Debatten om behovet for å reformere islam, arabere og deres språk preges av at debattantene mangler daglig erfaring med hva det vil si å leve i det arabiske språket. Før Edward Said døde i september 2003 understreket han hvor sentralt det arabiske idealet om veltalenhet er.
Mot slutten av 1800-tallet sto anarkister for en bølge av attentater som ga inntrykk av at det fantes et internasjonalt nettverk av terrorgrupper. Også da var sosial eksklusjon en av årsakene til terrortruslene.
Teknologiske gennembrud indenfor hjerneforskning har gjort det muligt at udføre aktive handlinger alene ved tankens kraft. Men da megen hjerneforskning på området er finansieret af militære instanser, er perspektiverne i disse fremskridt uoverskuelige.
Barhodete kvinner, menn som vasker opp og etterretningsoffiserer som tabber seg ut. Latterliggjøring av religiøs puritanisme, kultursjåvinisme og korrupsjon
Forfattere kan være flinkere enn statsvitere til å beskrive mulige fremtidsscenarier.
Globaliseringen skaper en todeling av virkeligheten. En aktuell (umiddelbar) virkelighet som våre kropper beveger seg i, og en virtuell (multimedial) virkelighet. Det er stadig oftere gjennom sistnevnte virkelighet at vårt forhold til verden utspiller seg.
Konflikten mellom USA og deler av Europa i forbindelse med Irak-krigen fikk mange til å snakke om «skilsmisse» mellom de to kontinentene. Uenighetene har imidlertid ikke gått utover det økonomiske samkvemmet mellom USA og Europa, som tvert imot har styrket seg siden 11. september 2001.
Forbud mot barnereklame er ingen selvfølge overalt. Skal man finne seg til rette i forbrukersamfunnet er det best å starte tidlig, er mantraet fra reklameindustrien.
Selvom udtørret jord hører til reglen snarere end undtagelsen i Cambodja, har bønderne værre fjender end tørken. Eks-krigsherrer fra Khmer Rouge regimet sidder på det meste af ejendomsretten og spekulanter tager i rask væk jorden fra bønderne.
Er «krigen mot terror» en krig mellom «oss» og «dem», Øst og Vest, islam og kristendom? Dagens konflikter blir stadig tydeligere fremstilt som en krig mellom sivilisasjoner, men det nye fiendebildet dekker over reelle motsetninger i verden.
Alt er så flyktig. Jeg kan jo ikke si: Gjenta det smilet du hadde i sted.» Slik beskrev den nylig avdøde fotografen Henri Cartier-Bresson utfordringen i yrket sitt.
Billedkunst: Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand – ikke kamikazeaktivisten. «Hvad er relationen mellem menneskets kamp og kunstværket? Dette er for mig den mest krævende og gådefulde relation. Det er præcis hvad Paul Klee ønskede at sige da han skrev: «Du ved, det er folket der mangler». […]Der gives intet kunstværk der ikke appellerer til et folk der endnu ikke eksisterer.» Den franske filosof Michel Foucault skabte begrebet «biomagt» for den magt hvor livet bliver et anliggende indenfor de politiske teknologier og beslutninger: «I årtusinder, forblev mennesket for Aristoteles: et levende dyr i hvilket med en yderligere kapacitet til politisk eksistens. Det moderne menneske er blevet et dyr, i hvis politik dets eget liv som levende væsen sættes på spil.» Tidligere var livet noget evident og derfor noget der kunne udgrænses fra det politiske. Den eneste relation til livet var suverænens ret til at tage dette i form af dødsstraf [sværdets magt]. Men under statens biopolitik i 1800-tallet regerede magten ikke længere primært ved trussel om straf, men gennem inddæmning af livet. Livets inkludering i det politiske forandredes først dramatisk med kundskaben (videnskaben), hvor hygiejne, sundhed, levealder og befolkningsvækst blev genstand for politisk-juridisk regulering. Siden, med kapitalismens stigende dominans og de markedsmæssige vilkår der gennemtrænger det moderne menneskes liv, intensiveres biomagtens administrering af den enkeltes liv. I dette «kontrolsamfund» administrerer kapital- og statsmagt i langt større grad livssfæren til den enkelte – regeringen er optaget af folks værdier og sundhed, mens næringsliv og medier omdanner folks intimsfærer til en forbrugssfære. I dette kontrolsamfund har vi nået en situation hvor det er umuligt at skelne mellem mennesket som levende væsen og som politisk subjekt, [grækernes zoe og bios], hvilket har ført til en uhørt regulering og tæmning af mennesket. Den territoriale usikkerhed har skabt øget frygt som igen genererer øget sikkerhedsindustri, flere checkpoints, og vi har nået et punkt hvor der ingen distance er længere mellem vores bevægelser og magtens operation eller mellem magtens operation og kapitalismen. Samfundet er blevet et åbent felt af tærskler og gateways, et kontinuerligt rum for passage. Israel er i dag det ekstreme eksempel på denne stratificering af geografien, hvor en strækning på Gazastriben der tager 1 ½ time for en israeler tager 5 timer for en palæstinenser. Det er denne statslige biopolitik den italienske filosof Giorgio Agamben har analyseret i sin bog Homo Sacer. Men sammensmeltningen af selve livet som mulighed (skabende energi) og politikken kan paradoksalt nok give kunsten en mere markant rolle. Joseph Beuys talte om at nedbryde grænserne mellem livskunsten og samfundet. Interessant er derfor ikke kun magtens biopolitik, men også den kreative eksperimenterende biopolitik der ikke længere ophøjer kunstneren som geni, men anser den skabende praksis som et entreprenant anliggende hvor alle i princippet fra situation til situation kan være skabende. Med denne biopolitik er livet ikke det som skal underlægges magt (tæmmes), men livet og friheden bliver navnet på det i modstanden, der gør den til en aktiv kraft – aktiv fordi den udtrykker sig gennem kreative linjer, nye sammensætninger der kæmper mod magtens mange ansigter. Det er ikke kamikazeaktivistens modstand men den krævende proces for subjektdannelse, en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
Brakseieren for president Hugo Chávez i folkeavstemningen 15. august gir håp om fortsatte sosiale reformer.
I franske forsteder preges minoritetskvinnenes hverdag av arbeidsløshet og diskriminering grunnet sosial og etnisk bakgrunn. Likevel, kvinnene møtes, organiserer seg og gjør motstand.
I femti år har internasjonal bistand vært nært knyttet til givernes og kreditorenes interesser. I praksis gir fattige land bistand til de rike. Bak formler som «fattigdomsreduksjon» og «godt styresett» spøker en bistandsindustri uten demokratisk styring.
Alt tyder på at Al-Qaida gjennomgår et skifte, som vil gjøre det stadig vanskeligere å betegne nettverket som en strukturert organisasjon. Om Al-Qaidas harde kjerne nøytraliseres, vil «varemerket» antakelig leve videre.
Kierkegaards kontekst, Ole Wivels nazisme og Thorkild Grosbølls Kristusudvidelse. Det har ikke skortet på debat i sommermånedernes Danmark.
Den engelskfødte, amerikanske fotografen Peter Moore (1932-1993) anså seg selv som dokumentarfotograf og fotojournalist. Han ønsket å bruke fotografi til å skape grundig historisk dokumentasjon og takket være den innstillingen sitter i dag hans arvtagere på et enormt materiale av uerstattelige fotografier. Typisk for dette arbeidet var hans avfotografering av rivningsprosessen av gamle Pennsylvania Togstasjon på Manhattan. Rivningen av dette enorme, historiske byggverket ble avfotografert gjennom mer enn 30 fotosesjoner i løpet av tre år (1963-66). Mest kjent er han imidlertid for sin systematiske dokumentasjon av avantgarde danse- og performance miljøet i New York på 60-, 70- og 80-tallet. Et miljø han kom i kontakt med i 1962 – først med Judson Dance Theatre, senere med Fluxusbevegelsen. Han uttalte den gang at «Dersom jeg ikke gjør opptak av dette, går det tapt.» Det var andre fotografer som var inne på det samme, men det spesielle med Peter Moore var at han fortsatte med det de neste 30 årene. Bildene er tatt i Judson danseteater (tidligere Judson Memorial Church), i museer, gallerier, i låver og kunstnerloft, og ute i byen. De dokumentariske tilnærmelsene og mangel på fotografisk iscenesettelse og lyssetting, gir disse bildene en historisk dimensjon. Man får et direkte innblikk i det miljø og de omgivelser denne kunsten ble skapt i. Gjennom slike bilder kjenner vi bl.a. Trisha Browns berømte arbeider, som «Walking on the Wall» (1971), «Man Walking Dowen the Side of A Building» (Performed by Joseph Schlichter, 1970) og Robert Rauscenbergs «Pelican» fra 1965. Mye av poenget med den nye dansen var at den skulle undersøke de vanlige og grunnleggende bevegelsesstrukturene i menneskekroppen. Det var et bevisst ønske å distansere seg fra den avanserte moderne balletten, som krevde spesialtrenede dansere. Den nye dansen hadde en alternativ koreografi og de ble ofte utført av billedkunstnere og andre uten danseutdannelse.Noe av bevegelseskunsten fra denne perioden ble filmet eller tatt opp på video, og det kan virke noe paradoksalt at vi i dag nærmer oss den gjennom stillbilder. Men det er i dette paradokset den kunstneriske verdien av Peter Moores fotografier kommer frem. De er dokumenter og de gir en innsikt i tidens kontekst, noe man nesten alltid mangler når man ser på maleri og skulptur fra samme periode i et museum. Men bildene har også en egenverdi, gjennom at Peter Moore som deltagende observatør har fulgt bevegelser og skiftende kroppsbilder og fanget opp de posisjoner som har vært spesielt potente. Det finnes i dans et skulpturalt og figurativt element, nemlig hvordan kroppsdelene avtegner seg som frosne silhuetter mot gulv og rom. Dette elementet er noe som vedvarer gjennom dansens og opptrinnets varighet, men det er i hvert øyeblikk en rest av bevegelsesenergi som gir en kraft til neste bevegelse. Og det er i de mest potente øyeblikkene, der en bevegelse, en vridning, en vending, er i ferd med å skje, eller at en bevegelse er ført helt ut i sin konsekvens, at Peter Moore fanger bildet. Derfor er disse bildene noe vi både kan se som stillbilder og noe vi kan lese potensiell dansebevegelse ut av. At et ikonisk avtrykk på filmrullen har en nær fortid og en nær fremtid, kan vi se av danserens blikk, kroppenes samspill, muskulaturens spenning og avspenning, og kroppsdelenes retning i deres aksjonsfelt og virkerom.
Mange europeiske land, deriblant Norge, har funnet det nødvendig å beskytte seg mot arbeidsinnvandring fra de nye EU-landene i øst. Overgangsreglene kritiseres for å fokusere på nasjonale privilegier fremfor internasjonal solidaritet.
Boracay var verdens vakreste øy. En liten palmeøy omkranset av tre kilometer finkornet hvit sand. Beliggende ute i øyhavet på Filippinene, uten strøm, telefon eller biltrafikk. Stedet jeg trakk meg tilbake til i 1986. Tilbake fra årene med å bygge opp den norske IT-bransjen, fra teknikken, fra styrerommene og pengenes verden. 17 timer med fly fra Oslo. Til grønt filippinsk hav, så til øya via kano, til bambushytter og hengekøyer, til gitarspill, vennlighet og fersk sjømat. Til filosofibøkene, til refleksjonen over det vestlige konkurransejaget, over mediemaset, over pragmatismen og 80-tallets nyliberalisme. Jeg fant mitt utopia. Fant så øyas lille topp der jeg fikk bygget bambushytte med veranda. Fant den verdens utpost jeg ofte kunne dra tilbake til, trekke meg tilbake. Utopia har nettopp vært tenkt som en øy helt siden Thomas More skrev sin roman Utopia i 1516 – et eksil tilbaketrukket fra samfunnets åk. En redsels- eller lystbetont drøm om en øy, langt fra ethvert kontinent, der man allerede er atskilt, fortapt eller alene. Eller drømmen om å starte på ny, skape alt fra begynnelsen igjen. Utopia er horisonten selv, der havet møter himmelen, fantasiens utpost, tankens ytterkant – territorier, territoriale «maskiner» som skaper det utenkelige – både oppløser, forflytter og skaper nye sammenhenger. Et tabula rasa, blanke ark og fargestifter, som utvisker tid og rom, som renser grunnen. Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall. Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»1 Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen2 – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele. Utopien spilte også en rolle for filosofene Hume og Kant som på 1700-tallet påsto at estetikk og smak spilte en «politisk» rolle.3 Den «gode smak» ble ansett som såpass ensartet i den menneskelige natur, at den skulle fungere som samfunnslimet. En estetisk samforstand som gjorde deg delaktig i en universell solidaritet – et borgerlig demokrati grunnlagt i estetisk smak fremfor moralsk plikt. I dag har nok ideen om den gode smak falmet.Nietzsche var den første til å reflektere over avantgarden i betydningen overdrivelse, unntak og skandale – til forskjell fra den gode smaks universelle harmoni. Han ville erstatte den borgerlige sentimentalismen med en aristokratisk radikalisme for sterke lidenskaper. Nietzsche slo heller et slag for avsmaken. 4 Han fremhevet for 120 år siden den søreuropeiske vulgaritet og skamløshet der han fant en selvsikkerhet som var elitære skjønnånder overlegen. Den «gode smak» ble
Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand–ikke kamikazeaktivisten.
