Nord-Amerika

Ideen om «nasjonal identitet»

Totalt er hver tredje innbygger i Tyskland «innvandrer» av første eller andre generasjon. Likevel nekter landet fortsatt å definere seg som et innvandrerland. Tyskland har på tross av instrukser fra EUs institusjoner, verken lover rettet mot diskriminering eller for å bedre beskyttelsen av utlendinger. Tyskland har alltid blitt dratt mellom deres økonomiske interesser og en tilbaketrekning til en politikk merket av fremmedfrykt. Innvandrerne har likevel klart å få en viss solidaritet, der en del av befolkningen engasjerer seg for å forsvare deres verdighet.

Posted on

Noen dager etter valget til nasjonalforsamlingen 18. september 2005, som førte til at den rød-grønne koalisjonen mistet regjeringsmakten, gratulerte tidligere innenriksminister Otto Schilly seg nok en gang for immigrasjonsloven som trådte i kraft 1. januar 2005. Han kalte den «et kvalitativt sprang for arbeidet med integrasjon». Ifølge Schilly hadde den føderale regjeringen ved hjelp av denne loven skapte et «paradigmeskifte».

Hvilket paradigmeskifte? Tyskland har tatt imot millioner av mennesker. Noen har bodd der i 30 år, men har ennå ikke blitt tyske borgere. Blir de det takket være det nye «paradigmet”? Er kampanjen til 30 millioner euro som invaderte tyske tv-skjermer ved utgangen av 2005 med slagordet «Tyskland -- det er deg!» rettet mot dem?

I virkeligheten er ikke denne propagandaens siktemål de 4,4 millioner «utlendinger» som har bodde i Tyskland i mer en ti år. Heller ikke de 2,4 millioner som har arbeidet der i mer enn tyve år. Loven snakker kun om å samle «tyske krefter for Tyskland», «tyske stjerner», «tyske forskere», «tyske kvinner» og «tyske menn» -- i mellomtiden må utlendingene følge «språk- og integrasjonskurs»1 som loven gjør obligatorisk.

«Paradigmeskiftet» i den tyske innvandringspolitikken skriver seg inn i en lang tradisjon av feilslåtte og tafatte tiltak. De liberale forslagene på begynnelsen av 80-tallet fra den første regjeringskommissæren for utlendinger, Heinz Kuhn, endte alle i søppelkurven. Den neste kommissæren, Liselott Funke, skrev i 1991 i sitt avskjedsbrev: «Mangelen på støtte fra regjeringen og de politiske partiene gjør arbeidet til min administrasjon særdeles vanskelig.» I 2001 forslo Süßmuth-utvalget et enda mer liberalt prosjekt som innbefattet juridisk beskyttelse for innvandrere uten oppholdstillatelse (se rammeteksten «Fra Süßmuth-utvalget til 2005-loven»). Igjen til ingen nytte. Disse progressive forslagene er ikke en del av den gjeldende lovgivningen.


RÅDET FOR INNVANDRING og integrasjon, som ble opprettet våren 2003 av Otto Schilly, har heller ikke lykkes særlig mye. Forslagene var for åpne og ledet til slutt til rådets oppløsning etter nitten måneder. Dessuten har Tyskland, på tross av instrukser fra EUs institusjoner, verken lover rettet mot diskriminering eller for å bedre beskyttelsen av utlendinger -- for eksempel lovgivning rettet mot å forbedre den juridiske sikkerheten til «mennesker fra en tredje stat» som har hatt oppholdstillatelse i flere år.

Loven om nasjonalitet som ble vedtatt i 2000 etter initiativ fra den rød-grønne koalisjonen, innebærer et betydelig framskritt. For første gang ble det mulig for barn født i Tyskland med utenlandske foreldre å få tysk statsborgerskap. Ifølge de nyeste tilgjengelige statistikkene (utgangen av 2003) har 150 000 nyfødte blitt tyske statsborgere takket være denne loven. Men 180 000 har blitt avvist på vilkårlig vis, fordi man har ment at deres foreldre ikke har tilfredsstilt kravene for et lengre opphold i landet. Dette er tilfellet for barn av flyktninger, selv om foreldrene har oppholdt seg lenge i Tyskland. Men de feilslåtte eller beskjedne implementeringene av forsøk på å utjevne ulikhetene mellom innvandrere og statsborgere angår millioner av mennesker i Tyskland. Fra murens fall til 1996 (rekordåret) har det offisielle antallet innvandrere gått fra 4,5 millioner til 7,32 -- og har siden vært på dette nivået (se Innvandrere, asylsøkere og «etniske tyskere»).

Totalt er hver tredje innbygger i Tyskland «innvandrer» av første eller andre generasjon. Likevel nekter Tyskland fortsatt å definere seg som et innvandrerland. Loven om utlendinger, som trådte i kraft januar 2005 etter et kompromiss i 2004 mellom regjeringspartiene,3 symboliserer dette. Den er kalt Lov om kontroll og restriksjon av innvandring.

Man stoler ikke lenger på programmene som skulle stimulere innvandrer til å vende tilbake til deres opprinnelsesland. Dette dreier seg om programmer fra 70- og 80-tallet for arbeidsinnvandrere og siden på 90-tallet flyktninger fra borgerkriger og asylsøkere som har fått søknadene avslått. Programmene skulle begrense antallet utlendinger og slik opprettholde fantasmen om Tysklands «nasjonale enhet». I «Midlertidige bruksnotater» som følger med loven fra 2005, oppfordrer Schilly de offentlige etatene med ansvar for utlendinger til om nødvendig å sette i verk «tiltak for å oppfordre [innvandrerne] til å forlate landet». På den andre siden forblir tiltak for å integrere arbeidsinnvandrere og flyktninger -- det vil si gi dem samme rettigheter som tyske statsborgere -- marginale. Det samme gjelder for tiltakene som ble påbegynt på 80-tallet for yrkes- og utdanningsmessig integrasjon av andregenerasjonsinnvandrere -- disse som er født i Tyskland, lider under en samfunnsmodell som forkaster ideen om at mennesker fra flere kulturer kan leve sammen.4
Med en akutt mangel på kvalifisert arbeidskraft innen informasjonsteknologi, så man seg nødt til innføre en «grøntkort»-ordning i 2000


DENNE IHERDIGE ANSTRENGELSEN for å bevare myten om et tysk «nasjonalt fellesskap» samsvarer ikke nødvendigvis med en rasjonell økonomisk tenkning. Stilt overfor en akutt mangel på kvalifisert arbeidskraft innen informasjonsteknologi, så man seg nødt til innføre en «grøntkort»-ordning i 2000 som skulle rekruttere høyt kvalifiserte innvandrere. Dette møtte innbitt motstand -- og det kom for sent. På samme måte har ikke økonomene og demografenes advarsler om de avskrekkende konsekvensene av den tyske befolkningens stigende alder kombinert med fraværet av massiv innvandring, førte til annet enn forbigående og beskjedne reaksjoner. Flertallet av politikerne har ikke villet ta følgene av deres advarsler.


I virkeligheten har de herskende klassene alltid blitt dratt mellom deres økonomiske interesser -- som i Tyskland alltid har sammenfalt med kulturelle strømninger som er åpne mot verden -- og en tilbaketrekning til en politikk merket av fremmedfrykt. Ideen om en nødvendig integrasjon, forstått som assimilasjon til den «tyske tenkemåten», er slagordet som har blitt hamret inn siden 80-tallet. Denne ideen gjenfinnes i loven i form av ensidige krav som forsterkes av mulige rettslige forfølginger. Loven truer med å utvise utlendinger som ikke oppnår de forventede resultatene i språk- og sivilisasjonskursene. De som ikke følger disse kursene kan bli fratatt sosiale ytelser. Den føderale domstolen har til og med avvist søknad om statsborgerskap fra en innvandrer som har levd i landet i over 20 år og som snakker godt tysk fordi... han er analfabet.

Tyskland har ikke hatt en ordentlig offentlig debatt om innvandring siden 50-tallet, fordi de åtte millionene «utviste» fra Polen og Tsjekkoslovakia som ankom Vest-Tyskland ikke ble betraktet som innvandrere. De forblir betraktet som tyskere som på urettmessig vis har blitt tvunget til å forlate deres bosted i utlandet. Det tyske samfunnet har vært tilbakeholdne med å fullt ut innrømme sitt ansvar for krigen det tapte i 1945, og har dermed hatt vansker med å påta seg ansvaret for disse utviste, ikke bare økonomisk, men også sosialt og kulturelt.5 Kort fortalt, flertallet av tyskerne holder fast på ideen om en nasjon og en felles skjebne.

Den utilitaristiske og utelukkende økonomiske forbindelsene mellom elitene og der Gastarbeiter på 60-tallet tildekket den utvilsomme forvandlingen av Tyskland til et innvandrerland. Samfunnet har like lite klart å betrakte innvandrerne som personer som ønsket å leve i landet som det har klart å ta inn over seg forgjengeren til der Fremdarbeiter -- de syv millioner «fremmede arbeidere» det tredje riket utnyttet.

I Loven om utlendinger fra 1990 gjenspeiles fortsatt ideen om at man må beskytte seg mot utlendinger og ikke gi dem samme rettigheter som tyske statsborgere. Den var likevel et framskritt. Den gjorde det mulig for visse privilegerte innvandrere som hadde levd lenge i Tyskland å få permanent oppholdstillatelse, det vil si bli tyske statsborgere.

Men ideologien om det «nasjonale fellesskap» -- som er, slik vi har sett, karakteristisk for Tyskland og hindrer et realistisk syn på innvandring som fenomen -- vedvarer selv i de offisielle forbindelsene mellom staten og flyktningene og asylsøkerne som kom i store antall på 80-tallet og enda mer på 90-tallet.6 Denne tredje «innvandringsbølgen» har ikke rokket ved ideen. I enda større grad enn tidligere står forbud mot arbeid, plassering i asylmottak og begrensninger av bevegelsesfriheten i sterk motsetning til integrasjon av flyktningene. Flyktningene er dessuten utelukket fra helsesystemet og grunnleggende sosiale ytelser. For ikke å glemme den rasistiske propagandaen som gradvis har skapt et klima i statsadministrasjonen som stigmatiserer asylsøkere og gjør dem til problematiske misbrukere av rettigheter og trygdesystemet. Denne baktalende kampanjen mot «utlendingene» forklarer også hvorfor rasistisk vold vedvarer i Tyskland. Volden er heldigvis på et lavere nivå enn etter gjenforeningen: 50 dødsfall mellom 1990 og 1993 (særlig i tidligere Vest-Tyskland), 81 i de påfølgende årene.7
To ganger i løpet av de siste 15 årene har Kristeligdemokratene (CDU/CSU) nektet å anerkjenne Tyskland som et innvandrerland. Under ideen om «nasjonal identitet» førte de først en kamp mot dobbelt statsborgerskap (1998), deretter en kamp for «den tyske kulturens dominans» (2002). På denne måten har disse kreftene nok en gang lykkes å ekskludere innvandrerne fra samfunnsdebatten -- særlig de unge der selvbevisstheten gjør seg gjeldende -- og satt flesteparten av kravene om sosiale, politisk og kulturelle likhet ut av spill.

På tross av de daglige avvisningene og ekskluderingen statsadministrasjonen utfører i praksis og fiendtligheten til en større del av den politiske klassen og mediene, har innvandrerne etablert seg i Tyskland forlengs og tatt livet sitt her i sine egne hender. Den andre generasjonen har til og med tatt sine første skritt inn i høyere utdanning, inn i yrker som tidligere har vært stengt for dem, inn i politikken og inn i media. Blandede ekteskap utgjør for øyeblikket 20 % av alle inngåtte ekteskap. Og i motsetning til det uniforme bildet mediene viser, klarer innvandrerne å framvise deres personlighet, særlig innenfor kunst og kultur.8


INNVANDRINGEN VIRKELIGGJØR seg også i politiske kamper. Fra om med siste halvdel av 60-tallet har det blotte nærværet av arbeidsinnvandrere, deres tilbakevendende stilltiende eller støyende motstand, sprengt den opprinnelige rammen de var påtvunget. De forlot brakkebyene og leirene og gjorde åpent opprør mot at de ble redusert til kun å være «arbeidskraft». Protestbevegelsene i mottakssentrene, de samfunnsmessige konfliktene over lave lønninger og skamløs utbytting i fabrikkene satte en stopper for beregningene som skulle gjøre dem til støtdempere i krisetid. Deres deltakelse i de «ville» streikene i 1968-69 var avgjørende. Og viste for arbeidsgiverorganisasjonene -- og fagforeningene som ofte var overlesset med arbeid -- deres kamppotensial og avslørte illusjonen og dermed håpet om at man kunne kontrollere dem med gulrøtter og pisk.

Disse konfliktene nådde sitt høydepunkt i den berømte streiken ved Ford i Köln i 1973 og rystet hele den tyske samfunnsmodellen. Innenriksministeren i Nord-Westphalen, Willi Weyer (SPD), sa da at bedriftene som var rammet av streik ble «delvis overvåket av kriminalpolitiet og tjenestemenn i Sikkerhetstjenesten». Den føderale regjeringen mente også det var på tide å handle og arrangerte krisemøter med lederne for fagforeningene og arbeidsgiverorganisasjonene. I en fjernsynsoverført tale 28. august oppfordret Rikskansler Willy Brandt de streikende til å vende tilbake til fagforeningene, fordi «hvem er det som har, gjennom disse stridene som har pågått i et titalls år, hørt på lønnsarbeiderne og skaffet dem rettigheter?» De streikende vendte det døve øret til slike taler.

På under en uke fikk ledelsen ved Ford avsluttet steiken på en brutal måte. Under beskyttelse av en «motdemonstrasjon» av angivelig anti-streikere kledd som formenn, brøt politiet seg gjennom inngjerdingen rundt fabrikken og begynte å arrestere «lederne». Blant dem var Baha Targün som var valgt til leder av streikekomiteen av tyrkerne. Han ble utvist og forsvant senere sporløst i Tyrkia. På kvelden ble anti-streikerne forfremmet til «forsvarspatrulje for arbeiderne» og gikk rundt omkring på fabrikken for å oppløse ansamlingene. Mer enn 1000 tyrkiske arbeidere fikk oppsigelse uten forhåndsvarsel, man regner med at 600 hundre av dem aksepterte å «si opp frivillig». Mange gikk ikke tilbake til arbeid av frykt, frustrasjon eller fordi de ikke orket ydmykelsen. Ingen har noensinne hørt at bedriftsutvalget har motsatt seg en eneste oppsigelse.9

Innvandrerne klarte likevel å få en viss solidaritet, en del av befolkningen engasjerte seg for å forsvare deres verdighet. Deres elendige livsvilkår, kravene om like rettigheter og deres gjenstridighet førte til slutt til lovforandringer som rokket ved ideologien om «nasjonalt fellesskap». Slaget loven fra 2000 retter mot nasjonalitet som en rett knyttet til opprinnelse (blodsrett) -- med rett til statsborgerskap, under visse betingelser, for innvandrerbarn født i Tyskland -- er det mest påfallende eksempelet.

Sammenlignet med hva innvandrerne bidrar med til den tyske økonomien og med deres evne til å lage et levebrød -- eller overleve -- i Tyskland, framstår problemene som har fulgt i kjølvannet av deres ankomst sekundære. Det er andre spørsmål samfunnet heller burde ta opp på en konstruktiv måte: språklige vanskeligheter, kvinnediskrimineringen som kjennetegner visse opprinnelsesland og som videreføres i Tyskland, «etnisert» konkurranse (les: konflikter) mellom visse grupper (for eksempel «tyrkerne» og «russerne») eller hierarkiseringen mellom forskjellige grupper, særlig mellom arbeidsinnvandrere og flyktninger. Vil innvandringsmotstanderne lære seg å debattere med gjensidig respekt? Vil løsningene man leter etter ta i betraktning enhver gruppes spesifisitet? Vil de kulturelle forskjellene -- om enn de er knyttet til opprinnelse, utdannelsesnivå, smak eller politisk orientering -- bli respektert? Svarene er i stor grad avhengig av at innvandrere anerkjennes rettigheter.

oversatt av R.N.
1.www.innovationen-fuer-deutschland.de/
2Tallene er hentet fra rapporten Berict der Beauftragten der Bundesregierung für Migration, Flüchtlinge und Integration über die Lage Ausländerinnen und Ausländer in Deutschland, Berlin, 2005 (herav kalt Migrationsbericht), og rapporten fra det Føderale kontoret for innvandring og flyktninger kalt Migration und Asyl in Zahlen, Nürnberg, 2005. Tallene for «etniske» tyskere kommer fra Kontoret for den føderale administrasjonen, «Aussiedlerstatistik seit 1950?: www.bmi.bund.de/cln_028/Internet/Content/Common/Anlagen/Themen/Vertriebene__Spaetaussiedler/Statistiken/Aussiedlerstatistik__seit__1950,templateId=raw,property=publicationFile.pdf/Aussiedlerstatistik_seit_1950.pdf
3Den kristeligdemokratiske union (CDU) ? og Den kristeligsosiale unionen (CSU) ?, Det liberal-demokratiske parti (FDP), Det sosialdemokratiske parti (SPD), De grønne.
4Frank-Olaf Radtke, Migration ? und das bundesdeutsche Schulsystem. I: Projekt Migration, s. 454ff. «Projekt Migration» inkluderer en utstilling og debatter finansiert av offentlige midler. Prosjektets resultater kan betraktes i dets katalog: www.projekt.imigration.de.
5Hannelore Oberpenning, Das Model Espelkamp. I: Jan Motte et. al. 50 Jahre Bundesrepublik, 50 Jahre Einwanderung, Frankfurt, 1999.
6Antallet asylsøkere var begrenset til 120 000 mellom 1975 og 1979. Det passert 310 000 mellom 1980 og 1985 og 600 000 i løpet av de påfølgende årene (Herbert, 2001, s. 263). Antallet ble lavere i løpet av 90-tallet og har gitt statskassen betydelig innsparinger: De trygdeutgiftene gikk fra 2,8 milliarder euro i 1996 til 1,5 milliarder euro i 2002.
7Uavhengige kilder rapporterer om et like høyt antall rasistiske angrep, med 50 til 60 skadde hvert år. På den andre siden har antallet døde sunket: www.anti-rar.de, www.opferperspektive.de/schattenberichte_2005_04.pdf. Offisielle kilder angir lavere tall.
8Se Jörg Becker, Thomas Niehr, Migranten in den Medien. Og Murat Güngör, Kommen, Bleiben und Verändern, in Projekt Migration, s. 474ff og s. 534ff.
9I http://www.kanak-attak.de/ka/text/fordstreik.html

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver