Tidligere høyere statstjenestemann

Gjelder det perspektivet til NATOs toppmøte i Bucuresti 2.– 4. april eller dreier det seg om Europas eksistensielle usikkerhet? Det blir stadig flere rapporter og bøker om det transatlantiske båndet og Europas forhold til USA. I sin bok går Edouard Balladur inn for en ny balanse og til og med en union mellom EU og USA for å forvalte sikkerheten i verden. Den tidligere franske statsministeren setter freidig likhetstegn mellom Vesten og demokrati.
På sin side foreslår fem tidligere NATO-generaler å revitalisere alliansen gjennom en felles ledelse for USA-NATO-EU. Rapporten deres er – ikke uten skrupler – en blåkopi av amerikanske militærideer, for eksempel en kjernefysisk forkjøpskrig. En viktig tenketank i Brussel, Security and Defense Agenda (SDA), har for sin del tanker om å revurdere relasjonene over Atlanterhavet.
Disse skriftene har tre fellestrekk: De ser på verden utenfor NATO som en trussel (i det minste når de nevner den); De bevarer ideen om en vestlig verden som er forent av felles verdier i tid med kaotisk globalisering; Og de krever en utvidelse av NATO-operasjonene på bakgrunn av en konstatering av hvor maktesløse de vestlige militærmaktene har vist seg å være i Afghanistan og Irak. Bare tidligere utenriksminister Hubert Védrine reserverer seg mot den gode samvittigheten som er et gjennomgående trekk i de andre arbeidene.
Ett spørsmål blir imidlertid ikke diskutert. Det later til å være tabu. Kan USA bli en alvorlig trussel mot verdens sikkerhet i løpet av de neste tjue årene? Spørsmålet er langt fra illegitimt, og strekker seg forbi gruppen som for øyeblikket sitter med makten i Washington, og som er ansvarlig for en av verste geopolitiske katastrofene de siste femten årene – invasjonen i Irak. Spørsmålet burde i det minste vekke en debatt blant europeerne. Islamistisk terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er helt reelle farer, men ved en stilletiende avtale å regne USA som en av løsningene, utelukker man i utgangspunktet en mulig trussel mot den internasjonale sikkerheten. Tankene om et eget europeisk diplomati blir dermed redusert. Skal man ignorere risikoen ved den amerikanske unilateralismen bare fordi den ikke er en direkte belastning på Europa?

VERDEN ER I EN overgangsfase. Et militarisert, unilateralistisk system dominert av én eneste supermakt vil gradvis avløses av en multilateralisme preget av framveksten av nye stormakter (Kina, India, EU), av at det finnes andre stater med atomvåpen (Israel, Pakistan, Nord-Korea og snart Iran) og av nødvendigheten av å administrere knappheten på olje og råvarer. Ut over de mest opplagte truslene (atomvåpenspredning og terrorisme) avtegner det seg visse sannsynlige krigsscenarier knyttet til unilaterale militæraksjoner (som USAs i Irak) og konflikter om kontrollen over knappe ressurser. I disse to tilfellene vil USA spille en destabiliserende rolle hvis landet skal bestemme egenhendig.
Den amerikanske unilateralismen – som ble innledet i 1991 – har særegne trekk som ble forsterket av sjokket etter 11. septemberangrepene. Washingtons makt går ut over grensene som vanligvis forbindes med klassisk suverenitet, og omfatter hele verden. Dette er unilateralismen til en stormakt uten like verdenssammenheng på kloden, en stormakt som legitimerer sin identitet med en «sakralisert partikularisme» eller en «radikal demokratisk messianisme».
Det betyr for det første makt til å avvise felles sikkerhetsregler. Allerede i Clintons presidentperiode gikk de amerikanske myndighetene ganske langt på dette punktet: De sa opp ABM–avtalen for å sette igang rakettforsvarsprogrammet sitt; de praktiserte en svært «smidig» håndheving av FNs Konvensjon om biologiske våpen, som forbød ethvert våpen av denne type (slik man så det i september 2001 med krisen forårsaket av miltbrannbakterier produsert av et laboratorium som hørte inn under Pentagon og arbeidet med å ta i bruk dette stoffet for militære formål); og de nektet å godta inspeksjonene bestemt av FNs konvensjon om kjemiske våpen under påskudd av å beskytte industrihemmeligheter – Washington bidro dermed sammen Kina og Iran å svekke avtalen.
I tillegg nektet de – sammen med Kina – å slutte seg til Landminekonvensjonen for å «beskytte de amerikanske troppene i Korea». Og de nekte å forhandle om begrensninger på handel med internasjonal håndvåpen med den begrunnelse at den amerikanske grunnlovens 4. tillegg gir rett til å bære våpen. Videre ville de heller ikke godta den kollektive rettsutøvelsen til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), selv om president Clinton ville at USA skulle slutte seg til den. Kongressen gikk så langt som til å true med å kutte bistanden til land i Sør, hvis de ikke undertegnet en bilateral avtale mot å utlevere amerikanske statsborgere som straffeforfølges av ICC.
Unilateralismen innebærer dessuten makten til å avgjøre hvem som er «fienden» – Irak (som Colin Powell stadfestet i FN 6. februar 2003), Iran, Al-Qaida. Denne definisjonsmakten påtvinger det internasjonale samfunn en dagsorden: den «globale krigen mot terrorisme» og mot atomvåpenspredning. Talen George W. Bush holdt i januar 2002 der han fordømmer «ondskapens akse», er et eksempel. Den amerikanske presidenten går uten å nøle og uten sammenheng fra krigen mot den islamistiske terrorismen som sto bak 11. september, over til kampen mot atomvåpenspredning (selv om verken Nord-Korea eller Iran var anklaget for tvilsomme forbindelser til Osama Bin Laden). Samtidig som han satte opp en nøyaktig liste over farlige land, delte Bush ut skussmål som «akseptable atomvåpenspredere» til Israel, India og Pakistan, og anerkjente dermed at ikke all spredning av atomvåpen er destabiliserende.
Unilateralisme vil også si å ha makt til å handle alene militært. Det amerikanske forsvarsbudsjettet utgjør halvparten av verdens militærutgifter. De aktuelle ideene om å bruke små kjernevåpen («mini-nukes») og prinsippet om forkjøpskrig, gjenspeiler det vesentlige av innholdet i den strategiske tenkningen i et land som aldri har opplevd en total ødeleggelseskrig på eget territorium – men som ganske rolig overveier mulighetene for å starte en hos andre. Og ikke minst betyr unilateralisme – det ser man i Irak – retten man gir seg selv til å tegne verdenskartet igjen på ny. Prosjektet om et Stor-Midtøsten vitner om dette.
USA er det siste demokratiet som har drevet kjemisk krigføring i andre halvdel av det 20. århundret. I Vietnam ble det mellom 1961 og 1971 kastet ned 40 millioner liter av det ekstremt giftige stoffet «agent orange» (dvs. 336 kilo dioksin). De amerikanske domstolene godtok nylig å gi erstatning til tidligere amerikanske soldater som ble ofre for dette forferdelige våpenet, men nekter å anerkjenne de vietnamesiske ofrene noe rettigheter.

VIL DET AMERIKANSKE presidentvalget endre situasjonen? De kandidatene som fremdeles konkurrerer, Hillary Clinton, Barack Obama og John McCain, har tre ting til felles:
Den messianske forestillingen om USA vil vedvare sammen med en større eller mindre grad av samråd med alliansepartnerne. Selv Obama, den kandidaten som er mest følsom for internasjonale reaksjoner, har ikke holdt en eneste høring som leder for Underkomiteen for Europa i det amerikanske senatets utenrikskomité. Den individualismen, moralismen og eksepsjonalismen som gjennomsyrer elitene så vel som den offentlige opinionen, forklarer den alminnelige oppfatning om at ingen har rett til å sette spørsmålstegn ved amerikanernes ærlige hensikter. Og heller ikke ved deres definisjoner av Godt og Ondt. Washingtons strategiske glidning fra avskrekking – en doktrine for fredsbevaring som fungerte under hele den kalde krigen – til førsteslagsstrategien, som er en logikk som starter kriger, har sin opprinnelse i den amerikanske eksepsjonalismen. Denne eksepsjonalismen postulerer at landets sikkerhet ikke kan avhenge av andre, og at den i seg selv ville kunne begrunne et forebyggende angrep. 11. september – som var et direkte og morderisk angrep på amerikansk territorium – styrket denne type «postulat». Den eneste psykologiske bremsen på denne glidningen er de fire tusen døde amerikanske soldatene (som veier tyngre i valgkampen enn de hundretusener av irakere som er drept).
Det andre fellespunkt i presidentkandidatenes programmer er den betingelsesløse solidariteten med Israel, som gjør en varig fred i Midtøsten enda vanskeligere. Nyevangelistene er tilhengere av «Stor-Israel» og hevder å ha støtte i 30 prosent av den amerikanske befolkning. Deres innflytelse forsterker den tradisjonelle rollen til det jødiske samfunnet. Når det gjelder den muslimske verden, inneholder størstedelen av de politiske talene uttrykket «islamsk fascisme», som om islam var alene om vold og radikalisme. I Midtøsten har det amerikanske diplomatiet forøvrig gjort dobbeltmoral til en regel. Clintons rådgiver Richard Holbrooke har uttalt: «Det sentrale spørsmål i Palestina var ikke demokrati, men fred med Israel […] I valget mellom fred og demokrati i denne regionen, velger jeg uten å nøle fred.»
Den bemerkningen later også til å gjelde Iran. Som det eneste land i regionen hvor presidenten er valgt med 55 prosent av stemmene, er det mer demokratisk og mindre islamistisk enn Saudi-Arabia og mindre kjernefysisk enn Pakistan og Israel. Mahmoud Ahmadinejads provoserende erklæringer trenger ikke skjule årsaken til at landet ønsker å skaffe seg atomvåpen. Årsaken finner vi krigen mot Irak (1980–1988), et aggressivt land som Vesten støttet til det ytterste. Konflikten kostet mellom 800 000 og én million iranere livet, noe som forklarer rollen krigsveteranene fremdeles spiller i dag – enten de tilhører Revolusjonsgarden eller Martyrstiftelsen (Bonyad Shahid). Bruken av kjemiske våpen mot disse soldatene har aldri blitt fordømt av Vesten. Og sist, men ikke minst, er landet omgitt av en supermakt (amerikanske tropper er stasjonert i Irak, i Afghanistan og i Gulfen) med ambisjoner om å styrte regimet, og av et nytt land med kjernevåpen, Pakistan. Kan en ansvarlig politiker i Teheran under disse forholdene stole på garantier fra Vesten?
Det siste fellestrekk ved alle kandidatene er en forkjærlighet for et overdimensjonert militærvesen og maktbruk. Det amerikanske militærbudsjettet for 2009 er på over 600 milliarder dollar. Og støtten i befolkningen for maktbruk har ikke sin like i andre demokratier (82 prosent mot 44 prosent i Europa).
Uansett politisk tilhørighet kan strategene i Washington ikke forestille seg annet enn at de har ansvar for verdens sikkerhet. Denne moralske retten støtter seg på prinsippet om militær overmakt: Teknologisk overlegenhet og ildkraft fører til nederlag for motstanderen. En framgangsmåte som viser sine begrensninger i Irak så vel som i Afghanistan.
Man kan for øvrig spørre seg om USAs konvensjonelle militære overmakten ikke er en faktor i spredningen av atomvåpen. Etter NATOs militære seier i Kosovo erklærte sjefen for den indiske generalstaben: «Man slåss ikke mot USA uten atomvåpen». På tilsvarende vis har krigen i Irak, russernes vanskeligheter i Tsjetsjenia og den israelske invasjon i Libanon i 2006, vist begrensningene til de klassiske militære redskapene og ødeleggelsesstrategiene i okkupasjonskonflikter. Likevel har blindveien i Irak ikke vekket noen kritisk refleksjon, men snarere munnet ut i en strategi for «prompt global strike», som gjør det mulig å slå til mot et hvilket som helst sted på kloden med konvensjonelle missiler – en ny versjon av luftoverlegenhet uten risiko på bakken.

TENKETANKENES OG strategenes framstilling av fienden er fortsatt en meget effektiv mekanisme. I Nasjonal sikkerhetsstrategi, skrevet for Hillary Clinton av Center for American Progress, er listen over potensielle fiender analog med de nykonservatives. Man finner først lederskapsrivalene – peer competitors – Kina og Russland. Det er interessant å konstatere i hvilken grad diskusjonen om den kunstige lave vekslingskursen mellom dollar og euro har forandret seg – takket være den amerikanske dialektikken – til en debatt om den lave kursen på kinesiske yuan. Hva disse stormaktene angår, går doktrinen ut på containment (oppdemming) eller til og med tilbaketrengning, som man ser av de mange tilfellene av støtte fra amerikanske ikke-statlige organisasjoner (NGOs) til land i den sovjetiske periferien (Ukraina, Georgia). Men mellom disse atommaktene er krigsfaren liten, og avskrekking vil fortsette å være hovedregelen i lang tid framover.
Deretter kommer landene som tilhører «ondskapens akse», hvor Iran inntar en plass for seg. Og til slutt røverstater som Syria, Venezuela og Cuba. I deres tilfelle er en unilateral amerikansk aksjon ikke utelukket, særlig som kompensasjon for et eventuelt nederlag i Irak. Den ydmykede militarismens valg om å gå til en krig som kan vinnes mot en annenrangs fiende, er stadig en mulighet, slik Ronald Reagan etter revolusjonen i Iran i 1979 valgte å invadere Grenada i 1983.
Å gå til krig mot Iran, er noe annet. Risikoen for atomkrig er til stede, for Washington ville ikke finne seg i en langvarig motstand. Da Barack Obama utelukket bruk av atomvåpen for å ramme Al-Qaida eller Taliban i Afghanistan og Pakistan, ble han umiddelbart kritisert av Hillary Clinton, som fastslo at en amerikansk president ikke kunne utelukke et kjernefysisk alternativ.
Et annet sannsynlig konfliktscenario er en krig for kontroll over naturressurser. Mer enn noensinne importerer USA en rekke basisvarer og energiressurser. Importavhengigheten deres kommer til å vokse til 66 prosent av oljeforbruket og 20 prosent av gassforbruket i 2030, mot henholdsvis 47 og 18 prosent i dag. På den annen side er det enorme energibehov i India (importerer 90 prosent av forbruket) og Kina (80 prosent), som først og fremst skaffer seg sine forsyninger i Midtøsten. Hvordan vil Washington håndtere en embargo eller disse ressursene snappes opp av en regional stormakt (et nytt OPEC) eller en global (Kina i Afrika eller russerne på olje- eller gassmarkedet)? Vil USA følge markedets spilleregler eller gå til væpnet aksjon? Vil det bli sett på som en innblanding eller som et bidrag til global stabilitet hvis det om ikke lenge dukker opp kinesiske eller indiske krigsskip i Gulfen som skal «sikre forsyningene sine»?
Ingen av disse scenariene er sikre. Men som i endringsfaser åpner overgangen til et multilateralt system for en ustabil periode. Faser med varig fred er knyttet til balanse mellom stormaktene og ikke til utvikling eller tilbakegang for demokratiet i verden. For å sikre stabiliteten under den kalde krigen, støttet eller innsatte de vestlige land diktaturer, som oberstene i Hellas eller militærdiktatorene i Latin-Amerika på 70-tallet. Til gjengjeld oppstår faser med internasjonal uro når nye makter hevder seg selv og sin vilje til å endre den eksisterende orden, som da Tyskland opponerte mot Versaillestraktaten etter 1918, da de koloniserte folkegruppen opponert mot kolonimakten, da Pakistan og India forsøkte å tegne kolonitidens kart på nytt (også gjennom krig).

AMERIKANERNES VILJE til å hindre at det dukker opp en konkurrent, er en klassisk stormaktsstrategi og representerer ikke noe prosjekt for internasjonal sikkerhet. I gamle dager uttalte Storbritannia sin «dobbeltmoral»: rivalene fikk ikke lov til å ha en flåte større enn halvparten av tonnasjen til Hennes Nådige Majestets marine. Amerikanernes strategiske tankegang innehar en tilsvarende holdning. Det er fascinerende å høre forsvarsminister Donald Rumsfeld i Kina i november 2005 forklare kineserne hvor urovekkende deres forsvarsutgifter er, til tross for at de maksimum vil nå opp til en sjettedel av Pentagons budsjett. Ikke mindre forbløffende er de gjentatte anklagene mot de iranske agentene som angivelig destabiliserer Irak, som om de 150 000 amerikanske soldatene og de 150 000 leiesoldatene som befinner seg der, har bidratt til fred i regionen.
Selvsagt er ikke USA en trussel, men en risiko! EU må spørre seg selv om det diplomatiske prosjektet som skjuler seg bak oppfordringen å styrke NATO. Hvilket ikke-vestlig land (i den betydningen Edouard Balladur eller de fem generalene bruker for å definere «vestlig» solidaritet) vil oppfatte NATOs muligheter til å gripe inn som en stabiliserende kraft i et kriseområde? Hvor ligger så Europas interesse? For det første i at det skapes en multilateral internasjonal sikkerhet som tar hensyn til hver enkelts legitime interesser og ikke bare til de «vestlige makters» rett til å ta seg av verdens sikkerhet. De samme voldelige og ulovlige overgrep må fordømmes med samme ordbruk, enten de er statlige eller ikke-statlige. De palestinske ofrene etter israelske bombeangrep er like uakseptable som ofrene for terroristattentater. Hvis antiterrorismen dreper flere enn terrorismen, hva fordømmer man da?
Det samme gjelder for illegal bortføring og vilkårlig fengsling av et individ. Når det gjelder Colombias FARC-gerilja kaller man det gisseltaking, når det gjelder Guantánamofengselet, kalles det «vilkårlig fengsling». Ingrid Betancourt ble bortført 23. februar 2002. Camp Delta i Guantánamo ble anlagt 27. februar 2002 for de første fangene fra Afghanistan, som ennå ikke er blitt dømt.
For å spille sin rolle må EU slutte med å se seg selv i Amerikas speil, og skille seg ut med tre vesentlige valg. For det første kan EUs diplomatiske prosjekt kun være prosjektet til en «militærmakt uten imperiale ambisjoner». Av dette følger en merkbar endring i unionens forhold til NATO, som i dag er det eneste militær alliansesystem i verden. Europeernes enighet slo sprekker når det gjaldt Irak-krigen. Trusselen om krig mot Iran innebærer samme risiko.
For det andre må den europeiske strategien for maktbruk skille seg fra de amerikanske ideene om ødeleggelse, og arbeide for nøytraliseringsstrategier. I nyere kriser – som i Jugoslavia, Kosovo, Timor og Afghanistan – betalte vestmaktene omkostningene for å bygge opp igjen infrastruktur de hadde ødelagt. Kanskje er det bedre å ødelegge så lite som mulig og unngå å forvandle den «frigjorte» befolkningen til fiender?
Og ikke minst burde Europa disponere sitt eget system for å evaluere kriser og ikke lenger være avhengig av amerikanske opplysninger. USAs og Storbritannias løgner for å rettferdiggjøre krigen i Irak understreker hvordan det haster med en refleksjon over Europas muligheter. Det er vanskelig å få alle disse forslagene fram i den offentlige debatten, men det gjør det ikke mindre aktuelle.
Oversatt av E.N.

Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: