Journalist.

31. mai 2009 var siste frist for å foreslå kandidater til stillingen som generaldirektør for Unesco, FNs organ for utdanning, vitenskap og kultur. Dermed var valget offisielt i gang. 7. september skal eksekutivrådet velge mellom de ni kandidatene og levere sin innstilling til generalkonferansens 93 medlemsstater om hvem som bør etterfølge japaneren Koïchiro Matsuura.
Kampen om den prestisjefylte stillingen er skarp mellom landene som har presentert en kandidat og organisasjonens øverste byråkrater, som fra sin bastion i sekretariatet er fast innstilt på å forsvare eller trygge sine plasser. Tåkepraten som de benytter for å dekke over egne interesser, klarer ikke å skjule det faktum at de fleste av dem har gitt avkall på Unescos grunnleggende verdier under Matsuuras styre (1999–2009).
Organisasjonen, som opprinnelig ble utformet i 1945 og var tiltenkt rollen som FN-systemets intellektuelle vaktpost, hadde en svært edel målsetting: «Krig oppstår i menneskenes sinn, og det er i menneskenes sinn man må bygge opp et forsvar for freden.» For å oppnå dette rådet institusjonens grunnleggere til en sterkere satsing på direkte utveksling innen utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, for å oppnå en fred bygd på et «demokratisk ideal» med respekt for hvert medlemslands kulturelle mangfold.
I en verden i krise er Unescos grunnleggende erklæring forbløffende aktuell.

UNDER RONALD Reagans regjeringsperiode ble Unesco utsatt for hard kritikk. I årene 1978–1980 anklaget den nykonservative ameri-kanske tankesmia Heritage Found-ation organisasjonen for å være et tilholdssted for «farlige kommunister» og ikke intellektuelle og nobelprisvinnere. USA var forarget over å se en afrikaner, Mahtar M’Bow (1974–1987), lede Unesco og kritiserte den «overdrevne politiseringen». I 1984 trakk USA seg derfor fra organisasjonen, et av de få internasjonale fora hvor landene i den tredje verden kan uttrykke seg, og som med det mistet 20 prosent av budsjettet.
I september 2003 vendte USA omsider tilbake etter 19 års fravær, oppmuntret av en «vennligsinnet» generaldirektør, nemlig Koïchiro Matsuura. Landet anerkjente da «de store framskritt Unesco [hadde] gjort for å reformere seg».² I en tid hvor FN nektet å støtte president Bush’ krigerske intensjoner i Irak, var Washington også under press for å melde seg inn igjen. De erklærte at de ønsket å vende tilbake til Unesco for å «vise [sitt] engasjement for menneskehetens verdighet».³
Etter at de vendte tilbake, satte USA seg straks imot godkjenning av erklæringen og konvensjonen «om immateriell kulturarv»⁴ og satte kjepper i hjulene for den endelige utarbeidelsen av Konvensjonen for vern og fremme av et mangfoldig kulturuttrykk. Konvensjonen ble omsider vedtatt i oktober 2005 og trådte i kraft 18. mars 2007. USAs ambassadør til Unesco, Louise Oliver, roste Matsuuras «evner og dyktighet som leder». Samtidig som hun beklaget at «hennes land ikke hadde vetorett, slik som i FNs sikkerhetsråd».⁵
I sin tid hadde Washington kritisert daværende generaldirektør M’Bow for å «styre etter afrikanske tradisjoner en organisasjon hvor total mangel på innsikt i pengebruk og ettergivenhet […] gjør det helt umulig å vite hvor man står».⁶
Hvordan har det egentlig gått med den «reformen» amerikanerne ivret slik, etter ti år med Matsuura?
Unesco er høyt respektert og verdsatt for sine tiltak for vern av menneskehetens kulturarv (som blant annet har bidratt til å bevare tempelet Abu Simbel i Egypt, Angkor Vat i Kambodsja og Aksumobelisken i Etiopia) og initiativ som det internasjonale tiår for fredskultur og ikke-vold for verdens barn (2001–2010). Men oppfyller organisasjonen i dag målsettingene FN ga den?
Matsuura var japansk ambassadør i Frankrike da han ble valgt til generaldirektør i 1999, mye takket være støtten fra statsminister og barndomsvenn Keizo Obuchi og løfter (som ikke ble holdt) om ekstrabevilgninger fra Japan. En viktig faktor var også støtten fra Sasakawa-stiftelsen, en av de viktigste private bidragsyterne til FN-systemet, og hvis grunnlegger, Ryoichi Sasakawa, både er kjent som krigsforbryter og gudfar innen den japanske mafiaen.⁷ President Jacques Chirac, som aldri har lagt skjul på sin begeistring for japansk kultur, stilte seg også svært positiv til hans kandidatur.
Unesco hadde dermed for første gang fått en toppsjef som var helt uten kunnskap om organisasjonens kompetanseområde. Matsuura hadde ingen erfaring innen utdanning, vitenskap eller kultur. Han brydde seg heller ikke med kodene og regelverket som organisasjonen fungerte etter. Etter å ha sverget uavhengighet i forhold til hjemlandet, slik alle som skal lede et av FNs byråer må, innledet Matsuura sin virke-periode fra et kontor i den japanske ambassade. Ivrige funksjonærer påtok seg oppgaven med å overbringe saksmappene fra Unesco.

VEL INSTALLERT i sjefsstolen innledet Matsuura sin økonomiske «reform». En politikk som ga ham anledning til å slette alle spor etter den administrative driften, og droppe programmer som «Kultur for fred» innledet av hans spanske forgjenger, Federico Mayor. Videre fikk han fjernet («for å redusere utgiftene») omlag femti stillinger på høyere nivå, i total mangel på respekt for Unescos interne personalpolitikk, samt loven om offentlige tjenestemenn i internasjonale organisasjoner. Diane Dufresne, som hadde 20 års fartstid fra den kanadiske fengselsadministrasjonen, ble ansatt som ny personalsjef og fikk ansvar for å iverksette oppsigelsene. Siden har Unesco en rekke ganger blitt dømt av administrasjonsdomstolen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).
Disse økonomiske «reformene» berørte også kultursektoren. Publikasjonen Le Courrier de l’Unesco, som hadde stått som organisasjonens symbol siden 1947 og ble utgitt på tretti språk, også i blindeskrift, ble avviklet. Dette skjedde til tross for forslag fra medlemslandene om å overta finansieringen og at det ble understreket at det var viktig for sekretariatet å ha en mediekanal til publikum. I 2004–2005 ble tusenvis av rapporter, historiske og vitenskapelige verk, publikasjoner og dokumenter særlig om Afrika, Latin-Amerika og arabiske land ødelagt, angivelig på grunn av plassmangel i arkivene og datalagringskapasitet. Med sin manglende erfaring innen undervisningssektoren betalte Matsuura heller for makulering av bøker enn å dele dem ut i skolen.
Disse regelrette angrepene skjedde stadig hyppigere – særlig mot WFUNA, verdensorganisasjonen bestående av Unescos samband, sentre og klubber som ble opprettet i 1981 (med utgangspunkt i de tidligste Unesco-klubbene etablert i 1947) for å støtte fredsinitiativ i over 20 land. De 14 medlemmene i organisasjonens eksekutivråd, som var lovlig valgt i tråd med en tanke om rettferdig geokulturell fordeling, ble de mobbet. Og i 2005 ble de fjernet av en gruppe bestående av ni personer, ledet av japaneren Eiji Hattori, en pensjonert Unesco-funksjonær og selvutnevnt sjef for WFUNA. Truslene om å avslutte samarbeidet med denne ikke-statlige organisasjonen med 1,5 millioner medlemmer, samt at tildelingen av 600 000 dollar til driften av «kuppmakernes» eksekutivråd ikke ble votert over i generalkonferansen, viste tydelig at sekretariatets hensikt var å bryte ned WFUNAs uavhengighet og autonomi.⁸ Slike manøvrer påvirket også eksistensgrunnlaget til andre tilknyttede NGO-er og organisasjoner.
Matsuura satte seg fore å la Unesco bli underkastet Japan, og iverksette «reformer» som USA satte pris på. Flere «kompetente og kvalifiserte» amerikanere ble også tildelt en rekke nøkkelstillinger.⁹ Peter Smith, som ble ansatt i 2005 etter påtrykk fra USAs davær-ende førstedame Laura Bush (som Matsuura utpekte til goodwill-ambassadør for Unesco fram til 2012) er et godt eksempel på sammen-setningen av dette nye mannskapet.
Med bakgrunn som republikansk kongressmedlem fra Vermont under Reagans presidentperiode, hadde Peter Smith blitt anklaget for rasisme da han var professor ved universitetet i Monterey Bay i California. I Unesco ble han ansatt som underdirektør for utdanning, og fikk i oppgave å omstrukturere en sektor hvor programmet «Utdanning for alle» (EFA) var en av hovedoppgavene og også et av de mest kostbare programmene. Til å hjelpe seg leide Smith inn amerikanske Navigant Consulting, som ikke hadde den fjerneste kjennskap til sektoren. Men for å «forbedre driften av avdelingen», inngikk han flere dyre avtaler med dem. «Mellom juni 2005 og august 2006, til et samlet beløp på 2,15 millioner dollar, uten å legge det ut på anbud, stikk i strid med Unescos regelverk.»¹⁰ Og med Matsuuras godkjennelse. Peter Smith, som verken var særlig opptatt av målet om å halvere antall analfabeter i verden innen 2015 eller begrense organisasjonens stadig mer omfattende sløsing, bidro også til at reisebudsjettet skjøt i været. Navigant Consulting, som hovedsakelig anbefalte privatisering av utdanningen, holdt til i Chicago og hadde ikke kontor i Paris. Dermed måtte underdirektøren og hans medarbeidere regelmessig ta turen over Atlanteren. Smith ble gjenstand for mye kritikk og måtte til slutt trekke seg fra stillingen. Men før han gikk av, uttalte han at «motstandere av reformen» hindret ham i å utføre sine oppgaver.

«MAN SELGER UT Unesco uten å fortelle noen,» har vært refrenget i korridorene. Indignerte kommentarer til Matsuuras stadige forakt for Unescos to styrende organer har kunnet høres både her og der. Men frykten for en heksejakt mot de som melder fra om korrupsjon og katastrofale resultater er merkbar, dermed er det få som åpent har uttalt seg i slike vendinger. Utover frykten for å bli degradert, forflyttet eller forbigått, har mange vært redde for å miste mer enn bare jobben. Noen funksjonærer har blitt deprimerte eller sykmeldte seg for lengre tid. Andre har fått nok og forlatt institusjonen.
Ifølge personalets fagforening (STU) er denne politikken nettopp ment å skulle stykke opp organisasjonen. To anonyme rapporter som har sirkulert internt, én i slutten av 2008 og én i juni 2009, har påpekt dette. En del av personalet som har nære bånd til administrasjonen, kritiserer her korrupsjonen og de tilfeldige metodene til direktøren og «hans klikk». I løpet av ti år skal de ha gjort Unesco til en «ineffektiv og kostnadsdrivende» organisasjon, hvor «sløsing, bedrageri, tillitsbrudd og maktmisbruk, i tillegg til mobbing, forekommer stadig oftere».¹¹ Teksten retter også kritikk mot medlemslandene, generalkonferansen og eksekutivrådet, som med sine handlinger eller mangel på handlinger, har hatt et felles ansvar for organisasjonens katastrofale forfall. Men til tross for dette varselropet, ble de metodene ufortrødent ført videre.
I 2002 ble det foreslått å utgi annethvert år en «verdensrapport» om et spesifikt problemområde utpekt av Matsuura personlig. Arbeidet med den første (og eneste) utgaven ble tiltrodd Avdeling for framtidsstudier ved avdelingsleder Jérôme Bindé, og anført på høyeste nivå av et råd ledet av Françoise Rivière, daglig leder ved generaldirektørens kontor. I denne «verdensrapporten», som fikk tittelen «Bygge framtidens kunnskapssamfunn», brydde man seg lite om elementer om mangfold i den intellektuelle tilnærmingen og geokulturell bakgrunn i samsvar med organisasjonens krav om universalitet. Av de 53 bestilte bidragene omfattet rapporten bare sju bidrag av forfattere fra den sørlige halvkule.
Unescos plassering i Paris ble brukt som forklaring på det uforholdsmessig store antallet franske forfattere, og da særlig fra Paris. Men, som det ble påpekt i en revisjonsrapport, «dette argumentet er kanskje gyldig i forbindelse med [konferansene] ’Dialog og samtaler’, hvor det er snakk om å invitere talere, men holder ikke når det dreier seg om å bestille skriftlige bidrag». Honorarene hang heller ikke sammen med størrelsen på tekstene, men med forfatternes renommé – et foredrag «på knappe tjue minutter foran noen hundre personer kunne koste organisasjonen opptil 12 000 dollar».¹²
I tidsrommet «verdensrapporten» ble skrevet i (2002–2005), ble det inngått «86 honoraravtaler til et samlet beløp på 526 937 euro»¹³ med et rådgiverteam (også det fransk) engasjert for oppdrag med en varighet fra tre dager til 34 måneder. Deres bidrag var av svært diskutabel kvalitet. Riktignok utførte de en gjennomgang av de bestilte tekstene, hvor de hovedsakelig konkluderte med at «kortfattethet og evne til å se helheten er de eneste positive trekkene ved disse besvarelsene, som i det store og hele er temmelig banale». Men brorparten av arbeidet besto i å skrive «taler for divisjonssjefen, eller tekster han ble bedt offentliggjøre under sitt navn». Når rapporten endelig ble offentliggjort i november 2005, to år forsinket, var «kostnaden på 1,2 millioner dollar steget til et totalt beløp på 2,3 millioner dollar,» og hadde «svært begrenset nytteeffekt».
Også revisjonsrapporten om ombyggingsarbeidene ved Unesco hovedkontor i Paris peker på flere avvik.

DEN SØRGELIGE forfatning Unesco befinner seg i nå ved slutten av Matsuuras andre mandat er etter fleres mening – nemlig et stort antall delegasjoner og nesten samtlige funksjonærer, gamle som nye – svært lik den tilstand USA befant seg i etter George Bush.
Metoden med innkjøp av eksterne tjenester som har blitt praktisert fram til nå for å paralysere (privatisere) organisasjonen har allerede sterkt beheftet den neste generaldirektørens handlingsrom. Uavhengig av hvilken av kandidatene som blir valgt, blir forslaget for programmer og budsjetter for perioden 2010–2011 – utarbeidet av Hans d’Orville, en framstående medarbeider i den nåværende direktørens stab – vedtatt i disse dager av generalkonferansen. Dette «nye» programmet, som helt opplagt er basert på Matsuura-administrasjonens politikk, gjentar hovedsakelig de samme skjevhetene, i den grad at sekretariatet ser det som et forsvar for egen sak. Dermed vil opprenskningen som er forventet av den nye ledelsen bli blokkert av den tidligere administrasjonen.
Idet flere uttaler seg til fordel for et grundig bokettersyn, har kanskje sannhetens time kommet for Matsuura? En nyorientering ville kunne få en slutt på det lederen for eksekutivrådet, Olabiyi Babalola Joseph Yaï, kaller «den usunne delaktigheten», den «innforståtte uoverensstemmelsen» mellom ekse-kutivrådet, -generalkonferansen og sekretariatet. De ulike revisjonsrapportene etterlater ingen rom for tvil, ingen kan lenger hevde de var uvitende og stå å se på at nedbrytingen av det eneste kulturelle og intellektuelle organet innen FN-systemet går sin gang.
Nå er det nok slik at innen internasjonale organisasjoner og rundt om i landene som støtter dem, har kanskje ikke alle ansvarlige som første prioritet å oppnå de målsettingene som menneskeheten har satt seg. Det vil ta tid og betydelig innsats å få igjennom endringer, selv fra innsiden, innen denne formen for byråkrati. Samtidig har Unesco oppnådd mye siden organisasjonen ble opprettet, og fortjener derfor en sjanse. Så derfor «mine damer og herrer [i Unesco], fatt mot!»¹⁴
Oversatt av M.B.

Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: