Frihandel

Like sikkert som kompassnålen peker mot nord angir søppelets ferd maktforholdene i verden: De fattige tar imot avfallet til de rike. Internasjonal handel er intet unntak. USA kjøper mobiltelefoner og billig arbeidskraft fra Kina og sender tilbake pakker med krøllet emballasje, komprimerte plastflasker, papp og skrapjern. Disse biproduktene av forbruksvarene blir sendt for å resirkuleres og utgjør et av de underkjente globale utstillingsvinduene for made in USA: Seks av de ti største amerikanske eksportselskapene holder til i denne bransjen. I fjor hadde den en omsetning på 5,6 milliarder dollar bare i handelen med Kina. Over én million konteinere fulle av gammelt papir – det amerikanske produktet det transporteres mest av i denne fraktmåten – ble sendt over havet. Kina er på den andre siden verdens største importør og kjøpte i fjor avfall for 18 milliarder dollar, av det var 7,3 tonn brukt plast. Plasten blir sortert av underbetalte arbeidere, bearbeidet og sendt på ny til supermarkedene i form av splitter nye varer. I mellomtiden forsøker USA aktivt å finne nye handelspartnere de kan prakke søppelet sitt på. Inntil nå har næringslivslederne og politikerne avfunnet seg med denne søppelfrihandelen: mindre forurensning i de vestlige storbyene, en billig råvare for kinesiske produsenter, og ikke minst kan rederiene fylle opp konteinerskipene som ellers ville gått tomme tilbake til verdens fabrikk. Men kvalt under gasser og slagg knurrer kineserne, og myndighetene reagerer. Med «Operasjon Grønt gjerde» i 2013 og «Operasjon Nasjonalsverd» i år har regjeringen i Beijing forsøkt å kontrollere søppelhandelen og øke kvalitetskravene til det utenlandske avfallet. 18. juli informerte regjeringen i Beijing formelt Verdens handelsorganisasjon (WTO) at Kina vil forby 24 typer fastavfall innen slutten av året for å «beskytte Kinas miljøinteresser og folkehelsen». Etter flere inspeksjoner av gjenvinningsanleggene noen måneder i forkant hadde myndighetene oppdaget at «store mengder skittent avfall og farlig avfall er blandet inn i fastavfallet som kan brukes som råvarer». Ingen vet hvor strengt forbudet vil bli, men det vil ramme både slagg som inneholder tungmetaller, tekstilrester og, størst i volum, blandet plast- og papiravfall. Forbudet mot sistnevnte skyldes i stor grad at de amerikanske gjenvinningsanleggene har gått over til automatisk sortering. «Sorteringen mellom ulike papirkvaliteter var mye mer nøyaktig da det ble gjort for hånd,» sier en avfallsspesialist. Forbudet dreier seg mer fundamentalt for Kina om å skape en egen resirkuleringskjede og erstatte importert avfall med egenprodusert søppel. For øyeblikket er de marginale, men restriksjonene kan strammes til og endre de globale søppelstrømmene som nærmest feilfritt gjenspeiler verdens økonomiske styrkeforhold. I mellomtiden forsøker USA å finne nye handelspartnere som de kan prakke søppelet sitt på. Potensielle kandidater er Vietnam, Malaysia og India. Oversatt av redaksjonen Pierre Rimbert er redaksjonsmedlem, franske Le Monde diplomatique.