oktober 2003

Månedens bøker

Culture and resistance. Conversations with Edward W. Said David Barsamian og Edward Said, Pluto Press, 2003. 225 s. Edward Said døde 26. september, 67 år gammel. Said var verdenskjent for sin humanistiske forskning og for sitt utrettelige politiske engasjement. Han var professor i litteratur ved Colombia University, og i et av sine hovedverk, Orientalisme: vestlige oppfatninger av Orienten, som utkom for første gang i 1978, utfordret Said vestens oppfatninger av Islam og Midtøsten, samt de litterære fremstillingene om denne delen av verden og dens befolkning, ofte kategorisert som «de andre». Said var en av de sterkeste forkjemperne for palestinernes sak, og brukte mye av sin energi og kunnskap til å gjøre den kjent, spesielt i USA. Said var også en av de skarpeste kritikerne av Yassir Arafat, og så på Osloavtalen som en «Palestinsk Versailles-traktat». Boken Culture and resistance består av intervjuer og samtaler med Edward Said, hvor han snakker om hvor sentral folkelig motstand er for hans forståelse av kultur, historie og sosial forandring. Intervjuene, som er gjort av David Barsamian, kretser rundt aktuelle tema som krigen mot terrorisme, årsaker til terror, og ikke minst den palestinsk-israelske konflikten. Said beskriver sine tanker om et sekulært, demokratisk Midtøsten, med utgangspunkt i en en-statsløsning i Palestina, hvor israelere og palestinere lever side om side. Dette er den eneste farbare veien ifølge Said, som ikke så noen «militær» løsning på konflikten. Said hadde mange motstandere blant makthaverne både i vesten og i den arabiske verden. Han ble av meningsmotstandere i USA kalt «terrorprofessoren», mens bøkene hans må selges illegalt i Palestina. Men Said ga enorm inspirasjon til forkjempere for frihet og forståelse verden over. Edward Said var en sentral bidragsyter til Le Monde diplomatique. Se blant annet «Et annet Amerika» (Nordiske Le Monde diplomatique, april 2003) og «Humanisme eller barbari» (Nordiske Le Monde diplomatique, september 2003). Krig om Vattnet. Plundring och profit Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 186 s. Skydda eller skövla. Patent, etik och nykolonialism Vandana Shiva, Ordfront, Stockholm 2003. 156 s. Den indiske fysikeren og aktivisten Vandana Shiva er en sentral skikkelse i kampen for biologisk mangfold, og er kjent for sitt feministiske økologiske perspektiv på blant annet landbrukspolitikk og ressursforvaltning i verden. To av hennes bøker er nylig kommet ut på svensk. Den ene, Krig om Vattnet, handler om et av de sannsynligvis mest avgjørende spørsmålene i dette århundret: hvem skal kontrollere denne livsnødvendige ressursen, og skal private selskaper kunne profitere på den? I Nord-Amerika forbruker hver innbygger over 1600 kubikkmeter vann per år, mens i Afrika er det tilsvarende tallet knapt 200. I Turkmenistan har bare 2 prosent tilgang til rent vann. Vannet er dermed et symbol på de dramatiske forskjellene mellom fattige og rike, og et område hvor sterke krefter ser en gullkantet mulighet til å tjene penger. I følge Shiva er det et angrep på menneskeheten å tilegne seg denne livsnødvendige ressursen, for så å profitere på den. Det samme gjelder å forurense vannet, demme det opp og fordrive mennesker fra sine hjem, noe som skjer i stor skala i Shivas hjemland India. Shiva forteller også om vellykket motstand mot privatisering av vannet, som for eksempel i Bolivia, hvor folkelig motstand har drevet privatiseringen på retur. Et annet sentralt spørsmål i dagens kritikk av den nyliberalistiske globaliseringen, dreier seg om patentrettigheter. Vandana Shivas bok Skydda eller

oktober 2003

Når gjøglerne streiker

Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?

oktober 2003

Tolkninger av Sovjetunionens sammenbrudd

Ti år etter at Sovjetunionen brøt sammen, er og blir dette sammenbruddet en gåte. Sovjetologene klarte ikke å forutse hendelsen, og mistet derfor all tiltro. Hva deres etterfølgere angår, fordelte de seg på diverse tematiske og geografiske områder – de 15 nye statenes utenrikspolitiske orienteringer, regional geopolitikk, Russlands økonomiske overgangsperiode, oljeressursene i det Kaspiske hav, indre konflikter i Kaukasus – og analyserte begivenhetene samtidig som de fant sted. Det har tatt ti år å få i gang en virkelig diskusjon om årsakene til og konsekvensene av Sovjetunionens sammenbrudd. Mark Beissingers bok Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, som utkom i fjor,1 markerer i så måte et fremskritt. Beissinger undersøker hvordan «ideen om Sovjetunionens oppløsning, som syntes helt utenkelig, på få år ble fullstendig uunngåelig». Når det gjelder spørsmålet om sammenbruddet var en logisk følge av strukturelle problemer i Sovjetunionen, har forfatteren en nyansert tilnærmingsmåte: Han undersøker hvordan den nasjonalistiske mobiliseringen forandret oppfatningen av Sovjetunionen, og endte med å legge den i ruiner. Han analyserer Sovjetunionens sammenbrudd fra tre synsvinkler: de allerede eksisterende strukturene, begrensninger pålagt av institusjonene, og endelig de innvirkninger pågående utviklingsprosesser hadde på senere handlinger – med særskilt vekt på det siste punktet. De baltiske republikkene observerte for eksempel den gunstige mobiliseringen i Armenia omkring spørsmålet om fjellområdene i Karabakh, noe som førte til at andre handlinger ble igangsatt. Vil den Russiske føderasjonen følge den sovjetiske modellen og gå i oppløsning den også? Frykten for at dette skal skje, har tjent som offisiell berettigelse for Russlands to siste invasjoner i Tjetsjenia, i 1994 og 1999. I sin siste bok, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?,2 mener Matthew Evangelista at en slik berettigelse er overdrevet. Boris Jeltsin iverksatte den første krigen fordi han ikke var i stand til å forhandle med den tjetsjenske lederen Dudajev. Sammen med sine rådgivere håpet han dessuten å kunne bruke krigen som et middel til å bøte på sin dalende popularitet. Denne politikken fikk katastrofale konsekvenser både for Russland og Tjetsjenia. Evangelista mener også at rubelens sammenbrudd i 1998 beviser at det ikke lenger fantes noen løsrivelsesvilje i de russiske provinsene, og at Putins krig i Tjetsjenia året etter, skyldtes mer det nye russiske prosjektet om å påtvinge et «lovdiktatur», enn et ønske om å sikre føderalsystemet. Forfatteren beskylder vestlige journalister og analytikere – især engelske og amerikanske – for ikke å være kritisk nok innstilt til de massive bruddene på internasjonal lov i Tjetsjenia – brudd som forfatteren betegner som «krigsforbrytelser». En slik mangel på kritisk distanse vender en bort fra tilnærmingsmåter basert på spørsmål om legalitet og moral. Når det gjelder den generelle krigsoppfatningen, fører mangelen på distanse dessuten til at militære angrep, inkludert angrep mot sivile skyteskiver i «fiendenasjonen», gis illegitime berettigelser hvis egentlige mål er å forsvare angriperlandets eget militære. En tendens som har økt ytterligere etter 11. september 2001. 1 Mark R. Beissinger, Nationalist Mobilization and the Collapse of the Soviet State, Cambridge University Press, Cambridge, 2002, 504 sider.2 Matthew Evangelista, The Chechen Wars, Will Russia Go the Way of the Soviet Union?, Brookings Institution Press, 2002, 244 sider.

oktober 2003

Å finne nye utopier

De fleste bøker om globalisering konsentrerer seg om globaliseringens økonomiske dimensjon. Men globaliseringen representerer en mangfoldig sosial realitet som omfatter både kultur, idealitet og subjektivitet. Tre nylig utkomne bøker omhandler nettopp disse aspektene ved globaliseringen.

oktober 2003

Den skapende prosessen

Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.

Washingtons urovekkende atomstrategi

Mens Iran og Nord-Korea fremstilles som de største potensielle atomtruslene i dag, iverksetter USA en ny atomstrategi. Den innebærer utvikling av nye atombomber med høy presisjon, som kan ødelegge bunkere og installasjoner under jorden. Man ser også for seg å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen.

oktober 2003

Sharons sosiale krigføring

Mens krigen mot palestinerne fortsetter med uforminsket styrke, fører Sharon-regjeringen en annen krig mot den israelske befolkningen. Enorme summer bevilges til militæret av «sikkerhetsmessige» grunner, men den sosiale sikkerheten rives ned gjennom dramatiske velferdskutt.

oktober 2003

Atomtrussel fra Iran?

Hvilke konsekvenser vil det ha for internasjonale strategiske forhold dersom Iran utvikler seg til å bli en militær atommakt? Landet er omgitt av atommakter, og det er spesielt faren for et sammenstøt med Israel som opptar iranske ledere nå. Samtidig tilspisses USAs trusler mot Iran.

Ikondyrkelsen hersker i Iran

Vi værdsætter ikke debat. Det, der har værdi for os, er en stor leder, vi kan følge, mener iransk filminstruktør. Og en iransk født politolog mener, at jo mere de kulturelle helte dyrkes, jo mere dyrkes ubevidst de samme strukturer, som muliggør vores storhedsvanvittige tyranniske diktatorer

oktober 2003

Løgnens kultur

Det er livsnødvendigt for demokratiets muligheder i Rusland, at omverdenen bidrager til at vække de konflikttrætte russere til aktiv deltagelse i fremtidens udformning. For så længe vestlige ledere fortæller ikke bare sig selv, men også russerne, at Putins kurs i det store og hele er fin, ja, så bidrager de kun til styrkelse af løgnens kultur, skriver Vibeke Sperling i dette utdraget fra boken Russland i stykker.

Prinsippløs ansvarsfordeling etter kriger

Hvem skal bære erstatningsbyrdene etter en krig med store menneskelige og materielle ødeleggelser? FNs erstatningskommisjon for Irak i forbindelse med den første golfkrigen i 1991, handlet mer om hevn enn om rettslige prinsipper. Folkeretten er i tilbakegang på dette punktet, mener Monique Chemillier-Gendreau.

Vi som trekker stigen opp etter oss

Ministere fra 146 land møttes i den mexikanske badebyen Cancun, under Verdens Handelsorganisasjon (WTO) femte ministermøte. Målet er å komme frem til en global handelsavtale. Men veien frem er lang og kontroversiell. Steinar Alsos rapporterer fra Cancun.

oktober 2003

Fattige kvinner i franske fengsler

Franske fengsler har aldri vært så overfylte som nå, og antallet fengslede kvinner har økt. Mange av dem har begått lovbrudd i et desperat forsøk på komme seg ut av en håpløs økonomisk situasjon, og er sjelden innblandet i voldskriminalitet.

oktober 2003

Fredsbevegelsen som protestbevegelse

Fredsaktivistene utgjør i sin kjerne en protestbevegelse. De er ikke i stand til å samle seg om annet enn kritikk av myndighetene. Denne egenskapen har hele tiden gjort bevegelsen tannløs overfor politikerne. Man er alltid mot krig, men klarer sjelden å peke på alternativene for fred.

oktober 2003

Absolut gæstfrihed

Menneskerettighederne bør reformeres. Enhver har ret til at leve hvor på jorden, vedkommende måtte ønske at slå sig ned. Den første universelle rettighed kan være asylretten.

oktober 2003

Videoens sannhet

Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet? I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk. Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament. I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I’m desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap. Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst. I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle. Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen. Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. Men det er et paradoks at bruk av virtuelle medier, video, kan gripe inn i virkeligheten. For er det ikke noe med billedmediet selv som forhindrer det, eller gjerne passiviserer kritikk og moralsk aktivitet? Stian Grøgaard påpeker i sin innledning til Synlig tid at videoen lett blir en klisjé for det private, det «pinlige, det alle vet, men aldri får vite nok om». En eksponering som lett blir ufarlig, et forbruk uten frigjørende emosjonalitet, «noe

oktober 2003

Velger smileyrker kvinner?

I dag skal hver kunde ikke bare ses, men føle selv at han er blitt sett og dermed oppleve å ha fått individuell behandling. I det emosjonelle lønnsarbeidet brukes smilet som arbeidsverktøy. Hva skjer bak de vennlige fasadene?

oktober 2003

Den femte statsmakt

Den såkalte fjerde statsmakt skal avdekke maktovergrep og forsvare demokratiet, men dagens mediekonsern er ikke interessert i å spille en slik rolle. Det er på tide å etablere en femte statsmakt som kan jobbe mot informasjonsforurensningen.

oktober 2003