Internasjonale sikkerhetstjenester – leiesoldater eller servicenæring?

Etter folkemordet i Rwanda uttalte Kofi Annan som den gang var assisterende generalsekretær for FN og hadde ansvar for fredsoperasjonene (1):

«Da vi hadde behov for krigsvante soldater for å holde de stridende borte fra flyktningene, så jeg for meg muligheten for å leie inn et privat firma. Men verden er kanskje ennå ikke rede til å privatisere freden». Om denne formen for privat militær virksomhet møter skepsis i Frankrike (2), så møter den større forståelse i den angelsaksiske verden, hvor enkelte ser for seg at man kan «opprette styrker av frivillige leiesoldater organisert av private bedrifter for å drive krig på kontrakt betalt av FN» (3).

At leiesoldater igjen har dukket opp i enkelte afrikanske kriser, som nå nylig på Elfenbenskysten, viser at problemstillingen slett ikke er så enkel. 12. februar 2002 utga det britiske Underhuset – som den første politiske myndighet – en rapport som vurderer spørsmål vedrørende den reelle virksomheten til slike «private militærkompanier». Rapporten er et forsøk på å etablere et politisk fundament som kan fungere som ramme for en debatt rundt temaet om leiesoldater.

I løpet av femten års tid har en del av verden vært gjenstand for en gjennomgripende «somalisering». I enkelte stater som er undergravet av korrupsjon, brytes maktstrukturer ned og forsvinner. Noe som fører til en renessanse for før-koloniale identiteter og til et sammenbrudd i den lovlige økonomien. «Ikke-statlige væpnede grupperinger» – mer enn 400 slike grupper fordelt i nærmere 90 land – er blitt de reelle aktørene i såkalte kriser med lav intensitet (4).



De mest tradisjonelle grupperingene har en politisk opprinnelse. Deres erklærte mål er å ta makten, men siden de etter den kalde krigens opphør ikke lenger kan hente ressurser i Washington eller Moskva, har de utviklet et helt register av måter for å finne de nødvendige ressurser for å kunne eksistere. Dette var tilfelle med Den lysende sti i Peru. I Colombia har Den væpnede revolusjonære front (FARC) tydd til kidnappinger, samt en spesiell skatt på kokaplanten og på første etappe i den prosessen som skal gjøre den til kokain, for å finansiere sin virksomhet. Penger fra narkotikahandelen finansierer også paramilitære grupper, og har blitt sprøytet inn både i hæren og i «respektable» økonomiske sfærer – i den politiske. I Algerie har Den islamske redningshæren (AIS), som er den væpnede grenen av Den islamske redningsfronten (FIS), som skiltet med politiske mål, veket plassen for Væpnede islamistiske grupper (GIA). Kriminell virksomhet som tyveri, plyndring og myrderier er nødvendig både for deres eksistens og identitet (5). Andre grupper igjen har ingen annen ambisjon enn å beskytte de områdene som tradisjonelt har tilhørt klanen eller deres etniske gruppering. De har ingen uttrykte nasjonale mål – som tilfellet er med for eksempel technicals i Somalia og opprørspartiene i Tchad.

Selv om de har et sosialt fundament er enkelte væpnede ikke-statlige grupperinger utelukkende kriminelle. Her kan nevnes Shan United Army i Myanmar, visse grupper av pirater i Sør-Kina-havet som har kommet til i den senere tid, og etniske mafia-grupperinger i Russland, som ikke har andre mål enn å videreføre sin kriminelle virksomhet. Ved siden av denne dreiningen i den politiske volden, som i høy grad endrer bildet av den tradisjonelle geriljakrigen, utgjør utviklingen av private militser en prosess lik den i Mellom-Amerika. Private interesser eller sikkerhetsstyrker omformulerer sitt virke og slåss mot geriljaer eller mot visse typer kriminalitet som det er vanskelig å få bukt med. Den høyreekstreme militsen i Colombia, El Salvador eller Brasil kan enten være utvekster av sikkerhetsstyrkene – som «dødsskvadronene»- eller grupper som utfører massakrering av bønder og fagforeningsfolk og gjennomførte organisert utpresning for de store grunneiernes private interesser eller til og med og i all hemmelighet – for staten.

De forente selvforsvarsgrupper i Colombia (AUC), som disponerer omtrent 10.000 mann og er hovedansvarlige for mord på bønder og fagforeningsfolk, henter hovedsakelig sine ressurser fra kokainhandel. Deres leder Carlos Castaño trues nå av et krav om utlevering til USA.



Grupperingene kan også bestå av væpnede borgere som utfører sikkerhetsoppdrag, slik som militsene, de patriotiske gruppene og andre kommunale vaktstyrker i Algerie, som teller opp til 140.000 mann (6). I dette tilfellet skal Den algirske nasjonale folkehær (ANP), som er altfor lite trygg på sin støtte i befolkningen til å kunne slåss mot de væpnede islamistiske gruppene, ha valgt å «privatisere» sikkerheten ved å støtte seg til gamle mujahedinsoldater. Med de afghanske krigerhøvdingene ser man hvor flytende grensene er mellom politisk gerilja, etnisk gerilja, kriminell gerilja og klan-milits.

Den internasjonale finansielle og militære hjelpen førte til at enheten i disse gruppene ble styrket, enten de var opprørere eller statlige, idet den sikret en viss politisk stabilitet og regelmessige inntekter. Tapet av denne støtten har imidlertid snudd tendensen og skjerpet det fragmenterte, det flyktige og det uforutsigbare som preger slike «ikke-statlige væpnede grupper». Det at enkelte av dem er blitt mer radikale, er et klart uttrykk for at de tilpasser seg de nye forholdene for å kare til seg ressurser. Til de nye former for krigsøkonomi basert på rov og kriminell virksomhet, hører det nå også en form for politisk organisering som er meget oppstykket, ofte autonom og ekstremt voldelig.

I lange tider forekom dette fenomenet isolert i spesifikke områder eller i små indre kjerner, men nå finner man det over hele kloden. Slutten på den kalde krigen har fjernet de materielle begrensningene som hemmet denne utvikling. Særlig førte den til at markedet plutselig ble oversvømt av krigsmateriell fra de gamle sosialistiske statene og det frie amerikanske markedet (7). Slutten på den kalde krigen har også gitt disse gruppene adgang til penger fra vestlige land for å finansiere kriminell virksomhet som narkotika og diamanter. Det transnasjonale preget ved denne virksomheten gir den beste beskyttelsen mot inngrep fra stater som er dårlig rustet til å foreta seg noe utenfor egne landegrenser.



Denne eksplosjonsartede utviklingen av den private volden har ført til at det har oppstått et utall av små arnesteder for kriser som ikke lenger nødvendigvis vekker noen interesse hos stormaktene, som er lite lystne på å engasjere sine egne styrker i dette, og langt mindre under FN-mandat. De lokale statene, som svekkes uansett hvordan det står til med deres legitimitet, står uten tilstrekkelige militære midler, og tyr iblant til internasjonale sikkerhetstjenester. Enkelte pålegger utenlandske investorer og aktører selv å sørge for sikringen av sine installasjoner som organisering og sikring av aktivitetsområdene – i enkelte tilfeller også aktiv bruk av leiesoldater, slik tilfellet er for oljeselskapene som operere i Angola, Kongo og Algerie. Afrika er favorittkontinentet for denne type virksomhet.

En annen konsekvens er at risikoen for å bli utsatt for kriminalitet blir mye større for både private aktører (bedrifter og ikke-statlige organisasjoner) og for internasjonale aktører (FN-organisasjoner), som ikke lenger har noen troverdig statlig forhandlingspartner i kriseområdene. Utviklingen av selskaper som driver med sikkerhetstjenester på internasjonal basis, er det private næringslivets svar på denne nye situasjonen, i den grad at «den største delen av byrden, som består i å forsvare samfunnet mot trusselen fra konflikter med lav intensitet, kommer til å bli overført til de private sikkerhetstjenester, som er en næring i full vekst» (8). Om de private vaktselskaper teller tre ganger så mange ansatte som de offisielle politistyrkene i industrialiserte land, så kan de være opptil ti ganger så mange, eller til og med større, i visse kriserammede land.

Strategien for å finansiere Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) i Colombia var noe som vokste frem i oljeutvinningsområdet i Santander. Oljeledningen Limon-Coveñas er i løpet av åtte år blitt sprengt med dynamitt mer enn fire hundre ganger – det vil si en gang per uke – og secuestrados (kidnappede utenlandske ledere) slippes fri kun mot skyhøye løsepenger. Det nasjonale oljeselskapet, som etter ordre fra regjeringen nekter å betale prisen for «beskyttelse» mot geriljaen, er blitt offer for et så utrolig antall attentater, at det nå utgjør en økonomisk trussel.

Rapporten etter granskningen av våpenforsyningene til Sierra Leone som Sir Thomas Klegg og Robin Ibbs avga til det engelske Underhuset 27. juli 1998, listet opp virksomheten i rådgivning, opplæring, logistikk, minerydding, forsyning av vaktmannskaper idet selskapene går så langt som til å drive leiesoldatvirksomhet. Rapporten erkjenner derimot at det er vanskelig å lage klare skiller mellom de forskjellige typer selskaper og aktivitet på bakgrunn av denne rapporten.

Stormaktenes manglende interesse for denne virksomheten sammen med FNs relativt manglende evne til å samle krefter, har gjort det lettere i løpet av 1990-tallet å gjenoppta leiesoldatvirksomheten i forbindelse med visse afrikanske konflikter grunnet etterspørselen fra svake og iblant diktatoriske stater. De første selskapene som tiltrakk seg oppmerksomheten, hadde sin opprinnelse i Sør-Afrika (Executive Outcomes), Israel (Levdan), Storbritannia (Sandline) og USA (MPRI), og disse kastet seg inn i kriser hvor det var sterke økonomiske interesser inne i bildet – oljen i Angola og diamantutvinning i Sierra Leone. Pengeinnskyterne kunne være lokale myndigheter, store selskaper – særlig innen gruvedrift og energiutvinning, eller internasjonale institusjoner (Verdensbanken, FN). Analytikerne har med god grunn ansett dette som fremveksten av en ny form for leiesoldatvirksomhet (9).



Executive Outcomes (EO), som er det mest emblematiske av disse selskapene, ble grunnlagt i 1989 av eksmilitære med sørafrikansk bakgrunn. Gruppens første oppgave for noen oljeselskaper i 1992 besto i å frigjøre og å sikre enkelte områder som ble kontrollert av Unita. Oppdraget var vellykket, og medførte to kontrakter med Angolas regjering på 80 millioner dollar. Luanda hadde observert at de forskjellige tiltakene fra FN med mellommenn og observatører) kostet mer og var i tillegg uten virkning. I sine beste dager var EO til stede i mer enn 30 land – først og fremst afrikanske, med nærmere 500 ansatte i Angola og Sierra Leone. Selskapet ble offisielt oppløst i 1998.

Dette fenomenet begrenser seg ikke til leiesoldatvirksomhet. Oppdragene til selskapene som beskjeftiger seg med internasjonale sikkerhetstjenester dekker langt flere behov: fra analyser av «risikostater» for investorer, til rådgivning om militær organisasjon for statlige myndigheter; fra kjøp av utstyr og til og med opplæring av styrker inkludert kamptrening, via logistikk, til humanitære operasjoner og til FN-styrkene. Kontroll av sikkerheten ved bedriftsområdene, samt befal til mineryddingsarbeid utgjør også en del av de tilbudte tjenestene.

De viktigste inntektene for disse selskapene kommer allikevel ikke fra oversjøisk virksomhet, men fra oppdrag i landene på den nordlige halvkule, hvor de profesjonelle vestlige hærene privatiserer stadig flere oppgaver som vakthold, vedlikehold, opplæring, koordinering. Totalt skal den store industrien av private sikkerhetstjenester visstnok ha en omsetning på femti milliarder dollar (alle kategorier medregnet). USA inkludert arbeider mer enn to millioner mennesker i denne sektoren USA. 800.000 av disse er ansatt i Europa. I følge den tidligere offiseren Paul Barril, som nå jobber innen private sikkerhetstjenester, representerer denne sektoren – bare i Frankrike – 1,5 milliard euro og 90.000 ansatte, hvilket betyr at den har nesten like mange ansatte som gendarmeriet (10). Det skal finnes omtrent 300.000 selskaper (av alle størrelser) som tilbyr sikkerhet og militær assistanse rundt om i verden. Mer enn hundre slike selskaper av internasjonal størrelse arbeider på kontrakt i Afrika og i land som Colombia og Indonesia (11).

Den liberale ideologien som råder i internasjonale finansinstitusjoner og i angelsaksiske land fremmer utviklingen av private selskaper på dette området, særlig innenfor militær opplæring og logistikk. Den fører til uventede former for privatisering. Tollvesenet i Mosambik, i Angola eller i Bulgaria ble kjøpt opp av det britiske selskapet Crown Agency. Oppkjøpet ble fremlagt som et ledd i kampen mot korrupsjonen i den lokale administrasjonen, men det ser ikke ut til å ha gitt avgjørende resultater så langt. Dessuten minner det merkverdig om de metodene som ble brukt under kolonitiden på 1800-tallet.

Beregningen av kostnader versus effektivitet ansporer også iblant til private løsninger. Kontrakten som kaptein Strassers regime undertegnet med Executive Outcomes i Sierra Leone i 1995, som beløp seg til 35 millioner dollar for 21 måneders virksomhet og som munnet ut i forhandlinger med opprørsbevegelsen Forenede revolusjonære front (RUF), ble billigere enn de 247 millioner dollar som i løpet av 8 måneder ble brukt på FN-observatører. En sum som i ettertid har vist seg å være bortkastet.

Den profesjonaliseringen av militærvesenet og den generelle nedgangen i styrkene i de industrialiserte landene som fulgte med slutten på den kalde krigen, medførte en demobilisering av nærmere 5 millioner mann i tidsrommet 1985 til 1996 uten at dette ble fulgt opp av økonomiske og sosiale tiltak, ga rik tilgang til arbeidskraft for disse private sikkerhetstjenestene (12). Nasjonaliteten til de som jobber i disse selskapene taler for seg: Sør-Afrika, Israel, Storbritannia, USA, Frankrike, Bulgaria, Ukraina, Russland …



Debatten rundt disse selskapenes virksomhet har vært sterkt preget av to forutinntatte synspunkter. På den ene siden fant den første virksomheten av denne typen sted på afrikanske områder, hvor den ble utført av selskaper med sør-afrikansk og israelsk opprinnelse. Dette vekket straks assosiasjoner til de private selskapene under kolonitiden, og særlig til leiesoldatvirksomheten på 1960- og 70-tallet. Når enkelte av disse selskapene i dag opptrer i Tsjetsjenia eller Somalia, mister denne fordommen sin gyldighet.

På den andre siden har selskapenes viktigste oppdragsgivere ofte vært korrupte eller inkompetente politiske myndigheter eller bedrifter innen gruvedrift og energi. De reelle intensjonene bak kontraktene har derfor virket mistenkelige. Når disse selskapene handler på oppdrag fra humanitære organisasjoner i forhold til risikovurdering, sikkerhetsopplæring av personell, sikring av steder, minerydding eller rådgivning i forhold til folkeforflytning eller frigjøring av gisler, blir man nødt til å betrakte spørsmålet fra en annen vinkel – og da får man følelsen av at spørsmålene om legitimiteten ved denne virksomheten blir mer etiske enn praktiske.

En dyptgående debatt om forbud mot leiesoldatvirksomhet forutsetter en klargjøring av disse store spørsmålene, selv om det kanskje vil gjøre foreliggende og fremtidige internasjonale tekster lite anvendelige. I motsetning til «leiesoldater», er «frivillige soldater» ikke medregnet i tilleggsprotokollen av 1997 til Genève-konvensjonen om leiesoldater og i FN-konvensjonen, «dersom de har idealistiske motiver». Dette er den juridiske problemstillingen som amerikanerne støtter på i forbindelse med fangene på Guantanamo. Enkelte selskaper, slik som Sandline i Papua Ny-Guinea, omgår lovtekstene ved å påby sine ansatte at de skal ha en militær grad i den lokale hæren.

Selskapenes ansvarlighet, for ikke å snakke om deres legitimitet, forutsetter for at man ikke skal kunne finne kritikkverdig praksis, slik som i forbindelseslinjene mellom Executive Outcomes og undergruppen Branch Heritage Group (gruveselskap), at deres økonomiske strukturer er gjennomskuelige. Enkelte selskaper har imidlertid plassert sine hovedkontorer på oversjøiske steder. Straffeansvaret som hviler på menneskene og deres handlinger ute i felten går via ansvaret hos den juridiske person. I den forstand gir organiseringen i «offisielle» selskaper i utgangspunktet og under visse forutsetninger en bedre garanti enn de nærmest individuelle aksjonene fra 1960- og 70-årene.

Intervensjonens endelige mål må være respekt for suvereniteten til den staten hvor denne virksomheten utfolder seg. Forhandling og utbetaling av løsepenger for kidnappede personer gjøres under diskresjon gjennom private sikkerhetstjenester som har mandat fra forsikringsselskapene – vanligvis med sete i London – uten noen form for inngrep fra den berørte stat, særlig hvis denne har en offisiell politikk om å ikke forhandle med gisseltagere (13). Dermed kan man til en viss grad si at privatiseringen av sikkerheten bidrar til å holde liv i virksomheten med gisseltagninger.

Typen kontrakt, dens vilkår og varighet er fortsatt det vesentligste. Privatiseringen av enkelte av landets ressurser som iblant er knyttet til slike kontrakter i form av godtgjørelse in natura, utgjør en siste utvei. Dessuten er det viktig å tenke over hvilket forhold disse selskapene har til de demokratiske stater hvor de er oppstått. Å utstede lisenser og fullmakter, slik det praktiseres i USA, og å utarbeide et etisk regelverk til internt bruk for denne profesjonen er to måter å regulere virksomheten på som kunne gi oppdragsgiverne på den sørlige halvkule en garanti for at selskapene er seriøse. Det må også defineres i hvilken grad deres virksomhet er forenelig med de store demokratiske nasjonenes utenrikspolitiske målsetninger. Manglene i de juridiske bestemmelsene som skulle forby leiesoldatvirksomhet, er derfor alvorlige, men enhver tilnærming til dette fenomenet ville være mangelfull om man ikke tok med i betraktning de problemer som er forbundet med rammene for den private virksomheten til internasjonale selskaper som tilbyr sikkerhetstjenester.







1) Sitert i «Private Military Companies: options for regulations» Rapport fra Underhuset, 12. februar 2002.
2) Richard Banegas, «Le Nouveau businessman mercenaire», i Critique internationale, høsten 1998.
3) Alvin Toffler, Guerre et contre-guerre, Paris, Fayard, 1994.
4) Se Arnaud De la Grange og Jean-Marc Balancie (red.), Mondes rebelles, Michalon, 2002.
5) Selma Belaala, Sociologie de la violence extrême, doktoravhandling på Sciences politiques, Paris (ennå ikke utgitt).
6) Djamel Benramdane, «Une violence tolerable en Algérie», Le Monde diplomatique, mars 1999.
7) Det finnes ingen statistikker over antall våpen som sirkulerer i USA. Det snakkes om tre hundre millioner våpen i privat eie. Det er i alle fall sikkert at de privatflyene som sørger for eksporten av narkotika til Florida, heller ikke er tomme når de reiser hjem igjen.
8) Martin Van Crevelde, Transformation of War, New York 1991.
9) Se rapporten «Multinationales de mercenaires» på web-stedet Guardian@isuisse.com eller i «Mercenaires SA» av Philippe Chapleau og François Missier, DDB, Paris 1998.
10) Gendarmeri, militært organisert politikorps i Frankrike (o.a.).
11) Tallene stammer fra «Multinationales de mercenaires», og er blitt grundig analysert av Richard Banegas (se note 2).
12) I følge David Isenberg, Soldiers of Fortune, Washington 1997.
13) Vi har sett eksempel på at en gruppe har hatt CVen til en person de hadde tenkt å kidnappe lagret på PC for å forsikre seg om offerets «markedsverdi». Fransk lov forbyr forsikringsselskaper å utbetale slike løsepenger, så internasjonale selskaper går til London for å forsikre sine utsendte medarbeidere mot denne typen risiko.