november 2004

Tyrkia og EU

Debatten om Tyrkias eventuelle inntreden i EU om tolv års tid er ikke særlig nyansert, og har gitt rom for mange fantasiforestillinger. Mot en bakgrunn av «sivilisasjonenes sammenstøt» vitner debatten om Vestens identitetsmessige angst overfor islam, og avdekker islamofobien som hjemsøker så godt som alle politiske grupperinger.Noen regner med at en stor stat med muslimsk flertall instinktivt vil bli avvist, og skyver «tekniske» argumenter foran seg for å nekte Tyrkia EU-medlemskap. De gjør for eksempel geografien til et endelig eksklusjonskriterium, og hevder at ettersom Tyrkias territorium i alt vesentlig befinner seg i Asia, kan landets kandidatur ikke komme i betraktning. Men dette argumentet er null verdt. Fransk Guyana ligger da vitterlig på det amerikanske kontinentet, og øya Réunion befinner seg midt i Det indiske hav – og likevel er de medlemmer av Den europeiske union. Kan vi se bort fra det faktum at Tyrkias egeiske kyst, hvor antikkens Troja lå, er den østlige delen av det gamle Hellas, den europeiske sivilisasjonens vugge?Man kan lure på hvilke «tekniske» argumenter som kommer til å bli fremsatt for å forsinke EU-medlemskap for to andre stater med muslimsk flertall, nemlig Bosnia og Albania – deres geografiske tilhørighet til Europa lar seg jo ikke bestride.Andre bruker historien i sin argumentasjon mot Tyrkias medlemskap. EU-kommissæren Frits Bolkestein gikk så langt som til å hevde at hvis Tyrkia blir sluppet inn i EU, «vil frigjøringen av Wien i 1683 ha vært forgjeves».1 Under den tyrkiske beleiringen av Wien måtte innbyggerne der, som var kjent for sin fremragende bakekunst, rasjonere melet og lage små rundstykker som de utformet som ottomanenes emblem: månesigden, croissanten. Det er opprinnelsen til dette bakverket, som mange tror er typisk fransk …Som det bysantinske keiserrikets etterfølger hadde det ottomanske imperiet virkelig ambisjoner om å dominere Middelhavet og Europa (et prosjekt som ble knust flere ganger, først og fremst ved Lepanto i 1521). Denne ambisjonen gjør ikke Tyrkia til noe slags «anti-Europa». Andre stater (Spania, Frankrike, Tyskland) har også latt seg friste av tanken om å underlegge seg Det gamle kontinentet. Og ingen bestrider disse statenes «europeiskhet» i dag. I likhet med de sentrale imperiene (som alle er forsvunnet) og koloniimperiene (som alle er stykket opp), var også det gamle ottomanske imperiet utmattet etter overdrevne militære felttog ved inngangen til det 20. århundre (da det ble kalt «Europas syke mann»). Etter å ha mistet sine besittelser på Balkan og i den arabiske verden, gikk det nye Tyrkia, grunnlagt av Kemal Atatürk, besluttsomt inn for å være europeisk.Ingen andre land har noensinne gått med på å ofre så mange grunnleggende sider ved sin kultur for å hevde sin europeiske identitet. Det moderne Tyrkia har gått så langt som til å oppgi sitt gamle skriftsystem (det arabiske) for å gå over til det latinske alfabetet. Innbyggerne har måttet kvitte seg med sine tradisjonelle klesplagg og iføre seg vestlige antrekk. Gjennom etablering av en offisiell verdslighet inspirert av den franske loven fra 1905, opphørte islam å være statsreligion.Gjennom hele det forrige århundret konsoliderte Tyrkia sitt europeiske preg. På begynnelsen av 1950-tallet ble landet medlem av NATO, og deretter Europarådet. Allerede i 1963 anerkjente general De Gaulle og forbundskansler Adenauer Tyrkias ønske om å slutte seg til Den europeiske union. En avtale om tollunion ble undertegnet i 1995. Etter at Det europeiske råd i Helsinki i 1999 og i

november 2004

Sosialisme for de rike

Uansett utfall vil vinneren av det amerikanske presidentvalget være en dollarmillionær med bakgrunn fra Yale-universitetet og livstidsmedlemskap i den eksklusive eliteklubben Scull and Bones Society.

november 2004

Slummens hellige krigere

En voldelig fundamentalistisk retning er i ferd med å utvikle seg i Marokkos slumstrøk. Selvmordsbomberne i Casablanca i mai 2003 kom fra en av byens forsteder, som preges av elendige sosiale forhold og total eksklusjon fra resten av samfunnet.

november 2004

Saddams medskyldige går fri

Fem amerikanske presidenter, minst tre franske presidenter, flere britiske statsministere og en lang rekke vestlige næringslivsledere burde stått på tiltalebenken sammen med Saddam Hussein når rettssaken mot den tidligere irakiske diktatoren kommer opp.

Revolusjonens valkyrje

De første årene etter den russiske revolusjonen fikk Aleksandra Kollontajs radikale tanker om likestilling og seksuell frigjøring fremtredende plass. Hun var verdens første kvinnelige ambassadør i Norge. Vi ser på hennes syn på revolusjon og kjærlighet.

november 2004

Rett venstre?

De norske journalistene Magnus E. Marsdal og Bendik Wold (M&W) har nettopp skrevet en svært viktig bok for vår samtid: Tredje venstre – for en radikal individualisme. Tekstens hovedpoeng er at frihet bare er mulig med likhet som grunnlag. Velferdsstaten er således grunnlaget for fremvoksende individualisme. De baserer seg på Jean-Jacques Rousseaus (1712-78) poeng om økonomisk likhet som forutsetning for frihet. Hva rikdom angår, skriver han «ingen innbygger noen gang skal være velstående nok til å kjøpe en annen, og ingen så fattig at han tvinges til å selge seg selv.»1 Det grunnleggende problemet var eiendom: «Den første som gjerdet inn et jordstykke og fikk det innfall å si: Dette er mitt, … var den egentlige grunnlegger av det borgerlige samfunn.» Man glemte så at «at jordens frukter tilhører oss alle». Allerede på 1700-tallet var det moderne Paris et samfunn der «enhver tenker på sine egne interesser, og ingen på felles beste». Rousseau krevde sosial utjevning for å fristille individet. Den «første» venstresiden med den franske revolusjon i 1789 lot fremdeles stemmerett og kapitaleiendom være for de få. Den «andre» venstresiden fra Det kommunistiske manifest (1848) tok etter hvert politisk kontroll over økonomien – men etter hvert sentraldirigert og totalitært med Stalin og Mao. I vår tid kan det «tredje» venstre med nyradikalismen og massebevegelsene sørge for likhet og individets frihet gjennom sosialistisk folkestyre – hva M&W i Tredje venstre kaller «livsnytersosialisme». Vakre tanker om likhet og frihet. I alle fall for de som har slike muligheter. Men selv om norsk velferdsøkonomi historisk er basert på eget hardt og effektivt arbeid, er det også en velferdsrikdom som stammer fra utbytting av fattige lands arbeidskraft, og utnyttelse av jordens oljeressurser – som man med Marx og Rousseau kan kalle «opprinnelig akkumulasjon» eller røveri. Man må derfor huske at vi med rundt 1000 milliarder på bok sikrer likhet, velferd og velstand for de som er likere enn andre. En livsnyterlikhet for oss selv. Tredje venstre er spekket med kunnskaper og politisk teori. Ser man bort fra de alvorlige unge mennenes pedagogisk gjentakende skolemestertone, er dette en god orientering om vår tids nyliberalisme, postmodernisme og underholdningsindustri. Interessant deskriptivt om nyliberalismen, men mer normativt problematisk om den mulige politikken. For det er noe som skurrer mellom bokens permer. Etter å ha banket fast dreiemomentet «først likhet så frihet», gjentar M&W stadig at noen må gjøre noe. De kritiserer ofte de som bare «snakker» og teoretiserer om en alternativ verden. Men selv utdyper de sjelden hvordan likhet skal kunne operasjonaliseres. Men jo, ett sted. M&W foreslår femtimersdag! Selv om de ikke har tatt seg den kreative møye å analysere hvordan et mulig kostnadshull på noen hundre milliarder kroner kan dekkes inn. Eller legitimere hvordan all ny livsnyterfritid kan være positiv for «samfunnsproduksjonen». Interessant nok var den individualistiske friheten for Marx selve målet, en frigjøring utover lønnsarbeidet eller «nødvendighetens rike». Marx beskrev det kapitalistiske klassesamfunnet som et fremskritt for materielt og teknologisk å muliggjøre nettopp individets frihet. Men M&W foreslår heller en slags statlig «nasjonalisering» av næringslivet for å «frigjøre» arbeideren. Der skal gis. Gis til flertallet. Da må man først ta. Man må «la» de ansatte overta bedriftene. Eksempelvis erstatte avisen VG sitt styre med totalt 11 fagforeningsmedlemmer og 9 ansatte. Man lager ganske enkelt stiftelse av det. Skulle M&W – henholdsvis journalister i Klassekampen

november 2004

Radikal subjektivisme

Nobelprisvinderen i litteratur 2004, østrigeren Elfriede Jelinek, skriver prosa, der går ret imod Østrigs selvforherligelse. Jelinek bruger selv betegnelsen «pornografi» om sit forfatterskab, men måske er det rettere obskøne værker, der råber såvel «hold kæft» som «gør hvad de vil».

november 2004

Petersens problem

Utenriksminister Jan Petersen vil helst slippe å bli konfrontert med avsløringer om norsk våpenutlån til Irak-krigen. Han nekter å kommentere sine egne påstander om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Vi ser tilbake på Petersens uttalelser i opptakten til Irak-krigen.

november 2004

Om å rapportere nedenfra

Nylig utkom John Pilgers bok Tell Me No Lies, en artikkelsamling med både historiske og nyere eksempler på journalistikk som «nesten forandret verden». I dette eksklusive utdraget etterlyser John Pilger flere maktkritiske journalister i dag. De trengs mer enn noen gang.

november 2004

Om å ha en rask eller nølende tunge

TEKNISK OPPLYSNING/MINDRE SKRIFT: Så lenge han levde forsatte Montaigne å bearbeide sine Essays, også etter at de var utgitt. Tekstene har derfor tre nivåer markert med bokstavene A, B og C. A markerer teksten som den var i den første utgaven fra 1580, B markerer det som var lagt til i 1588-utgaven og C viser til de mange håndskrevne tilføyelsene i margene på Montaignes arbeidseksemplar fra 1588 («Bordeaux-eksemplaret»). A) Aldri ble alle, all yndest forunt. (La Boétie, Vers français, sonett XIV). Derfor ser vi også, når det gjelder veltalenhetens gave, at enkelte kan uttrykke seg lett og flytende og har hva man kaller et godt munnlær slik at de kan holde en tale på stående fot, mens andre er sene i avtrekket og aldri taler uten omhyggelig å ha overveiet hvert ord. Likesom man råder damene til å velge de leker og kroppsøvelser som best fremhever deres ynde, ville jeg, hvis jeg skulle gi råd om disse to vidt forskjellige ferdighetene innen talekunsten – som i vår tid særlig synes å praktiseres av predikanter og advokater – etter beste skjønn anbefale den sendrektige å bli predikant og den munnrappe å bli advokat. Grunnen er at den førstnevntes profesjon gir ham all den tid han lyster til å forberede seg, dessuten kan han gi sine ord fritt løp uten å være redd for å bli avbrutt, mens de omstendigheter en advokat arbeider under, hvert øyeblikk tvinger ham ut på arenaen hvor motpartens uforutsette svar kan forstyrre hans tankebaner og tvinge ham til på stedet å forandre prosedyre. Riktignok var det det motsatte som hendte under møtet i Marseille mellom pave Clemens og kong Frans: Den berømte taler Guillaume Poyet som i en mannsalder hadde opptrådt i skranken, var blitt pålagt å holde talen for paven. Han hadde for lengst tenkt den igjennom, ja, han hadde etter sigende tatt den med seg fiks og ferdig fra Paris. Samme dag talen skulle holdes, ble paven engstelig for at man skulle fremføre noe som kunne fornærme de fyrstelige sendemenn i hans følge, og lot meddele kongen det emne han fant mest velegnet for stedet og anledningen. Tilfellet ville at dette var et helt annet enn det Poyet hadde strevet med, slik at hans tale ble ubrukelig og en ny måtte skrives i all hast. Det følte han seg imidlertid ikke i stand til, og kardinal du Bellay måtte påta seg oppgaven. B) Advokatens rolle er vanskeligere enn predikantens, likevel finnes det etter min mening, og iallfall her i Frankrike, flere brukbare advokater enn predikanter. A) Det virker som om viddet utmerker seg ved å arbeide raskt og spontant, mens det er mer karakteristisk for dømmekraften å arbeide langsomt og sindig. Men det er like usedvanlig helt å miste munn og mæle fordi man er uforberedt som det er å ikke tale bedre når man er velforberedt. Det fortelles om Severus Cassius at han talte best når han ikke hadde rukket å tenke seg om, og at han var sitt hell snarere enn sin flid, takk skyldig. For ham var det en fordel å bli forstyrret mens han talte. Hans motstandere unnlot å irritere ham av frykt for at hans sinne skulle fordoble hans veltalenhet. Av egen erfaring kjenner jeg det temperament som ikke kan utholde intense og slitsomme forberedelser. Hvis et slikt sinn ikke

november 2004

Michel Foucault i alle kanaler

Det er Foucault-høst i Paris i år. Anledningen er at det er 20 år siden Michel Foucault døde. Konserter, teaterforestillinger, filmprogram, utstillinger og konferanser er viet den franske tenker. Foucault er blitt mer enn en filosof. Men mer enn å hylle Foucault ønsker de forskjellige arrangørene å kaste et nytt og aktivt blikk på Foucault. Et eksempel på dette er kunstverket 24h Foucault.

november 2004

Mellom drøm og virkelighet

Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.

november 2004

Mamma jobber deltid

Barn eller arbeid er fortsatt et dilemma for kvinner i Vest-Europa. Mangelfullt barnehagetilbud og ulike kontanstøtteordninger får mange kvinner til å slutte i jobben eller arbeide deltid. Politiske holdninger til yrkesaktive småbarnsmødre varierer likevel fra land til land.

november 2004

Leiesoldater før og nå

1960-1963: I det tidligere Belgisk Kongo fikk opprørere i gruveprovinsen Katanga støtte av belgiske og franske leiesoldater etter sin løsrivelse. 17. april 1961: Leiesoldater rekruttert av CIA forsøker å invadere Cuba (Grisebukta). 1964-1967: Mer enn 800 «lykkejeger-soldater» utgjør spydspissen i den kongolesiske nasjonalhæren (ANC). I 1967 gir general Joseph Mobutu ordre om massakre av leiesoldater og militærpoliti fra Katanga, samt bortføring av deres leder Moïse Tshombe – dette fører til opprør. 5. juli 1967 tar Leopard-bataljonen over Bukavu og kjemper frem til 5. november før den trekker seg tilbake til Rwanda. 1967-1970: «Krigshunder» intervenerer massivt i Biafra, separatist-provins i Nigeria. 1960-1975: Den mest kjente franske leiesoldaten, Robert «Bob» Denard, ble observert i Gabon, Rhodesia, Kongo-Kinshasa, Iran, Jemen og Angola i denne perioden. I 1975 bidrar han til at Ali Soilih kommer til makten på Komorene. 16. januar 1977: En FN-rapport anklager Marokko og Gabon etter et raid i Benin. Den mislykkede operasjonen, som Bob Denard deltok i, ble også støttet av Togo og Elfenbenskysten. 3. juli 1977: Organisasjonen for afrikansk enhet vedtok Konvensjonen om avskaffelse av leiesoldater i Afrika. Denne trer i kraft i 1985. 13. mai 1978: Denard tilbake til Komorene, hvor han etablerer en presidentgarde (600 mann) med europeiske leiesoldater som befal, som konkurrerer med den nasjonale hæren. 26. november 1989: Under et opphetet møte med Denard, blir Komorenes president Ahmed Abdallah drept. Denard evakueres til Sør-Afrika (Operasjon Asalea) av franske fallskjermstyrker. 4. desember 1989: FNs generalforsamling vedtar den internasjonale konvensjonen mot bruk, finansiering og opplæring av leiesoldater. Konvensjonen ratifiseres av 22 stater, trer ikke i kraft før i 2001. 1990-tallet: I det tidligere Jugoslavia slåss briter, franskmenn og polakker side om side med kroatene. Rumenere, kosakker og russere støtter serberne. Muslimer som har kjempet i Afghanistan slutter seg til bosnierne. I alle disse tre tilfellene er det økonomiske aspektet ikke det avgjørende. 1990-2004: Fremvekst av Private Military Companies (PMC). 100 milliarder dollar årlig brukes på private sikkerhetsselskaper. 1992: Det sørafrikanske sikkerhetsselskapet Executive Outcomes inngår sin første kontrakt i Angola med oljeselskapene Heritage Oil&Gas, Gulf Chevron, Ranger Oil, Sonangol og Petrangol. Februar 1992: Regimet i Zaïre ber om et lån på 97 millioner dollar for å rekruttere 140 «teknikere» fra Angola til presidentens spesialdivisjon (DSP). 1993: Executive Outcomes starter sin virksomhet i Angola hvor de lærer opp soldater og sikrer oljefelter i Soyo. Selskapet DynCorp begynner diskret sin virksomhet i Colombia. 1994: Frankrike sender leiesoldater til Rwanda, under og etter folkemordet. Dette på tross av den internasjonale embargoen som ble innført 17. mai 1994 og som forbød sending av våpen og soldater til Rwanda. Executive Outcomes engasjeres av regjeringen i Sierra Leone, og får som betaling en del av diamantgruvene i landet. 28. september 1995: Bob Denard leder en ekspedisjon på Komorene som velter president Said Mohammed Djohar. 1996: Med Frankrikes støtte forsøker serbiske leiesoldater å redde Mobutus regime i Kongo-Kinshasa. Mars 1996: Executive Outcomes leder i Sierra Leone en redningsoperasjon for FN-observatører i fare. 19. mars 1997: Jacques Foccart dør – han ble kalt den franske statens «Monsieur Afrique», og anses for å være oppdragsgiver for de fleste av Frankrikes leiesoldatoperasjoner.Zaïres regjering appellerer til flere selskaper som driver leiesoldatvirksomhet om å stanse fremmarsjen av styrker fra Rwanda og Uganda.I Papua Ny-Guinea blir Tim Spencer fra det britiske selskapet Sandline International tiltalt for kuppforsøk.USAs utenriksdepartement gir selskapet MPRI

november 2004

Kaotisk privatisering av krig

Krigen i Irak har vært et gigantisk eksperiment med bruk av private selskaper i krigføring og militære støttefunksjoner. Private aktører har kostet dyrt og bidratt til økt ustabilitet, men utgjør en sentral del av krigsmaskineriet.

november 2004

Humanitære leiesoldater?

En ny generasjon leiesoldater får nå fotfeste på det afrikanske kontinent gjennom private sikkerhetsselskaper. Disse oppnår legitimitet gjennom å fremstå som «humanitære aktører».

november 2004

Føydale frilansere

Handel kan ikke opprettholdes uten krig, og krig kan ikke føres uten handel.Jan Coen, generalguvernør i det nederlandske Ostindiakompaniet (1614). Å leie utenforstående til å utkjempe kriger har en like lang historie som krigen selv. Så godt som alle imperier, fra det gamle Egypt til det viktorianske britiske imperiet, gjorde bruk av utenlandske tropper i en eller annen form. Den folkelige litteraturen opp igjennom historien er full av fortellinger om disse soldatene. I noen epoker dreide det seg om utenlandske enkeltindivider som på privat basis gikk inn i konflikter og kjempet for den siden som betalte mest. De ble vanligvis kalt «leiesoldater» (mercenaries). I andre perioder dukket de opp i form av svært organiserte enheter. I begge tilfeller var hovedmotivet å tjene mest mulig penger.Denne private aktiviteten på det militære området var ofte et speilbilde av, og i noen tilfeller pådriver for, den økonomiske utviklingen i retning markedssamfunnet og etableringen av militære grupper basert på kultur eller etnisk tilhørighet. De bidro også til fremveksten av de aller første selskapene med skrevne kontrakter, individuelt entreprenørskap, intrikate finansieringssystemer og så videre.I verdenshistorien er statlig monopol på voldsbruk snarere unntaket enn regelen. Som Jeffrey Herbst har skrevet: «Privat voldsbruk var et rutinemessig aspekt ved internasjonale forhold før det 20. århundret.» Faktisk er «staten» en relativt ny styringsenhet, som har utviklet seg først de siste fire hundre årene. Ofte var det private voldsmarkedet utgangspunkt for oppbyggingen av en offentlig makt.Private militære organisasjoner var særlig på høyden i systemoverskridende perioder. Svekkede regjeringer vendte seg til sterke militære kapasiteter (ofte overlegne lokale styrker), som var tilgjengelige på markedet. I slike perioder var transnasjonale selskaper ofte de mest effektive og best organiserte militære aktørene.Etter Romerrikets fall sank Europa inn i «the dark ages» og alt som bar bud om pengeøkonomi smuldret vekk. I det føydalistiske systemet, der styringsmulighetene var små eller ikke-eksisterende, ble hærstyrker organisert etter obligatorisk militærtjeneste. Samtidig var innleide soldater en integrert del av enhver hærstyrke i Middelalderen. De utførte ofte tekniske oppgaver som de midlertidige føydale styrkene ikke kunne ta seg av. De første private militære organisasjonene som dukket opp i denne perioden, var grupper av faglærte arbeidere som leide seg ut til den som ga best pris. Ofte spesialiserte de seg i bruk av spesielle våpen, som armbrøsten, som ble ansett som upassende for adelsmenn og for krevende for bondehærene. Senere etablerte spesialister i bruk av skytevåpen og kanoner et internasjonalt laug med sine godt skjulte yrkeshemmeligheter.Problemet med det føydale militærsystemet var at hele prosessen var ekstremt ineffektiv. Herskerne i dette samfunnet hadde begrensede, ikke-spesialiserte styrker i tjeneste kun i korte perioder av året. Det største problemet var imidlertid at føydalherrene var avhengige av sine egne undersåtter for å etablere hærstyrker, samtidig som det ofte var nettopp disse undersåttene som skulle nedkjempes. Så føydalismens sosiale begrensninger for militærvesenet bidro til at herskerne på ny baserte seg på innleide enheter.Fra 1200-tallet sørget fremveksten av en bybasert handelsøkonomi for ny sirkulasjon av penger. Spesielt viktig var utviklingen av bankvesenet. Handelskompanier vokste frem i denne perioden, og flere italienske byer ble til og med overtatt og styrt av private investorer. Tiden var preget av store forandringer, og det var i denne sammenhengen systemet med condotta (kontrakt) blomstret opp. Denne ordningen besto i at militære tjenester ble kontraktsmessig overlatt til private enheter. I starten ble ordningen drevet

november 2004

Et vinnende vesen?

Her følger en oppsummering av årets presidentvalgkamp i en av svingstatene i USA, Vest-Virginia. Denne fattige delstaten har tradisjonelt vært en bastion for demokratene, men for fire år siden fikk George W. Bush flest stemmer her. Det kan han få denne gangen også.

november 2004

En ende på sulten

Vi bør forpligte os på, at alle mennesker kan blive mætte. Det kræver ændringer i landbrugsproduktionen og en bedre balance mellem markedsideologien, der synes alting er simpelt, og en mere nuanceret opfattelse af en verden, der er kompleks i naturlig, social og politisk henseende. Frankrigs forhenværende landbrugsminister giver her et bud på det 21. århundredes landbrugspolitik.

november 2004

Den postmoderne tilstand 25 år etter

Franske Jean-François Lyotard ble mot sin vilje og hensikt, en nyliberalismens profet, en jappenes postmodernist og intellektuelle alibi. Innen kulturlivet vasser kunstnere, gallerister, kritikere og publikum sammen i et anything goes – den postmoderne epoke kjennetegnes av svekkelse.

november 2004