Seieren til Viktor Justsjenko i tredje runde av det ukrainske presidentvalget betyr ikke nødvendigvis at landet faller rett i armene på Europa og USA. Justsjenko har blikket rettet vestover, men har ikke råd til å miste Putins Russland av syne.
Alle samfunnsborgere kan ta avgjørelser i viktige spørsmål, bare de får nok kunnskap. Det er tanken bak såkalte innbyggerpanel eller konsensuskonferanser.
FN er blitt kraftig anklaget for å ha latt Saddam Hussein berike seg på olje for mat-programmet i Irak. Sannheten er at kontrollen fra FNs side var upåklagelig, mens medlemslandene i Sikkerhetsrådet forsømte sitt ansvar.
En «naturlig» konsekvens av flodbølgekatastrofen bør være sletting av de rammede landenes utenlandsgjeld. En annen å trekke lærdommer knyttet til de menneskeskapte sidene ved denne typen katastrofer.
Hva kommer den eksplosive utviklingen innen trådløs teknologi av? Har vi virkelig et så stort behov for «konstant kontakt»–og hvor stor frihet gir mobiltelefonen oss egentlig?
I Michael Moores dokumentarfilmer blir Canada ofte fremstilt som et trygt og demokratisk idealsamfunn. Andre mener USAs nabo i nord er i ferd med å bli en politistat.
Skrift kan hetse og rase og gnage, men den kan ikke drepe, og den kan ikke bli drept. Den kan være fornuftig, men den kan kalle frem den største ufornuft, nettopp der hvor den er på sitt mest fornuftige. Alt er mulig, skriver Elfriede Jelinek.
Globalt demokrati må være å sette FN i stand til å beskytte svake og undertrykte – uten å være avhengig av gaver og velvilje fra stormaktene.
Er det endelig slutt på den blodige konflikten som har herjet i Sudan i over 20 år? Den ferske fredsavtalen innebærer fordeling av makt og oljeinntekter, men usikkerheten om Sudans fremtid er fortsatt stor. Spesielt når det gjelder Darfur-provinsen.
I Teherans vakre gater, tilstoppet av apokalyptiske trafikkorker, kan man ikke se noen redsel for et eventuelt militært angrep fra USA, som nå er tilstede både i Afghanistan og i Irak – på dørstokken til Iran. Ingen uro på flyplassene, der sikkerhetstiltakene virker bemerkelsesverdig avslappede sammenlignet med omstendelige prosedyrer på flyplasser i Europa og i USA. Lokale medier forsøker heller ikke å helle bensin på bålet, de bruker spaltene på andre saker: president Khatamis reise i Afrika, rettssaken mot Charles Graner, «torturisten fra Abu Ghraib», og valget i Irak.Men bak den tilsynelatende roen ligger engstelsen på lur. Iransk presse nølte ikke med å gjengi Seymour Hershs artikkel «The Coming Wars» i sin helhet.1 Her hevder Hersh at etter Irak vil «krigen mot terrorisme» fortsette med et angrep mot Iran. Etter råd fra «den sivile ledelsen i Pentagon» (herrene Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Douglas Feith) skal George W. Bush ha gitt klarsignal for hemmelige operasjoner i Iran. Ved hjelp av israelsk og pakistansk etterretning skal amerikanske kommandogrupper siden juli i fjor ha jaktet på informasjon om over 30 aktuelle mål knyttet til det iranske atomprogrammet, samt kjemiske programmer og rakettprogrammer. Om ikke lenge vil presisjonsangrep fra amerikanske spesialstyrker kunne sikte seg inn mot disse målene.Pentagon dementerte ikke opplysningene Seymour Hersh kom med. Og da president Bush ble spurt av tv-kanalen NBC om han avviste en militæraksjon mot Iran, svarte han slik: «Jeg håper vi kan løse dette på diplomatisk vis. Men jeg utelukker ingenting.» De vi snakker med i Teheran holder hodet kaldt, enten de er offisielle representanter eller regimekritikere. En av dem, professor Mahmood Kashani, moderat opposisjonell, sier: «Nå har USA hatt Iran i sikte i 25 år. I 1995 erklærte Washington handelsboikott mot Iran, som siden ble forsterket av Amato-loven.2 Deretter har Bush innlemmet oss i ‘ondskapens akse’ og den nye utenriksministeren Condoleezza Rice har nylig beskrevet Iran som en av ‘tyranniets forposter’ i verden. Vi er vant til fiendtlighet fra den kanten. Atomspørsmålet er bare en ny unnskyldning.» Den iranske forsvarsministeren Ali Shankhani har vært mer kontant i sine uttalelser: «Vi kan i dag hevde at vi har så stort styrkenivå at ingen land har interesse av å angripe oss. Ingen av våre motstandere vet nøyaktig hvor stor vår militære kapasitet er, og heller ikke vår evne til å iverksette helt nye strategier. Vi har i løpet av kort tid produsert utstyr som gir oss stor avskrekkingsevne.»3Iran har hele tiden hevdet at landets atomprogram kun er sivilt og holder seg innenfor rammene av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, som Iran har underskrevet.4 I november i fjor gikk Iran med på å stanse sine forsøk med anriking av uran etter forhandlinger med Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Disse tre stormaktene sto denne gangen sammen om et felles diplomatisk initiativ for å få Iran til å gå bort fra enhver ambisjon om militær atomkapasitet, og dermed forhindre en opptrapping lik den som i mars 2003 førte til invasjonen av Irak.5Men Israel er overbevist om at det iranske atomprogrammet snart vil ha nådd et nivå der det ikke er noen vei tilbake. «Hvis ingenting gjøres, kan Iran produsere anriket uran i løpet av seks måneder, slik at de vil kunne produsere sin første atombombe innen 2008,» hevdet general Aharon Zeevi, sjef for Israels militære etterretningstjeneste, 12. januar. Han understreket til og med at
Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?
Den polske kunstneren Wilhelm Sasnal (født 1972) lager malerier som ofte refererer til fotografier og andre allerede eksisterende bilder. De uttrykker samtidig en høyst subjektiv erfaring av den visuelle virkeligheten.
Det er rabalder omkring «Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel», som sist år gikk til nordmannen Finn E. Kydland. Vitenskapsfolk krever at prisen løsrives fra Nobel-navnet eller legges ned. Nobels etterkommer kritiserer prisen for å være en tilsnikelse.
Er den beste kunsten den som folk vil ha?
Nest etter Irak er Colombia verdens største tumleplass for private krigsaktører. En av dem er selskapet DynCorp.
Det tyske fotografekteparet Bernd og Hilla Becher har siden slutten av 50-tallet fotografert industriarkitektur. Kanskje først og fremst som vitnesbyrd over tapte utopier, og dessuten traumet knyttet til deres sammenbrudd.
Omsetning av stjålne kunstskatter er en industri i sterk vekst, og land i Sør er spesielt hardt rammet av at kulturminner føres ulovlig ut av landet. De havner som oftest på museer og i samlinger i Nord.
