LE MONDE diplomatique - globalt perspektiv på politikk og medier
information | editor                                                                                                
search:
<-- AUGUST 2010


FILMESSAY

Jean-Luc Godard – den siste tenker

[08.08.07] I Frankrike utgis nå endelig et av Jean-Luc Godards fremste mesterverk, Histoire(s) du cinéma, på DVD. En av vår tids store kunstnere vender tilbake, i en helt annen form enn som Den nye bølgens enfant terrible. En kunstner som anser kunsten for også å være en kamp, et permanent opprør. Godard blir ofte framhevet for sine revolusjonerende filmer på 60-tallet, mens hans senere verk blir fortolket som famlende forsøk på å gjenfinne kreativiteten. Godards utvikling må leses som en kamp mot å redusere filmkunsten til en simpel vare. Godard er filmskaperen som nekter å gi etter for kulturindustrien.


Guy Scarpetta
Forfatter. Har blant annet skrevet L’Age d’or du roman (Romanens gullalder) (Grasset

Hei. Maks antall lesninger er nådd i dag. Skal du lese mer, må du logge deg inn i morgen. Alternativt kan du kjøpe full nett-tilgang (48 kr) på avis og arkiv ut denne måneden. Som avisabonnent har man også tilgang til nettsidene. Logg inn her

se også
De nye kinofilmene hans er resolutt motstrøms og har en overflod av oppfinnsomhet






fotnoter
Fotnoter:
1 Forsøk på å gjendikte et uoversettelig ordspill: Ce n’est pas une image juste, c’est juste une image. Overs. anm.

Den store forfatteren André Malraux ( 1901–1976) gikk fra å være kommunist før 2. verdenskrig til gaullist og konservativ etter krigen. Den første kulturminister i den 5. republikk. Det var han som avsatte Langlois ( og måtte innsette ham igjen). Malraux var til tross for dette en betydelig filmteoretiker. Overs. anm.

I mars 1967 brøt det ut streik blant arbeiderne på tekstilfabrikken Rhodiaceta ( en del av Rhône-Poulenc-konsernet) i Besançon. Streiken var usedvanlig i den forstand at arbeiderne satte frem kulturelle krav side om side med sosiale og lønnsmessige. Rhodiaceta-arbeiderne protesterte rett og slett mot livet som det kapitalistiske samfunn tilbød dem! Ikke rart at de fikk heltestatus året etter. En dokumentarfilm er lagd om konflikten: À bientot, j’espère av Chris Marker og Mario Marret. Overs. anm.

Alain Bergala: Godard au travail ( les années 60) ( Godard på jobb – 60-årene), Editions Cahiers du Cinéma, Paris 2006. Bergala er i dag utvilsomt den beste Godard-kommentator som finnes. Se også hans essaysamling Nul mieux que Godard ( Ingen bedre enn Godard), samme forlag 1999. ( Oversetterens tillegg: Bergala, som selv er filmskaper, har i mer enn tre tiår vært tilknyttet redaksjonen av Cahiers, i dag som medlem av redaksjonsrådet.)

Scarpettas ord er «Spectacle», med liten forbokstav er det et vanlig ord for scene og underholdning( sindustri), men han alluderer åpenbart også til Guy Debord og situasjonistenes begrep om ( La société du) Spectacle ( «skuespillsamfunnet»), som har vært på moten i Frankrike på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet. Situasjonistene hadde en fiendtlig og latterliggjørende holdning til Godard ( «le petit suisse»). Se Carsten Juhl: «Det situationistiske billedsyn og dets begrænsninger», pkt. 5, i Den æstetiske fordring, Det kongelige danske Kunstakademi, 1994. Overs. anm.

Dsiga Vertov ( 1896–1954), russisk, eksperimentell filmregissør og grunnlegger av den sovjetiske dokumentarfilmen. Mest kjent for Mannen med filmkameraet ( 1929). Etter 1968 opprettet Godard, Jean-Pierre Gorin og likesinnede det såkalte Dsiga Vertov-kollektivet. Overs. anm.

Serge Daney ( 1944–1992), fremtredende fransk filmkritiker. I redaksjonen for Cahiers du cinéma fra 1964 til 1981, sjefredaktør sammen med Serge Toubiana fra 1973, som markerte slutten på bladets «maoistiske» ( og med Daneys ord: «ikke legendariske») periode. Daney har betydd mye for konkretiseringen av Gilles Deleuzes filmteori. Overs. anm.

«Conscience de soi», Hegels Selbstbewusstsein. Overs. anm.

Her beholder jeg den franske termen for å understreke demarkasjonslinjen Scarpetta trekker opp. For øvrig har jeg brukt «film» og «filmkunst» pragmatisk om hverandre når forfatteren skriver «film» og «cinéma». Grenseoppgangen mellom de to ordene har resultert i flere avhandlinger i Frankrike. Nok et bevis på det franske unntak. Overs. anm.

Jean-Luc Godard i samtale med Dominique Païni og Guy Scarpetta, Art Press, spesialnummer om Godard, februar 1985.

Bookmark and Share
annonser