En global samfunnskontrakt



ETTER G8 OG LIVE 8:I 1974 lovte de dominerende gruppene av rike land å «avskaffe fattigdommen» innen år 2000. Å avskaffe fattigdom innebar, da som nå, å løfte folk over den absolutte fattigdomsgrensen, satt til to dollar om dagen per person. Da regnes de ikke lenger som «fattige». Med dette målet for øye, forpliktet de rike landene seg til å bevilge 0,7 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til offentlig bistand.
15 år senere, i 1989, annonserte de samme landene at slutten på det 20. og begynnelsen på det 21. århundret ville bli innledningen til en ny æra preget av verdensfred, etter Sovjetunionens sammenbrudd. Det ville ikke lenger være nødvendig å sløse bort enorme summer på militær opprustning. Verden ville nyte godt av «fredsprofitt», som i sin tur ville gjøre det lettere å oppnå målet om å avskaffe fattigdommen innen år 2000.
Slik gikk det som kjent ikke: Fattigdommen ble ikke avskaffet, tvert imot økte den, spesielt utover 90-tallet. I 2000 kunne man fastslå at 2,7 milliarder av verdens 6 milliarder mennesker levde under fattigdomsgrensen, og blant dem ble 1,3 milliarder definert som «ekstremt fattige» fordi de levde på under én dollar om dagen. I 2003 hadde antallet fattige økt med ytterligere 100 millioner, og var oppe i 2,8 milliarder.1
Det at målsetningen fra 1974 ikke ble innfridd, betyr ikke at den var urealistisk. De dominerende gruppene av rike land og maktelitene i de fattige landene holdt ikke løftene sine. Tvert imot førte de en politikk innen handel, finans og teknologi som forsterket årsakene til fortsatt fattigdom i befolkninger som allerede levde under elendige forhold.2
Løftet om fred ble heller ikke oppfylt. I stedet fikk vi en lang rekke kriger i Midtøsten og i Afrika. Og etter 11. september har verden ifølge vestlige ledere, spesielt USAs, gått inn i en lang periode med verdensomspennende krig mot «terror». I 2003-2004 økte militærutgiftene til praktisk talt samme nivå som under den kalde krigen.3 Men også når det gjelder dette løftet, er det ikke freden selv som har lidd nederlag – men de verdensoppfatninger og politiske strategier som makthaverne har sverget til, nemlig at krig er det mest effektive redskapet for å skape fred!

Dette doble nederlaget – både når det gjelder fattigdomsbekjempelse og verdensfred – har fått makthaverne til å be de undertrykte, de fattige og de utstøtte om å akseptere at fattigdom og nådeløs kamp for å overleve er et uunngåelig og «naturgitt» fenomen. I dagens globaliserte verden finnes det ikke noe «vi», hevder de, men et uendelig antall «individer» som konkurrerer med hverandre om tilgang til grunnleggende goder og tjenester. Konkurransedyktighetens evangelium er blitt preket i 30 år som den siviliserende kraften i Vesten. Nå brukes det som argument for å forklare og rettferdiggjøre at fattigdom og krig alltid vil finnes.
Så godt som alle de dominerende sammenslutninger av land deler denne fatalistiske forståelsen av fattigdom. Og regjeringene i USA, Kina, EUs 25 medlemsstater, de arabiske landene, Chile, India, og så videre, samt den katolske og den protestantiske kirken, religiøse autoriteter innen islam og buddhismen, og mylderet av ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som kretser rundt FN-organisasjonene og eksisterer takket være dem/avhenger av dem: Alle aksepterte de erklæringen om «tusenårsmålene», som i september 2000 ble vedtatt på FNs tusenårstoppmøte i New York.4
I tusenårserklæringen hevdes det at det eneste realistiske målet innen tidsfristen som er satt – år 2015 – er å halvere antallet personer som lever i «ekstrem fattigdom». Dette er det «ambisiøse» målet verdenssamfunnet har satt seg, som svar på 2,8 milliarder fattiges rett til liv og menneskelig verdighet. Verdenseliten har fraskrevet seg det politiske og etiske ansvaret for å sikre disse rettighetene. Og de har gitt de fattige beskjed om å oppgi dem også.
Hva freden angår, er det mer snakk om å gå i fella enn om ansvarsfraskrivelse. De «frie» og «demokratiske» samfunnene har gjort seg til medløpere i krigen mot en påstått felles fiende, representert ved den globale «terrorismen». Og dette skjer i navn av et sivilisert fellesskap, en sivilisasjon som bygger på rikdom og forbruk slik det defineres av det vestlige levesettet. Denne krigen blir fremstilt som uunngåelig fordi dette skal være den eneste effektive fremgangsmåten for å bekjempe representantene for såkalt «tapende» sivilisasjoner som, drevet av religiøs eller etnisk fanatisme, forsøker å forhindre spredningen av den såkalt «vinnende» sivilisasjonen, altså den «vestlige» friheten og demokratiet.
Denne krigen mot de mørke krefter har ifølge denne verdensoppfatningen sitt episentrum i den arabiske og muslimske verden. Ifølge verdenseliten har alle jordas fattige interesse av å støtte opp om krigen for å kunne hevde sin rett til frihet, individuell rikdom og et moderne liv. Noe de hevder Kinas lederskap har forstått (se Martine Bulards Kina-artikkel, s. XXX). Ifølge denne oppfatningen er altså beskyttelsen og spredningen av de vestlige landenes levesett, som opphøyes til symbol for verdenssivilisasjonen, i alle folks interesse. De bør derfor bekjempe dem som skaper hindringer for forbruksvekst, «frihet» for handel og finans, og «fri» flyt, i tråd med reglene som er satt av Verdens handelsorganisasjon (WTO), Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken, EU, Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO), Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), De sørøstasiatiske nasjoners forbund (ASEAN), Nytt partnerskap for utvikling i Afrika (NEPAD), og så videre.

Det finnes imidlertid alternativer til fortsatt fattigdom og krig mot «det onde». I mange århundrer ble slaveriet ansett som et uunngåelig og «naturlig» fenomen, som det var umulig å kvitte seg med. Men på 1800-tallet ble det erklært ulovlig, og drømmen om likeverd mellom mennesker ble realisert, i alle fall i lovgivningen. Nå er tiden inne for å erklære fattigdom ulovlig, å bannlyse den fra samfunnet ut fra prinsippet «ingen har lov til å være fattig», som var utgangspunktet for byggingen av velferdsstaten.5 Konkret innebærer det å erklære fattigdom ulovlig å oppheve alle lovmessige og administrative forordninger som styrker de mekanismene som skaper og opprettholder fattigdom i verden, også i de «utviklede» landene.
For EUs del betyr det for eksempel å bytte ut den såkalte «Lisboa-strategien» (som går ut på «å gjøre EU til den mest konkurransedyktige kunnskapsbaserte økonomien i verden før 2010»), eller Bologna-prosessen (privatisering og kommersialisering av høyere utdanning), dessuten eventuelle nye varianter av Bolkestein-direktivet (tjenestedirektivet), og så videre. I stedet bør man gjennomføre tiltak som fremmer samarbeid, styrker universitetet som en offentlig tjeneste, og utvider retten til europeisk statsborgerskap, for å nevne noe.
Man trenger ikke avvente en mellomstatlig konferanse for å erklære fattigdommen ulovlig. Initiativet kan komme fra lokalsamfunn. Mange steder over hele verden har allerede erklært seg som «GATS-frie soner» (Generalavtalen om handel med tjenester).6 På den måten signaliserer de overfor sine nasjonale representanter motstand mot liberalisering, privatisering og kommersialisering av offentlige goder og tjenester som det skal forhandles om i WTO, i forbindelse med GATS – som Pascal Lamy, tidligere EU-kommissær og nå generaldirektør i WTO, ivrer så sterkt for.
En rekke byer, fylker og regioner, ofte de samme som de «GATS-frie», har også erklært seg «GMO-frie» (GMO: genmodifiserte organismer) og forbyr dyrking av GMO på åpen mark og bruk av GMO i maten. Flere steder slåss lokalsamfunn mot privatisering av vann eller mot at multinasjonale selskaper får fornyet kontraktene sine på dette området, og krever at tilgang til drikkevann skal anerkjennes som en menneskerett (og dermed en universell rett).7
Dette innebærer også at alternativet til krig – drømmen om verdensfred – først og fremst oppnås gjennom en økonomi basert på en rekke globale fellesgoder og offentlige tjenester. Det haster med å slå fast at luft, vann, solenergi, skog, kunnskap, biologisk mangfold, matsikkerhet, helse, hav, frekvenser, utdanning, økonomisk stabilitet og kollektiv sikkerhet er goder og tjenester som man bør ta kollektivt, globalt ansvar for å sikre.8
Det 21. århundret bør ikke bare gå inn i historien som det århundret som erklærte fattigdom ulovlig, men også det århundret som anerkjente menneskeheten som et juridisk og politisk subjekt. Dette vil ta lang tid, men ingenting burde stå i veien for at det blir en realitet i løpet av en generasjon. De fastlåste reformprosjektene i FN påkaller en grunnleggende forvandling for å garantere fred: FN må gå fra å være De forente nasjoner til å bli Menneskehetens verdensorganisasjon. Det krever at man utarbeider en ny, global, politisk arkitektur som er på høyde med den menneskelige tilstandens globale karakter.
Til sammenligning er det slående hvor kortsynte forfatterne av EUs grunnlovstraktat var, da de i stedet for å foreslå at Unionen setter seg som mål å fremme fred ved å begynne med å forkaste krig, i stedet fastslo at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk skulle skje innenfor rammen av NATO (artikkel I-41-7) og påla medlemslandene å «gradvis forbedre sin militære kapasitet» (artikkel I-41-3).
Det er på tide å gå bort fra maktbruk og hegemonisk imperiepolitikk. Det menneskeheten har behov for, er ikke erobrere og keisere, men folk som kan bygge opp en sameksistens basert på en global sosial kontrakt som tar utgangspunkt i alle menneskers streben etter verdighet, frihet, rettferdighet og fred.
oversatt av G.E.Francine Mestrum, Mondialisation et pauvreté. De l?utilité de la pauvreté dans le nouvel ordre mondial (Globalisering og fattigdom. Om fattigdommens nytte i den nye verdensorden), L?Harmattan, Paris, 2002.
3 Ifølge årsrapporten (2005) fra SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute), økte de globale militærutgiftene i 2004 til 1040 milliarder dollar, hvorav 455 milliarder bare i USA. I reell målestokk er militærutgiftene kun seks prosent lavere enn rekordåret 1988.
4 FNs tusenårserklæring, resolusjon fattet av generalforsamlingen 18. september 2000, på basis av rapporten We the Peoples. The Role of the United Nations in the 21st Century fra FNs generalsekretær (New York, mars 2000).
5 Forslaget om å erklære fattigdom ulovlig ble lansert i rapporten fra World Political Forum (WPF) etter dens andre årlige konferanse i Stresa (Italia) i oktober 2004. Se Poverty a challenge to globalization, WPF, Turin, 2005. WPFs grunnlegger og president er Mikhail Gorbatsjov.
6 Flere hundre franske kommuner, bystyrer og fylkesting har vedtatt å være GATS-frie soner. I Norge har flere regionråd i innlandsfylkene nylig erklært seg som Gats-frie soner. Til sammen 18 norske kommuner er omfattet av vedtakene. (Overs.anm.) I høst blir det arrangert en europeisk konferanse for lokalområder som har erklært seg som GATS-frie soner (21. og 22. oktober i Liège i Belgia).
7 Se tema «Kampen om vannet» i norske Le Monde diplomatique, mars 2005.
8 I Italia vil en gruppe parlamentarikere fra venstresiden, deriblant Pietro Folena, Franco Martone og Nichi Vendola, til høsten legge frem et lovforslag om «fellesgodene».