Sværmeriet for politisk vold
Den globaliseringsfjendtlige bevægelse har fået en teoretiker–Antonio Negri. Hvem er han? I en nyligt udkommet ABC
Psykogeografi Oslo 2003
Våren 2000 tok de første kunstnerne i bruk Hausmania i Oslo; huset som senere skulle bli et selvdrevet kulturhus i leide lokaler langs kulturaksen Akerselva. Gjennom egeninnsats og noe økonomisk støtte fra det offentlige, ble bygningene pusset opp til å holde et minimum av kvalitet. I dag brukes Hausmania av ca. 70 grupper og foreninger – et variert og unikt kulturtilbud i Oslo. Nå i juni skal eiendommen selges og miljøet kastes ut. I 1958 skrev Constant Nieuwenhuis en artikkel han kalte «En annen by for et annet liv». Artikkelen tar et oppgjør med datidens byplanideal, som gikk under det klingende navnet Brutalisme.Et utdrag fra teksten lyder slik: «Til hvilken nytte er de ekstraordinære tekniske oppfinnelsene verden nå har til disposisjon, dersom omgivelsene ikke benytter dem, hvis de ikke tilfører fritiden noe og dersom oppfinnsomhet mangler?» Nieuwenhuis var medlem av Situasjonistene; l’Internasjonale Situationniste (IS), et fransk kunstnernettverk som politiserte kunstscenen på 1950-, 60- og 70-tallet, og som blant annet trekkes fram som en av inspirasjonskildene for 68’er-opprøret. Grunnlaget for å sitere IS i dag er ikke et ønske om å harselere over 50-tallets teknologiske status eller Attacs slagord «En annen verden er mulig», men at det tema som bevegelsen problematiserte fremdeles er aktuelt både med hensyn til innhold og form. Situasjonistene var opptatt av samfunnsutviklingen fra et demokratisk perspektiv. Det typiske var tema som konsum, urbanisme, media og fremmedgjøring. Tegningen av arbeideren som kommer hjem etter en lang dag for så å tilbringe resten av kvelden foran TVn, drømmende om rikdom og berømmelse, illustrerer Situasjonistenes holdning til kulturindustri og klasse. Som tilfellet var for tidligere kunstavantgardister forlot Situasjonistene galleriet og institusjonen til fordel for performance-aksjonisme, tegneserier og plakatkunst i det offentlige rom. Mange av dagens radikale nettverk, hvorav Adbusters er ett, kan betraktes som arvtakere og forlengere av IS-tradisjonen. Hvilken oppfinnsomhet eksisterer så i dagens Oslo – en by i utvikling? Store deler av havnefronten med sine åpenbare kvaliteter skal transformeres. Området er viktig med hensyn til infrastruktur og i form av sitt utviklingspotensial, som legger premisser for oppfattelsen av byen for øvrig. Planene som er lagt frem overbeviser ikke om at de evner å skape omgivelser som tilfører fritiden noe – ser man bort fra de som kommer til å gå i operaen i Bjørvika. Kommersialisering er motoren for byutviklingen, og franchisefilialer av de store butikkjedene antas å innta de nye bydelene med selvfølgelighet sammen med kinoen – rommet som sterkest formidler kombinasjonen av underholdning og reklame. Å frykte at fellesskapsinteresser som allmenn tilgjengelighet og bruksrett ofres på bekostning av private interessers krav til sikkerhet og kontroll, er ikke å overdramatisere. Spesielt ikke dersom en tar i betraktning studier av adferd som viser at overvåkning genererer lavterskel for frykt med tilhørende selvsensur. Situasjonistene begrepsfestet dette emne som «Psykogeografi»; studier av den effekten som geografiske omgivelser, bevisst organisert eller ikke, har på individers følelser og oppførsel. Motivet for denne analysen var ønsket om Dérive; en tilstand av eksperimentell oppførsel i samsvar med bysamfunnets betingelser. Drøfter man byutviklingen i Oslo kan en spørre seg om det planlegges omgivelser som skal absorbere urban ungdomskultur og steder for Dérive i ikke-kommersielle sosiale rom. Ungdomsmiljøers erfaringer med hensyn til lokalisering er dårlige på grunn av ustabile avtaler med det offentlige eller private. Det er lenge siden okkupasjon hadde en politisk misjon! En konsekvens av
Journalistikkens neste utfordring
Den politiske journalistikken i Norge går enda en EU-utfordring i møte. Neste stortingsvalg kan bli et «EU-valg». I enda større grad enn i 1994 blir dette en prøvestein på den journalistiske kvaliteten i norske medier.
En ny type intellektuell: dissidenten
Dette essayet ble første gang publisert som et redaksjonelt forord til en utgave av Tel Quel viet feministisk teori (1977). I det samme nummeret av Tel Quel stod forøvrig Kristevas Stabat Mater for første gang på trykk. Mot slutten av dette essayet kommer Kristeva inn på Hegels lesning av Antigone, der Hegel gjør Antigone til representant for den guddommelige Lov i motsetning til den menneskelig Lov. For Hegel representerer den guddommelige Lov døden, og det å ta seg av og sørge for de døde. Kristeva ønsker å utvide dette til også gjelde for fødsel og reproduksjon. Kristeva motsetter seg ikke Hegels plassering av kvinnene på det partikulæres side, men drøfter om ikke dette utgjør en radikal annethet, en feminin dissens og et mulig utgangspunkt for forandring. Kristeva avviser essensialismen og ontologiseringen av «kvinnen», men denne teksten viser at Kristeva samtidig insisterer på kjønnsforskjellen. Dette gjør hun ved å ta utgangspunkt i det ved kvinner som er udiskutabelt forskjellig fra menn, nemlig reproduksjonsevnen.
En politisk analys av begäret
CERFI var en aktiv grupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. I 1965 grundade Félix Guattari Société de psychothérapie institutionnelle (SPI) och Fédération des groupes d'études et de recherches institutionnelles (FGERI), ett nätverk av trehundra psykiatriker, psykologer, lärare, stadsplanerare, arkitekter, ekonomer, filmskapare, akademiker och andra som var intresserade av en generell analys av förtryckets institutionella former.
Velferdsgode eller handelsvare
Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?
Den amerikanske fagbevegelsen og «krigen mot terror»
«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.
For en ny, engasjert forskning
Å lytte, å lete, å skape nytt – og å støtte de organisasjonene som kjemper mot den nyliberale politikken.
En uppvisning i narcissism
Vi älskar att klaga på dem, men när det återigen är dags är alla där. En i högsta grad iscensatt oöverskådlighet.
Krisen i samtidskunsten
Var vi på 1900-tallet vitner til at kunsten, i likhet med den tause majoritet, mistet stemmen og ble stum? Mediekulturens ståk har tvunget frem en taushet som stadig blir dypere. Derfor skriker samtidskunsten, i et forsøk på å bli hørt.
Den islamske republikk under press
De iranske lederne blir stilt overfor stadig kraftigere amerikanske trusler, samtidig som opprørsbevegelsen i landet byr på store interne utfordringer. Kan Bush-administrasjonen lykkes med å ta misnøyen med regimet til inntekt for sine egne planer?
Ariel Sharons veikart
Byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden skal angivelig beskytte israelerne mot palestinske selvmordsaktivister. Prosjektet er snarere en utvidelse av den israelske statens okkupasjon av palestinske områder. Muren befinner seg flere kilometer inne på selve Vestbredden, og har fratatt mange palestinere deres hjem.
Overvåke og informere
1 Martin Kramer, Ivory Towers on Sand: The Failure of Middle Eastern Studies in America, Washington Institute for Near East Policy, oktober 2001.2 Se Dominique Vidal, «Croisé de père en fils» («Korsfarer fra far til sønn»), Le Monde diplomatique, mars 2003.3 National Review, 19. november 1990.4 Jfr. Serge Halimi, «Expert en terrorisme» («Ekspert på terrorisme»), Le Monde diplomatique, juli 1995.
Tenketanker for Israel
Etter at Washington Institute for Near East Policy (WINEP) ble opprettet i 1985 har det raskt blitt den mest innflytelsesrike tenketanken i Midtøsten-spørsmål overfor amerikanske myndigheter og medier. Martin Indyk, WINEPS grunnlegger, var tidligere forskningsansvarlig ved American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), en sentral del av den mektige pro-israelske lobbyen i USA. Mens AIPAC er utilslørt partisk, presterer Indyk å presentere WINEP som en organisasjon «som er vennlig innstilt overfor Israel, men som evner å formulere upartiske analyser vedrørende Midtøsten».1 Og mens AIPAC hovedsakelig har innflytelse på Kongressen, gjennom enorme kampanjebidrag,2 konsentrerer WINEPS innflytelse seg om mediene og regjeringen. I den hensikt inviterer WINEP journalistene til ukentlige lunsjer, publiserer analyser og skaffer «eksperter» til radiostasjoner og talk-shows på tv. Høyt plasserte medlemmer av organisasjonen, som Robert Satloff, Patrick Clawson og Michael Eisenstadt, dukker regelmessig opp i radio og tv. WINEPs synspunkter blir systematisk gjentatt i U.S. News & World Report og The New Republic, hvis direktører og eiere, Mortimer Zuckerman og Martin Peretz, er med i WINEPs styre. WINEPs iraelske samarbeidspartnere, deriblant journalistene Hirsh Goodman, David Makovsky, Ze’ev Schiff og Ehud Yaari, nyter også godt av en direkte tilgang til amerikanske medier. WINEP har et nært forhold til lederne for USAs to store politiske partier: demokratene og republikanerne. Organisasjonens første store suksess var publikasjonen av en rapport med tittelen Å bygge opp freden: en amerikansk strategi for Midtøsten, like før presidentvalget i 1988. Teksten oppmuntret Ronald Reagans kommende etterfølger, til å «stå imot presset som har til hensikt å skape fortgang i forhandlingene mellom israelere og palestinere, inntil forholdene modnes».3 Seks av medlemmene fra arbeidsgruppen som hadde laget denne rapporten, ble opptatt i den første Bush-administrasjonen, som tok deres råd og besluttet å ikke gjøre noe før de ble tvunget til det. USA støttet derfor Israels nei til å forhandle med PLO under Madrid-konferansen i 1991, til tross for at PLO hadde anerkjent staten Israels eksistens siden november 1988. Clinton-administrasjonen inntok den samme avventende holdningen. De elleve møtene mellom 1991 og 1993 som samlet israelere og palestinere som ikke var medlemmer av PLO, ga derfor ingen resultater. Da israelerne selv bestemte seg for å igangsette reelle forhandlinger, aksepterte de å møte PLO i Oslo, uten å informere Clinton-administrasjonen. Disse møtene skulle munne ut i israelerne og palestinernes felles prinsipperklæring i september 1993. Under hele 90-tallet truer den kalde krigens slutt med å redusere den strategiske betydningen av alliansen mellom Israel og USA. WINEP bestreber seg da på å beskytte denne alliansen ved å støtte statsminister Yitzhak Rabins posisjon; han fremstiller Israel som Washingtons sikre alliansepartner i kampen mot islamsk ekstremisme. I desember 1992 utviser Yitzhak Rabin mer enn 400 palestinske islamister til Libanon. For å rettferdiggjøre en slik handling, kunngjør den israelske tv-journalisten Ehud Ya’ari i New York Times at det skal finnes en omfattende sammensvergelse lokalisert i USA hvis mål er å finansiere Hamas-bevegelsen.4 Samme år undersøker WINEP hvilken fare islam kan representere for amerikansk utenrikspolitikk. I den forbindelse forsvarer Martin Indyk tesen om at USA ikke må oppmuntre til en demokratisk utvikling i land som står Washington nær, for eksempel Jordan og Egypt. I disse statene burde en politisk åpning kun legalisere ikke-religiøse partier.5 Denne strategien skal vise seg å lede de islamistiske bevegelsene til å gi opp den politiske kampen og i stedet vende seg mot væpnet
Fra klassekamp til kulturkamp
Erklæret kulturkamp har en lang tradition bag sig i Danmark. Det nye er, at den så åbenlyst proklameres fra højre banehalvdel.
Statsløgner
Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.
Det minst dårlige av alle redskaper for fred og sikkerhet
De forente nasjoner ble satt på prøve i forbindelse med Irak-krigen. For at FN skal fungere, må det også finnes regionale organisasjoner som arbeider med fred og sikkerhet. Den relativt nyopprettede afrikanske unionen (AU) ønsker å være en slik aktør.
Et økonomisk og sosialt sikkerhetsråd?
FN representerer en av det 20. århundrets viktigste nyvinninger. Organisasjonen er fremfor alt blitt et ufravikelig redskap for forvaltning av et stadig større mangfold av problemer. Multilateralismen, det vil si nasjonenes arbeid med hverandre, fremstår som en nødvendighet tatt i betraktning at de fleste problemstillinger har en global dimensjon. Å tro at det kunne være mulig å forestille seg et unilateralt hegemoni, er absurd. Selv om statene stadig disponerer over de fleste beslutningsmyndighetene, utgjør samarbeidet mellom regjeringer imidlertid ikke lenger den eneste dimensjonen i det internasjonale samarbeidet: nye relasjoner skapes mellom regjeringsinstansene og de frittstående aktørene. Statssuvereniteten blir stadig mer innskrenket, ikke bare av de økonomiske og finansielle kreftene som utøver sitt press, men også – noe den raske utviklingen av World Social Forum i Porto Alegre viser – av et stadig økende antall ikke-statlige organisasjoner (NGOer) og borgere som engasjerer seg i dem. FN-pakten var forøvrig en forløper for dette: det var den som innførte termen NGO (non-governmental organisation) ved å tilkjenne disse en rådgivende rolle i organisasjonen. Derfor er det også takket være FNs virksomhet at disse nye kreftene har dukket opp, spesielt de siste ti årene av det 20. århundret. I 1945 var det kun fagforeninger, enkelte menneskerettighetsorganisasjoner samt de parlamentariske organisasjonene som var tilstede på den internasjonale scenen… I stadig økende grad kom så andre organisasjonstyper til syne, ikke bare i nord, men også i sør, spesielt i Brasil og i Afrika. Denne veldige aktiviteten er også den symbolisert gjennom World Social Forum, som fra år til år blir stadig mer omfattende, og som holder sitt neste møte i Bombay i 2004. Til tross for ovennevnte vitalitet har vi imidlertid ennå ikke funnet en måte å gi NGOene en mer effektiv adgang til selve regjeringsinstansene på. Hvilken rolle kunne for eksempel et verdenssenat eller en verdensforening av borgere spille? Hvilke representasjonsformer kunne vi komme til enighet om? Dette er et viktig problem, for det er ekstremt vanskelig å finne én sann legitimitet i disse bevegelsenes mangfold. Allerede nå kan vi i det minste gjøre nytte av alt det bevegelsene tilfører ved sin alterglobalisering1 basert på folkelig engasjement, moralske verdier og menneskerettigheter. De grunnleggende rettighetene har en sentral plass i FNs arbeid, og organisasjonen burde kunne garantere at disse respekteres. Strukturer som Menneskerettighetskommisjonen og Høykommissariatet for menneskerettigheter eksisterer allerede, og gjør det mulig å øve press på land som begår overtramp på menneskets rettigheter. Men FNs effektivitet må likevel forbedres. Hvordan? Ved å gi «skarpere tenner» til internasjonale konvensjoner og pakter (om frihet, miljø eller helse…). Hvordan kan vi for eksempel på verdensbasis forestille oss en like effektiv instans som Europarådet, hvor Europadomstolen sanksjonerer brudd på fundamentale menneskerettigheter?2 Til forskjell fra hva som skjer i Europa, eksisterer det nemlig ikke på internasjonalt nivå en samme grad av demokratiske fellesverdier, og heller ikke felles styringsprinsipper som kunne legitimere opprettelsen av en slik instans.3 Og hvordan ville man dessuten kunne stille et fattig land som Peru eller Fiji for retten – på grunn av brudd på normer for helsestell, bolig eller utdannelse? Vi må altså arbeide for en gradvis felleserkjennelse på verdensbasis, og gi FN-pakten en utøvende kraft. Paktens innledning fastsetter omfattende mål for organisasjonen: fred og sikkerhet, utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjonene med basis i like rettigheter og befolkningenes selvbestemmelse, internasjonalt samarbeid for å løse problemer av
Europas føderale fremtid
Europeiske intellektuelle reflekterer over nødvendigheten av å styrke de føderale bånd innad i EU, og å finne frem til hvilke felles verdier som EU og Europa kan bygge på. Dette er den italienske filosofen Gianni Vattimos bidrag til kampanjen som ble initiert av Jürgen Habermas.
Drømmen om den gode europeer
Både politikere og intellektuelle drømmer mye for tiden.
Turist eller reisende
Turisten, som kombinerer eksotisme med maksimal komfort, har et forsprang på den «reisende» som bare flakker omkring guidet av sin egen nysgjerrighet.