0
0

september 2003

Merkevaren Fjordbyen

Fjordbyens prestige prosjekt, utbyggingen av Bjørvikaområdet, kan i bysammenheng karakteriseres som ubrutt jord. Mulighetene var derfor mange da byplanleggere og arkitekter, satte seg ned med blanke ark og fargestifter. Ville man tegne hus med lett tilgjengelige innganger, benker som er gode både å sitte og ligge på, eller ville man kanskje introdusere bybåten? Den ferdige tegningen viser et bilde av en by for de heldige få, som kan sitte en etasje over de fleste og kaste skygge over resten av Oslos østkant. Konstruksjonen av Bjørvikas rom bærer preg av å være en del av en strategi for økonomisk vekst. Byen som en maskin for vekst, heller enn arena for dens ulike beboere synes å prege utbyggerne; Oslo kommune og aktører fra det private næringsliv. Når folkevalgte og kapitalister går sammen om å konstruere byens rom, er det både en del av, og et svar på en endret økonomisk virkelighet. Liberalisering av verdensøkonomien og økt kapitalmobilitet skapte ikke kun postindustrielle spøkelsesbyer, men har og fremkalt store strukturelle endringer i vestlige byers politikk. I kampen om den mobile kapitalen har byers myndigheter oppgitt velferdsorientering til fordel for entreprenørstrategier og partnerskap med det private næringsliv. Hvordan byers politikk for profitt konkret tar form avhenger av sted, tid og selvfølgelig byens historie. Den enkelte bys strategi bærer likevel preg av å skulle inngå i en konkurranse med andre byer, der man konkurrerer med samme metoder som bedrifter. Konstruksjon og manipulasjon av byens rom for å gjøre de attraktive for mobil kapital er et av byplanleggigens mest omfattende virkemidler. Arkitektur, infrastruktur og institusjoner som skal representere et sted i vekst og framgang preger derfor byfornyelsen, heller enn sosiale hensyn og deltagelse. I Bjørvikas tilfelle var nok arket derfor ikke så blankt likevel; for de som skulle skape Bjørvika var premissen om vekst satt før tegnestiftene kom på bordet. Gamlebyens ønske om en tilgjengelig nabo er blitt satt bak høyhus og argumenter om arealutnytting. Miljøhensyn må vike for kommende travle bilister. Konflikten om bruk av byens rom og maktforholdet mellom de som strides om kontrollen av rommet, kan ofte leses som en konflikt mellom forestillinger om de aktuelle rom. For våre illusjoner om byen, våre mentale bilder på hvordan den er og kan brukes, preger vårt eierforhold og makt i den. Utformingen av byggningers innganger er for eksempel kilde til forestillinger om tilgjengelighet. En dør som innbyr til å dra et nøkkelkort og taste en hemmelig kode innbyr ikke til å ringes på. At byrommene kommuniseres som sted for konsum av kultur, som i Bjørvika, påvirker byens innbyggeres forestilling om egen tilhørighet i bydelen. For å være inkludert i Bjørvika må man kunne kjøpe det bydelen tilbyr; luksuriøse boliger, en billett til operaen, parkeringsplass og andre dyre saker. Å skape og markedsføre forestillingen om Bjørvika som ett rom for konsum sikrer utbyggerne sin intensjon om profitt og undergraver den opprinnelige visjonen om en bydel for hele Oslos befolkning og et løft for den underprioriterte østkanten. Utbyggernes våte drømmer om klingende mynt i kassa og en ny vestkant på østkanten er langt på vei oppfylt i reguleringsplanen for Bjørvika. De 25 prosentene av boligmassen som skulle utnyttes til billige boliger er redusert til mellom fem og ti prosent. Argumentasjonen om utnyttelsesgrad har vunnet frem og antall etasjer på husene har vokst langt over politikernes hoder. Miljøvernere har

september 2003

Stagirittens lange skygge

Hvad vil «dansk filosofi» egentlig sige? Vi er vel blevet vant til – fra paralleller som «dansk litteratur» eller «dansk kunst» – at se for os disciplinens danske udvikling, hvor elev følger lærer (med passende generationsopgør) – hvor det altså samler sig i en særlig dansk kulturel historie, og hvor udenlandsk påvirkning eller påvirkning fra andre områder mere er et krydderi end et existensvilkår. Dansk filosofis historie kan imidlertid slet ikke beskrives på denne måde (og det rejser naturligvis spørgsmålet om hvorvidt dansk litteratur og kunst egentlig kan det!) – der er simpelt hen ikke nogen organisk, sammenhængende, endsige dansksproget tradition. Tværtimod foregår det hele på latin til langt op i 1600-tallet, og den typiske danske filosof er berejst og internationalt forbundet i det europæiske kulturfællesskab. Snarere end historien om udviklingen af noget særligt dansk er det derfor historien om et hjørne af europæisk kultur, set gennem en geografi. Kortlægningen af dansk filosofis historie kræver således i emninent grad europæisk udblik, og det har de to forfattere til det imponerende fembindsværk i støbeskeen da også. De hører til Københavns Universitets førende forskere – den klassiske filolog Sten Ebbesen, førende international kender af skolastisk tænkning, og filosofihistorikeren C. H. Koch, expert i renaissancens og oplysningstidens åndshistorie. Som antydet ligger det på flere måder ikke særlig lige for at kortlægge dansk filosofis historie, og de to første bind af værket bryder på flere måder helt ny grund. Det første bind er Ebbesens, der har stået centralt i arbejdet med etableringen af kritiske udgaver af dansk skolastik siden banebryderen Jan Pinborgs tidlige død – dvs. af filosoffer som Martinus de Dacia, Johannes de Dacia, Boethius de Dacia – eller Martin, Johannes og Bo fra Danmark, som de ville hedde på dansk. Disse filosoffer tilhører en tidlig tinde i dansk filosofi omkring «modismen» i 2. halvdel af 1200-tallet – dvs. den gren af den skolastiske filosofi, der udvider den netop genopdagede Aristoteles på logikkens og sprogteoriens område ved at interessere sig for «modi significandi», betydningsformer. Boethius vandt sig en tidlig hæder ved at stå centralt i den berømte liste på 219 antagelser, som biskoppen af Paris fordømte i 1277 i et forsøg på at dæmme op for aristotelismen og i bredere forstand for at inddæmme den skolastiske filosofis stadig større selvstændighed i forhold til kirken. Boethius’ ry varede imidlertid ikke længe og med den store nedgang i filosofien, der fulgte med renaissancehumanisternes vending mod det praktiske liv og hårdhændede opgivelse af skolastikkens indsigter, blev hans kiste for alvor forseglet. Ebbesen er imidlertid blandt de forskere, der ser Boethius som en af de største og mest orginale filosoffer i skolastikken – på linje med Abélard, Aquinas, Duns Scotus, William af Ockham osv. – og Boethius får da også en absolut hovedrolle i bind 1. Hele hans aktive virke udspiller sig – ligesom sine skolastiske landsmænd – i det internationale filosofiske kredsløb med center i Paris; først med Københavns Universitets grundlæggelse i 1479 får Danmark en egen basis for filosofisk udvikling. Boethius hævder, at «Alt der er til er enten en ting eller en måde ved en ting» – han arver fra den persiske aristoteliker Avicenna den ide, at ting generelt er «fællesnaturer», der hverken er almene eller singulære (og derved undslipper universaliestriden, i det mindste i dens mere primitive form) – de kan så i

september 2003

Dataspill som propagandavåpen

Det lages stadig flere spill som er direkte inspirert av virkelighetens kriger, hvor deltakeren spiller en amerikansk soldat på «frigjøringstokt». Den amerikanske hæren rekrutterer soldater gjennom gratis krigsspill på sine nettsider. Til tross for gjentatte debatter om vold i dataspill, har krigsspillene møtt bemerkelsesverdig lite kritikk.

september 2003

I møtet med nye teknologier

Nye kommunikasjonsteknologier har t fått et betydelig oppsving. Denne måten å overføre beskjeder på fremmer kortere utvekslinger og brevsamtaler, især via elektroniske meldinger. Dessuten gir de den tilgjengelige informasjonsmassen en eksponentiell økning. Noe som er både fascinerende og foruroligende. Fascinerende fordi man godt kan merke at svært positive endringer innenfor opplæring og undervisning nå er innen rekkevidde. Foruroligende fordi alt dette avtegner en verden som heretter trues av avhumanisering og manipulasjoner. Hvilke nye problemstillinger har oppstått som følge av disse teknologienes eksplosjonsartede utvikling? Er mulig å gjøre motstand mot dem uten å bli bakstreversk?

september 2003

Kaos fra Afghanistan til Irak

«Krigen mot terror» har gitt spektakulære militære seire, men politisk befinner USA seg i en hengemyr, både i Afghanistan og Irak. Kaoset råder, og befolkningen får ikke dekket grunnleggende behov.

september 2003

Adornos aktualitet

11. september har siden terrorangrepet på Manhatten stått som en svart merkedag. I år kan datoen imidlertid også knyttes opp mot 100-årsjubileet for filosofen, sosiologen og musikkteoretikeren Theodor W. Adornos fødsel. I Norge markeres dette blant annet med en internasjonal forskerkonferanse, samt en utgivelse av en samling av Adornos tekster om musikk, som ikke tidligere har vært tilgjengelig på norsk.

september 2003

Kunsten å sample

Problematikken rundt opphavsrettigheter er blitt et sentralt tema i samtidskunsten. I dag er gjenbruk av andres åndsverk blitt en strafferettslig handling på linje med vold og hærverk

september 2003
·

Bildet av oss selv

Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar

september 2003

Kampen om hukommelsen

Arbeidere og aktivister som opplevde Allendes regjeringstid og som overlevde Pinochets diktatur, er levende vitnesbyrd om demokratiet på de okkuperte fabrikkene og i den nasjonaliserte industrien i Chile. Deres historier bør ikke gå i glemmeboka.

september 2003

Chile: Historisk oversikt

1970 4. september: Salvador Allende, grunnlegger av det chilenske Sosialistpartiet og presidentkandidat for koalisjonen Unidad Popular blir valgt til president i Chile med 36,3 prosent av stemmene. 22. oktober: René Schneider, øverstkommanderende for hæren, blir drept. Allende utnevner Carlos Prats som hans etterfølger. 1971 Den amerikanske presidenten Richard Nixon iverksetter økonomisk boikott av Chile. 11. juli: Nasjonalisering (statsovertakelse) av kobberindustrien og store gruveforekomster. 2. september: Det erklæres unntakstilstand i landet. 1972 Oktober: Streik organisert av Transportarbeiderkonføderasjonen, i stor grad finansiert av CIA. Landet lammes av streiken. 1973 4. mars: med støtte fra kristelig-demokratene vinner Unidad Popular parlamentsvalget med 43,4 prosent av stemmene. 28. juni: Presidentpalasset utsettes for et militært angrep. Kuppforsøket mislykkes takket være general Prats, som støtter presidenten. 23. august: Prats går av, etter press fra offiserskorpset som ikke deler hans lojalitet overfor regjeringen. Allende utnevner general Augusto Pinochet til øverstkommanderende for hæren. 11. september: Militærkupp. Salvador Allende tar sitt eget liv i stedet for å overgi seg. Begynnelsen på et blodig slag som «offisielt» fører til 3000 drepte og forsvunne. 1974 26. juni: General Augusto Pinochet blir «nasjonens øverste leder» i følge et «dekret» fra militærjuntaen. 1980 11. september: Pinochet innfører en ny Grunnlov som sikrer at han kan holde på makten, og annonserer at det skal avholdes en folkeavstemming i 1988. 1988 5. oktober: Regimet forkastes av folkeavstemmingen. Pinochet erklærer at han blir sittende ved makten til hans mandat går ut i 1990. 1989 14. desember: Valgseier for koalisjonen Concertación Democrática, som samler 17 partier. Kristelig-demokraten Patricio Alwyn blir valgt til president med 55,2 prosent av stemmene.

september 2003

Kamerat Salvador Allende

Allendes regjeringsperiode i Chile er et av historiens mest storslagne forsøk på radikal forandring av samfunnet. 11. september 1973, dagen for militærkuppet, begikk Allende selvmord som en bevisst politisk kamphandling, ifølge Tomas Mulián.

september 2003
·

Historisk oversikt

2000 11.-14. juli: Etter to uker med forhandlinger mislykkes Camp David-toppmøtet mellom USAs president Bill Clinton, den israelske statsministeren Ehud Barak, og presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Yassir Arafat. 28. september: Likud-partiets leder Ariel Sharons besøk på Haram al-Sharif (høyden hvor al-Aqsa-moskeen ligger) i Jerusalem utløser den andre intifadaen. 2001 21.-27. januar: Samtaler mellom israelere og palestinere i Taba i Egypt avsluttes uten resultat. 6. februar: Ariel Sharon blir valgt til statsminister i Israel med 62,5 prosent av stemmene. Hans regjering innsettes av Knesset 7. mars. 21. mai: Mitchell-kommisjonen oppfordrer til stans i byggingen av jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza, og til fengsling av palestinske terrorister, for å forsøke å få en slutt på åtte måneder med voldshandlinger. 9. august: Selvmordsbombe i Øst-Jerusalem, den mest alvorlige siden intifadaen startet (17 døde, 90 sårede). Islamsk Jihad tar på seg ansvaret. 2002 8. mars: Den blodigste dagen siden intifadaen startet, med 46 drepte (40 palestinere og 6 israelere) 29. mars: Etter en måned med attentater med israelske sivile ofre, og to dager etter et spesielt blodig angrep i Netanya, lanserer den israelske hæren operasjon «Forsvarsskjold». I løpet av denne offensiven, den største siden krigen i juni 1967, gjenokkuperer hæren palestinske selvstyrte byer på Vestbredden. 2. mai: Arafat slipper ut av sitt hovedkvarter i Ramallah etter mer enn en måneds israelsk beleiring. 16. juni: Israel starter byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden. 24. juni: Under en tale i Det hvite hus erklærer president Bush at opprettelsen av en palestinsk stat er avhengig av «en ny palestinsk ledelse» som kan gjennomføre «virkelige reformer». 20. desember: «Veikartet for fred», ny internasjonal fredsplan for Midtøsten, tilsluttes i Washington av Kvartetten (USA, Russland, EU og FN). 2003 9. mars: Mahmoud Abbas (Abu Mazen) utnevnes til palestinernes statsminister. 30. april: «Veikartet» blir offisielt overrakt israelerne og palestinerne. 4. juni: Toppmøte mellom Bush, Sharon og Abbas i Akaba (Jordan) om iverksettelsen av «veikartet». 29. juni: Hamas og islamsk Jihad erklærer tre måneders våpenhvile, hvor angrepene mot sivile israelere skal opphøre. 19. august: Ny selvmordsaksjon i Jerusalem, med 20 mennesker drept. 21. august: Hamas-lederen Ismail Abu Shanab blir drept under et luftangrep fra israelske helikoptre i Hebron. Hamas erklærer at de ikke lenger er bundet av våpenhvilen. I følge avisen Le Monde (4. august 2003) er 3 388 personer blitt drept i løpet av den andre intifadaen – 2 553 palestinere og 774 israelere.

september 2003

Intifadaen – tre år etter

Den andre palestinske intifadaen befinner seg i en strategisk blindgate, med ledere som trekker i vidt forskjellige retninger. Statsminister Mahmoud Abbas setter sin lit til Bush-administrasjonen, mens Hamas går den militaristiske veien. Ingen av dem argumenterer for å mobilisere hele den palestinske befolkningen til kamp for demokrati og selvstyre.

september 2003

En annen verden er mulig, men hvilken?

Aktivister har ofte en sofistikert kritikk og analyse av dagens samfunn. Alternativene har imidlertid ikke stått like høyt på dagsordenen. Flere sentrale radikale skribenter har nå begynt å adressere dette spørsmålet. Det er velkommen lesning.

september 2003

En ny italiensk venstreside i emning

For to år siden, i juli 2001, samlet hundretusener av demonstranter seg i Genova for å protestere mot G8, men også for å markere starten på en ny sosial offensiv, med nye krefter, metoder og alternativer. Genova ble et avgjørende vendepunkt for den italienske venstresiden, skrev Toni Negri i forbindelse med ettårsjubileet for protestene. Le Monde diplomatique bringer her hans artikkel fra august 2002.

september 2003

Den urene, blandede kunsten

«Kære Ven, du inviteres hermed til at opleve ½ machine». Jeg var i den Grå Hal i Københavns Christiania, der 150 kunstnere fra Danmark, Europa og USA skapte kunst ut fra temaet «sammensmeltningen menneske og maskine».1 Gikk rundt i halvmørket. Kastet meg til siden for ikke å bli truffet av en roterende dansers kjole av blikk. En annen «menneskehybrid» ble heist opp og ned under det 15 meters høye fabrikkhalltaket – i «englesvævebanen» styrt av oss med fjernkontrollen. Andre drev butohdans med kjøkkenmaskiner. Jeg var omringet av roboter – én tegnet på gulvet når vi skrek til den, en annen fremførte dikt. Omgivelsene var fylt av elektroniske fugler, flyvende 16mm film, sensorer, gamle computere, low-tech, elektronisk skrap, samt telefoner nettet opp overalt i hallen. Hallen var fylt til randen, og den gigantiske robot-trommeslagerens støykonsert fylte luften. Med en åpen innstilling kan man gå opp i en slik utstilling. I Grå halls «eksperimentarium» dreier det seg om det urene. En opplevelse i symbiosen av dansere og maskiner der vi selv også kunne være medskapende. Altså et København hinsides sommerens norsk-pietistiske Klassekampen-serie om kunsten enten skal være autonom eller overgitt det kommersielle. Tabloide problemstillinger av typen enten-eller – basert på et kunstbegrep med for stor K og en ideell himmelsk dualisme à la sannhet/fiksjon. For kunsten er for lengst blitt, eller har alltid vært, uren. Plasserer vi føttene godt på jorda, ser vi at vi heller beveger oss i gradvise «sammensmeltninger» – som den mellom maskin/menneske. Vi «oppholder» oss her mentalt i en verden full av fortolkninger, fortellinger og forestillinger. Samtidig er vi innsauset i fordommer. Eksempelvis om hva som skal være kunst og ikke. Vi er forutinntatte, feller dommer på forhånd – slik teknisk-mekaniske innretninger for noen er absolutt alt annet enn kunst. Den førforståelse vi mennesker alltid-allerede er preget av, er en dyptsittende forståelseshorisont vi møter alt nytt med. Til rådighet har vi gjerne en rekke begreper dannet av mennesker som betraktet verden på alt for stor avstand – de trodde den sto stille. Så også med kunstautonomiens riddere. Eller gammelmodige kall etter Skjønnheten som oppdragelsesaspekt for den politiske verden. Men «menneskets estetiske oppdragelse» (Schiller, 1795) kan gjerne bli for høyverdig til å øve opp til moralsk sinnelag eller medmenneskelig omtanke. Interessant i denne sammenheng er fjorårets enorme kunstmønstring i tyske Kassel, Documenta11. Hovedkurator Okwui Enwesor på Norgesbesøk nå i august ga oss et tilbakeblikk på kritikken utstillingen fikk. Spørsmålet var om dokumentasjon egentlig er kunst. Gjør et videokamera enhver til kunstner? Å dokumentere har da andre formål enn hva kunsten har? Vitnesbyrd fra virkeligheten skal dokumentere nettopp den – virkeligheten. På behørig avstand, upartisk, udramatisert, og såpass objektivt at det opprettholder sin autoritet som kilde for fakta. En dokumentarfilm skal overlate til publikum å felle moralske dommer, dokumentaristen skal ikke lage propaganda. Et annet tilfelle er filmskaperen Leni Riefenstahl som selv mener hun laget kunst, mens offentligheten fordømte henne for å lage propaganda for Hitler. Okwui Enwezor fremhevet en side ved dokumentaren med begrepet vérité – i betydningen sann, ekthet, naturtro, å være sann mot livet i kunsten. For dokumentaren bevitner ikke bare om hendelser, men kan avdekke, undersøke, analysere og diagnostisere. Så hvorfor skulle ikke en kunstner være politisk i kunsten, redigere virkelighetens råmateriale til ny sanselig erkjennelse? Enwesor viste oss en kunstvideo av rettsaken mot Adolf Eichmann

september 2003

Humanisme eller barbari

Forenklinger og forfalskninger om «de andre» preger mer enn noensinne den globale offentligheten. Humanistisk kritikk kan imidlertid åpne opp for fortolkninger som er basert på forståelse og sameksistens.

september 2003