november 2003

Det var et fullkomment demokrati. Ble kanskje ikke de grunnleggende menneskerettighetene overholdt – pressefriheten og de politiske friheter? At retten til arbeid, retten til bolig, retten til helse, retten til mat og en rekke andre, like grunnleggende rettigheter ble systematisk tråkket på, lot ikke til å redusere denne statens «demokratiske fullkommenhet» på noen måte. I Bolivia, et land med knapt 8,5 millioner innbyggere og noen av klodens rikeste ressurser i undergrunnen, har en håndfull velstående personer grafset til seg rikdommer og politisk makt i to hundre år, mens 60 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Indianerne, som er i flertall, diskrimineres fremdeles, barnedødeligheten ligger på et uanstendig nivå, arbeidsledigheten er kronisk, analfabetismen dominerer, og 51 prosent av innbyggerne har fortsatt ikke tilgang til elektrisk strøm. Men det rører ikke ved det vesentlige, nemlig at det dreier seg om et «demokrati». Den 11. og 12. oktober skjøt hæren, etter ordre fra president Gonzalo Sanchez de Losada, med tunge maskingeværer på demonstrantene. Rundt 60 personer ble drept og hundrevis såret. Da Condoleezza Rice, sikkerhetsrådgiver for USAs president, omtalte dette opprøret for medlemmene i Det interamerikanske presseforbundet (SIP) på et møte i Chicago, erklærte hun at Washington advarte demonstrantene(!) mot «ethvert forsøk på å styrte en demokratisk valgt regjering med makt». Da Venezuelas demokratisk valgte president Hugo Chávez 11. april 2002 ble midlertidig styrtet av militære som støttet arbeidsgiverne og de store mediene, skyndte Washington seg som kjent å anerkjenne kuppmakerne, ut fra det løgnaktige påskuddet at Chávez «hadde gitt ordre om å skyte på sitt eget folk» … «Slakteren», som bolivianerne kalte Sanchez de Losada etter dette, søkte naturlig nok tilflukt i Miami 17. oktober, uten at USA har noen planer om å stille ham for noen form for domstol for forbrytelser mot menneskeheten. Hvorfor skulle de det? Som planleggingsminister fra 1986 til 1989 utsatte Sanchez de Losada, etter råd fra økonomen Jeffrey Sachs, landet sitt for «sjokkbehandling», slik Washington ønsket. Følgen av denne politikken ble at titusener av ansatte i offentlig sektor ble oppsagt. I sin første presidentperiode (1993-1997) gikk den ultraliberale presidenten, som nå var blitt en av de rikeste i landet, med på å iverksette et program for å få slutt på cocadyrkingen i landet, fortsatt under press fra USA. Dette programmet ruinerte hundretusener av bønder som ikke fikk noen annen mulighet til å overleve, og som siden har vært i konstant opprørstilstand. Presidenten gikk også i gang med å privatisere alt det staten hadde av verdier, til fordel for firmaer som i alt vesentlig var nordamerikanske: jernbanen, gruvene, oljen, elektrisitetsforsyningen, telefonnettet, flyselskapene, vannforsyningen. Privatiseringen av vannforsyningen i byen Cochabamba, som ble overtatt av det nordamerikanske firmaet Bechtel (en av de fremste profitørene på det totale privatiseringsprogrammet som okkupasjonsmyndighetene nå gjennomfører i Irak), førte til opprør i april 2000. Det endte med at Bechtel forsvant, regjeringen gjorde retrett og vannforsyningen ble renasjonalisert. Som følge av disse to konfliktene – opprøret blant cocadyrkerne og opprøret i Cochabamba – dukket det frem en folkelig leder utenom det vanlige: Evo Morales. Denne 42 år gamle, selvlærte aymara-indianeren og fagforeningslederen har i nesten 20 år stått bak den mest offensive sektoren i befolkningen, nemlig bøndene som ble ruinert da cocadyrkingen ble avviklet. Over hele Latin-Amerika og blant de som ønsker en annen globalisering, er Evo Morales blitt en svært populær person. Han er

Bush in Babylon: Recolonising Iraq Tariq Ali. Verso, London, november 2003, 230 s. I november utgis boken Bush in Babylon: Recolonising Iraq av forfatteren og filmskaperen Tariq Ali, som er en av de sentrale skikkelsene i den globale antikrigsbevegelsen. Hans forrige bok, Clash of Fundamentalisms, ga en historisk og politisk analyse av fundamentalismen, både den vestlige og den islamske. Han ønsket blant annet å vise hvorfor det amerikanske imperiets undersåtter i Midtøsten ikke elsker sine undertrykkere. I Recolonising Iraq gir han en flengende kritikk av USAs okkupasjon av Irak. Han gir et detaljert innblikk i de imperialistiske ambisjonene til nøkkelfigurer i Bush-administrasjonen, og viser hvordan profitører som står Bush nært, håver inn penger som følge av kontrakter i Irak. Men Bush in Babylon går lenger enn til å beskrive dette plyndringstoktet. Tariq Ali ser på krigen i Irak, okkupasjonen og motstanden mot den som et historisk vendepunkt som kommer til å prege det 21. århundret. Den 15. februar demonstrerte opp mot 10 millioner mennesker på alle kontinenter mot en krig som ennå ikke hadde begynt. Mange flere enn noen gang ser det amerikanske imperiet som den største trusselen mot verdensfred, sammen med allierte som Blair og Sharon. Tariq Ali påpeker hvordan land som Japan og Frankrike til slutt kom USA til unnsetning, og tar opp FNs nytteløse motstand mot en igangsettelse av krigen. Ali foreslår at man gjenoppretter Mark Twains American Anti-Imperialist League (som blant annet besto av William James, W.E.B. DuBois, William Dean Howells, og John Dewey) for å føre antikrigsbevegelsen videre. Bush in Babylon gir også en grundig og omfattende innsikt i motstanden mot okkupasjonen inne i selve Irak, hvor irakerne krever uavhengighet i stedet for å vise «takknemlighet» for «frigjøringen». Som i sin forrige bok, blander Tariq Ali politkk, historie og kultur i sin analyse av verdenssituasjonen. We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism Notes from nowhere. Verso, London, 2003, 320 s. «Hvis en bok kunne være et karneval istedet for en lineær fortelling, ville den være som denne boken,» skrev Naomi Klein i forbindelse med den nylige utgivelsen av We are everywhere. The irresistable rise of global anti-capitalism. Dette er en bok av, om og for de som ønsker en annen globalisering og en annen verden. I 1994 kom Zapatistene ut av regnskogen med et «Ya Basta» (Nok er nok) mot den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA. Disse mennene og kvinnene var blant inspirasjonskildene til en radikal motstandsbevegelsen som i løpet av de neste årene skulle utvikle seg over hele verden, fra «reclaim the street»-aktivister i London, til jordokkupanter i Brasil og indiske bønder i protest mot genmodifisering. Protester over hele verden hadde en felles fiende: den globale kapitalen. Begivenhetene spredte seg fra Chiapas til Seattle, fra Genova til Bangalore, fra Quebec til Cochabamba, fra Capetown til Buenos Aires – og bevegelsen har vokst til å bli en sterk politisk kraft, som har vist seg i stand til å stå i mot brutale reaksjoner fra flere stater. Utgiverne av We are everywhere har vært sentrale i denne bevegelsen siden starten, som skribenter, dokumentarister og aktivister. Boken består av fotografier, tekster og intervjuer som viser mangfoldet av ideer og aktiviteter i den antikapitalistiske bevegelsen. Notes from Nowhere, som bokens bakmenn og -kvinner kaller seg, er et redaksjonelt kollektiv bestående av Katharine Ainger, Graeme Chesters, Tony Credland, John

Bernard Cassen, som har vært sentral i oppbyggingen av Attac og utviklingen av Verdens sosiale forum i Porto Alegre i Brasil, har nylig gitt ut en bok om de sosiale foraenes historie, fremvekst og utfordringer.