Å konsumere verden gjennom bilder
Det hevdes at vi konsumerer verden gjennom fotografier.
Tilbakeblikk på president Aristides fall
I 2004 skulle Haiti feire 200-årsjubileet for sin uavhengighet, men både naturkrefter og politiske krefter har skapt et dramatisk jubileumsår. I februar ble president Jean-Bertrand Aristide tvunget til å gå av og forlate landet. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål knyttet til koalisjonen som felte ham.
Pendling mellom øst og vest
Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?
Nutiden i fortiden
På baggrund af en revideret italiensk udgave udkom i foråret en revideret dansk oversættelse af den italienske klassiker Leoparden. Hvorfor bliver romanen og filmatiseringen ved med at drage? Måske fordi de giver mening til Italien?
Kultur som klassekamp
Den amerikanske forfatteren Thomas Frank spør i sin siste bok hva som er galt med Kansas, den populistiske konservatismens høyborg i USA. Her stemmer folk seg selv til økonomisk ruin, bokstavelig talt.
Kinas modstridende diplomati
Kina opprioriterer relationerne til andre stormagter, især USA. Samtidig balancerer diplomatiet på en knivsæg i spørgsmålet om Nordkorea.
Karzai uten kontroll
Tre år etter Taliban-regimets fall preges Afghanistan fortsatt av kaos. Opiumsavlingene er større enn noensinne og lokale krigsherrer hersker i regionene.
Kan en død krigshelt hjelpe Afghanistan?
Afghanistan har presidentvalg nå i oktober. Landet som for tretti år siden var de vestlige hippienes hasjparadis, og som var i ferd med å frembringe en ny skare intellektuelle som leste arabiske mystikere side om side med Marx, Camus og Sartre, er i dag ett av de mest utpinte områdene i verden. Nordiske Le Monde diplomatique har møtt Afghanistans utenriksminister.
Humanitær ufarliggjøring av motstand
Den nyliberale globaliseringen har gjort avstanden større mellom dem som tar avgjørelser og dem som lider under konsekvensene av disse avgjørelsene. Møtesteder som Verdens sosiale forum gjør det mulig for lokale motstandsbevegelser å minske denne avstanden gjennom å knytte forbindelser til sine meningsfeller i de rike landene. Et eksempel: Da Indias første private damprosjekt, Maheshwar-dammen, ble gjennomført, arbeidet en allianse av Narmada Bachao Andolan (NBA), den tyske organisasjonen Urgewald, Berne Declaration i Sveits og International Rivers Network i Berkeley sammen for å presse en rekke internasjonale banker og selskaper til å trekke seg ut av prosjektet. Dette hadde ikke vært mulig uten en bunnsolid lokal motstandsbevegelse. Protesten fra denne lokale bevegelsen ble forsterket av støttespillere på den globale arenaen, noe som brakte investorer i forlegenhet og tvang dem til å trekke seg. (…) Blant de farene massebevegelser står overfor er en «NGO-isering» av motstanden. Det jeg nå skal si vil lett kunne vris til en fordømmelse av alle NGO-er (ikke-statlige organisasjoner), men det ville være feil. I det grumsete vannet av falske NGO-er, satt opp for å tappe bevilgninger eller som skatteunndragelse, finnes selvsagt også NGO-er som gjør et verdifullt arbeid. Men det er viktig å betrakte dette fenomenet i en større politisk sammenheng. I India begynte for eksempel boomen av subsidierte NGO-er på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Den kom samtidig som at indiske markeder ble åpnet opp for nyliberalisme. På denne tiden avviklet den indiske staten, for å oppfylle strukturtilpasningskravene, bevilgningene til distriktsutvikling, landbruk, energi, transport og offentlig helsevesen. Da staten abdiserte fra sin tradisjonelle rolle, rykket NGO-ene inn for å arbeide med nettopp disse feltene. Forskjellen er selvsagt at deres midler bare utgjør en brøkdel av de faktiske kuttene i offentlig forbruk. De fleste store NGO-er finansieres og styres av bistandsmyndigheter, som i sin tur subsidieres av vestlige regjeringer, Verdensbanken, FN og enkelte multinasjonale selskaper. Selv om det ikke nødvendigvis er de samme myndighetene, er de like fullt del av den samme løselige politiske formasjonen som har overoppsyn med det nyliberale prosjektet og er de som i utgangspunktet krever kutt i offentlig forbruk. Hvorfor skulle disse myndighetene finansiere NGO-er? Kan det rett og slett være god, gammeldags misjonærånd? Skyldfølelse? Det er litt mer enn det. NGO-er gir inntrykk av at de fyller tomrommet når staten trekker seg tilbake. Og det gjør de, men på en materielt sett inkonsekvent måte. NGO-enes viktigste bidrag er at de stilner politisk raseri og deler ut som nødhjelp eller veldedighet det folk burde ha rett til. De endrer den offentlige psyke. De gjør folk til avhengige ofre og sliper ned den politiske motstandens skarpeste kanter. NGO-ene utgjør en slags buffer mellom sarkar og public. Mellom Imperiet og dets subjekter. De er blitt meglere, fortolkere og tilretteleggere. På lang sikt rapporterer NGO-ene til sine bidragsytere, og ikke til folket de arbeider blant. De er hva botanikere kaller en indikatorart. Det er nesten slik at jo større ødeleggelser nyliberalismen skaper, jo større blir utbruddet av NGO-er. Ingenting illustrerer dette tydeligere enn når USA forbereder seg på å invadere et land og samtidig forbereder NGO-er på å gå inn og rydde opp etter ødeleggelsene. For å sikre at fremtidig finansiering ikke uteblir og at myndighetene i landene de arbeider i tillater dem å operere, må NGO-ene presentere arbeidet sitt innenfor overfladiske rammer som er
Frykt for nye folkemord
De etniske spenningene i Burundi blusset opp da 160 tutsier ble massakrert i flyktningleiren Gatumba 13. august i år. Landet er inne i en fredsprosess som etter planen skal ende opp med valg i oktober og påfølgende maktdeling, men mange frykter nå nye sammenstøt mellom landets hutu- og tutsibefolkning.
Fire grunnleggende friheter
I mer enn 20 år har Richard Stallman kjempet for å frigjøre programvare, for at brukeren skal kunne ha kontroll over sin datamaskin.
Filosofiens elendighet – og storhet
Det står både bra og dårlig til med filosofien, avhengig av hvor man ser. Det florerer av mediekåte og maktsøkende liksomfilosofer, men det finnes også flere lyspunkter. Blant dem er den utbredte interessen for filosofi, en etterspørsel som fortjener et godt tilbud.
Fengsel som sosial støvsuger
Fengselsbefolkningen i Europa øker kraftig. Det er først og fremst et tegn på at innesperring i enda større grad brukes for å håndtere sosiale problemer. En medisin som i de fleste tilfeller gjør vondt verre.
Den kaukasiske labyrinten
Slik det for USA finnes et før og et etter 11. september, vil det nå for Russland finnes et før og et etter Beslan. En massiv gisseltaking utviklet seg 3. september 2004 til et mareritt: Nærmere 370 mennesker, derav rundt 160 barn, ble drept. En hel verden var rystet over denne massakren av uskyldige. Og de russiske militærstyrkenes intervensjon var så rotete og brutal at man knapt trodde sine egne øyne.Beslan markerer uten tvil et vendepunkt i konfliktene i Kaukasus: både på grunn av det russiske sikkerhetsapparatets enorme fallitt og gisseltakernes ekstreme voldsbruk. Det er den desidert største krisen Vladimir Putin har stått overfor i sin tid som president, men det virker som om han ikke helt har tatt inn over seg omfanget av den. Dagen etter blodbadet erklærte han: «Det skal innrømmes at vi ikke har forstått kompleksiteten og faren ved den utvikling som har skjedd i vårt eget land og i verden». Slik slår han fast at Russland, i likhet med andre stater, står overfor en felles motstander, nemlig «den internasjonale terrorismen». Med andre ord: Den radikale islamismen eller det noen kaller «den verdensomspennende islamske jihad».Det er samme type feilslutning som den USAs president George W. Bush trakk da han i mars 2003 bestemte seg for å invadere Irak under påskudd av å skulle bekjempe Al-Qaidas terrorisme. Nå er det Russlands tur til å erklære seg «i krig» og forherlige tanken om en «sterk stat». Putins menn gjør seg klar til å sette i gang store omveltninger av landets politiske system,1 samtidig som hæren og de hemmelige tjenestene styrkes. Det snakkes til og med om «forkjøpsangrep for å ødelegge terroristbaser overalt i verden.»2Russiske myndigheter nekter å vedgå at den terrorismen og islamismen de i dag står overfor i Kaukasus kun er redskaper: Deres virkelige problem i denne regionen er nasjonalismen. Nasjonalismen ser ut til å være den mektigste og mest motstandsdyktige av alle politiske krefter. Det er uten tvil den moderne historiens viktigste kraft, noe palestinernes motstand vitner om. Verken kolonialismen, imperialismen eller totalitære regimer har kunnet overgå den. Det er en politisk strømning som ikke nøler med å opprette de mest uensartede allianser for å nå sine mål. Et godt eksempel på dette er situasjonen i Afghanistan og Irak, der nasjonalisme og radikal islamisme forenes i kampen for nasjonal frigjøring. Og nye, særdeles avskyelige former for terrorisme ser dagens lys. Det samme er tilfellet i Tsjetsjenia. Ingen har gjort så stor motstand mot russernes erobring av Kaukasus som tsjetsjenerne. Siden 1818 har de modig stått opp mot overmakten. Og ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg uavhengig. Det medførte den første krigen med Russland, som i august 1996 endte med at Tsjetsjenia gikk seirende ut – riktignok med store menneskelige tap.Etter en serie attentater i oktober 1999, angrep den russiske hæren Tsjetsjenia på nytt. Denne andre krigen la det allerede ødelagte landet fullstendig i ruiner. Moskva organiserte lokalvalg, og plasserte Moskva-lojale personer i nøkkelposisjoner. Den tsjetsjenske motstanden har imidlertid ikke lagt ned våpnene, attentatene fortsetter, og den russiske undertrykkelsen forblir grusom.3Den geopolitiske konteksten gjør ikke saken bedre. Russiske myndigheter ergrer seg over de sterke båndene – så vel militære som økonomiske – som knyttes mellom USA og to stater i Transkaukasus: Georgia og Aserbajdsjan, på grensen til Tsjetsjenia. Disse båndene må sees i sammenheng med president
Auschwitz og Beslan
Det umenneskelige vokser frem under ekstreme omstendigheter. Men bør utilgivelige handlinger tilgis?
Å bøye seg innover
Le Monde diplomatique vil fremover månedig trykke en liten litterær tekst. Denne gang har vi valgt et utdrag fra Rainer Maria Rilke
Audiovisuelt hukommelsestap
Fra 15. til 19. oktober arrangerer Den internasjonale fjernsynsarkivføderasjonen (IFTA) sin årlige konferanse om bevaring av den audiovisuelle kulturarven. Mye står på spill på dette området
Asia mot gamle høyder
Europas økende dominans på 1800-tallet førte til en avindustrialisering av Asia. Konsekvensene var store for Kina og India som før kolonitiden hadde en sterk posisjon i verdensøkonomien. Nå er Kina på vei tilbake som økonomisk stormakt.
Alltid på etterskudd
Orkanene som herjet i Karibien i september tok hundrevis av menneskeliv, spesielt på fattige Haiti. Konsekvensene av slike «naturkatastrofer» er alt annet enn naturlige. Den humanitære sektoren bør legge om sin tankegang og praksis for å komme katastrofene i forkjøpet.
Afrikansk lappeteppe
Hva er afrikansk samtidskunst? Er den annerledes enn den vestlige? I så fall hvordan? Med utstillingen Afrika Remix i Düsseldorf prøver kurator Simon Njami å belyse disse spørsmålene.
– Målet er demokratisk kommunisme
I Norge forsøker partiene til venstre å samle seg til regjeringsmakt. Le Monde diplomatique har møtt italienske Giovanni Berlinguer til en samtale som går direkte inn i debatten om samling på den norske venstresiden, samt høyresidens angrep på velferdsstaten, en samtale om klassekamp, nyliberalisme, kommunisme og betydningen av det europeiske felleskap.
– Jeg er i krig med meg selv
74 år gammel er Jacques Derrida mer energisk som tenker enn noen gang, selv om han kjemper mot alvorlig sykdom. Her forteller den dødsmerkede franske filosofen om det å lære å leve, om overlevelse og om de spor han vil etterlate seg.