensøkonomien var større enn noen gang siden 2001, først og fremst på grunn av den kraftige nedgangen i eiendomsmarkedet i USA og store deler av Vest-Europa. Roach trakk fram de amerikanske arbeidernes reduserte realinntekt og utilstrekkelige kjøpekraft som andre grunner.¹⁶ Selv om dagens velstandsnivå holder seg gjennom hele neste år, er likevel forandringen av verdens økonomiske system en virkelighet som før eller siden vil ha katastrofale følger.

Virkeligheten er ute av kontroll. Hele den globale finansstrukturen er fullstendig ukontrollerbar, og ustabilitet er dens nye varemerke. De «internasjonale økonomiske markedenes utstrekning og virkeområde», deres «arkitektur», som ekspertene kaller det, har «gjennomgått en hasardiøs utvikling», og reguleringene er «ineffektive», for ikke å si ikke-eksisterende.¹⁷ Fortidens økonomiske lover skulle overta dersom det globale økonomiske systemet lot alle restriksjoner gå over bord. Det har ikke skjedd.
Økonomisk liberalisering har avlet et monster. Det er nærmest umulig for de som vil tjene penger til enhver pris, og som setter seg opp mot all form for kontroll, å løse de mange problemene dette monsteret forårsaker. Den årlige rapporten fra The Bank for International Settlements (BIS), utgitt i juni i år, tar for seg alle disse problemene, samt grådig økonomisk oppførsel og trender det er «vanskelig å diskutere rasjonelt». Haiene har feid de mer konservative bankierene over bord. «Gitt situasjonens kompleksitet og våre begrensede kunnskaper på dette området, er det ekstremt vanskelig å forutse hvordan alt dette kommer til å ende.» BIS vil ikke at dens bekymringer skal føre til panikk, og slår derfor ikke full alarm. Den anser likevel at et markedenes «big bang» er en mulighet, og ser «flere markeds-spesifikke grunner for bekymring for en viss uorden.» Vi er «for øyeblikket ikke i en situasjon» der et sammenbrudd er nært forestående, men det er best å «forvente det beste, men forberede seg på det verste.» Globale økonomiske trender og «økonomisk ubalanse» har de siste ti årene ført til en urovekkende situasjon, og det er «svært viktig å forstå hvordan vi kom dit vi er nå for å kunne redusere de risikoer som finnes.»¹⁸ BIS er bekymret, svært bekymret.
Med denne dype og omfattende pessimismen i bakhodet, har gribbene i investeringsselskapene og -bankene allerede begynt å tenke på hvordan de kan tjene på den nært forestående økonomiske krisen. For dem dreier det seg først og fremst om riktig timing. Det er en utbredt enighet blant finansanalytikere om at det vil bli stadig flere mislighold i årene som kommer. Ettersom det er penger å tjene på dette, er det i Wall Street stor forespørsel etter folk med ekspertisekunnskap på ubetalelig gjeld og omorganisering av selskaper på konkursens rand.
Verdens økonomiske system knuges under vekten av motsigende holdninger. På den ene siden har vi de som støtter opp om dette systemet, på den andre de som mener at dagens situasjon er krisefrembringende og umoralsk. Skal vi tro de personene og institusjonene som har vært kapitalismens fremste forsvarere, er det høyst sannsynlig at omfattende kriser er nært forestående.
Oversatt av G.U.

Fotnoter:
1 Alexander, Dhumale, og Eatwell, Global Governance of Financial Systems: The International Regulation of Systemic Risk (New York: Oxford University Press, 2006), s. 4. Se også samme sted, ss. 3-8, 14-22.
2 IMF Survey, 29. mai, 2006, s. 147; IMF in Focus, September 2006, s. 11.
3 Roberto Zagha m.fl., «Rethinking Growth», Finance & Development, mars 2006, s. 11.
4 Stephen Roach, Morgan Stanley, Global Economic Forum, 16. juni, 2006.
5 Denne oversettelsen av det engelske hedge fund fremhever det faktum at denne typen fond bevisst øker risikoen for å oppnå høy avkastning. Den direkte oversettelsen av uttrykket (‘sikringsfond’, som er noe mer utbredt i bruk) fremhever det faktum at man i denne typen fond aldri taper det opprinnelige innskuddet. Overs. anm.
6 Financial Times [heretter FT], 17. juli, 2006.
7 FT, 14. august, 2006. Se også FT, 17. juli, 9. og 18. august, 5. september, 2006.
8 Garry J. Schinasi, Safeguarding Financial Stability: Theory and Practice, IMF, 2006, ss. 8, 14, 17.
9 Alexander m.fl., Global Governance of Financial Systems, nevnte verk, s. 22 og passim.
10 FT, 27. juli, 2006.
11 17 300 milliarder. Overs. anm.
12 Gillian Tett, «The dream machine», Financial Times magazine, 24./25. mars, 2006. ss. 20-26; FT, 23. juni, 19. juli, 2006. Se også FT, 10., 19. juli, 14., 24., 29. august, 2006.
13 FT, 23.-25. juni, 2006.
14 FT, 17. juli, 2006. Se også FT, 31. mai, 2006; 8. juni, 2006.
15 FT, 31. mai, 2006. Se også FT, 20. juli, 16. august, og særlig 28. august, 2006.
16 Morgan Stanley, Global Economic Forum, 23. juni, 2006; 5. september, 2006; FT, 6. september, 2006.
17 Alexander m.fl., Global Governance of Financial Systems, nevnte verk, s. 251.
18 Bank for International Settlements, 76th Annual Report, 26. juni, 2006, ss.141-144.
SLUTT


Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: