mars 2006

Den digitale materialitet

Informationssamfundets materialitet og hvordan man overhovedet kan begribe en sådan størrelse har altid interesseret teknologiforskere. Og det er en interesse, der ikke er aftaget med den altomfattende digitalisering af teknologien. Den tyske medieteoris fader, Friedrich Kittler, har i flere år polemisk hævdet at «there is no software», indforstået at det er hardwaren, det konkrete maskinelle, der er det afgørende for (forståelsen af) teknologiens historiske udvikling og samfundsmæssige betydning. Sidste år udgav den anerkendte engelske teoretiker Matthew Fuller bogen Media Ecologies med undertitlen «materialist energies in technoculture», hvor han gennem analyser af piratradio, «standardobjekter» og webcams viste at «en opmærksomhed over for materialitet er mest frugtbar når den skønnes af være irrelevant, i de elektroniske mediers «immaterielle domæne». Paul A. Taylor og Jan Ll. Harris’ Digital Matters indskriver sig i denne tradition. Deres overordnede argument er at det digitale vilkår fordrer en sammentænkning af eller rettere en tænkning af interaktionen mellem materialitet og immaterialitet, hvorfor de «opfinder» det bevidst tvetydige begreb «im/material». Argumentet er bygget op af en mangfoldighed af referencer (i form af såvel præcise analyser som overfyldige citatmosaikker og forsimplende parafraser) til filosofiske problemstillinger, teknologihistorie, socialvidenskab og populærkulturelle udtryk (filmen The Matrix udgør således et metaforisk omdrejningspunkt). Bogens første del tematiserer med særskilte kapitler om henholdsvis Jacques Ellul, Heidegger og Kittler teknologiens påvirkning af individets erkendelsesapparat, samfundsbilleder og –strukturer. Anden del viderefører denne teoretiske diskussion i forhold til arkitektur, urbanitet og cyberspace, til et praktisk niveau, kunne man sige (eller det er i hvert fald sådan bogen stipulerer det). Man kunne også sige at hvor første del læser teknologien ud fra en modernistisk kontekst, så gør anden del det med post-modernistiske briller (Baudrillard og William Gibson er nøglefigurer). Som samlet hele er Digital Matters måske ikke helt overbevisende (man savner at de to forfattere skrev mere indgående, direkte og uddybende om deres overordnede argument). Men dens glimtvise skarpe iagttagelser og fine evne til at forbinde diskurser og fænomener gør den alligevel til et interessant og udfordrende bidrag til diskussionen om den digitale materialitet. Det er populært blandt det Geert Lovink har kaldt «den virtuelle intelligentsia» at samle en række af deres online-publicerede tekster i fysiske udgivelser, bøger hvor teksten er trykt på papir, så man kan have den med sig overalt og læse den uden at være på nettet (Lovink selv er det tydeligste eksempel på trenden). Felix Stadlers Open Cultures and the Nature og Networks, er også en sådan opsamlingsudgivelse. Den bringer for så vidt ikke noget nyt til torvs i forhold til hans mangeårige arbejde med netværkskultur, blandt andet gennem organisationen Open Flows. Men bogens 11 udvalgte forholdsvis korte tekster fungerer ikke desto mindre som en let tilgængelig og inspirerende introduktion til væsentlige politiske og økonomiske problematikker (med pointen at de ikke kan adskilles) i netværkskulturen. Stadler skriver som «advokat» for udbredelse af FOSS (Free and Open Source Software) til en forståelses- og produktionsramme, der ikke kun angår computerkulturen, men kulturelle relationer af enhver art. Således er teksterne dels rundet af en fundamental kritik af kommodificeringen af den digitale informationsstrøm, hvilket synes stadigt mere nødvendig, dels af en tro på at netværkskulturen rummer midlerne til at skabe vedvarende alternativer. Bogen er en del af «The Note Book Project», et nystartet og meget lovende udgivelsesprojekt initieret af det interessante mediecenter kuda.org i Novi Sad. Projektet fokuserer på yngre,

mars 2006

Ansiktstransplantasjon

Få kan etter en vital ansiktsskade skade leve uten ansikt. Men hva når en delvis ansiktstransplantasjon på en kvinne fører til invalidiserende skader? Kirurgen vet at alt kan gå galt. Er derfor skader som bare har med utseende å gjøre akseptable? For mange er ønsket om å synes er et ønske om å leve. Manipulerer legene de stakkars pasientene?

Disse overflødige menneskene

Zygmunt Bauman ble nylig 80 år. Vi snakker med den kjente sosiologen om unyttige menneskemasser, om det gode samfunn, om det postindustrielle, om moderne avfallsproduksjon, opprørene i Frankrike, om den flytende moderne situasjonen, og om religiøse ulikheter og Guds rolle.

Moderne kunst er noe søppel

…det mente ihvertfall Martin Kippenberger. Han kunne gjøre narr av andre kunstnere og kaste egne arbeider i en søppelcontainer. Han hadde en avsky som er rettet både mot kunstverdenen, mot tysk etterkrigskultur, og mot andre kunstneres prektighet og meningsløsheten ved det meste innen kunsten. Men det var også andre sider ved denne kunstens «enfant terrible», hevder The Guardians kunstkritiker Adrian Searle.

mars 2006

Rene terroristfabrikker?

President Musharraf var nylig på besøk i Norge. Ifølge enkelte gjør Musharraf bare alt Vesten ønsker, og bryr seg ikke om folket i Pakistan. Men hva med de religiøse skolene i landet, såkalte Madrasaer? I Pakistan er det bare 42 prosent som kan lese og skrive. Nesten-kollapsen i det offentlige skolesystemet betyr at mange av landets fattigste har ikke noe annet valg enn å sende barna til en religiøse skole. Men den tolerante, sufi-inspirerte varianten av islam har gått av moten. Den religiøse skolen Haqqania er eksempelvis blitt anklaget for å ha inspirert til Taliban-regimets brutale, ultrakonservative praktisering av islamsk lov. Le Monde diplomatique besøkte den. Er mange av disse skolene–der koranundervisning gis med en klart politisk orientering–bastioner for religiøs, intellektuell og noen ganger militær motstand mot Pax Americana?

Tayloristiske jerngrep

Til hvilken pris og på bekostning av hvem? For tanken om et kollektivt prosjekt og felles alternative verder er satt ut av spill. Og den økonomiske rasjonaliteten og dertil hørende verdier spiser seg inn på arbeidstakernes privatliv.

mars 2006

Nyt kunstpolitisk terræn

I væsentlig mindre grad henvender udstillinger sig til besøgernes kunstbetragtninger for i højere grad at appelere til en total kunstoplevelse. Kunstnere som Olafur Eliasson, der producerer værker som såvel formelt som konceptuelt, passer som fod i hose til den nye autonome museumsarkitektur. Hvad sker med arkivet, hvis kunstsamlinger cirkulerer som bevægelig kapital? I dag er det temmelig irrelevant at tale om «det originale verk» – værkerne gebærder sig snarere som software. Sammen med Getty Images Inc. ejer Bill Gates sitt Corbis de digitale rettighederne til så godt som ethvert verk med reproduktionsværdi.

mars 2006

Usikre arbeidsforhold for alle?

Rask teknologisk utvikling, markedssvingninger og konkurranse fører til velkjente krav om økt fleksibilitet fra næringslivet. I Frankrike er 73 av 100 ansettelser i private bedrifter med over ti ansatte basert på midlertidige kontrakter. Trusselen om arbeidsledighet er et mektig disiplineringsredskap.

Mobil bolig

Hva er egentlig grensene for ny arkitektur? Hallstein Guthu's boligprosjekt på vannet er en nyvinning i grenseland mellom båt og bolig.

mars 2006

Frie demokratiske valg?

Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av

mars 2006

Historisk mulighet?

Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en

Overvektige Bernard-Henri Lévy

Atlantic Monthly hadde fylt opp avtaleboka hans med et helt menasjeri av tegneseriefigurer, eksentrikere og folk som går for å være intellektuelle i dette landet. Bernard-Henri Lévy er flink til å beskrive, men ikke til å forklare. Han har et skarpt øye for interiører og møbler, og ble sjokkert av Samuel Huntingtons syn på meksikansk innvandring.

mars 2006

En global designrevolution

Det som tidligere blev formidlet gennem demokratiske reformer, politiske og menneskelige fællesskaber, «formidles» i dag via kapitalismens globale vareproduktion, det være identitet, livsstil, holdninger, interesser, koder, spisevaner, udseende, måder at føle og tænke på. Design er i dag et begreb af både filosofisk, økonomisk og politisk herunder global karakter. I dag er design blevet et begreb for en måde at manufakturere verdener og sjæle på. Vi investerer i udtryksmaskiner mere end vi investerer i arbejde. Design er en opfindsom produktion af mulige verdener.

Global Groove og Zen for TV

Nam June Paik var ikke blot videokunstens fader. Med sine kombinationer af træk fra kompositionsmusik, performance og medieteknologi, og af østlige og vestlige tankesystemer, var han en af det 20. århundredes betydeligste avantgardekunstnere. Som installationskunstner svingede Paiks værker mellem mellem Zen-inspireret enkelhed og spektakulær monumentalisme. Dessuten advarede Paik imod intelligentsiaens arrogante venden ryggen til populærkultur og massemedier. Han døde 29. januar, 73 år gammel.

mars 2006

Politikk og kosmopolitikk

I år er det hundreårsjubileum for filosofen Hannah Arendt. Hun er mer aktuell enn noensinne. Arendt stiller det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. Om ikke meningsytringer kan gjøres i frihet, opphører det politiske rommet–slik vi har sett tendenser til i det siste. Samtidig innebærer det å være politisk å se og lytte til de som ikke «regnes med.»

mars 2006

Det pågående møtet

I Midtøsten har man brent norske og danske flagg. Det siste året har vært preget av sammenstøt mellom etniske minoriteter og den vestlige majoriteten. I Europa raser debattene om hvorvidt integreringsmodellene i enkeltland er for tolerante. Det rikere Europa er vitne til en voksende betydelig innvandring av afrikanere, asiater og arabere med ulik kulturer og religioner. Men klarer Europa å integrere, eller tyr man for raskt til isolasjon og utstøtelse. Å fjerne det fremmede, den andre–psykologisk sett styrker en slik utstøtelse samholdet mellom de gjenværende. Ja, hvor store motsigelser tåler vi og vår kultur før vi produserer fiender og terroristbilder for å bevare det vi opplever som truet–vår sivilisasjon, våre verdier, vår livsførsel og identitet? Vår frihet er avhengig av sosial dumping, grov utnyttelse av den fattige verdens arbeidskraft, rovdrift på naturen og militær dominans. Hvor vil kampen om Europa stå i fremtiden? Ingen kan gå av med seieren alene.

Molekylære fabrikker

Vi lager nå molekylære trillebårer, støvsugere og biler, atom-transistorer, kvantedatamaskiner og mye mer. Nanoperspektivet vil føre til endringer i oppfinnelsene av nye produkter, til omstrukturering av flere industrisektorer, slik informatikken, elektronikken og bioteknologien gjorde i sin tid. Kolossale investeringer står allerede på spill, og alle vil helst tro at risikoene er minimale og kontrollerbare. Innen militærsektoren er nano-verktøy eller autonome drapsmaskiner blitt viktige maktmidler. Nanoteknologi utvikles nærmest uten debatt. Nå uttrykkes nødvendigheten av et europeisk observatorium av nanoteknologi.

Sosial boligbygging

Centre Pompidou viser for tiden en utstilling over Charlotte Perriand (1903-99), en av pionerene i utformingen av modernismens design og arkitektur. Selv om hun tidligere er mest kjent for sin design, fokuserer utstillingen på hennes boligarkitektur. Hun samarbeidet med le Corbusier, men hennes politiske engasjement fikk henne til å bryte med ham.

mars 2006