«Vellykket» innvandrer

Stadig flere avisartikler representerer en ny type diskurs hvor man vurderer innvandreres «vellykkete integrasjon» ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende har oppnådd. Bildet av «den integrerte innvandrer» er blitt stadig mer utbredt det siste tiåret - som regel i form av «sangeren», «komikeren», «stjernen» eller «idrettshelten». Men budskapet i artiklene om «de vellykkede innvandrerne» ser ut til å være at innvandring generelt innebærer en trussel

Det finnes små ord med et vell av skjulte betydninger. Et av dem er det helt spesielle «men» som siden begynnelsen av 90-tallet har dukket opp i stadig flere franske avisartikler.1 Det er verdt å dvele ved dette lille ordet, og hvordan det binder sammen mediefremstillinger av «innvandreren» og de dominerende talemåtene om temaet «integrasjon».
I slutten av januar 2004 publiserte dagsavisen Le Parisien en artikkelserie om «muslimer som har lykkes med å integrere seg», med fotografier av dem saken gjaldt. «Han har koksgrå dress, blåstripet skjorte med matchende gult slips, og hår som er gredd bakover. Karim er 24 år gammel, født i Mantes-la-Jolie, og har nettopp sagt opp en godt betalt stilling som salgsrepresentant innen teknologi for å starte sin egen virksomhet.»2
«Bestyrerinnen på stedet, Najia el-Mouna Cifi, 46 år, er som tatt ut av en reklame for optikerkjeden Afflelou. Med kortklipt hår, svarte, rektangulære briller, mørk genser og perfekt sminke, skiller denne sosialarbeideren for eldre seg skarpt fra ‘tusen og én natt-dekoren’.3 «Omhyggelig trimmet fippskjegg, mandelformede øyne med et intenst og gjennomborende blikk, skarpskåren silhuett og stolt holdning… Selv iført en enkel genser og jeans, ser Allam Farourou ut som en berbisk prins. I det yrket han har, er karisma et uslåelig fortrinn. Fransk-algerieren underviser i elektronikk ved yrkesskolen Marcel Cachin i Saint-Ouen nord i Paris.»4
Disse artiklene er særdeles representative for en type diskurs som begynte å gjøre seg gjeldende i franske medier etter den første slørdebatten i 1989.5 I denne typen artikler vurderer man vanligvis en persons « vellykkete integrasjon» ut fra den økonomiske og sosiale statusen vedkommende har oppnådd. Og denne statusen observeres med utgangspunkt i et slags imitasjonsideal, og beskrives hovedsakelig som et resultat av den enkeltes personlige motivasjon. «Den integrerte», den som har lykkes, har som regel valgt veier som får ham eller henne til å passe inn i myten om «den innfødte franskmann» – «som tatt ut av en reklame for Afflelou». Man setter en hvit maske på «den integrerte» figuren.
«Den integrerte» fremstilles som unntaket som bekrefter regelen. Slik definerer denne fremstillingsteknikken samtidig, gjennom kontraster, de som ikke har lykkes med å «integrere seg»: de fattige, de som har meldt seg ut, de som ikke har klart å frigjøre seg fra et spekter av kulturelle og religiøse kriterier som man litt etter litt har satt opp som motsats til «den franske identiteten» ved å knytte dem til figuren «innvandrer».
I slike fremstillinger blir personene nødvendigvis koblet til en opprinnelig situasjon, en utgangsposisjon der integrasjonen er på nullpunktet: I det første eksempelet fra Le Parisien, blir «leder»-påkledningen og ønsket om å drive egen bedrift satt opp mot Paris-forstaden Mantes-la-Jolie, og begrepet «integrasjon» kobles til økonomisk suksess. I det andre eksempelet blir velykketheten kontrastert med Tusen og én natt, det vil si på et kulturelt, religiøst og geografisk plan. I det siste eksempelet blir det å lykkes fremstilt gjennom et motsetningsforhold mellom den høye lærerstatusen og den lite prestisjetunge yrkesskolen i Saint-Ouen.
I tillegg til å opprettholde en vaghet rundt begreper som «islam», «nordafrikansk» og «innvandring», formidler disse artiklene også et bilde av «den mislykkete innvandreren», «muslimen», «nordafrikaneren» som «skal integrere seg». Fremstillingen har flere underliggende budskap: De som virkelig vil integrere seg, klarer det. De andre har altså valgt eller slått seg til ro med en mislykket situasjon – «nei, det er ikke noe galt med selve integrasjonsmotoren».

Det nye med disse mediefigurene, enten det dreier seg om «den integrerte innvandreren» som «byråkrat», «tekniker», «bedriftsleder», «lærer» eller «fylkesmann», er at de beskrives som ledere og at de knyttes opp mot diskursen om integrasjon gjennom positiv forskjellsbehandling.
Mediefremstillingen av Algerie-fødte Aïssa Dermouche, som i januar 2004 ble utnevnt til prefekt (fylkesmann) i Jura-regionen, er et eksempel på dette. Han er blitt betegnet som «muslimsk prefekt», «prefekt med innvandrerbakgrunn» og «modell for integrasjon», og dette bildet er bygd opp gjennom en systematisk henvisning til forestillinger om «rasende muslimer, motstandere av skautforbud og derfor islamister».
Bildene av den integrerte innvandrer kobles også sammen med en funksjon som strekker seg lengre tilbake i tid, nemlig den som går ut på å fremstille den Andres prestasjoner. Da det franske fotballandslaget – som fikk tilnavnet «black-blancs-beurs»6 – vant fotball-VM i 1998, støttet dette opp om hyllesten til denne spesielle varianten av den suksessrike «innvandrer». Her kom vellykketheten til uttrykk gjennom fremragende sportsprestasjoner under fransk flagg. Media grep fatt i dette ved å sette disse «seiersfigurene» opp mot «kriminelle» og «terrorister».
De store mediene liker å fremstille «integrasjonsdiskursen» og bildene av «den integrerte innvandrer» som en garanti mot rasisme og et tiltak som veier opp for en trusselpreget retorikk. De fyller likevel en avgjørende funksjon når det gjelder å opprettholde en stigmatiserende annerledeshet og forestillingen om at den er arvelig belastet hos den delen av den franske befolkningen som har «innvandrerbakgrunn» og som man til stadighet befaler å «integrere seg».
Bildet av «den integrerte innvandrer» er blitt stadig mer utbredt siden 1995, og som regel i form av «sangeren», «komikeren», «stjernen», «idrettshelten» – en figur som er strengt avgrenset til underholdningsverdenen. Denne figuren befester bildet av en «innvandrer» som verdsettes fordi han er underholdende – det vil som oftest si oppofrende, tapper, underdanig og, fremfor alt, en som presterer noe.
Kombinasjonen av disse «positive» og «negative» bildene skaper en dobbelthet som i korte trekk innebærer følgende: «Innvandreren utgjør som hovedregel en trussel – men han kan unntaksvis bli integrert, først og fremst gjennom underholdningsverdenen».
Det vil si å innrømme at et bestemt positivt bilde av «den integrerte» har tvunget seg frem som den dominerende måten å fremstille «innvandring» på i et fordelaktig lys – samtidig som man fortsetter å sette gruppen som helhet på sidelinja.
Hva er det som egentlig står på spill her? Hva er det man sier når man hovedsakelig fremstiller «suksess» og «integrasjon» gjennom figurer som «popsangeren», «den fremragende idrettsmannen» eller «den sympatiske humoristen»? Dette er nøyaktig den samme typen diskurs som den som fremstiller massen av «innvandrere» som «krøplinger».
Det finnes små ord med et vell av skulte betydninger. Dette «men» som opptar oss her, er altså ett av dem. Det er ikke først og fremst det at det lager en motsetning mellom «innvandring» og «vellykkethet», noe som hører inn under en rent ideologisk og notorisk kvalmende debatt. Det sentrale er heller ikke å polemisere rundt hva begrepet «velykkethet» egentlig betyr. Det viktigste er å forstå hvorfor en bestemt type diskurs om «den vellykkete innvandreren» blir dominerende på bestemte steder til bestemte tider. Disse forestillingene, som legitimeres av en slags «velmenthet», har også «det nye nyvenstre» i Frankrike gjort til sine. Hvorfor har disse forestillingene vokst frem og blitt mer radikale etter at denne venstresiden har hengt seg på en sikkerhetspolitisk diskurs om «innvandring», «fattigdom» og «islam»?7
Disse forestillingene blir opphøyd av de store avisene, nettopp i denne perioden da de griper tak i «innvandring» for å gjøre den til et hovedtema i artikler som handler om alt som kan mistenkes for å true identiteten, integriteten, befolkningens sikkerhet og det franske territoriets suverenitet. Dette «men» blir omdreiningspunktet for en politisk tenkning rundt innvandring som begrenses til det sikkerhetsmessige aspektet.

La oss kort skissere hvordan mediefremstillinger av «innvandring» har endret seg de siste tiårene. Figuren «fremmedarbeider» ble mindre sentral etter at arbeidsinnvandringen ble bremset og deretter stoppet i 1973 og 1974. Frem til da hadde innvandrere fra de tidligere koloniene forsynt arbeidsgiverne med føyelig arbeidskraft til jobbene med lavest status i en økonomi preget av full sysselsetting. De store avisene fremsatte i denne perioden et paternalistisk bilde av den medgjørlige og ynkelige «fremmedarbeideren», som riktignok kunne vippe over i kriminalitet i perioder. Man kan snakke om en «skjebnebestemt annethet».
Denne figuren etterfulgte kolonikrigens forestillingsverden, der bildet av «den typiske innvandreren» vekslet mellom «den innfødte» og «fellaghaen» (algerisk geriljakriger, overs. anm.). Det var en «krigens annethet», som kom forut for innvandrerfiguren som står i fokus i dag. Dagens økonomiske og sosiale situasjon, preget av massearbeidsløshet og avvikling av velferdsstaten, har skapt ubalanse i det symbolske referansesystemet, i blikket på den Andre og i trusselbildet, og dette har tvunget den rådende diskursen til å omformulere seg for ikke å bli fullstendig diskreditert.
De dominerende forestillingene om «den vellykkede innvandreren» – for eksempel fotballspilleren Zidane, sangeren Khaled og skuespilleren Djamel Debbouze – og «den truende innvandreren» – for eksempel Khaled Kelkal8 og Zacarias Moussaoui9 – bidrar på hver sin måte til å bygge opp et bilde av innvandrerbefolkningen som en økonomisk, sosial, politisk, religiøs og kulturell trussel.
Fremstillingen av den Andre og av «innvandring» fungerer som en lufteventil for symbolske kriser. Klassiske sammenstillinger dukker opp igjen, som innvandring = arbeidsledighet, innvandring = utrygghet, innvandring = islam = kulturoppløsning …
Disse ideene er tradisjonelt mest utbredt på ytterste høyre fløy, men gjennomsyrer i dag hele det politiske spekteret, i mer eller mindre nyanserte former.
Budskapet i artiklene om «de vellykkede innvandrerne» ser ut til å være at innvandringen, utenfor underholdningsverdenen – altså innvandring generelt, i sivilsamfunnet – innebærer en trussel: en trussel mot sysselsettingen («den arbeidsledige innvandreren»), en politisk og sosial trussel mot staten og befolkningen («den terroristiske innvandreren», «barbaren»), en demografisk trussel («den invaderende innvandreren») og en religiøs og kulturell trussel («den muslimske innvandreren»).

Når den koloniale kulturen opplevde legitimitetskriser, benyttet man seg av forestillinger om den Andre og løftet frem populære personer som kunne fungere som eksempler på koloniseringens velgjørende virkning på de innfødte. Figurer som «emiren Abd el-Kader» eller «Josephine Baker, innfødt diva», gjorde det mulig å opprettholde en diskurs om de innfødtes suksess takket være det republikanske imperiet. Tilskueren kunne forstå dette som et høyverdig bilde av seg selv, som «herre», «sivilisator», «erobrer», «lærer» eller «farsfigur». Det er den samme dynamikken som gjør at forestillingen «verdensmenster Zidane» støtter opp om mytene til det postkoloniale Frankrike, der innvandreren fra de tidligere koloniene ville være i stand til å «lykkes… hvis han ga seg selv muligheten til det».
La oss se nærmere på den postkoloniale fiendefiguren fremfor noen, nemlig Khaled Kelkal: ung mann av nordafrikansk opprinnelse, oppvokst i forstad, gått fra å være småforbryter til å bli terrorist og fra muslim til islamist. Pressen trakk frem Kelkal-figuren i enormt stor grad i tiden rundt bombeattentatene på metroen i Paris i 1995. De fleste medier fremstilte ham som et symbol på dagens frykt, en symbiose mellom den indre fienden og «forræderen»: i Kelkal-figuren møtes trusselen om «innvandrerinvasjonen», trusselen om muslimenes konvertering til fundamentalisme og trusselen om opprør fra fattig ungdom med innvandrerbakgrunn. Kelkal er krisefiguren for en diskurs som bringer innvandringen fra å representere mislykkethet til å representere en trussel. Og pressen kaster seg over ham som om han skulle være den personifiserte bekreftelsen på alle mistanker pressen selv har antydet når det gjelder «innvandrerbefolkningen».
Kelkal-figuren hører på mange måter inn under den gamle kategorien «krigens annethet». Den består likevel også av fortellinger som er merkbart identiske med de som dukker opp i diskursene om «integrasjon». Trusselfigurene støtter seg til produksjonen av et trygghetsbegjær, mens suksessfigurene støtter seg til produksjonen av et imitasjonsbegjær – som fungerer som et krav om at man skal ligne. Forestillingene om «innvandreren som har lykkes» er derfor ikke et tegn på fremskritt i fremstillingen av synlige minoriteter: De bygger opp under et politisk budskap om trygghet og sikkerhet. De er verken mer eller mindre enn en av polene i en diskurs som kan legitimere krigen som føres mot «innvandring», «kriminalitet», «vanskeligstilt ungdom» og «islam».
Oversatt av G.E.

1 Bygger på en sosiohistorisk undersøkelse basert på 1600 artikler i publikasjonene L’Express, Le Parisien, Le Monde og Minute, i perioden 1995 til 2002. Jf. Mathieu Rigouste, Les cadres médiatiques, sociaux et mythologiques de l?imaginaire colonial. La représentation de «l?immigration maghrébine» dans la presse française de 1995 à 2002, Paris X, 2002.
2 Philippe Baverel, «Grâce aux injustices, je me suis forgé un caractère» (Takket være urettferdig behandling har jeg bygd opp en karakter), Le Parisien, 28. januar 2004, s. 13.
3 Claire Chantry, «Je n?ai jamais été montré du doigt?» (Ingen har gjort narr av meg?), Le Parisien, 29. januar 2004, s. 11.
4 Charles de Saint-Sauveur, «En s?acharnant on peut réussir» (Hvis man går inn for det, kan man lykkes), Le Parisien, 30. januar 2004, s. 10.
5 Etter at tre jenter av marokkansk opprinnelse i oktober 1989 ble utvist fra en ungdomsskole i byen Creil fordi de hadde på seg slør. Overs.anm.
6 «Svarte-hvite-arabere». Beur er fransk slang for personer med arabisk/nordafrikansk opprinnelse. Overs.anm.
7 Dette vendepunktet kom rundt 1997 ? mer spesifikt i forbindelse med Villepinte-konferansen «Trygge byer for frie borgere», 24. og 25. oktober 1997. På denne konferansen bestemte Sosialistpartiet (PS, det sosialdemokratiske partiet i Frankrike), sammen med «det mangfoldige venstre» (regjeringskoalisjonen mellom PS, Kommunistpartiet og De Grønne) å utfordre høyresiden på dennes banehalvdel, ved å satse på «trygghetsspørsmålet» i presidentvalgkampen.
8 Antatt å stå bak bombeattentatene på metroen i Paris i 1995, skutt av politiet 29. september 1995.
9 Fransk-marokkaner tiltalt i USA i forbindelse med attentatene 11. september 2001.