juni 2004

Bilder og bødler

«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder alle regjeringer om å slå seg sammen med USA og fellesskapet av rettstater for å forby, etterforske og straffe all form for tortur, og forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige former for avstraffelse.»George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg over Iraks erobrere. I likhet med de franske styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau (for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn over seg at deres knusende overmakt ikke kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og andre dødelige attentater… For de amerikanske soldatene i Irak likner okkupasjonen mer og mer en nedstigning i dødsriket.Et typisk trekk ved koloniale konflikter er okkupantenes arroganse, deres overbevisning om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» og mer «fremskreden») og deres forakt for de okkuperte. Iblant nekter de til og med å betrakte dem som mennesker.1 Okkupanten fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» (forsvare det Gode mot det Onde, beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart eksempel på dette er massakrene i Falluja i begynnelsen av april: som reaksjon på den avskyelige skjendingen av likene til fire sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, bombet amerikanske styrker flere boligstrøk og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere titalls barn… Det var i denne fastlåste situasjonen at den amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. Den 28. april offentliggjorde programmet 60 minutes de første bildene av irakiske fanger som blir mishandlet av amerikanske fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. CBS-reportasjen var et bevis for at det foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært klar siden begynnelsen av april, men press fra Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, grep personlig inn overfor produsent Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. Den kunne visstnok sette livet til de soldatene som var innblandet i «kampen om Falluja» i fare…Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. Da CBS hørte at The New Yorkers journalist Seymour Hersch2 skulle publisere flere bilder sammen med deler av general Antonio Tubagas knusende rapport3, bestemte tv-kanalen seg imidlertid for å vise sin reportasje. De store mediene, som frem til da hadde bøyd seg for regjeringens instruks om ikke å vise bilder av amerikanske soldater som hadde mistet livet i Irak,4 sensurerte til å begynne med torturbildene, som de anså for å være «lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. Og det er sjokkerende.»President Bush sa seg også sjokkert, mens Donald Rumsfeld på sin side nektet for å ha noen som helst kjennskap til slike overtramp. Begge to mente disse grusomhetene var begått av isolerte «sorte får». De lyver. Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Akkurat som de løy om den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden. USAs praksis for mishandling av fanger var allerede viden kjent. Rapporter fra det Internasjonale

juni 2004

Kunsten å begrense hodene

I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.

Emirat i endring

En moderniseringsprosess er i full gang i det rike golfmonarkiet Qatar. Stikkordene er al-Jazeera, Washington-allianse og sport. En konfliktfylt kombinasjon.

juni 2004

Håpets by

Hver eneste dag kommer tusenvis av innflyttere til Mumbai fra resten av India, i håp om å finne lykken her. Å komme seg til Mumbai er nærmest en besettelse for store deler av Indias befolkning. Hva er det med denne byen?

juni 2004

Langsom liberalisering

Manmohan Singh ble i mai utnevnt til ny statsminister i India. Singh regnes som arkitekten bak de store økonomiske reformene i India på begynnelsen av 1990-tallet, da han var finansminister. De siste årene har Singh klaget over at økonomien ikke har «vokst fort nok», og mye tyder på at den nye statsministeren vil sette fart på liberaliseringen av indisk økonomi, som fortsatt er lite integrert i verdenshandelen.

Mester uten medlidenhet

Besøker Francis Bacon-utstillingen på Maillol-museet i Paris. Leser Susan Sontags siste bok, Regarding the Pain of Others. Til tross for utstillingens tåpelige undertittel, «hellig og profan», gir den en konsis oversikt over et langt livs arbeid. Boken er en bemerkelsesverdig sonderende grubling om krig, fysisk lemlestelse og virkningen av krigsfotografier. Ett eller annet sted i tankene mine viser boken og utstillingen til hverandre. Jeg er ennå ikke sikker på hvordan.Som figurativ maler var Bacon like snedig som Fragonard. (Sammenligningen ville ha moret ham, og begge var fullbyrdede malere av fysiske sanseopplevelser; den ene malte nytelser, den andre smerte.) Bacons snedighet har forståelig nok utfordret minst to generasjoner malere og gjort dem nysgjerrige. Når jeg har stilt meg kritisk til Bacons verk gjennom femti år nå, skyldes det at jeg har vært overbevist om at han malte for å sjokkere, både seg selv og andre. Jeg trodde en slik motivering ville bli tynnslitt med tiden. Men da jeg gikk frem og tilbake foran maleriene i rue de Grenelle i forrige uke, oppfattet jeg noe jeg ikke hadde forstått før, og jeg følte en plutselig takknemlighet overfor en maler hvis verker jeg så lenge hadde stilt spørsmålstegn ved. Bacons visjon fra slutten av 1930-tallet til hans død i 1992 gjaldt en nådeløs verden. Om og om igjen malte han menneskekroppen eller deler av denne, preget av ubehag, nød eller lidelse. Noen ganger virker det som om smerten er blitt påført utenfra, men oftere ser den ut til å komme innenfra, fra kroppens egne innvoller, fra ulykken ved å være fysisk. Bacon spilte bevisst på navnet sitt for å skape en myte, og det lyktes han med. Han hevdet å nedstamme fra sin navnebror, den engelske empiriske 1500-tallsfilosofen, og han malte menneskelig kjøtt som om det var en skive bacon.Likevel er det ikke dette som gjør hans verden mer nådeløs enn noen verden som tidligere har vært malt. Europeisk kunst er full av drap, henrettelser og martyrer. Hos Goya, det 20. århundrets første kunstner (ja, nettopp, det 20.), lytter vi til kunstnerens egen opprørthet. Det som er annerledes med Bacons visjon, er at det ikke eksisterer noen vitner, og det finnes ingen sorg. Ingen som males av ham legger merke til hva som skjer med andre som males av ham. En slik allestedsnærværende likegyldighet er grusommere enn noen lemlestelse. I tillegg kommer stumheten ved omgivelsene han plasserer skikkelsene sine i. Denne stumheten er som kulden i en fryseboks, en kulde som holder seg konstant uansett hva man legger i fryseboksen. Bacons teater har i motsetning til Artauds teater1 lite med det rituelle å gjøre, ettersom intet rom rundt skikkelsene tar imot bevegelsene deres. Hver eneste ulykke som utspiller seg, fremstilles som en rent tilfeldig episode.I Bacons levetid fikk en slik visjon næring fra og ble hjemsøkt av melodramaene i en høyst provinsiell krets av bohemer. I denne kretsen ga alle fullstendig faen i hva som skjedde andre steder. Og likevel … og likevel har den nådeløse verden Bacon manet frem og forsøkte å drive ut, vist seg å være profetisk. Det hender av og til at en kunstners personlige drama i løpet av et halvt århundre gjenspeiler en hel sivilisasjons krise. Hvordan? På mystisk vis.Har ikke verden bestandig vært nådeløs? Dagens nådeløshet er kanskje mer ufravikelig, altgjennomtrengende og kontinuerlig. Den sparer verken planeten

juni 2004

Tvilerne taler i Washington

Okkupasjonen i Irak har ført til en dyp legitimitetskrise for makthaverne i USA. De kritiske røstene blir stadig flere, også høyt oppe i det militære og politiske hierarkiet. En amerikansk offiser advarer.

juni 2004

Frihandel for hvem?

Transnationale selskabers andel af verdenseksporten har været støt stigende op gennem 1990-erne. Det indebærer en demokratisk pris. Men spørgsmålet er, om øget frihandel giver økonomisk fremgang for de fattige lande.

juni 2004

Grå soner langs muren

Det foreligger konkrete planer om bygging av industriparker langs Israels «separasjonmur». Dette vil være en gråsone der israelsk lønnsnivå og arbeidslivsbestemmelser ikke gjelder. Både palestinske og israelske forretningsmenn ser dette som en unik mulighet til å bruke billig palestinsk arbeidskraft i et «sikret» område.

juni 2004

Musikk som brobygger

I begynnelsen av mai holdt unge palestinske musikere en konsert i Ramallah under ledelse av den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim. Noen dager senere mottok Barenboim den prestisjefylte israelske Wolf-prisen. Her er hans tale under prisutdelingen, som fant sted i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset.

juni 2004

Den indre emigration

Måske det var på tide igen at diskutere i det offentlige og private rum, alle de ting som vi fortrænger for husfredens og lykkens skyld. Eller ønsker vi blot uforstyrrede at kunne fortsætte tilværelsen i Felix Hafnia, fortsætte det indre eksil på sikker afstand af verden?

juni 2004