Ansvarlig redaktør

Er man opptatt av globalisering og demokrati i dag, kommer man ikke utenom Imperiet,[ 1] den politiske nyklassikeren til Antonio Negri & Michael Hardt. En bok som eklektisk forholder seg til filosofi og politisk teori. Et radikalt nymarxistisk alternativ til vanlige politiske tekster. Deres samtidsdiagnoser av globalisering, kontrollsamfunn og biomakt, danner utgangspunkt for et mulig politisk svar. Og det er dette som gjør boken engasjerende. De søker å formulere hva slags demokrati og konstruktiv handling som kan danne nødvendig motmakt til stats- og kapitalmakt.
Imperiet er kalt for «vår tids kommunistiske manifest», og er allerede oversatt til 23 språk siden utgivelsen i 2000 – på svensk og dansk i år, og norsk ventes neste år. Da boken ble utgitt i Danmark en drøy måned tilbake, kalte konservative Berlingske Tidende den for «skadelig litteratur». – Men skadelig for hvem?
For er vi egentlig fornøyd med tingenes tilstand? Yter våre samfunn nok sosial omsorg til å skape nødvendig trygghet, og samtidig gir nok frihet til å lokke frem kreativitet og virkelyst? På den ene side frihet fra undertrykkelse, vold og ulykker, på den annen side frihet til egen verdiskapning.
Imperiet baserer seg på og utvikler seg fra tenkningen til en rekke filosofer. Man finner mye av Marx i boken, og franske tenkere som Michel Foucault, Gilles Deleuze og Felix Guattari. I Imperiet videreutvikles tanken om et fremvoksende kontrollsamfunn der gamle moderne strukturer som familie, skole og fabrikk oppløses. I vårt postmoderne samfunn er kjernefamilien løst opp, skolen blitt «livslang læring», og arbeidet beveget seg fra industri til informasjons-, service- og frilansyrker. Arbeidet utføres ikke lenger nødvendigvis på arbeidsstedet. Arbeid og fritid skilles ikke av stemplingsuret. I kontrollsamfunnet administrerer kapital- og statsmakt i langt større grad livssfæren til den enkelte – regjeringen er opptatt av folks verdier og helse, mens næringsliv og media omdanner folks intimsfære til en forbrukssfære. Administrasjonen av selve livet kalles i Imperiet for biomakten.

Men hvilke vilkår foreligger for politisk motstand? Negri & Hardt er optimistiske med hensyn til hvordan konstruktivt samarbeid blant dagens utbyttede og undertrykte kan frigjøre en opprinnelig fryd og kjærlighet – som gjerne kan synes fremmed i vår tid. Til forskjell fra den tradisjonelle venstresiden – som i denne boken får kritikk for både å være reaksjonær, nasjonalistisk og full av negativitet – er Imperiets politiske program det affirmative, kreative og skapende begjær. De kaller på nettverk av nettverk, på mangfoldet, på den skapende kraft som finnes i enhver av oss. Og tiden for ønskede reformer er her – slik vi nå kjenner dagens nye bevegelse av bevegelser – Attac, fredsbevegelsen, nettverk av NGO'er.[2] Titusener møter opp i Seattle, Genova, Gøteborg, Porto Alegre, Firenze – og nå sist på Europas sosiale forum i Paris i november.
Negri og Hardt møttes under sistnevnte forum i Paris for å sluttføre sin neste bok. Vi benyttet anledningen til et intervju med Hardt[3] midt i et støyende Paris, i bakgården til Maison des Sciences de L'Homme, det samfunnsvitenskapelige huset der Imperiets forbilder som Foucault og Deleuze arbeidet.[4]
I Imperiet beskrives kontrollsamfunnets[5] globale utvikling – der folk holdes i sjakk av et utstrakt byråkrati, nye sikkerhetssystemer, gjeld og arbeid, enormt medieforbruk, og ikke minst gjennom statens sinnrike system av avgifter. Derfor kan man forstå Negri & Hardts kritikk av velferdsstaten[6] – der folk blir sine egne kontrollører, mentalt sett internerer et sinnrikt regelsystem som sammenblandes med ens identitet. Etter hvert setter moralen seg i samvittigheten, man ønsker nærmest sin egen selvundertrykkelse. I Imperiet avvises transcendente verdier – hinsidige verdier man kan finne igjen i nordiske velferdssamfunn, men også i humanistiske organisasjoner som Oxfam og Leger uten grenser.
Negri & Hardt sverger til immanensen, det dennesidige. Jeg spør om det ikke er paradoksalt at de ender siste kapittel med å etterlyse typiske velferdsgoder som verdensborgerskap og borgerlønn. Universelle autoriteter i likhet med kontrollsamfunnet, forklarer jeg Michael Hardt:
– Jeg forstår hva du mener. Men vi gjør et forsøk på en generell teoretisk tilnærming, derfor er selvsagt ulike politiske standpunkt nødvendige i forskjellige nasjonale og lokale sammenhenger. Den norske og danske sosialstaten – velferdsstaten – er langt mer utviklet og ivaretatt enn i andre land. Velferdsstrukturene i all land er under press, jeg ville aldri si at man ikke skulle kjempe for dem. – Når det er sagt, slik jeg ser det fra utsiden, er det begrensende å legge en masse politisk energi og vekt på den nasjonale velferdsstaten: Å ivareta velferdsstrukturene i Danmark er fantastisk, men det hjelper ikke noe for folk utenfor Danmark. Man må også føre en politisk kamp for velferdsstrukturer langt utover de nordiske nasjonene.
Negri & Hardt bruker store deler av boken på å kritisere hvordan våre liv administreres fra oven – den nevnte biomakten:
– Med begrepet «biomakt» påpeker vi de maktformene som i økende grad omfatter alle former for liv. Kontrollen strekker seg utenfor arbeidet ved fabrikken, utenfor skolen – den omfatter på en måte alle deler av livet. Arbeidstid og fritid, alle former for reproduksjon. Det er ikke bare kapitalismen som trenger seg inn på nye områder. Biomakt er også statens mekanismer for administrasjon og kontroll.
– For å få kontroll over våre egne liv trenger vi en biopolitikk som arbeider mot den nye biomakten. Biopolitikk betyr at vi kollektivt skaper nye typer sosialt liv, tar kontroll over livene våre.
Hva da med Hardts hjemland? Man kan ikke unngå å spørre ham hvordan USAs «kontrollstrukturer» har utviklet seg siden terrorangrepet i 2001:
– Det aksellererer, men ikke nødvendigvis med noe spesifikt mål. Vi lever i en merkelig mellomtilstand i USA. Det er ikke klart hvor vi er på vei, men det som faktisk virker klart for meg – og jeg vil anta for alle andre – er at de nåværende politiske forsøkene til USAs regjering er dømt til å mislykkes. USAs regjering signerer ikke internasjonale avtaler, og på hjemmebane undergraves grunnlovsbestemte rettigheter. De innbiller seg at de kan kontrollere verden ensidig (unilateralt), skape stabilitet, ta vare på de globale hierarkiene der USAs regjering er verdens sentrum. Men alt synes å mislykkes katastrofalt. Ingen vet hvilken retning det siden vil ta.
Kan man ikke ane en strategi i likhet med kontrollsamfunnet der nasjonal mytebygging etter terrorangrepet fører til mental selvkontroll – der man ubevisst blir sin egen undertrykker?
– Det er det, det er det. Overgangen mellom disiplinær- og kontrollsamfunn er ikke et brudd, men heller en form for ekspansjon. I disiplinære samfunn – som Foucault tenkte seg det – var den disiplinære logikken definert av arkitekturer, og på en måte begrenset til visse institusjoner. Et slags skjærgårdslandskap med enkelte fengsler, familiehus, skoler, militærbrakker, sykehus – der du nærmest dro fra den ene øya til den andre. Med overgangen til kontrollsamfunnet spredde alle deres enkeltlogikker seg utover hele det sosiale terrenget. Man kommer nå aldri utenfor skolens eller familiens logikk. Disiplinen forsvinner ikke, den bare generaliseres. Men slike teoretiske beraktninger er aldri absolutte – men når de er gode, er de fruktbare nøkler til forståelse av endringer.
USA er verdens største medieprodusent. Medias spredning av frykt er tema i Imperiet. Frykten er et middel for politisk og økonomisk kontroll av borger og forbruker – terrorfrykt, reality-tv med politijakt på fargede, fri spredning av skytevåpen. Noe den amerikanske regjering vet å spille på:
– Det er et veldig tradisjonelt våpen. Det sentrale begrepet hos den politiske filosofen Thomas Hobbes er frykt. En overhengende trussel lærer folk underkastelse. Nøkkelen for dominans er frykten hos folket. 11. september sikret i USA regjeringens fortsatte mulighet til å trekke på denne frykten. Ikke bare opplever vi økt kontroll på flyplassene. I media ser man amerikanske CNN som viser en farge nederst i hjørnet som angir dagens trusselnivå for terrorisme – enten oransje, gul eller rød. En perfekt måte å spre frykt på hver eneste dag. Amerikanerne uttrykker symptomatisk stor lettelse når noe viser seg ikke å være terroristangrep: Som ved flyulykken på Long Island rett etter 11. september hvor «bare» 200 mennesker døde. Og etter det store strømbruddet i USA i høst, der folk takket Gud for at det ikke var et terrorangrep.
– Hysteriet rundt terrorismen og generell sosial frykt har faktisk innvirkning, en stor innvirkning på kontrollsamfunnet. Men regjeringen har ingen garanti for at frykt som våpen ikke snus mot dem. USAs befolkning blir nemlig mindre og mindre mottakelig for denne typen manipulering fra myndighetenes side.
På Europas sosiale forum i Paris deltok også Hardts medforfatter Toni Negri på et debattmøte om «Multitude or Working Class? (mengden eller arbeidsklassen?). Arrangørene hadde ikke regnet med så stor interesse for nettopp dette foredraget. Lokalet var fullt, utenfor sto 500 mennesker og ropte taktfast «outside, outside» – man ville ha «Toni» ut. Etter hvert fikk vi vår italienske filosof ut med tolk og høyttaler. Hans poeng, som vi også kan lese fra Imperiet, er at dagens proletariat ikke lenger bare inkluderer den klassiske industriarbeider. Negris håpefulle begrep «multitude» (mengden/mangfoldet/nettverkene), inkluderer gjerne husmødre, ungdom, eldre, arbeidsløse, kunstnere og mennesker – enhver som bidrar aktivt. Det tradisjonelle lønnsarbeidet er i kommunikasjonssamfunnet for snevert til å definere det nye proletariatet, som Negri & Hardt finner med dekkende med begrepet multitude, eller på norsk mengden. Alle bidrar stort sett på sin måte til den samfunnsmessige produksjonen og bør derfor sikres en minsteinntekt – en borgerlønn. Næringsliv og stat er avhengig av at alle bidrar i samfunnsmaskineriet, derfor burde eksempelvis husmødre for lengst hatt inntekt – fremfor bare å opprettholde «arbeidsmannens» makt i familien. Hardt svarer meg:
– Mengden går utover arbeiderklassen slik den i århundrer primært har betydd industriarbeiderklassen i dens smaleste form, som ekskluderer andre ulike arbeidskategorier. I dens bredeste betydning har arbeiderklassen omfattet lønnsarbeid, slik at alt ulønnet arbeid ekskluderes – sammen med de fattige, småbønder og kvinner som utfører ulønnet arbeid i hjemmet.
Selv om Negri & Hardt foreslår tiltak, er de stort sett lite konkrete om hvordan de skal settes ut i livet. Konstruktiv handling defineres oftest som «forandring», «noe annet», og noe «nytt». Tradisjonelle revolusjonære venstreholdninger som går ut i fra at problemene forsvinner så snart man får bort dagens strukturer. Ikke ulikt Freuds ødipale trekant, der fadermordet gir tilgang til den etterlengtede moren. Som oftest inntrer man i faderens sted, blir den nye undertrykkende autoriteten. Revolusjonær romantikk mangler ofte eller er for naiv I forhold til hvordan det nye, andre eller bedre skulle være, eller hvordan det skulle organiseres. Imperiet blir beskyldt for teoretiske stjernereiser.
Men likevel. Det frir oss ikke fra spenningene mellom fattig og rik, mellom undersått og statsmakt, mellom undertrykt og undertrykker. Negri & Hardt har i det minste bidratt med et konstruktivt syn på tiltak, det er nyradikalismen, den moderne konstruktive venstreside av i dag de setter sine forhåpninger til – den mangfoldige mengden. Dette nye skapende nettverksproletariat skal vinne frem med sitt kreative begjær, utenfor parasitter som stat og kapital – det døde arbeid eller hva Marx kalte blodsugere. Kapitalisten er i likhet med virus avhengig av en vertsorganisme, men holder dette levende arbeidet under sin kontroll.
Ifølge Negri & Hardt. Men hva har disse revolusjonære Knoll & Tott tenkt om formueløse entreprenørtyper som stiller med ressurser, tar risiko og samtidig ansvar overfor lånt bankkapital? Det er ikke langt skaperkraften kommer uten ressurser og startkapital. Eller tenker Hardt seg helt andre enn økonomiske strukturer?
– Man trenger alltid ressurser, og alltid kreativitet og innovasjon. Men det er feil å tenke at det utelukkende løses av kapitalismen. Relasjoner med utbytting og profitt er ikke eneste løsning. Folk skaper ikke for å bli rike. Svært få musikere, kunstnere, forskere eller filosofer gjør arbeidet sitt med tanke på de millionene som venter på dem i fremtiden. Det finnes et utall andre grunner til å skape, det er en del av det å leve.
– Problemet er at dagens eiendomsstrukturer heller kan kvele kreativitet og innovasjon enn å frembringe den. Eksempelvis ble patentlovene i USA en gang innført for å fremme innovasjon og kreativitet – å oppmuntre folk til oppfinnelser for å tjene penger på det i en begrenset periode. I dag vet vi at patenter og opphavsrett på mange måter beskytter kunnskap og gjør det umulig for folk å skape – forskere er jo helt avhengig av adgang til kunnskap. Internett startet som en slags felles eiendom der folk kunne lese hverandre programmer, dele informasjon, og utveksle ideer. Dette er nå lukket av eiendomsforhold. Og hva når kunnskapen om egenskapene til et visst frø brukt i India i generasjoner nå er patentert av et amerikansk selskap?
– Men jeg sier heller ikke at vi må knuse kapitalismen bare fordi det er kapitalisme.
Negri & Hardt ser stort sett kapitalisme, kontroll og konkurranse som undertrykkende. Samtidig foreskriver de mengdens innovasjon, det nye, og det kreative begjær som selve «motimperiet» som bekjemper imperiet innenfra.
Er ikke dette en typisk kalvinistisk, religiøs pliktmessig moral som driver den kapitalistiske utviklingen videre – med lovord om adgang til Paradis ved Peters port? Hvor kommer denne trangen fra til alltid å være på jakt etter nye ting og hendelser? Bokens forbilder, Deleuze og Guattari, har også foreskrevet samme medisin ved det positive begjæret, i en filosofi som dreier seg om å skape nye begreper.[7] En utvikling og forandring som alle tings imperativ: Nye produkter, nye markeder, det nye i kunsten, nye oppfinnelser, nye venner, nye partnere, nye tv-konsepter. Det kan unektelig smake av en kybernistisk logikk i likhet med markedsliberalismen som i jakten på mer profitt trenger nye produkter, nye markeder og hurtigere sirkulasjon.[8] Er ikke den stille revolusjons Negri & Hardt påvirket av denne tradisjonen?
– Ja. Du kunne snakket om en modernistisk litterær tradisjon også. Skapelsen av det nye er en stor ting for modernistene.
Hardt unngår problemstillingen. Men i Imperiet er mengdens kreative begjær selve løsningen ut av kontrollsamfunnet. Jeg slipper ikke temaet ennå. Om det kreative begjær som drivkraften bak samfunnsendringer, om et slags revolusjonært potensiale innenfor imperiet, fra skaperkraft og mangfold. Hva har Negri & Hardt egentlig ment med den så attråverdige kreativiteten?
– Det kan virke for avgrenset når jeg bruker ordene kreativitet og innovasjon. Men den typen arbeid som flertallet av mennesker gjør, involverer hele tiden intelligens, kommunikasjon og kreativitet. Ikke slik at alle er kunstnere. Tenk eksempelvis på hvordan folk jobber i landbruket – et konstant intellektuelt og vitenskapelig arbeid der hvilken dag frø plantes og høstes skal bestemmes nøyaktig. Det oppfatter jeg også som kreativt, og ikke kun en gjentakelse av hva foreldrene gjorde. Andre former for arbeid i dag involverer mer og mer relasjoner gjennom kommunikasjon og samarbeid, både over internett og rent personlig. Hver relasjon er en slags kreasjon. Jeg vil nok heller se alle typer produksjon fra det perspektivet, fremfor å tenke at det er et lite segment som er kreativt.
Verken grunnen til å være kreativ, eller hvorfor altruismen skulle lokke kreative får jeg svar på. Og hva slags samfunn kan man tenke seg? Noe annet?
I Imperiet blir tenkere som Foucault, Deleuze og Agamben[9] kritisert for ikke å ha tenkt tanken langt nok, for ikke å gjennomføre sin tenkning. Vi er mange som har kritisert Imperiet for å være vel abstrakt og utopistisk. Men hva tror de på? En minimumsstat? At mennesker egentlig viser seg å være gode når de vil? Noen konkret strategi for mengdens revolusjonære kreative begjær, eller et «How to do it»-kapittel finnes ikke i Imperiet.
– Nei, heller ikke i den neste boken kalt The Multitude[10] vil det være et slikt kapittel. Boken vår gir ikke spesifikke, politiske råd for avgjørelser – eksempelvis om den svenske folkeavstemningen om euroen.
– Vårt siste bokprosjekt var å utvikle beskrivelsen av hvordan vi forstår en global ordenstendens – som vi kaller Imperiet. Vi la også frem en oppfatning av mengden, uten større beskrivelse eller analyse som du sier. Der går vi videre i neste bok. For å gjøre begrepet om mengden virkelig er det fruktbart å starte med endringene i arbeidsformene, først utføre en global klasseanalyse. Mengden må nok være et klassekonsept før det kan bli et virkelig politisk konkret begrep.
– I Imperiet bruker vi egentlig mengden på to ulike måter. På den ene siden som om det alltid hadde eksistert – den menneskelige frihetsånden gjennom menneskehetens historie, som avviser autoritet. Eksempelvis i den europeiske renessansen. Dette er mengdens mest banale opprør, noe som alltid har vært der. På den annen side er det først i dag at forholdene ligger til rette for mengden som politisk prosjekt, som noe vi kan konstruere. Et realiserbart politisk prosjekt krever at vi identifiserer forholdene som gjør det mulig.
– Når vi snakker om klasseanalyse, eller om de tradisjonelle revolusjonære prosjektene, så er skillet mellom den industrielle arbeiderklassen og bondestanden viktig. Gjennom 1800- og 1900-tallet antok man ikke at den spredte bondestanden var i stand til å gjennomføre politiske prosjekter på egen hånd, mens fabrikkarbeiderne fremsto som et enhetlig politisk subjekt. Dette skillet har opphørt. Nå eksisterer det mekanismer for kommunikasjon, for samarbeid, for organisering på sosialt vis, som muliggjør et politisk prosjekt, også blant bønder. Jeg ser dette historisk som den store Maos prosjekt. Jeg mener Maos grunnleggende prosjekt, eller den kinesiske revolusjonens langsiktige prosjekt, ikke bare fra 40-tallet, men hele veien opp gjennom 1960-tallet, var å gjøre bøndene politiske. Vi kan si det er bøndenes politiske oppvåkning.
– Forholdende ligger til rette for å kommunisere og konstituere et politisk prosjekt – til tross for ulikhetene mellom agronomer i Brasil og Vest-Afrika og agronomer i Europa eller Kina. Det krever en klasseanalyse som basis, ellers gir det ingen mening å snakke om mengden. Vårt begrep om mengden ekskluderer ikke noen rent prinsipielt, vi snakker nå om et skapende nettverksklassesubjekt.
Jeg spør meg etter intervjuet om det ikke er litt naivt å tro at folk flest er fulle av kreativitet, fremfor at de foretrekker den mer rutinemessige hverdagen? Og hvorfor skulle de mest innovative blant oss, som har fordel av kapitalistiske strukturer, hoppe like over i altruismen? Markedet kan dessuten være mer radikalt enn sosial kritikk.
Lurer det ikke derfor en gammel marxistisk maksime om å «yte etter evne, få etter behov» bak det hele? Problemet satt på spissen kan da være at det er de kreative som skal yte mest, og stadig mer – mens de som heller foretrekker å få, skal ha rett til å dekke sine stadig voksende behov.
Det minner meg om Nietzsches kritikk av moralens opprinnelse: Flertallet i samfunnet har nytte av at noen få ofrer seg, derfor gis disse altruistene symbolsk samfunnsbelønning – de har høy moral. Har ikke på samme måte flertallets nyttehensyn, samfunnet, eller Negri & Hardt, stor nytte av å etterlyse den uopphørlig kreative mengden – de mest innovative og arbeidsvillige. Desto mer av det levende arbeidet, desto mer produksjon. Slikt bør belønnes med symbolske priser, attråverdige verdier, eller fremlokkes som et frihetens prosjekt.
Men til tross for min kritikk: Det er noe virkelig fascinerende med Negri & Hardts politiske prosjekt der konstruksjon og fornyelse er middel og mål. Fremfor tradisjonell venstrenegativitet, finner vi her viljen til å ville gjøre noe selv – ikke bare arbeid, men også samarbeid.
2 Non-Governmental Organisation.
3 Michael Hardt (f. 1960) er lektor i litteraturvitenskap ved Duke University i USA. Han har skrevet monografien Gilles Deleuze: an Apprenticeship in Philosophy. Boken Labor of Dionysus skrev han med Negri (f. 1933). Dessuten har han oversatt til engelsk verker av sistnevnte, samt av en annen italiensk filosof, Giorgio Agamben.
4 Dette ble videofilmet, og vises på Cafe Diplomatique 5.12. Klipp vil senere bli lagt ut på vår Web.
5 Se også bokutdraget fra Imperiet i Le Monde diplomatique november 2003.
6 Se Imperiet, side 45
7 Se Anti-Ødipus og A Thousand Plateaus.
8 Se det danske tidsskriftet Distinktion (6-2003), for mange interessante essays om Imperiet.
9 Foucault: Seksualitetens historie; Deleuze & Guattari: A Thousand Plateaus; Georgio Agamben: Homo Saccer.



Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: