«Plan B»

Den europeiske konstruksjonen er som helhet - både hva den sier og ikke sier - satt på dagsorden. Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene.

Etter fiaskoen på EU-toppmøtet 16. og 17. juni, der de 25 medlemslandene ikke klarte å bli enige om EUs langtidsbudsjett, kan vi klart og tydelig slå fast at Frankrikes og Nederlands nei til grunnlovstraktaten ikke er årsaken til EUs krise. Folkeavstemningene sørget snarere for at den kom frem i lyset.
Budsjettdiskusjonen som fikk toppmøtet til å grunnstøte, var verken knyttet til grunnlovstraktatens skjebne eller til tidsplanen for ratifisering, som det fortsatt var relativt lang tid igjen av. De to neiene åpnet et rom for debatt, som åpenbart ikke begrenser seg til størrelsen på medlemslandenes bidrag til EU-budsjettet og hvilke «gjenytelser» de kan forvente. Det er den europeiske konstruksjonen som helhet, både hva den sier og ikke sier, som er satt på dagsorden. Gjennom demokratisk press er selve EUs fundament blitt gjenstand for åpen diskusjon.
Lederne av EU-institusjonene gjør alt de kan for ikke å miste ansikt fullstendig, også om det betyr å fornekte det åpenbare. På en pressekonferanse 16. juni med EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso, EU-parlamentets president Josep Borrell og Luxembourgs statsminister og leder for EU-formannskapet, Jean-Claude Juncker, kom sistnevnte med følgende surrealistiske uttalelse: «Jeg fastholder hardnakket min tro på at verken franskmennene eller nederlenderne har forkastet Grunnloven».
Fristen for ratifisering av grunnlovstraktaten, som var satt til 1. november neste år, er utsatt til midten av 2007, og i juni neste år skal det holdes et nytt toppmøte for å oppsummere de nasjonale debattene. Dette har allerede ført til at folkeavstemningene som var planlagt i Danmark, Portugal, Den tsjekkiske republikk, Polen og Storbritannia er utsatt inntil videre.
Som om dette ikke hadde noen betydning, erklærte Juncker at «ratifikasjonsprosessen må fortsette»! Hvorfor? «Fordi velgerne ikke har forstått at teksten i grunnlovstraktaten, selve grunnlovstraktatens natur, dreide seg om å svare på deres bekymringer – og det er grunnen til at vi trenger denne perioden med forklaring og debatt.»
Så siden de som stemte nei egentlig ville stemme ja uten å vite det selv, trengs det bare litt «pedagogikk» for å rydde opp i det hele… Det er som å høre eller lese franske lederskribenter, som bokstavelig talt ble slått i svime av at velgerne nektet å adlyde deres befalinger. Også de fortsetter «hardnakket» å drive kampanje for et «ja», flere uker etter folkeavstemningen 29. mai.1 President Jacques Chirac kom for sin del med den gamle klisjeen om at «samfunnsborgerne sier nei til Grunnloven fordi de avviser Europa slik Europa er», og trakk følgende nokså underlige konklusjon: «Vi må gjøre det klart hva Europa er». Det ser ikke ut til å ha falt presidenten inn – noe han for øvrig har til felles med lederne i Sosialistpartiet – at et massivt flertall av samfunnsborgerne forkastet dette Europa nettopp fordi de lever midt oppe i det, og vet utmerket godt hva det er!

Etter at sjokket har lagt seg, har imidlertid enkelte ja-tilhengere kommet med forklaringer og analyser som ligger nært opp til nei-sidens egne. Man kan jo bare beklage at de ikke uttrykte seg på samme vis før folkeavstemningen.
Daniel Vernet i Le Monde har for eksempel rokket ved den dominerende fremstillingen i media av et Tyskland som føler seg dolket i ryggen av Frankrike og er fristet til å ta ut «skilsmisse»: «I deler av den tyske opinionen var ikke oppslutningen om grunnlovsprosjektet så enstemmig som ratifiseringen i de to kamrene i Forbundsparlamentet kunne gi inntrykk av».2 Dette er samtidig en underdrivelse: Ser man på utviklingen i meningsmålinger og erklæringer fra politiske ledere både fra flertallet og opposisjonen, er sannsynligheten stor for at en folkeavstemning i Tyskland også ville endt med nei-flertall.
Da ville man fått et tredje «svart får» i Europa. Og de fleste av landene som hadde planlagt folkeavstemning, ville nok bidratt til en enda større flokk. I Sverige krevde også et stort flertall av befolkningen at regjeringen skulle holde folkeavstemning, og det var neppe fordi de ville stemme ja. Myten om perfekt samsvar mellom befolkningene og elitene, som selv står støtt bak grunnlovstraktaten, har falt i grus. Denne krisen knyttet til politisk representasjon, bidrar bare til å gjøre EUs krise enda mer alvorlig.
Tidligere utenriksminister i Lionel Jospins regjering, Hubert Védrine, har gitt en svært klarsynt forklaring på «ubehaget» som nei-flertallet vitner om: «Det som forgiftet hele debatten, var at man på død og liv skulle latterliggjøre alle alminnelige patriotiske følelser; karikere enhver bekymring for utvidelsen [av EU], selv når den var legitim og ikke hadde med fremmedfiendtlighet å gjøre; mistenkeliggjøre ethvert helt naturlig ønske om å beholde en viss suverenitet over sin skjebne og identitet i forbindelse med globaliseringen; samt å foraktfullt avfeie all kritikk. Det var alt dette, i tillegg til sosial utrygghet, usikkerhet knyttet til identitet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter, som stengte alle dører og tvang franskmennene til å banke så hardt.»3
På et sentralt punkt, nemlig krisens identitetsmessige dimensjon, får denne analysen tilslutning fra en annen ja-tilhenger, Pierre Nora, direktør for tidsskriftet Le Débat: «Vi betaler prisen for at hvert minste spor av nasjonal tilknytning systematisk er blitt avfeid som avleggs. Bevisst eller ubevisst har man ustanselig latterliggjort og neglisjert en svært sterk kollektiv underbevissthet til fordel for en europeisk luftspeiling – et Europa som ikke er definert eller avgrenset, men som likevel er blitt opphøyd til ‘uunngåelig horisont’ og til og med en ‘drøm’.»4
Identitetsmessig usikkerhet, sosial utrygghet og følelsen av å bli fratatt demokratiske rettigheter henger nøye sammen og forklarer den historisk høye deltakelsen i folkeavstemningen i Frankrike. Aldri har så mange deltatt i europeiske valg eller avstemninger tidligere. Forholdet mellom de tre hovedingrediensene i avvisningen av den europeiske konstruksjonen, slik den konkret oppleves, varierer i de landene som har hatt en debatt om den. Nederlands nei er kanskje mer knyttet til identitet, mens Frankrikes nei har sterkere innslag av sosiale spørsmål og klasse5 – med sin ubønnhørlige avvisning av nyliberalismen, som for øvrig deles av mange ja-tilhengere.

Forpostfektningene i Brussel mellom Chirac og Blair dreide seg om Storbritannias «EU-rabatt» – som Chirac og 23 EU-regjeringer med rette vil oppheve. Og den felles landbrukspolitikken (CAP) – som Blair vil ha en gjennomgang av, både av gode og dårlige grunner. Disse diskusjonene forholder seg imidlertid til et strengt økonomisk europeisk samarbeid, og svarer ikke på problemstillingene befolkningene har reist. Tony Blair inntar rollen som iskald liberaler når han tar til orde for å avvikle det som gjenstår av reguleringer i EU – og den felles landbrukspolitikken er, på tross av sine feilspor, blant dem. Han spiller den samme rollen når han avviser en økning av EUs felles budsjett, og dermed større strukturfond som kan heve de ti nye medlemslandene raskere opp på nivå med de andre. Bare en betydelig tilførsel av midler, spesielt når det gjelder offentlig infrastruktur, kan hindre disse landene i å måtte ty til sosial dumping og skattedumping som «komparative fortrinn» på det store EU-markedet.
Men grunnlovstraktatens foreskrevne intense konkurranse og bannlysing av alle former for utjevning på disse områdene, er et av dogmene i trosbekjennelsen til Blair og europeiske arbeidsgivere. Sistnevnte kommer stadig med trusler om utflytting av virksomhet, og ser økt konkurranse som et effektivt virkemiddel for å ytterligere kutt i arbeidstakernes andel av verdiene som skapes. Når Storbritannia nå overtar formannskapet i EU, kan vi forvente en parade av initiativer for avregulering og forsøk på å reversere sosiale rettigheter som er oppnådd i de mest fremskredne landene i Unionen.
Blair er i det minste konsekvent i sine standpunkter. Det samme kan ikke sies om Chirac. Han henviser stadig til «den franske sosiale modellen», men hans egne regjeringer tømmer disse ordene for mening – uavhengig av om statsministeren heter Jean-Pierre Raffarin eller Dominique de Villepin. Henvisningen henger heller ikke på greip når Chirac samtidig sier nei til å øke EU-budsjettet så det monner. Dette er det eneste som kan få i gang en gradvis utjevning i Europa med utgangspunkt i de høyeste sosiale standardene – det vil si å bevege seg i retning av den berømmelige «sosiale modellen» Chirac refererer til.
Bak budsjettdiskusjonene er det visselig spørsmålet om hvorvidt vi skal ha et sosialt Europa eller ikke, som står på spill. Og man kan bare konstatere at i dette spørsmålet er London og Paris helt på linje.

Hva kan vi forvente av «forklaringsperioden» på ett år, som EU-toppmøtet i Brussel vedtok? Så godt som ingenting, hvis ikke befolkningene bryter inn i debatten. De to neiene i Frankrike og Nederland, samt utsettelsen av planlagte folkeavstemninger, har ført til at debatten begynner å åpnes opp i land der ratifiseringen er blitt trumfet igjennom, som i Italia og Spania. Også i flere andre land har disse begivenhetene bidratt til å reise en EU-debatt som ikke har vært der tidligere.
En første felles øvelse kunne være å utarbeide en alternativ traktat som utelukkende tar for seg de europeiske institusjonene, ut fra et virkelig demokratisk perspektiv – og som ikke legger føringer når det gjelder økonomisk modell, slik «Grunnloven» gjorde.
Påstandene om at grunnlovstraktaten innstiftet et «politisk» Europa, var ren propaganda. Å gi EU et presidentembete med to og et halvt års mandat og en utenriksministerpost, innfrir på ingen måte en slik ambisjon. Dette handlet mest om anvendelige tekniske løsninger, i likhet med reglene for kvalifisert flertall som ville gjort vedtaksprosessen (litt) lettere sammenlignet med bestemmelsene i den gjeldende Nice-traktaten.
En forutsetning for at et politisk Europa skal eksistere, er at regjeringene har en felles politisk vilje, eller i alle fall drar i samme retning. Men i avgjørende spørsmål, som hvilken sosial modell man skal fremme, hvorvidt man skal godta eller avvise den liberale globaliseringens diktat, samt forholdet til USA og til landene i Sør, er avstanden mellom regjeringene stor, i alle fall i ord. Og den er avgrunnsdyp mellom regjeringene og befolkningene. Å tro at nye organisasjonskart kan løse disse problemene, vitner om en forbløffende naivitet.6
Når det gjelder demokratisering av EU-institusjonene, er det imidlertid mulig å få et stort antall partier, bevegelser og sosiale aktører i Europa til å enes: for eksempel om å erstatte konkurranse med solidaritet og samarbeid som strukturerende norm, å styrke nasjonalforsamlingenes innflytelse, å fjerne EU-kommisjonens monopol på å fremme lovforslag, å endre reglene for fellesavgjørelser mellom Unionsrådet og EU-parlamentet til fordel for sistnevnte, å gi befolkningene rett til å ta «borgerinitiativ» uten at de skal filtreres gjennom Kommisjonen, å kreve at Den europeiske sentralbanken skal stå til ansvar overfor finansministrene og EU-parlamentet. Andre områder kan være utvidelse av det europeiske statsborgerskapet til ikke-europeiske innbyggere, respekt for sekularitet, ingen henvisning til NATO i europeiske traktater, osv.
Disse kreftene kunne skaffe til veie en «plan B», som i realiteten ikke finnes i Kommisjonens skrivebordsskuffer. Denne kunne se dagens lys ganske raskt, selv før «forklaringsperioden» er over.7
Når denne forutsetningen for demokratisering er på plass, bør man innlede en debatt i alle medlemslandene, som vel å merke tar utgangpunkt i grasrota (den levende nei-kampanjen i forbindelse med folkeavstemningen i Frankrike viste at dette er mulig). Debatten bør handle om hva medlemmene av Unionen ønsker eller ikke ønsker å gjøre i fellesskap eller i mer avgrensede grupper innenfor rammen av styrket samarbeid. Alt må på bordet, blant annet forestillingen om Europa som stormakt, definisjonen av Unionens «grenser» og forskjellige former for «europeiskhet», den sosiale modellen, innføring av en ikke-egoistisk europeisk solidaritet i internasjonal handel, etablering av et felles europeisk rom som stiller seg over de eksisterende nasjonale rom uten å avskaffe dem, en klargjøring av subsidiaritetsprinsippet,8 osv.
Alle Europas borgere, og ikke bare en utvalgt gruppe personligheter – som de 105 som satt i grunnlovskonventet – kan gjøres om til forslagsstillende forsamling. Hvis det finnes en vei ut av det uføret EU befinner seg i i dag, går den i denne retningen – og ikke gjennom avtaler i de innerste sirkler og mellom regjeringer, som grunnlovsprosessen er et eksempel på.
Utfordringen er desto større ettersom en slik metode aldri har vært prøvd ut på overstatlig nivå tidligere. Men hvis det europeiske fellesskapet virkelig vil være en ny idé som bæres frem av befolkningene, bør demokratisk nyskaping bli det området det først og fremst utmerker seg på.

Oversatt av G.E.

1 Mange forsøker fortsatt retrospektivt å pynte på innholdet «Grunnloven», selv om de åpenbart ikke har lest den. Statsviteren Pierre Rosanvallon påstår for eksempel at ett av «fremskrittene» i grunnlovstraktaten er muligheten til å holde «folkeavstemning etter folkelig initiativ». Det står imidlertid ingenting om det i teksten. («Le retour du refoulé», Le Monde, 3. juni 2005.)
2 «Feu l’Europe-puissance», Le Monde, 1. juni 2005.
3 Hubert Védrine, «Sortir du dogme européiste», Le Monde, 9. juni 2005.
4 Pierre Nora, «Un non-dit national explique le vote du 29 mai» (Det uuttalte om det nasjonale forklarer resultatet 29. mai), Le Monde, 4. juni 2005.
5 80 prosent av arbeiderne og 60 prosent av tjenestemenn stemte nei.
6 Se artikkel av Anne-Cécile Robert i denne utgaven av norske Le Monde diplomatique.
7 Attacgruppene i Europa har nylig lansert en «plan ABC» for «en demokratisk omforming av Unionen», www.france.attac.org/a5190).
8 Subsidiaritet skal i prinsippet innebære at beslutninger skal tas på så lavt nivå som mulig.