Journalist

Sindiswe Mbandlwa er 23 år gammel, og har i løpet av sitt korte liv blitt utsatt for seksuelle overgrep fra en rekke voldtektsmenn, deriblant sin egen bestefar. Hun er nå hiv-smittet, en skjebne som rammer 40 prosent av voldtektsofrene i Sør-Afrika. De aller fleste av dem ser aldri noe til den forebyggende behandlingen regjeringen har gitt løfter om.
Ifølge Verdens helseorganisasjon og FN-programmet UNAIDS er seksualisert vold en av de viktigste årsakene til det høye antallet hiv-smittede i Afrika sør for Sahara. De fleste kvinner er ikke i en situasjon hvor de kan forhandle seg frem til sikker sex, og det ser man tydelig av tallene som FNs spesialutsending i Afrika, Stephen Lewis, la frem i slutten av mars 2004 da han kom tilbake fra Swaziland:
«Andelen hiv-smittede blant gravide kvinner som oppsøkte svangerskapsklinikker i 1992, var 3,9 prosent. Tallet økte til 16,1 prosent i 1994, 26 prosent i 1996, 31,6 prosent i 1998, 34,2 prosent i 2000, 38,6 prosent i 2002… Det er en økning på nesten 900 prosent i løpet av ti år. 87 prosent av de hiv-smittede kvinnene er under 30 år, 67 prosent er under 25 år.» Forventet levealder i Swaziland har falt til 37 år som følge av aidsepidemien. I Sør-Afrika er forventet levealder 47 år.
Sindiswes historie er ikke uvanlig. Rape Crisis, en organisasjon med base i Cape Town, anslår at det skjer 20 ganger så mange voldtekter i året som de 52 000 registrerte tilfellene.¹
17. april 2002 lovet den sørafrikanske regjeringen å gi posteksposisjonell behandling (post exposure prophylaxis – PEP) til voldtektsofre, for å begrense faren for hiv-smitte.² Ett år senere fjernet de en bestemmelse i den nye lovgivningen som ville ha pålagt regjeringen å gi voldtektsofre PEP-behandling, medisiner for å hindre andre seksuelt overførbare sykdommer og graviditet, samt psykologisk oppfølging. Regjeringen beholdt imidlertid en bestemmelse som gir overgripere rett til full medisinsk behandling, også på private sykehus – og ikke bare for hiv-smitte, men også eventuelle alkohol- og narkotikaproblemer de måtte ha. Regjeringen har fremdeles ikke gitt noen forklaring på denne avgjørelsen.
Voldtekt er ikke det eneste kvinner i Sør-Afrika frykter. South African Human Sciences Research Council (HSRC) offentliggjorde i juli 2004 tall som viser at hver eneste dag blir fire kvinner drept av sin partner.
Sindiswe Mbandlwas oppvekst har også vært preget av politiske ustabilitet. Rivalisering mellom svarte grupperinger som slåss om ledelsen i kampen mot apartheid på 80-tallet, førte til at hele familien hennes ble oppløst og Sindiswe ble overlatt til seg selv. I likhet med mange andre som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen, hadde hun stadig skiftende seksualpartnere mens hun gikk på skolen. En del oppsøkte hun selv, men hun ble også tvunget til sex mot sin vilje.
Holdningen til voldtekt blant sørafrikansk ungdom er skremmende. 300 000 barn og unge mellom 10 og 19 år, i 1418 sørafrikanske skoler, deltok i en undersøkelse som publisert i oktober 2004.³ Den viser at det å voldta «noen du kjenner» ikke blir sett på som et seksuelt overgrep, og heller ikke «uønsket berøring». Mer enn en fjerdedel sa at «jenter liker å bli voldtatt».
Ifølge den samme rapporten er sørafrikanske ungdommers syn på seksualisert vold og risikoen for hiv-smitte «samsvarende med aksepten av seksuell tvang og 'fleksible' holdninger til overlevelse i et voldelig samfunn.» 11 prosent av guttene og 4 prosent av jentene sa at de hadde tvunget andre til sex, mens 66 prosent av guttene og nesten 75 prosent av jentene sa at de selv var blitt tvunget til å ha sex.
Forskerne fant også at barn som hadde opplevd seksuelle overgrep, var mer tilbøyelige til å tro at sex med jomfruer kan kurere hiv og aids.⁴ Denne forestillingen er en viktig årsak til det store antallet voldtekter av svært små barn, også spedbarn. Røde Kors' barnesykehus i Cape Town offentliggjorde i desember 2002 ni års forskning som viste at den vanligste alderen på barn som ble tatt imot på sykehuset etter seksuelle overgrep, var tre år. Sindiswe Mbandlwa var også tre år gammel da hun ble voldtatt for første gang, av en person som passet henne mens moren var innlagt på sykehus.
Ikke overraskende er gjengvoldtekter utbredt i Sør-Afrika. Voldtektsklinikken ved Groote Schuur-sykehuset i Cape Town anslår at 75 prosent av overgrepssakene er gjengvoldtekter. En studie ledet av Adrienne Wulfsohn ved Sunninghill-klinikken i Johannesburg tok for seg over tusen voldtektssaker og registrerte at gjengvoldtekt fant sted i 60 prosent av dem.
Flere forskningsarbeider understreker at mennene som deltar i gjengvoldtekter ikke oppnår seksuell tilfredsstillelse gjennom egne handlinger, men ved å se på hverandre. Dette kan ha sammenheng med de særegne problemene som finnes i samfunn som har gjennomgått alvorlige konflikter. I alle tilfeller begrenser det seg ikke til Sør-Afrika. Luke Bearup i organisasjonen Gender and Development for Cambodia (GAD/C) skrev i juli 2004 følgende innlegg i Verdens helseorganisasjons diskusjonsforum om seksualisert vold:
«I Kambodsja sliter vi med at deltakelse i gjengvoldtekter er blitt normalisert i undergrupper av urbane middelklassemenn (ofte skoleelever eller studenter). [De] ser svært lite galt i det de gjør – og snakker åpent om sin egen deltakelse. […] Deres oppfatning av maskulinitet er knyttet til hyppig seksuell aktivitet. […] De får tak i ei jente, tar henne med til et pensjonat, og senere kommer alle kompisene dit (eller gjemmer seg allerede der inne), og de voldtar jenta sammen.»
I Sør-Afrika kalles dette jack-rolling, og innebærer ofte at en kvinne som har avvist en mann blir «straffet» ved at han og vennene hans voldtar henne. Bearup forteller fra Kambodsja at «mennene sier at det å ha sex i en gruppe skaper tette bånd mellom dem, og de føler seg som menn sammen […] Blir man ikke med, risikerer man å tape ansikt og bli utstøtt.» Han legger til – og kunne like gjerne ha snakket om Sør-Afrika – at «mennene som er innblandet tror som oftest at de kan slippe unna med disse handlingene på grunn av sin sosiale status. De ser på ofrene som undermennesker, og derfor et legitimt bytte.»
I Sør-Afrika ser man også en økning i antall barn som voldtar andre barn. Teddy Bear-klinikken i Johannesburg oppgir at 24 prosent av overgriperne de har hatt med å gjøre, er barn mellom 7 og 14 år. Likevel gjøres det lite i skolen for å hjelpe barn som er blitt utsatt for voldtekt eller selv har voldtatt. Den psykologiske skolehelsetjenesten er kuttet ned.
Seksualisert vold er den forbrytelsen som øker mest på verdensbasis. Samtidig er det den som minst sannsynlig ender med domfellelse. Ifølge Thoko Majokweni, leder av den sørafrikanske påtalemyndighetens avdeling for seksuallovbrudd, er halvparten av sakene som behandles i rettsvesenet, voldtektssaker. I byene Durban og Mdantsane er andelen 60 prosent. Sør-Afrika oppgir at 7 prosent av sakene ender med domfellelse, noe som er bedre enn i Storbritannia (5 prosent).
De siste årene har man etablert samtalegrupper for menn i Sør-Afrika, der disse spørsmålene blir tatt opp. I disse gruppene er det ikke uvanlig å høre menn innrømme at de har begått voldtekter. På en konferanse om maskulinitet i januar 2005 fortalte en mann om hvordan han som ung pleide å gå ut og drikke og voldta kvinner sammen med kameratene sine. Da han ble gift fortsatte han med å voldta kona si, og det var først nå han forsto hvor galt dette var og ønsket å gjøre noe med det.
Luke Bearup mener at en avgjørende faktor når det gjelder menns vold i Kambodsja, er «hvordan nye generasjoner preges av traumene som den kambodsjanske befolkningen ble påført under Røde Khmer-regimet, og de vedvarende problemene med fattigdom og svakt styresett. […] Man kan hevde at mange foreldre ble så ødelagt av Røde khmer-regimet at de ikke hadde kapasitet til å bry seg om barna sine. Dette kan ha ført til at et stort antall unge mennesker er blitt ute av stand til å ha medfølelse med andre.»
Sgidi Sibeko, som koordinerer den sørafrikanske gruppen Men as Partners, har også tenkt mye på foreldregenerasjonens rolle. Han ble en gang bedt om å fortelle om mannlige forbilder i sin egen familie: «Jeg kunne ikke komme på noen. Jeg tenkte på faren min, onkelen min, mennene rundt meg, og måtte til min forskrekkelse innse at ingen av dem kunne kalles positive rollemodeller. Det eneste bildet jeg hadde av menn, var som voldelige personer.»
Både i Sør-Afrika og i Kambodsja har år med konflikter og undertrykkende regimer hatt store konsekvenser for folks selvfølelse. Kampen for å overleve i hverdagen og daglige ydmykelser fra statens side, har ødelagt mange familier. Når foreldrene må bruke alle sine krefter på å overleve, blir kjærlig barneoppdragelse en luksus man ikke har råd til. Dermed har generasjoner av barn blitt overlatt til seg selv i oppveksten, uten veiledere, uten forbilder og uten personlig stolthet.
Manglende selvrespekt gjør mennesker mer åpne for risikoatferd (noe som delvis forklarer den store utbredelsen av hiv). Og når selvbildet forverres ytterligere av at man ikke klarer å få seg jobb, øker sannsynligheten for at man fysisk tar ut sin frustrasjon på andre. South African Human Sciences Research Council rapporterte i 2004 at 57 prosent av den sørafrikanske befolkningen lever i fattigdom, mens den offisielle arbeidsledigheten er på 40 prosent.
Voldtekt skjer imidlertid ikke bare blant de fattige. Mer enn noen andre forbrytelser, skjer seksuelle overgrep på tvers av alle sosiale og økonomiske skiller. Men alle voldtektsforbrytere har én ting felles: et dårlig selvbilde.
Den sørafrikanske regjeringen har klart å redusere alle typer kriminalitet, bortsett fra voldtekt. Og aidsepidemien fortsetter å fylle opp kirkegårdene. I Johannesburg bygges det fire nye kirkegårder bare i år. I juli oppga regjeringen at 6,59 millioner personer er smittet (av en befolkning på 42 millioner). Mindre enn 60 000 er under behandling.
President Thabo Mbeki fortsetter imidlertid sin iherdige fornektelseskampanje. En rapport som ble publisert i slutten av januar av det sørafrikanske rådet for medisinsk forskning, viser at regjeringens statistikker underdriver antall aidsdødsfall med opp til 300 prosent. Et eksempel: 74 prosent av alle barn under fem år som døde i 2001, døde av aidsrelaterte sykdommer – regjeringen opererer med 25 prosent.
UNAIDS rapporterte i 2003 at to og en halv ganger flere kvinner enn menn er hiv-smittet i Sør-Afrika. Det er utbredt enighet om at kvinner og barn er mer utsatt for hiv fordi en stor del av smitteoverføringen skjer gjennom ufrivillig sex. Erfaringene til 26 år gamle Nozipho Mtimkulu, som arbeider med aidsrådgivning i Sør-Afrikas nordvestlige provins, illustrerer hvilke utfordringer man står overfor: I løpet av det siste året har hennes 28 år gamle bror gjort fire kvinner gravide. Når Nozipho prøver å snakke med ham om sikker sex, blir hun kontant avvist. «Hvordan kan jeg få ham til å bruke beskyttelse og behandle kvinner bedre?» spør hun på et seminar der salen er full av andre aidsrådgivere og ungdommer.
Folk ser rådville ut. En ung mann sier avfeiende: «Bare la ham dø». Nozipho rynker på nesen. Til slutt foreslår noen: «Du burde si det til foreldrene deres og få dem til å snakke med han». «Ja, men hva om faren bare sier at det er sånn menn er, at han må få rase fra seg?» spør en annen. Folk i salen nikker samtykkende, det kan godt hende at han er en sånn mann. Andre rister på hodet og noen gnir seg i pannen. Hvordan skal man forandre folks måte å være på?
Flere hundre kilometer unna treffer vi Sigcau, dronningen av Amapondo, en herskerinne som selv Nelson Mandela gjør ære på. Hun er en elegant kvinne, opprinnelig swazi. Hun har tatt til seg sin ektemanns folk, AmaXhosa, og deres mange helseproblemer, deriblant utbredt hiv-smitte. «En kvinne som arbeider i huset mitt, har en datter som ble gjort gravid av den lokale læreren. I våre samfunn blir lærere sett opp til. Da han døde av aids, viste det seg at han hadde gjort åtte kvinner gravide. Nå begynner de og deres barn å bli syke. Seksten mennesker kommer til å dø fordi han ikke klarte å oppføre seg,» sier dronningen og rister på hodet.
Det er blitt så «normalt» å tro at man har lov til å tvinge seg til sex, at kampen mot disse holdningene både er vanskelig og avgjørende. Det er for enkelt å bare peke på de forferdelige voldtektene som skjer i krigsområder og glemme de mange seksuelle overgrepene som skjer hver eneste dag i fredelige samfunn. Det er også for enkelt å konsentrere seg om de ekstreme tilfellene, som fanatikere som voldtar lesbiske kvinner for å «helbrede» dem, og overse det uhyrlig store antallet familiefedre som voldtar sine egne barn.
I 2003 hadde New York en nedgang på 10 prosent for alle typer kriminalitet, bortsett fra voldtekt, som økte med 6 prosent. Å bekjempe seksualisert vold dreier seg ikke om romantisk veldedighet i land langt borte. Det handler om å våge å rote i vår egen søppelkasse, avdekke dritten som befinner seg der, og kvitte oss med den.
oversatt av G.E.



Tips en venn om denne artikkelen

Fra epost:	Til epost: