Månedsarkiv: juli 2005

Avhengig av internasjonal solidaritet

I løpet av 90-tallet gikk Mellom-Amerika fra å være landbruksdominert til å bli «maquilera» – preget av eksportfirmaer i frisoner. Fordi Maquila-bedriftene importerer råvarene, og ikke betaler skatt, bidrar de ikke til statskassen. Og arbeidsplassene er både ustabile og dårlig betalt. I USA har holdningskampanjer overfor forbrukerne om arbeidsforholdene i maquila-fabrikkene, kombinert med press fra fagbevegelsen, tvunget de fleste store selskapene (GAP, Liz Claiborne, Nike, Reebok, osv.) til å innføre en adferdskodeks. Disse forsøker å få underleverandørene sine til å fremstå i et mer fordelaktig lys. Men det er fortsatt svært vanlig at arbeiderne i frisonene utsettes for fysisk vold, lovstridige oppsigelser, seksuell trakassering, uendelige arbeidsdager, samt manglende overtidsbetaling.

Hvor mange flyktninger tåler Norge?

Det finnes rundt 40 millioner flyktninger i verden. I Norge og store deler av Vest-Europa er det kraftig politisk strid om hvor mange flyktinger man skal ta imot. Skepsis mot flyktninger er et tema nesten alle politiske partier mobiliserer velgere på. Debatten om asylsøkere og flyktninger føres med skarpt politisk skyts, men kommer sjelden forbi enkeltskjebner og mytedannelser. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige. Så langt er nordmenns toleranse for ulikhet betydelig mindre nasjonalt enn internasjonalt. Kulturelt mangfold blir også brukt som argument mot flyktninginnvandring. Man skal være ganske paranoid for å tenke seg at en nasjons egenart trues av grupper som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning. Dessverre har situasjonen for mange flyktninger i Norge vært preget av passivitet, isolasjon og de facto utestengelse fra det ordinære arbeidslivet.

USAs nye verdensorden

Clinton-administrasjonens sammensetning og politikk gjenspeilte i alle fall delvis interessene til en liten, men innflytelsesrike kosmopolittisk klasse. Høyreeliten som sitter med makten i dag, er derimot forankret i det militærindustrielle kompleks, det vil si den mest nasjonalistiske sektoren i USAs politiske økonomi. Condoleezza Rice gjorde klart før valget i 2000 at de ønsket å rive ned det liberale paradigmet ved å gå vekk fra 90-tallets famlende internasjonalisme til fordel for nasjonalisme, maktpolitikk og krig. Globaliseringsprosessen på slutten av det 20. århundret ser ut til å nærme seg slutten som nyliberalt paradigme. Symptomene er mange

En slags leninisme for de rike

Pensjonsordningen er basert på solidaritet og kollektiv risikodeling, og er den viktigste delen av det som er igjen av det offentlige trygdesystemet i USA. Men i likhet med offentlige pensjonsordninger i europeiske land, står folketrygden i USA overfor finansieringsproblemer. «Baby boom»-generasjonen fra etterkrigstiden er i ferd med å gå av med pensjon. Det sentrale punktet i reformplanen som nå kommer fra Det hvite hus er at lønnstakere under 55 år skal ha «råderett» over fire prosent av trygdeavgiften sin, og i stedet investere disse pengene i private «pensjonskontoer». Vil pensjonen domineres av private ordninger, i likhet med sykeforsikringen i USA ? der 15 prosent av befolkningen i dag ikke har noen form for helseforsikring? For de nykonservative har statlig styring en sentral plass i deres verdensbilde.

Hul gjeldsslette

11. juni annonserte finansministrene fra G7-landene ettergivelse av deler av den multilaterale gjelden til 18 fattige og sterkt gjeldstyngede land. Avtalen om sletting av deres gjeld blir fremstilt som en «historisk» tjeneste, men innebærer fire lange år med nyliberal tvangstrøye

Kunstneren som vitne

Per Hovdenakk tar i dette intervjuet opp norske holdninger til kunsten. Norske politikere foreslo en gang å gi Munch-samlingen til amerikanerne. Politiske innkjøpskriterier på Nasjonalgalleriet har gått utover den kunstneriske kvaliteten. Og norsk debatt om figurativ og non-figurativ kunst har avslørt en rent faglig brist i forståelsen av hva kunst er. Vi snakker dessuten om dagens globalisering ? som en felleskapstanke som ligner på renessansen.

Kjendisaktivisme

Rop om hjelp fra lokale og vestlige bistandsorganisasjoner i Etiopia møtte døve ører helt til Michael Buerks berømte reportasje. Man kan diskutere om skaden fra Live Aid var større enn hjelpen. Bistandsinnsatsen kan ha kuttet antallet dødsofre med mellom en fjerdedel og halvparten ? problemet er at den kan ha ført til like mange dødsfall. For sulten hadde tre årsaker, to av dem var fullstendig menneskeskapte ? tvungen jordbrukskollektivisering og folkeforflytning utført med grenseløs hensynsløshet av Derg-regimet. For Leger Uten Grenser var avgjørelsen til hjelpeorganisasjoner, FN-institusjoner og giverstater om å støtte et totalitært prosjekt som det etiopiske omplasseringsprogrammet en oppvisning i dødelig barmhjertighet og farlig medlidenhet.

Rettferdige klær

I mai 2000 etablerte det taiwanske selskapet Tainan seg i frisonen San Bartolo. De ansatte etablerte en fagforening, men først etter en langvarig og vanskelig kamp fikk de egne rettigheter.

De hater makthaverne

Bistanden fra internasjonale giverland utgjør årlig mer enn en tredel av bruttonasjonalproduktet i Etiopia. Regjeringspartiet EPRDF holder landsbygda i et jerngrep. En nådeløs og arrogant planøkonomi, med fangarmer over hele det etiopiske samfunnet, legger beslag på bondens arbeidskraft, tøyler hans bedriftsånd når den dukker opp, tvinger ham til en barnaktig underordning. Bøndene har bare bruksrett til jorda, og vet at den lett kan tas fra dem. Selv om opposisjonen vant valget i Etiopia 15. mai, tok Meles Zenawis sittende regjering et flertall av setene i parlamentet. Regjeringspartiet gikk fra dør til dør for å få folk til å signere en protokoll til støtte for partiet – ellers ville det få «konsekvenser». Opposisjonen dominerte i byene, maktens kraftsentrum, og forvirringen var enorm i forbindelse med opposisjonens fremvekst og makthavernes voldelige motreaksjon. Det endelige valgresultatet skal etter planen annonseres 8. juli, etter at granskningen opposisjonen har bedt om, er gjennomført.

Den nye folkeunderholdningen

Publicom er i dag landets fremste leverandør av selvhjelpsprodukter. Markedet for fortellinger om «teambuilding» og «selvutvikling» har aldri vært større. Jo mer slike foredrag som Tankens Kraft spres og aksepteres blant norske arbeidstagere, jo større blir arbeidsgivernes muligheter for å «regjere».

«Konstruktiv ustabilitet»

Drapet på Libanons tidligere statsminister Rafik Hariri 14. februar 2005 ga startskuddet til massive demonstrasjoner mot libanesiske makthavere og for tilbaketrekning av syriske tropper. Samtidig økte det internasjonale presset på begge land. Mobiliseringen var en veritabel «oransjerevolusjon», à la revolusjonene i Serbia, Georgia og Ukraina, og oppnådde takket være amerikansk og fransk støtte sitt fremste mål

Interventionskunst!

Situationistisk Internationale, Artist Placement Group og Art Workers? Coalition er tre eksempler fra 60?erne og 70?erne på projekter, som på forskellige måder søgte at forene kunstnerisk praksis med politisk refleksion. Men det var svært for kunstnere i 60?erne at bevæge sig fra repræsentationen af politiske emner til en direkte intervention i politiske debatter og konflikter. For situationisterne var kunsten med dens mytologisering af det individuelle en integreret bestanddel af 60?ernes fremmedgørende konsumsamfund. Art Workers? Coalition spillede en vigtig rolle som platform for skabelsen af en øget kritisk bevidsthed om det institutionelle apparat. Og Artist Placement Group mente kunstneren skulle forlade atelieret og fralægge sig sin traditionelle rolle som et isoleret geni og samarbejde med arbejdere, teknikere og ledere på fabrikker og ansatte på institutioner.

Enestående om Khomeinis Iran

Marjane Satrapi er den første iranske tegneserieskaperen som er utgitt i vesten. Fra sitt selvvalgte eksil i Paris skildrer hun suverent motsetningen i Iran mellom folks private livsførsel og det offentlige, behovsfornektende regimet.

Ekspertenes uttalelser

Det dreier seg egentlig om å uttrykke en politisk overbevisning under dekke av vitenskapelig autoritet. Men kan man henvende seg til dagens franske velgere på samme måte som til bøndene på 1800-tallet? Hovedårsaken til at dagens ekspertuttalelser, og med dem de aller fleste kommentarartikler, blir inneffektive, er nok den utpregede bruken av autoritet for å påtvinge meninger.

Jurist, filosof og nazist

Carl Schmitts tanker har de siste femten årene tydelig hatt innflytelse på dagens politiske og intellektuelle debatt. Han forkastet separasjonen mellom rettsvitenskap og politikk. Loven er heller en konkret vilje, et påbud og et uttrykk for myndighet. Schmitt var både motstander av reformasjonen, romantikken, revolusjonen og marxismen.

Produksjonen av virkelighet

Vi klarer oss ikke uten mediene. Vår samtidskultur er blitt en audiovisuell kultur. Hva gjør egentlig dette «tapet» av den fysiske virkeligheten med oss? Tilhører vi en ny generasjon zippier? Vi omgis av videospill, nye advergames (spill med reklame), og computerbilder ? slik som de til Micha Klein. De digitale mediene skaper en slags samfunnshukommelse. Og hva med avisvirkeligheten?

Den lærde stedfortrederen

Misnøyen med makthaverne i Teheran har spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter. Presidentvalget av den 48 år gamle ikke-geistlige Mahmoud Ahmedinejad oppfattes av mange som et generasjonsvalg. Likevel. Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene og lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Tidligere president Rafsanjani (70) er styrtrik og knyttet til den korrupte mullah-eliten som sitter på kapitalen. Fordeling av penger og privilegier i «rentenist-staten» Iran, der hoveddelen av budsjettet stammer fra oljeinntekter, har skapt en ny kategori av statsprofitører. Motsatt fremstår Ahmedinejad som en asketisk og hengiven islamist som mener mange av idealene fra revolusjonen i 1979 er blitt fordervet. Den gang fikk Ayatolla Khomeini sin religiøse legitimitet ved i lang tid å stå for gudstjenesten og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet ? som i sin tur ble innflytelsesrike. Vi tar her for oss den såkalte «sjiamuslimske halvmåne».

«Plan B»

Den europeiske konstruksjonen er som helhet – både hva den sier og ikke sier – satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.