Skribent og gaid

«I går 20. august 1968, omtrent kl. elleve om kvelden, krysset armeene til Sovjetunionen, folkerepublikken Polen, Den tyske demokratiske republikk, folkerepublikken Ungarn og folkerepublikken Bulgaria grensene til den sosialistiske republikk Tsjekkoslovakia. Dette skjedde uten at republikkens president, presidenten for nasjonalforsamlingen, statsministeren og førstesekretæren i sentralkomiteen til TKP [kommunistpartiet] og alle disse organene kjente til det.»
Slik startet meldingen partipresidiet – under ledelse av partisekretær Alexander Dubček – sendte ut morgenen 21. august. Invasjonen knuste håpet om en «sosialisme med et menneskelig ansikt.» som de tsjekkiske reformkommunistene hadde kalt eksperimentet sitt. Et eksperiment som fikk Berge Furre til å kalle Tsjekkoslovakia «truleg det friaste samfunn vårt hundreår har sett.»¹
En samlet verden tok imot nyheten med sjokk og vanntro. FNs sikkerhetsråd fremmet en resolusjon som krevde øyeblikkelig tilbaketrekking av invasjonsstyrkene. Resolusjonen ble selvfølgelig ikke vedtatt – ti land stemte for, tre land (Algerie, India og Pakistan) avsto. Ungarn og Sovjetunionen (som også hadde vetorett) stemte mot.
Fra et annet hold kom det uventet støtte. Romanias leder Nicolae Ceauseşcu, holdt en tale til støtte for Dubček og det tsjekkiske folk allerede samme dag. ²

PRAHAVÅREN VIL FOR DE fleste være knyttet til Alexander Dubček, slovaken som overtok førstesekretærvervet etter Antonin Novotný 5. januar 1968. For samtidige observatører markerte valget av Dubček selve vendepunktet. Året som fulgte var så fullt av dramatiske hendelser at mange hadde vondt for å se at begivenhetene i 1968 var utløst av en langvarig prosess, som hadde vokst fram langs tre fronter: økonomisk, konflikten mellom de tsjekkiske og slovakiske «nasjonene» og politisk.
Etter to stalinistiske femårsplaner befant økonomien seg på begynnelsen av 60-tallet i krise. Produktiviteten var på et lavmål, ettersom femårsplanene var primært innrettet på mindre utviklede jordbrukssamfunn som Sovjetunionen, Romania og Bulgaria, og ikke på et allerede teknologisk og industrielt velutviklet land som Tsjekkoslovakia tross alt var. Professor Ota Šik utformet markedsrettede økonomiske reformer som ble vedtatt i 1965.
Den nye konstitusjonen av 1960 førte til en tilspisning mellom tsjekkere og slovaker, en konflikt Novotný verken oppfattet eller behandlet med finfølelse ifølge Dubček. I korthet dreide konflikten seg om at slovakerne følte seg tilsidesatt i føderasjonen. Denne konflikten blusset opp igjen i 1990 og førte til den såkalte fløyelsskilsmissen – da landet ble delt i to stater – i 1993.
Og sist, men ikke minst gjorde Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med Stalin på partikongressen i 1956 det mulig å revurdere de politiske prosessene på 50-tallet. Det gikk riktignok noen år før Tsjekkoslovakia fulgte Khrusjtsjovs eksempel. Novotný ville se hvilken vei vinden blåste, det vil si, hvor trygt Khrusjtsjov satt, før han bestemte seg. Oppstanden i Ungarn i oktober 1956 og de dramatiske konsekvensene den fikk, var nok også en medvirkende årsak til at tsjekkerne trådte varsomt.
Det symbolske vendepunktet kommer høsten 1962 da det 17 meter høye Stalinmonumentet på Letnahøyden sprenges. Et utvalg blir nedsatt for å vurdere de politiske prosessene på 50-tallet. Politiske fanger slippes fri, men den fulle politiske restitusjonen kommer først i 1968. På forfatterkongressen i 1967, krever forfatterforeningen – anført av partimedlemmer som Pavel Kohout, Milan Kundera og Ludvik Vaculík – at litteraturen skal frigjøres fra partiet. Med andre ord: at sensuren oppheves.
En ny bølge skylte også over filmlerretene. Fire år på rad, fra 1965 til 1968, ble en tsjekkisk film nominert til Oscar som beste utenlandske film. To ganger vant de.³

HVOR STOR ROLLE Dubček spiller i det som skjer i 1968, er vanskelig å måle. Det som kan slås fast er at han konsekvent stilte seg på de reformvennliges side og på mange vis var en pådriver. Han er i etterpåklokskapens klare lys blitt kritisert for ikke å overskue virkningene reformene fikk. Spørsmålet er om noen kunne styre flodbølgen som var i ferd med å bygge seg opp.
Antonin Novotný var selve symbolet på Stalintiden i Tsjekkoslovakia. Han hadde fungert som både partileder og president i mer enn ti år. Hans svar på opposisjon var stort sett straff og sanksjoner. I desember 1967 appellerte han til Sovjetunionens førstesekretær Leonid Bresjnev om hjelp. Bresjnev gav ham ingen støtte, snarere tvert imot. Hans uttalelser ble tolket dit hen at det var fritt fram for å fjerne Novotný som partileder. Noen uker senere overtok Dubček, og tre måneder senere ble Novotný også tvunget til å fratre som president.
Som president valgte partipresidiet general Ludvik Svoboda, krigshelten som ble forsvarsminister. På 50-tallet rammet de politiske prosessene også ham. Svoboda ble valgt til president fordi han var en kandidat alle fløyer kunne akseptere, men også for å signalisere at det var partilederen, førstesekretær Dubček, som var landets egentlige leder. I løpet av de første sju hektiske månedene i 1968 rakk partiet å gjennomføre en rekke vidtrekkende reformer. 9. april ble handlingsprogrammet som skulle innføre «sosialisme med et menneskelig ansikt» vedtatt. Politiske partier som hadde vært forbudt i 20 år gjenoppsto. I Prahas gater vrimlet det av folk som ivrig diskuterte den politiske utviklingen. Fri meningsutveksling var mulig for første gang på 20 år. Mennesker som aldri hadde hatt pass fikk lov å reise utenlands. Sensuren ble opphevet. Politiske fanger ble restituert. Det hemmelige politiet ble knyttet til et nytt departement og overvåkningen av landets borgere opphørte. Vestlig kultur strømmet også inn i Tsjekkoslovakia. Prahas borgere ble eksponert for vestlig musikk, litteratur og film.⁴
I juni munnet forfatterforeningens årlige kongress ut i manifestet «2000 ord», forfattet av Ludvik Vaculík. Manifestet kritiserte kommunistpartiet og ba folket gjennom kritikk, demonstrasjoner og streiker å «kreve at de representantene som hadde misbrukt sin makt måtte trekke seg.» I løpet av kort tid fikk oppropet 50 000 underskrifter.
Bresjnev så på reformene med stigende uro. «2000 ord» ble senere brukt som bevis på at anarkistiske krefter hadde tatt makten i landet. Flere ganger ble Dubček kalt inn på teppet, og i løpet av de følgende uker ble det tre ganger arrangert internasjonale konferanser hvor situasjonen i Tsjekkoslovakia var tema. Dubček beskriver i sin selvbiografi hvordan de innenfor rimelighetens grenser lot seg presse i utenrikspolitiske spørsmål med håp om at innenrikspolitikken nettopp skulle forbli et indre anliggende. "Kollegene mine og jeg mente at så lenge vi oppfylte våre utenrikspolitiske forpliktelser, kunne vi fortsatt insistere på vår rett til selv å ta innenrikspolitiske forpliktelser."⁵

SENT PÅ KVELDEN 20. august ber tre russiske transportfly om å få nødlande på Ruzynê-flyplass i Praha fordi de er tomme for bensin. Disse flyene viser seg å være mobile radarstasjoner lastet med elitesoldater. Soldatene tar kontroll over flyplassen og fra 23.00 lander det fly annethvert minutt. Fly som sender pansrede kjøretøyer og tanks ut i Praha-natten. Samtidig krysses en rekke forskjellige grenseoverganger. I alt 500 000 soldater sies å ha vært med på invasjonen. Møtte styrkene liten, men overraskende, militær motstand. Prahas gater var fylt av folk som på forskjellig vis prøvde å stoppe tanksene som rullet fram. Barrikader ble bygget, gateskilt ble knust eller skrudd ned for å forvirre invasjonsstyrkene, men reelle kamper ble det aldri. Etter hvert kom slagordene: «Russisk sirkus i byen, ikke mat apene.» er blant mine favoritter.
På den politiske fronten gikk det heller ikke helt slik man hadde ventet. Planen var at stråmenn i partipresidiet skulle klare å tvinge fram en resolusjon som antydet at invasjonsstyrkene var invitert for å stoppe «kontrarevolusjonen» reformkommunistene hadde satt i gang. Slik gikk det ikke.
Dubček og andre i regjering og partiledelse ble kidnappet og med bind for øynene ført til Moskva. Der ble de mottatt av den sovjetiske ledelsen én etter én. Gjennom trusler og tvang ble tsjekkerne tvunget til å undertegne papirer som aksepterte invasjonen og russiske styrkers framtidige tilstedeværelse i landet.

DUBČEK VENDTE HJEM til Praha som en slagen mann. Hans tv-tale 27. august, hvor han flere ganger avbrøt for å kjempe mot tårene, ble sett på som den endelige kapitulasjonen. Mange har siden kritisert ham for ikke å vise styrke og mane folket til fortsatt kamp for reformene. Han ble erstattet i april 1969 av en annen slovak, Gustáv Husák. 16. januar 1969 forsøker den unge studenten Jan Palach å tenne håpet og opprørsviljen på nytt. Han setter fyr på seg selv på toppen av Václavplassen og lider martyrdøden tre dager senere. En halv million mennesker bivåner begravelsen. Den 25. februar følger en annen student, Jan Zajic. Martyrenes død tente et gnist av håp og seieren i ishockey-VM i mars 1969, der Tsjekkoslovakia slår Sovjet i to kamper fører til elleville gledesscener. Feiringen utarter til opptøyer. Det er senere bekreftet at opptøyene var iscenesatt av KGB og StB. Opptøyene ble brukt som et påskudd for nye innstramminger. Perioden som følger er kalt «normaliseringen». En halv million mennesker mister jobbene sine (hvem husker ikke Tomáš‘ erfaringer som vindusvasker i Milan Kunderas Tilværelsesens uutholdelige letthet?). Mer enn hundretusen utvandrer. For fjerde gang i landets historie har et årstall som ender på 8 vist seg å få dramatiske konsekvenser for landets befolkning. 1618, 1938 og 1948 er de andre årene som har ledet til masseflukt fra «B...hmens kyster.»
Normaliseringen er en grå periode som varer i 20 år og som for alltid vil være synonymt med Husák som i 1975 ble president i tillegg til partileder.
StB – den Tsjekkoslovakiske statssikkerhetstjenesten – «gjenoppstår», og blir under Husák pånytt primært opptatt av indre overvåkning. Nærmere 200 000 mennesker bidrar på forskjellig vis med informasjon om sine medborgere. Informasjon som kunne føre til fengsling, yrkesforbud, inndragelse av pass og tap av privilegier.
Den tsjekkiske hyttekulturen er en annen, pussigere konsekvens av normaliseringen. Utover på 70-tallet får nesten alle tsjekkiske familier hytter. Dit flykter de hver helg, vekk fra den triste virkeligheten. På 70-tallet stiger fødselstallene voldsomt. Nå begynner «Husáks barn», som denne generasjonen kalles, selv å få barn. Fødselstallene er stigende og det er kø for å få barnehageplass.
Invasjonen førte også til at Václav Havel for alvor trådte inn på den politiske arena. Han hadde riktignok vært aktiv som skribent i tidsskriftet TVAŘ – Ansiktet – fra midten av 60-tallet og noen av hans skuespill var allerede framført. Havel kom fra en rik borgerfamilie. På grunn av sitt borgerlige opphav slapp han ikke inn på universitetet og han ble heller aldri medlem av kommunistpartiet.
Første halvdel av 70-tallet beskriver Havel som en grå tåke, en apatisk dvale, men i 1976 begynner motstanden å ta form. Det kulminerer med manifestet «Charta 77». Det ble rykket inn i både tsjekkiske og utenlandske aviser. Opprinnelig hadde manifestet rundt 250 underskrivere, senere ble det flere. Samme dag som det sto på trykk, ble en rekke av underskriverne arrestert. Chartaistene kunne ikke drømt om bedre reklame: Verdenspressen fulgte saken fra første dag.
Manifestet påviste at de tsjekkiske myndighetene ikke fulgte Helsingfors-avtalen om menneskerettigheter, som de hadde undertegnet i 1975. Eksemplet som ble brukt var rockebandet The Plastic People of the Universe, der alle bandmedlemmene hadde blitt arrestert etter en konsert.
Václav Havel, tidligere utenriksminister Jiři Hájek og professor Jan Patočka var Chartas tre første talsmenn. Alle ble anholdt og gjennomgikk langvarige forhør, Jan Patočka døde av påkjenningene. Havel tilbrakte nærmere halvparten av de neste ti årene bak murene. Charta 77 skapte internasjonal oppmerksomhet om forholdene i Tsjekkoslovakia, men internt førte det til at overvåkningen fikk fornyet energi. Utover på 80-tallet kunne det virke som om all opprørsvilje var fjernet. Så kom Gorbatsjov.
I Praha kunne man våren 1989 se påskrifter på husvegger som lød: «Hva er forskjellen på Dubček og Gorbatsjov? 20 år.»
Den britiske historikeren Timothy Garton Ash oppsummerte det slik: I Polen tok det ti år. I Ungarn ti måneder, i Tyskland ti uker. I Tsjekkoslovakia tar det kanskje ti dager?» Da han gav denne oppsummeringen til Havel midt under Fløyelsrevolusjonen, skal Havel ha svart: «La oss håpe det, revolusjoner er så slitsomme.»
Studentene hadde tillyst en markering av 50-årsdagen for tyskernes stengning av universitetene 17. november 1939. Demonstrasjonstoget ble stoppet av opprørspoliti. Og nok en gang skulle folket la seg kue og bite urettferdigheten i seg? Nei, denne gangen viste de at nok var nok. Neste dag var flere tusen mennesker samlet på Václavplassen. Tusenvis, snart hundretusenvis samlet seg i et felles rop: «Už je to tady» – «Endelig er det her.» Václav Havel og Alexander Dubček stilte seg i spissen for demonstrantene, og sammen med eks-kommunister, gamle dissidenter og unge studenter og en ukjent økonom ved navn Václav Klaus, formet de «Borgerforum».
5. desember gikk Gustáv Husák av, og 29. desember 1989 ble forfatningsfiende nr. 1 – Václav Havel – valgt til Tsjekkoslovakias 8. president. Han føyde seg inn i en pussig tsjekkisk tradisjon: Alle hans forgjengere har enten vært politiske fanger eller tvunget i eksil. Før de ble presidenter, vel og merke.

TSJEKKIAS TO STORE politiske profiler siden Fløyelsrevolusjonen, Václav Havel og Václav Klaus har fornavnet felles, men det er også alt.
«St. Václav er kommet tilbake,» sa min 88 år gamle onkel Karel med tårer i øynene en sommerdag 1992. En tsjekkisk myte sier at St. Václav, Tsjekkias skytshelgen, skal komme til unnsetning når tsjekkerne er i den ytterste fare. Det skulle gå mer enn 1000 år og mange situasjoner som ble oppfattet som «den ytterste fare» før Václav dukket opp.
Onkel Karel var ikke alene om å glorifisere Havel. I perioder hadde Havel en oppslutning på nærmere 90 prosent. Han greide på forunderlig vis å takle overgangen fra dissident til statsleder uten å miste sin «absolutte horisont» av syne. Hans krav til ærlighet og rederlighet var selvfølgelig ikke alltid like lett å leve opp til, men han var ofte ærlig nok til å uttrykke tvil når han hadde det, eller innrømme at en sak var kompleks. Samtidig klarte han i sin tid som president å berede grunnen for både NATO- og EU-medlemskap. Tsjekkia ble medlem av NATO i 1999 og EU i 2004. Året etter at han gikk av som president.
Fløyelsrevolusjonen hadde vært en fest. Da hverdagen begynte å gjøre seg gjeldende med stigende priser, arbeidsledighet, nye krav til lønnsomhet, utenlandsk konkurranse osv., ble Havel raskt en av syndebukkene.
At hans popularitet har sviktet skyldes også at Václav II – Klaus – aldri har latt en anledning til å diskreditere Havel gå fra seg. I hans øyne er Havel en «venstrevridd intellektuell». Klaus’ ledestjerner er Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Klaus velger et sportsarrangement framfor et teaterbesøk. Han er så ytterliggående i sine angrep på miljøvernere at Siv Jensen framstår som Frederic Hauge.
De økonomiske reformene på nittitallet – som Klaus er en av arkitektene bak – virket i første omgang positive. «Kupongprivatiseringen» var en tilsynelatende suksess. Alle landets innbyggere ble tilbudt aksjer, eller kuponger, i et fritt valgt statlig selskap. Mange hundretusen slo til, men følgende var ikke alltid like positive. Spekulanter klarte på lovlig og ulovlig vis å tilrane seg majoritetseierskap, tok opp store lån i statseide banker før de strippet firmaene for verdier, og slo det konkurs. Pengene forsvant til sveitsiske banker, mens de tsjekkiske bankene, ergo skattebetalerne, satt igjen med regningen. Klaus er rask til å kritisere motstandere, men det er symptomatisk at han sjelden uttaler seg om korrupsjon. Han var statsminister fram til 1997. Da ble han tvunget til å trekke seg etter at det ble avslørt juks med valgkampmidler i hans parti. Til manges frustrasjon erstattet Klaus Havel som president i 2003. I februar 2008 ble Václav Klaus gjenvalgt for fem nye år.⁶
Den store politiske saken i 2008 har vært utplasseringen av det amerikanske rakettskjoldet på tsjekkisk grunn. I begynnelsen av juli undertegnet utenriksministrene for Tsjekkia og USA avtalen om utplassering, men avtalen må godkjennes av parlamentet og der er det ventelig flertal mot. Regjeringen er splittet, regjeringspartiene er innbyrdes splittet og folket er overveldende mot i de meningsmålinger som er gjort i løpet av 2008. De to mest framtredende argumentene mot skjoldet er at Tsjekkia igjen får utenlandske tropper stasjonert i landet og at Tsjekkia kan bli gjenstand for terrorisme. Rakettskjold høres ganske uskyldig ut, men for de av oss som tror på 8-talls magien, er det neppe med på å fjerne forbannelsen. © norske LMD

Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: