februar 2004

«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge leve moralske tiltak!» Slik var tonen under Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av januar. Disse utropene ga uttrykk for et ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne finansskandalen – etter sigende den største Europa har sett siden 1945 – varsler om sjokkbølger på linje med de katastrofale konsekvensene energikonsernet Enrons bedragerske konkurs i desember 2001 førte med seg.Parmalat var kroneksemplet på suksess som følge av den liberale globaliseringens dynamikk. Fra å være en liten familiebedrift basert på distribusjon av pasteurisert melk, grunnlagt i området rundt byen Parma på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en økonomisk gigant takket være den dyktige grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte selskapet utover Italias grenser, og installerte seg først i Brasil, deretter i Venezuela og Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og Parmalat etablerte underselskaper i områder med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, de Nederlandske Antiller). I 1990 ble selskapet oppført på børsen – det bekreftet da sin stilling som Italias syvende største private foretak, og verdens største produsent av melk med lang holdbarhet. Denne økonomiske kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Paraguay, Bolivia, Angola og Senegal… Takket være denne enorme suksessen ble grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en sentral del av det italienske etablissementet – han ble medlem av styret i Cofindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen. Og Parmalat-aksjene var en sikker vinner på børsen i Milano.Helt til den 11. november 2003. Da trekker regnskapskontrollører i tvil en investering på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, og aksjekursene faller. Samtidig ber Avdelingen for markedsovervåking om klargjøring av hvordan Parmalat-gruppen vil betale gjeld som forfaller i slutten av 2003. Kreditorene og aksjonærene begynner å bli engstelige. For å berolige dem forteller da Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of America-filial på Cayman-øyene. Dette blir bevist av et dokument fra banken som går god for så vel obligasjoner som likviditet (rede penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene stiger og virksomheten kan fortsette som før – eller så vedvarer mistroen og konkursen truer.Det er i dette avgjørende øyeblikket, når Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. desember meddeler Bank of America at dokumentet som skulle bevise eksistensen av 3,95 milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis likt Bank of Americas – en enkel forfalskning utført med skanner! Aksjekursene raser. I løpet av noen få dager mister aksjene nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et system basert på uredelig bokføring, feilaktige oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert profitt og komplekse pyramidestrukturer av offshoreselskap – så infiltrert i

FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og