Må vi alltid ha mer for å få det bedre? Økonomisk vekst er folkets nye opium

Må utvikling nødvendigvis knyttes til vekst og de ødeleggelser den fører med seg? Er det ikke snarere på tide å arbeide for at de to begrepene løsrives fra hverandre?

Målet om «bærekraftig utvikling» – FNs offisielle miljøpolitiske doktrine – er ment å sikre nåværende generasjoners behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.1 Dette er livbøyen de klamrer seg til, alle regjeringer som er tilhengere av og tilretteleggere for intensivt landbruk, og alle ledere i multinasjonale selskaper som sløser med ressurser, skamløst slipper avfallet sitt ut i naturen eller leier søppelskip for å frakte det vekk. Det samme gjelder ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som ikke lenger vet hva de skal gjøre, og de fleste økonomer som avslører sin uvitenhet om naturens begrensninger.

Likevel bygger programerklæringen om bærekraftig utvikling på en fundamental feilslutning: den forutsetter at uendelig økonomisk vekst lar seg forene med opprettholdelse av naturens balanse og håndtering av sosiale problemer. «Det vi trenger er en ny vekstæra, en kraftig vekst som samtidig er sosialt og miljømessig bærekraftig,» heter det i Brundtlandrapporten.2 Dette postulatet bygger imidlertid på to svært usikre påstander.
Den første har med økologi å gjøre: Veksten kan fortsette fordi mengden naturressurser per produsert enhet reduseres som følge av teknologiske fremskritt. Man kan altså stadig produsere mer, med mindre bruk av råvarer og energi. Problemet er dessverre at nedgangen i intensitet når det gjelder naturressurser mer enn oppveies av generell økning i produksjonen. Forurensningen og innhugget i ressursene fortsetter derfor å vokse, som FNs utviklingsprogram (UNDP) også erkjenner: «Overalt i verden har produksjonsprosessene blitt mer energisparende de siste årene. Likevel, sett i forhold til økningen i produksjonsvolum er disse fremskrittene svært utilstrekkelige for å redusere utslipp av karbondioksid på verdensbasis.» 3
Det internasjonale energibyrået (IEA) er på sin side bekymret over at reduksjonen innen energiintensitet går stadig langsommere.4 Mellom 1973 og 1982 minsket energiintensiteten med gjennomsnittlig 2,5 prosent per år i IEAs medlemsland. Fra 1983 til 1990 var reduksjonen bare 1,5 prosent per år, og siden 1991 har den ligget på 0,7 prosent.5

Den andre diskutable påstanden har med sosiale spørsmål å gjøre: Økonomisk vekst skal kunne redusere fattigdom og ulik fordeling, samt forsterke det sosiale samholdet. Men kapitalistisk vekst fører nødvendigvis til ulik fordeling, den er like ødeleggende som skapende, og den nærer seg av ulikhetene for å fremkalle frustrasjon og nye behov. De siste 40 årene har ulikhetene eksplodert, til tross for en betydelig økning i rikdommen som produseres i verden: forholdet mellom de 20 prosent fattigste og de 20 prosent rikeste var 1 til 30 i 1960, mens det i dag er 1 til 80. Dette er ikke overraskende: Overgangen til et system for finansakkumulasjon setter ut av spill de mekanismene som skal sikre fordeling av verdiene som produseres. Økte krav om godtgjørelse i den kapitalistiske klassen – spesielt gjennom større aksjeutbytte – innebærer at verdiene som går til arbeidstakerne nødvendigvis blir mindre, enten i form av redusert lønnsnivå eller nedbygging av sosiale ytelser.
Verdensbanken innrømmer selv at målet om å halvere antall personer som lever i absolutt fattigdom innen 2015 ikke vil bli innfridd:6 Mer enn 1,1 milliarder må fortsatt klare seg med mindre enn en dollar om dagen. Den siste rapporten fra FNs konferanse for handel og uvikling (UNCTAD) konstaterer at de fattige landene som er minst åpne for globalisering har gjort størst fremskritt når det gjelder inntekt per innbygger – i motsetning til de mest åpne landene.7

Den manglende evnen til å tenke seg fremtidsperspektiver utenfor paradigmet av permanent økonomisk vekst er uten tvil den største svakheten ved det offisielle målet om bærekraftig utvikling. Til tross for de sosiale og økologiske ødeleggelser veksten fører til, er det ingen politiske eller økonomiske ansvarspersoner som vil se den løsrevet fra ideen om utvikling. Veksten fungerer i den forstand som en sløvende dop som, når den virker på sitt sterkeste, opprettholder illusjonen om at veksten kan løse problemene – de problemene den selv for en stor del har skapt. Jo større dosen er, jo bedre vil samfunnskroppen klare seg. Når virkningen av stoffet er svakt, blir manglene tydelige og dette skaper store smerter siden ingen har lagt til rette for avrusning.
Så bak dagens vekstanemi vokser «anomien» frem8 i samfunn som er uthulet av den liberale kapitalismen. Denne er ute av stand til å gi livet i samfunnet noen annen mening enn konsumerisme,[ ]sløseri, beslaglegging av naturressurser og inntekter fra økonomisk aktivitet – og, til syvende og sist, en økning av ulikhetene. Et forvarsel kom i første kapittel av Marx’ Kapitalen, hvor han kritiserer varen: Veksten blir et nytt opium for folket, dets kulturelle holdepunkter og kollektive solidaritet brytes for at det skal synke ned i varefetisjismens bunnløse dyp.
Det dominerende dogmet uttrykkes godt av den franske analytikeren og forfatteren Jacques Attali, som i begynnelsen av 2004 ville være fremsynt og la frem en «agenda for eventyrlig vekst». Bare «ikke-økonomiske tilfeldigheter, som for eksempel et nytt SARS-utbrudd» kunne få den til å slå feil.9 For alle kortsynte vekstideologer er økologi, det vil si å ta i betraktning forholdet mellom mennesket og naturen, ikke-eksisterende: økonomisk aktivitet foregår in abstracto, utenfor biosfæren.

Det betyr i praksis å legge liten vekt på de økonomiske aktivitetenes entropiske10 karakter. Selv om Jorda er et åpent system som tar imot solenergi, utgjør den likevel en egen enhet, og mennesket kan ikke gå utover det rommet og de ressursene som finnes innenfor denne enheten. «Det økologiske fotavtrykket»[ ]–[ ]det vil si den flaten som er nødvendig for å romme alle menneskelige aktiviteter uten å velte den økologiske balansen – er allerede oppe i 120 prosent av planetens overflate. Tar man i betraktning de store forskjellene i utviklingsnivå, vil fire eller fem planeter til være nødvendig dersom hele verdens befolkning skal forbruke og forsøple like mye som en gjennomsnittlig innbygger i USA.11
Dette gjør at deler av miljøbevegelsen og den globaliseringskritiske bevegelsen stiller seg positive til ideen om «avvikling av vekst», lansert av den rumensk-amerikanske økonomen og fysikeren Nicholas Georgescu-Roegen.12 Enkelte forfattere trekker denne teoretiske tilnærmingen enda lenger og går imot selve ideen om utvikling, fordi de mener den ikke kan løsrives fra livstruende vekst. De avviser ethvert forsøk på å rehabilitere ideen om utvikling slik vi kjenner den – enten den er menneskelig eller bærekraftig – fordi den i deres øyne ikke kan være noe annet enn det den har vært, nemlig et redskap for vestlig dominans i verden. Gilbert Rist kritiserer ordet utvikling for å være «en fetisj»,13 og Serge Latouche betegner bærekraftig utvikling som et «oksymoron», en sidestilling av to uforenlige begreper.14 I likhet med disse teoretikerne kritiserer jeg produktivismen som er innebygd i den markedsmessige produksjonen. Samtidig mener jeg deres argumenter for å avvise utvikling ikke overbeviser. Hvorfor?

På det politiske plan er det ikke rettferdig å kreve «avvikling av vekst» i like stor grad av dem som lever i overflod som av dem som mangler alt. Fattige befolkninger har rett til en tid med økonomisk vekst. Man må bygge skoler for å bekjempe analfabetisme, helsesentre for å gi alle befolkninger muligheten til å få hjelp, og rørsystemer for å gi alle, uansett hvor de bor, adgang til drikkevann. Det er fullstendig legitimt å fortsatt kalle det utvikling, det å gi alle innbyggere på Jorda tilgang til drikkevann, sunt kosthold, helsetjenester, utdanning og demokrati. Å definere grunnleggende behov som universelle rettigheter er ikke det samme som å akseptere den vestlige kulturens dominans eller sverge til den nyliberale troen på naturgitte rettigheter som privat eiendomsrett. Universelle rettigheter er en sosial konstruksjon som bygger på et politisk frigjøringsprosjekt som åpner for en ny forestilling – uten at denne reduseres til «den universalistiske forestillingen om ’naturlige rettigheter’» som Cornelius Castoriadis kritiserte.15
Det er heller ikke fornuftig å erstatte økonomisk vekst – som under kapitalismen er blitt opphøyd til et mål i seg selv – med «avvikling av vekst», som på sin side opphøyes til et mål i seg selv av de som fremmer anti-utvikling.16 Begge deler er faktisk skjær i sjøen: Målet med vekst er å strekke produksjonen ut i det uendelige, mens «avvikling av vekst» logisk sett ikke kan annet enn å redusere produksjonen ned til nullpunktet, dersom det ikke settes noen nedre grense.

Den fremste franske teoretikeren for «avvikling av vekst», Serge Latouche, ser ut til å være klar over dette når han skriver: «Målsetningen med parolen om ’avvikling av vekst’ er først og fremst å markere sterk avstand til det vanvittige målet om vekst for vekstens skyld, et mål som ikke har annen drivkraft enn kapitaleiernes tøylesløse jakt på profitt. Selvfølgelig dreier det seg ikke om en karikaturaktig omveltning hvor man fremmer ’vekstavvikling’ for ’vekstavviklingens’ skyld. Fremfor alt, ’vekstavvikling’ betyr ikke ’negativ vekst’, et selvmotsigende og absurd begrep som viser i hvilken grad vekst-tanken dominerer vår forestillingsevne.»17
Men hva innebærer en «avvikling av vekst» om ikke en reduksjon av produksjonen? Serge Latouche forsøker å unngå denne fellen ved å si at han vil «tre ut av vekstøkonomien og inn i et ’samfunn for vekstavvikling’». Skal produksjonen forsette å øke? I så fall blir det vanskelig å forstå betydningen av ordet «vekstavvikling». Eller skal veksten bare mestres, slik at uenighetene viskes ut? For øvrig medgir Latouche til slutt at parolen om «avvikling av vekst» ikke kan gjelde for alle jordas innbyggere i samme grad: «Når det gjelder samfunnene i Sør, står denne målsetningen ikke egentlig på dagsorden: Selv om også disse samfunnene er gjennomsyret av vekstideologien, er de i all hovedsak ikke ’vekstsamfunn’.»18 Men en plagsom tvetydighet henger igjen: kan fattige befolkninger øke sin produksjon, eller skal «ikke-vekst samfunn» forbli fattige?

De som argumenterer for anti-utvikling hevder at utviklingsstrategiene har feilet på grunn av det som i deres øyne er iboende svakheter ved all utvikling. De peker aldri på sosiale styrkeforhold som for eksempel hindrer bønder adgang til jord på grunn av hierarkiske eiendomsstrukturer. Derfor den unyanserte hyllesten av den uformelle økonomien, hvor man glemmer at den ofte lever på restene av den offisielle økonomien. Derfor defineres det å oppgi utvikling som en måte å oppgi økonomien, fordi utvikling ikke kan være annerledes enn den utviklingen som har skapt kapitalismen. «Økonomiens» rasjonalitet, i betydningen å redusere menneskenes arbeidsinnsats og bruken av naturressurser i produksjonen, betraktes som identisk med lønnsomhetens, det vil si profittens, rasjonalitet. Enhver forbedring når det gjelder arbeidsproduktiviteten oppfattes dermed som produktivisme.
I korte trekk blir vi fortalt at økonomien ikke kan eksistere utenom den vestlige forestillingsverd den stammer fra. Et argument som fremmes er at visse kulturer ikke kjenner ordene «økonomi» og «utvikling», som hos oss er velkjente begreper. Men om ordene ikke finnes, så eksisterer det likevel en materiell virkelighet, det vil si produksjon av eksistensmidler. Produksjon er en antropologisk kategori, selv om rammen og forholdene den skjer innenfor er sosiale. Denne forvirringen – som ender opp med å igjen gjøre kapitalismen til et universelt og ikke historisk fenomen, og som på en merkelig måte minner om nyliberalismens dogma – setter en ut av stand til å kritisere både produktivisme og kapitalisme: bare den førstnevnte kritikken blir fremmet, uten at den knyttes til kritikk av de dominerende sosiale forholdene. Derfor blir det å ville «tre ut av økonomien» samtidig som man foregir å gjeninnføre «det økonomiske i det sosiale»,19 mildest talt merkelig.

På det teoretiske plan: Enten går man ut fra at det er en forskjell mellom vekst og utvikling, eller så ser man den samme logikken i begge fenomener, altså en uendelig utvidelse som til slutt leder inn i en blindgate. Denne siste oppfatningen er lett å identifisere, siden den fremmes av tilhengere av «vekstavvikling» som samtidig er for «anti-utvikling». Den første oppfatningen, som skiller mellom vekst og utvikling, finnes imidlertid både blant liberale økonomer og anti-liberalister.
Liberalistene hevder de setter kvalitative mål som ikke kan reduseres til materiell vekst. Spesielt etter at Det internasjonale pengefondets og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer har vist seg å være mislykket sosialt sett. Men dette skillet mellom vekst (kvantitativ) og utvikling (kvalitativ) viser seg å være et skalkeskjul for nyliberal logikk, når vekst betraktes som en nødvendig og tilstrekkelig forutsetning for utvikling, som i tillegg skal være mulig i det uendelige.
Anti-liberale økonomer, med bakgrunn fra marxisme, strukturalisme eller «tredjeverdenisme» fra 1960-70-tallet, har på sin side store vanskeligheter med å skape forståelse for at man kan skille vekst og utvikling. Ser man de sosiale og økologiske ødeleggelsene som følge av en utviklingsmodell som er uløselig knyttet til vekst, er dette kanskje ikke så rart. Det er lettere for motstandere av enhver utvikling å avvise vekst og utvikling i samme åndedrag, og fornekte enhver mulighet for å løsrive dem fra hverandre.

Er det mulig å overkomme disse motsetningene? Kapitalismen har interesse av å spre oppfatningen om at vekst og utvikling alltid hører sammen, og at menneskenes velvære ikke kan sikres uten en evigvarende økning i antall varer som produseres. Vi bør imidlertid, av hensyn til fremtiden, innføre et radikalt skille mellom disse to begrepene, et skille som ikke eksisterer i særlig grad i dag. Forbedring av menneskenes velvære og virkeliggjøring av menneskelig potensial kan skje uten uendelig økning i forbruk av produkter, utenom varer og bytteverdi,20 og i stedet baseres på bruksverdi og solide sosiale nettverk som kan bygges opp rundt denne.
Parolen om «vekstavvikling» ville verken være rettferdig eller gjennomførbar dersom den skulle gjelde på samme måte for alle befolkninger eller for alle typer produksjon. For det første fordi kapitalismen allerede i dag påtvinger oss en form for «vekstavvikling», spesielt når det gjelder de goder og tjenester vi sosialt sett har aller mest bruk for: kollektivtransport, helse, utdanning, eldreomsorg, og så videre.
For det andre fordi ikke all produksjon nødvendigvis er forurensende eller energisløsende. Brutto nasjonalprodukt (BNP), når det evalueres monetært, registrerer en økning i tjenesteytende aktivitet – også ikke-kommersielle aktiviteter – som generelt ikke presser økosystemene på samme måte som industri og jordbruk. Hva slags vekst man snakker om er altså like viktig som vekstens omfang. Det akutte behovet for å redusere det økologiske avtrykket innebærer ikke nødvendigvis «avvikling av vekst» innen alle typer produksjon eller for alle befolkninger.

Bruken av ressurser på verdensbasis bør organiseres slik at de fattige landene kan skape den veksten som er nødvendig for at de skal kunne tilfredsstille sine grunnleggende behov, samtidig som de rike landene blir mer sparsomme. Når det gjelder de fattige landene, vil enhver modell påtvunget utenfra være ødeleggende for deres kulturelle røtter og utgjøre en hindring for en virkelig frigjørende utvikling. I de rike landene må politikken rettes inn mot den nødvendige overgangen: den gradvise atskillelsen av vekst og utvikling.
Dette kan ikke skje gjennom en blind avvikling av vekst, som vil være uakseptabel for et flertall av befolkningene, men gjennom en målrettet deselerasjon som gjør det mulig å omforme produksjonsprosessene, men også produksjonen av kulturell representasjon. Deselerasjon av vekst kan være en første etappe før man går over til selektiv avvikling av vekst hvor man starter med skadelig produksjon, for så å rette økonomien inn mot kvalitet på produkter og kollektive tjenester, en jevnere fordeling av inntekter og en regelmessig reduksjon av arbeidstid etter hvert som produktiviteten økes. Dette er den eneste måten å fremme sysselsetting på uten at det skaper vekst. Samtidig må vi huske at ethvert alternativ til dagens utviklingsmodell ikke er realistisk dersom man ikke samtidig stiller spørsmålstegn ved de kapitalistiske sosiale forholdene som støtter opp om den.21

Å definere utvikling som en samfunnsutvikling hvor man ikke bruker produktivitetsøkning til å uendelig utvide en produksjon som skaper forurensing, miljøødeleggelser, utilfredsstillelse, fortrengt begjær, ulikheter og urettferdighet – men heller reduserer arbeidstiden for alle og sørger for en jevnere fordeling av inntektene, innebærer ikke et tilbakeskritt i forhold til kritikken av dagens utvikling. Det betyr heller ikke at man er tvunget til å holde seg innenfor rammene av det utilitaristiske paradigmet, under forutsetning av at produktivitetsøkningen oppnås uten å forverre verken arbeidsforholdene eller naturens tilstand.
Fra det øyeblikk man innrømmer at mennesket ikke kommer til å vende tilbake til et før-utviklingsstadium og at produktivitetsøkning faktisk finner sted og vil finne sted, bør man finne ut hvordan denne kan forenes med opprettholdelse og reproduksjon av levende systemer. Man kan forestille seg at en reduksjon av arbeidstiden kan bidra til å frigjøre vår forestillingsevne fra ideen om at vi alltid må ha mer for å få det bedre og at utvidelse av kollektive tjenester, velferdsgoder og kultur utenom kapitalappetitten er kilde til en rikdom som ikke kan sammenlignes med den rikdommen markedet setter høyest. Bak spørsmålet om utvikling handler dette i stor grad om arbeidets formål og derfor om veien til et samfunn som er mer økonomisk og solidarisk.

 

1 Gro Harlem Brundtland/Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, Vår felles framtid, Tiden norsk forlag, 1987

2 Samme sted, s. 23
3 Human Development Report 2002, Oxford, 2002.
4 Energiintensitet (og intensitet i bruk av naturressurser generelt) i produksjonen tilsvarer mengden energi (eller naturressurser) som er nødvendig for å produsere en krone av bruttonasjonalprodukt (BNP).
5 IEA, Oil Crises and Climate Challenges: 30 years of energy use in IEA countries, 2004, www.iea.org.
6 Jf. Uttalelse fra leder i Verdensbanken, Jim Wolfensohn, sitert av Babette Stern, Le Monde, 24. april 2004.
7 UNCTAD, «The least developed countries», report 2004, sitert av Babette Stern.
8 Durkheim definerte anomi som fravær eller forsvinning av felles samfunnsverdier og sosiale regler.
9 Jacques Attali, «Un agenda de croissance fabuleux», Le Monde, 4.-5. januar 2004.
10 Entropi betegner degradering av energi.
11 Redefining Progress, www.rprogress.org.
12 Nicholas Georgescu-Roegen, La décroissance: Entropie-Ecologie-Economie, Sang de la Terre, Paris, 1995.
13 Gilbert Rist, «Le développement: La violence symbolique d’une croyance», i Christian Comeliau (red.), Brouillons pour l’avenir, Contributions au débat sur les alternatives, Les Nouveaux Cahiers de l’IUED, Genève, nr. 14, PUF, Paris, 2003, s. 147.
14 Serge Latouche, «Les mirages de l’occidentalisation du monde: En finir, une fois pour toutes, avec le développement» (Fantasiforestillingene i vestliggjøringen av verden: Å kvitte seg med utvikling, en gang for alle.), Le Monde diplomatique, mai 2001.
15 Cornelius Castoriadis, Le monde morcelé, Les carrefours du labytinthe 3, Seuil, Paris, 1990, s. 193.
16 Silence, Objectif décroissance, Vers une société harmonieuse, Parangon, Paris, 2003.
17 Serge Latouche, «Il faut jeter le bébé plutôt que l?eau du bain» (Heller kaste ut babyen enn badevannet), i Christian Cmelieu (red), op.cit., s 127.
18 Serge Latouche, «Pour une société de décroissance», Le Monde diplomatique, fransk utgave, november 2003, note 11.
19 Serge Latouche, Justice sans limites, Le défi de l’éthique dans une économie mondialisée, Fayard, Paris, 2003, s. 175.
20 Bruksverdi betegner nytten av et gode eller en tjeneste, et kvalitativt begrep som ikke kan måles eller reduseres til en monetær bytteverdi. Bytteverdi betegner forholdet mellom to varer som utveksles mot hverandre gjennom penger. Ved å understreke dette skillet, gir man uttrykk for at ikke alt er til salgs.
21 L’économie économe, Le développement soutenable par la réduction du temps de travail, L’Harmattan, Paris, 1997; La démence sénile du capital, Fragments d’économie, Edition du Passant, Bègles, 2. utgave, 2004.