Røverstater – finnes de?

Den franske filosofen Jacques Derrida diskuterer hva som skjer med begreper som «demokrati» og «terrorisme» i tilknytning til suverenitet, USAs aktuelle rolle i verden og de omveltninger som har oppstått som følge av globaliseringen. Le Monde diplomatique gir et utdrag fra Derridas nyeste bok Voyous.

Maktmisbruk ligger til grunn for selve suvereniteten. Hva innebærer dette for the rogue states – «røverstatene»? Jo, det betyr at de statene som er i posisjon til å fordømme dem, anklage dem for forbrytelser mot loven, for å omgå loven, for alle de perversjoner og avvik som en hvilken som helst rogue State kan gjøre seg skyldig i – disse Forente Stater som påstår å være garantist for internasjonal rett og som tar initiativ til krigshandlinger, politioperasjoner eller fredsbevarende aksjoner, fordi de har makt til å gjøre det – disse Forente Stater og alle stater som allierer seg med dem, er selv, nettopp fordi de er suverene, de fremste blant rouge states.

Dette kan vi slå fast allerede uten å ha sett de (for øvrig både nyttige og informative) dokumentene som ligger til grunn for blant annet kritikken fra Noam Chomsky eller W. Blum og verk som bærer tittelen Rogue States. Disse modige verkene mangler en konsekvent politisk tenkning omkring begrepet «suverenitet» og dets «logikk», særlig når det gjelder historie og struktur. Denne «logikken» avslører hvordan stater som er i stand til å føre krig mot rogue States, selv er rogue states som med all sin høyst legitime suverenitet misbruker makt. I det øyeblikk suvereniteten finnes, finnes det også maktmisbruk og rogue states. Maktmisbruk er sedvanens lov, slik er selve loven, slik er «logikken» i en suverenitet der herredømmet ikke kan deles. Eller mer presist, ettersom suvereniteten aldri kan oppnås annet enn som usikker, midlertidig og ustabil. Suvereniteten kan bare hige etter udelt herredømme, og det kun for et begrenset tidsrom. Den kan bare hige etter verdensherredømme. Og å bemektige seg denne tiden, dette tidsrommet, er i seg selv et maktmisbruk – slik jeg selv utøver det her og nå, røver som jeg altså er. Det finnes altså ikke annet enn røverstater. I makt eller i handling. Staten er en røver. Det finnes alltid flere røverstater enn man skulle tro. Flere røverstater, hvordan skal vi forstå det?

Etter en slik runde er det fristende å svare «ja» på spørsmålet i tittelen: «Den sterkestes rett: Røverstater – finnes de?» Ja, ikke sant, de finnes, men de er flere enn man tror og sier høyt, og alltid allerede ingen. Dette er den første vendingen.

Men her har vi også den siste vendingen, den aller siste. Den aller siste vendingen i en omveltning, en revolusjon eller en revolving door. Og hva består den i? I første omgang kan man fristes (men jeg avstår fra denne like lettvinte som legitime fristelsen) til å tenke, at hvis alle stater er røverstater, der røverkratiet er selve kratiet i den statlige suvereniteten, der det bare finnes røvere, der finnes det ikke lenger røvere. Ikke flere røvere. Der det alltid er flere røvere enn man sier eller forsøker å få folk til å tro, der er det ikke lenger noen røvere. Det ligger en nærmest iboende nødvendighet i det at vi på denne måten fratar «røver» både dets mening og rekkevidde, slik vi vanligvis forstår ordet. I det øyeblikket det blir slik, at jo mer det er færre av dem, så finnes de, og at «(ikke) flere røvere», «(ikke) flere røverstater» betyr to diametralt motsatte ting, oppstår i tillegg en annen nødvendighet. Vi må slutte å bruke denne betegnelsen og avgrense anvendelsen av den i tid, begrense den hyppige, gjentatte og tvangsmessige måten USA og enkelte av deres allierte bruker den på.

Dette er min hypotese: på den ene siden oppsto dette ordets epoke ved slutten av den såkalte kalde krigen, da to overbevæpnete supermakter, grunnleggere og permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet, trodde de kunne skape varig ro og orden i verden ved en terrorbalanse mellom statene. På den andre siden ble epoken, selv om man her og der fortsetter å bruke uttrykket, ikke bare annonsert, men snarere teatralsk, mediateatralsk bekreftet den 11. september (en nødvendig dato når vi skal henvise til en hendelse som er fullstendig begrepsløs, en hendelse strukturert som offentlig og politisk hendelse av den mektige mediateatraliseringen som er nøye beregnet av de to sidene – altså hinsides alle ofrenes tragedier, som vi bare kan bøye oss for i grenseløs medlidenhet).

Da de to tårnene i World Trade Center falt sammen, falt også hele det (logiske, semantiske, retoriske, juridiske og politiske) rammeverket som gjorde den for så vidt betryggende fordømmelsen av røverstatene nyttig og meningsfull. Like etter at Sovjetunionen raste sammen («raste sammen» fordi i det ligger et av premissene for at de to tårnene raste sammen), innledet Clinton sin politikk av represalier og sanksjoner overfor røverstatene ved i 1993 å erklære overfor FN at hans land etter egen vurdering ville gjøre bruk av unntaksartikkelen (artikkel 51) og at USA ville handle «om mulig multilateralt, om nødvendig unilateralt».

Denne erklæringen ble gjentatt og bekreftet av både Madeleine Albright da hun var FN-ambassadør og av forsvarsminister William Cohen. Han erklærte at USA var beredt til å intervenere militært og unilateralt overfor røverstatene (hvilket vil si uten forutgående enighet i FN eller Sikkerhetsrådet), hvis landets vitale interesser var truet. Med vitale interesser mente han, og jeg siterer, «uhindret adgang til nøkkelmarkeder, energikilder og strategiske ressurser» og alt som kunne defineres som vitale interesser av den «nasjonale jurisdiksjonen». Det er altså tilstrekkelig for USA om amerikanerne helt på egenhånd og uten å rådspørre noen, anser at deres «vitale interesser» krever det, for at de ser grunn, god grunn, til å angripe, bringe i ubalanse og ødelegge en hvilken som helst stat med en politikk som går imot denne interessen. For å rettferdiggjøre denne unilaterale suvereniteten, denne ikke-delingen av suvereniteten, dette overgrepet på den antatt demokratiske og normale FN-institusjonen, for å begrunne denne den sterkestes rett, må man altså proklamere at den staten man mener er aggressiv eller truende, handler som røverstat. Robert S. Litwak sa da også at «en røverstat er en stat USA definerer som sådan». Og da, i det øyeblikket USA hevdet at de ville handle unilateralt, gjorde de seg selv til en røverstat. USA som 11. september offisielt fikk lov av FN til å handle som en slik stat, en røverstat, som fikk lov til å ta alle nødvendige skritt for å beskytte seg, og det over hele verden, mot den såkalte «internasjonale terrorismen».

Men hva var det som skjedde, eller mer presist, hva ble signalisert, gjort eksplisitt, bekreftet, den 11. september? I tillegg til alt som er blitt sagt, av mer eller mindre korrekt karakter, og som jeg ikke skal komme tilbake til, hva var det som ble tydelig den dagen, en dag som ikke kom så uventet som man gjerne har ønsket å tro?

Den massive kjensgjerningen er bare så altfor åpenlys. Etter den kalde krigen hadde ikke den absolutte trusselen lenger en statlig form. Den potensielle spredningen av atomvåpen utenfor USA og dets allierte, kunne ikke lenger kontrolleres av noen stat etter å ha vært kontrollert av to statlige supermakter i terrorbalansen under den kalde krigen. Selv om vi forsøker å få et overblikk over konsekvensene etter 11. september, peker mange indikatorer i retning av at om det oppsto et traume, både i USA og resten av verden, så består det ikke, som man så ofte tror når det gjelder traumer, av en skadevirkning som ble skapt av det som faktisk skjedde, som nettopp hadde skjedd i virkeligheten, og som truet med å gjenta seg, men i den uomgjengelige erkjennelsen av at det fantes en verre trussel som ennå ikke hadde blitt virkelighet.

Traumet vedvarer og er uhelbredelig fordi det kommer fra fremtiden. Dette gjelder også det virtuelle traumet. Traumet oppstår når man er såret av en skade som ennå ikke har funnet sted, virkningsfullt og helt annerledes enn når skaden annonseres på forhånd. Tidsaspektet utgår fra det kommende. Fremtiden er her ikke bare en virtuell sammensmuldring av andre, liknende tårn og strukturer, eller et mulig bakterielt, kjemisk eller «datateknologisk» angrep. Selv om det aldri helt kan utelukkes. Det verste som kan skje i fremtiden er et atomangrep som truer med å ødelegge USAs statsapparat, det vil si apparatet til en demokratisk stat hvis hegemoni er like åpenbart som skjørt og kriserammet, en stat som foregir å være garantist, en enslig og endelig vokter av verdensordenen for andre normale suverene stater. Et slikt virtuelt atomangrep utelukker ikke de andre, det kan gjerne få følge av kjemiske, bakteriologiske og datateknologiske offensiver.

Ikke før hadde uttrykket rogue state kommet i bruk, før man så for seg slike angrep. Men den gang ble de identifisert med stater og dermed med organiserte, stabile, identifiserbare, lokaliserbare og territorielle krefter som – i motsetning til suicidale eller antatt suicidale instanser – kunne være mottakelige for forhandlingens våpen. I 1988 sa den amerikanske House Speaker1 Newt Gingrich på en svært godt poengtert måte, at siden Sovjetunionen hadde begynt å utøve sin makt byråkratisk og kollektivt, og dermed ikke suicidalt, var landet blitt mottakelig for forhandlinger og var dermed ikke lenger å betrakte som en trussel. Han la til at dette dessverre ikke var tilfelle med to-tre regimer i verden i dag. Han burde ha tilføyd at det nettopp ikke dreide seg om verken stater eller regimer eller statiske organisasjoner knyttet til en nasjon eller et territorium.

Etter svært kort tid – mindre enn en måned etter 11. september – kunne jeg selv observere kongressmedlemmer på fjernsynet som understreket at det var tatt tekniske forholdsregler for å forhindre at et mulig angrep på Det hvite hus i løpet av sekunder skulle ødelegge hele statsapparatet og alt rettsstaten sto for. Presidenten, visepresidenten og kongressen i plenum skulle aldri befinne seg på samme sted til samme tid, slik de noen ganger gjør, for eksempel under presidentens State of the Union-tale. En slik total trussel kunne fremdeles holdes i sjakk under den kalde krigen, gjennom en teori om strategiske spill. Den kan ikke lenger holdes i sjakk når trusselen ikke lenger kommer fra en konstituert eller potensiell stat som kan defineres som røverstat. All den retoriske (for ikke å snakke om den militære) energiutfoldelsen for å rettferdiggjøre ordet krig ble dermed avkledd som forfengelig eller ubrukelig, sammen med tesen om at «krigen mot den internasjonale terrorismen» skulle rettes mot bestemte stater som ga økonomisk støtte til eller var base eller havn for terrorismen, eller som man sier i USA, sponsor eller harbour – finansiere eller gi ly til – terrorister.

Alle disse forsøkene på å identifisere «terroriststater» eller røverstater er «rasjonaliseringer» som har som formål å fornekte mer enn den totale angsten, panikken eller skrekken ved at den totale trusselen ikke kan kontrolleres av en enkelt stat, uansett hva slags statsform den måtte ha. Gjennom denne identifikatoriske projeksjonen må man skjule, først og fremst for seg selv, at atomvåpen eller masseødeleggelsesvåpen faktisk blir produsert og tilgjengeliggjort på steder som ikke tilhører noen stat. Ikke engang en røverstat. De samme anstrengelsene, de samme avledningsmanøvrene, de samme «rasjonaliseringene», de samme benektelsene, anvendes nytteløst for å holde fast ved så utdøende begreper som «krig» – i følge god, gammel europeisk rett – og «terrorisme», samtidig med at de gjør desperate forsøk på å definere stater som røverstater. Fra nå av har vi å gjøre verken med en klassisk internasjonal krig, for det er ingen stat som har erklært krig eller begitt seg inn i en krig mot USA, eller med en borgerkrig, ettersom ingen nasjonalstat som sådan deltar. Nei, det er ikke engang en «partisanerkrig», siden det ikke lenger dreier seg om motstand mot en territoriell okkupasjon, om revolusjonskrig eller uavhengighetskrig for å frigjøre en kolonistat og grunnlegge en ny selvstendig stat. Og av de samme grunner gjør man unyansert bruk av terrorismebegrepet, som alltid har vært knyttet til «revolusjonskriger», «uavhengighetskriger» eller «partisanerkriger» – der det alltid er staten som er innsats, formål og kamparena.

Det finnes altså ikke annet enn røverstater, og det finnes ikke lenger noen røverstat. Begrepet har nådd sin egen grense og dets tid er ute, og det skremmer oss mer enn noen gang. Denne slutten har, fra begynnelsen av, alltid vært nært forestående. I tillegg til alle de begrepsmessige tegnene jeg har nevnt, vil jeg føye til et som vitner om et symptom av en annen orden. De som under Clinton akselererte og intensiverte denne retoriske strategien og misbrukte det demoniserende uttrykket rogue State, er nøyaktig de samme som den 19. juni 2000, offentlig erklærte at de hadde bestemt seg for i alle fall å ta avstand fra uttrykket. Madeleine Albright erklærte at britiske Utenriksdepartementet ikke lenger anså det som et passende begrep, og at man fra da av skulle bruke det mer nøytrale, modererte uttrykket States of concern. Hvordan skal man oversette states of concern uten å latterliggjøre det? La oss si «bekymringsstater» – stater som gir oss bekymringer, men også stater vi bør bekymre oss om, stater hvis individuelle tilfeller vi må bestrebe oss på å gi en riktig og oppriktig behandling – i medisinsk og juridisk forstand. At man har gått bort fra denne betegnelsen vitner om en omfattende krise i rakettskjoldsystemet og -budsjettet. Selv om Bush etter dette gjenopptar uttrykket hist og her, har det uansett trolig for alltid mistet sin vekt. Det er i alle fall min hypotese, som jeg her forsøker å gi en endelig begrunnelse og et bunnløst grunnlag. Ordet «røver» ble avvist, avvist av sin egen grunn, noe som har sin egen historie, og i likhet med ordet rogue er denne historien ikke evig.

Men begrepene «røver» og «rogue» kommer til å leve lengre enn røverstatene og rogue states, siden de også oppsto først.