Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.
Grensene mellom tradisjonelle medier som maleri, tegning og skulptur flyter i stor grad over i hverandre. Maleriet kan ikke i dag deles inn i ulike, etterfølgende kunstbevegelser, epoker eller skoler. To nye bøker gir nå oversikt over henholdsvis maleri og tegning. Selv i disse internett-tider, bruker mange tegning til avkobling, inspirasjon og idéutvikling.
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.
Bønder og jegere brukte håndlagde artefakter med
muskelkraft. Den industrielle epoken skapte komplekse maskiner som brukte
kunstig kraft. Elektrisitet, telefoni og samlebånd frambrakte en verden av
masseproduksjon. I dag har vi et nettverksamfunn, med kroppsvare de
myldrende dingsene i vesker og lommer og siden romvare, husvare,
kvartalsvare, byvare, statsvare og globalvare. Et samfunn som måler sin
rikdom ut ifra registrerte digitale erfaringer heller enn, som Marx en gang
sa, ut ifra «primitiv akkumulasjon». I et slikt samfunn vil vår nåværende
trang til å omgi oss med hauger av forbruksvarer bli ansett som en atavisme,
i likhet med mistroen mot papirpenger og surmulende insistering på
gullstandarder. Maskinvaren er irrelevant i den daglige levde erfaringen.
Budapestrevolusjonen var et radikalt og egalitært revolusjonært prosjekt. Gjennom generalstreik, oppretting av selvstendige råd og direkte demokrati, ble den radikale kampen gjenskapt.
Tidsskriftet Sosialisme ou Barbarie ga en original analyse av den ungarske hendelsen
Shabana Rehman er oppgitt over mistenkeliggjøringen og feilene i mediene både i Klassekampen og Aftenposten. Hun påpeker at
Aftenposten trykket en artikkel av Nina Witoszek hvor det hevdes at Rehman var blitt truet i forbindelse med deres «berømte» debattmøte i Selskapet og at hun var i eksil i New York noe som var galt. Aftenposten tok verken kontakt med Rehman for å sjekke opplysningene, eller rettet disse opplysningene elektronisk i A-tekst, etter anmodning etterpå. Redaktørene profitterer på løgnen.
I den bolivarske «prosessen» er folkelig deltagelse det viktigste verktøyet for å endre statsapparatet. Lokale samfunnsråd er en mulig løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon. Bare på noen måneder har flere tusen slike samfunnsråd blitt opprettet i hele Venezuela.
Frykten for den neste.
Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.
Et typisk bilde på Sør-Amerika
Undersøkelser gjort i
jordskorpen i øygruppens nordlige nasjonale farvann, kunne i 2000-årskiftet
slå fast at São Tomé, med garanterte reserver på 11 milliarder fat råolje,
innen 2010 vil kunne bli Guineabuktens Brunei–med en produksjon på opptil
80 000 fat per dag. Oljefeberen slår om seg og man krangler om tildelingen
av oljekonsesjoner til utenlandske selskap. Selv før oljeeventyret begynte,
ble den saotomesiske stat garantert 113 millioner dollar fra
konsesjonstildelingene. Dette tilsvarer tre ganger bruttonasjonalprodukt
(BNP) til São Tomé–et land som inntil da hadde denne livnært seg på
kakaoens avkastning. Men oljepengene når ikke Saotomeserne. En liten
politisk elite tjener seg rik på bekostning av en befolkning som fortsatt
mangler strøm og veier straks man befinner seg utenfor hovedstaden.
Dette landet er resultatet av en mislykket avkolonialisering, en politisk enhet som er dømt til ustabilitet fordi den fullstendig mangler legitimitet hos sitt store katolske mindretall. De lojalistiske paramilitære får i stor grad holde på ustraffet. Eksempelvis ble Michael McIlveen slått til døde med et balltre i en bakgate i Ballymena av protestanter som knapt var eldre enn ham. Hvert år må 1400 personer flytte på grunn av trakassering som kan ende med drap. To tredeler av befolkningen lever i rent katolske eller rent protestantiske strøk. I «ensfargede» områder har elleve av tolv ansatte i en bedrift samme religiøse tilhørighet. Ved soloppgang deler Belfasts søppeltømmere seg inn i to arbeidslag, ett katolsk og ett protestantisk. I 1970 var levestandarden i Nord-Irland 30 prosent høyere enn i sør. Nå er det stikk motsatt. Selvstyreforsamlingen har nå frist til november med å stable på beina en samarbeidsregjering.
Aftenpostens Knut Olav Åmås burde ha beskyttet Jostein
Gaarder for alle de misforståelser som kom i kjølvannet av hans temperamentsfulle kronikk sier Francis Sejersted, styreleder i Fritt Ord til
Le Monde diplomatique. Når skribenten må komme med en oppklarende kronikk, er det noe som har sviktet i redaksjonen. Dessverre har dagens debatter sine utvekster i retning av utdefinering, sensasjonjag og forkjærlighet for tilspissing.
Aftenpostens kronikkredaktør Knut Olav Åmås påpeker overfor Le Monde diplomatique at han støttet trykkingen av karikaturtegningene
Norske medier har et problem med minoritetene. Da Oslo Journalistklubb og Oslo Redaktørforening nylig arrangerte et felles seminar om temaet og valgte å kalle det Mulighetenes marked, eller?, hva var det egentlig de ville diskutere? Seminaret fant sted i Fritt Ords lokaler den 20. september. De fleste av deltakerne var frilansjournalister, journalister i små medier og organisasjonsmennesker av mer eller mindre synlig utenlandsk opprinnelse. Dessuten kulturministeren, et par-tre redaktører, likestillings- og diskrimineringsombud og en statistikk- og markedsekspert fra Norsk Gallup, alle invitert til å holde innlegg. Statsråd Trond Giske påpekte medienes enfoldighet. Mediene unnlater å gjenspeile mangfoldet i det norske samfunn. Journalistene intervjuer altfor sjelden folk med flerkulturell bakgrunn, og når de først gjør det, er det som oftest i en negativ kontekst, om sosiale problemer eller kriminalitet, mente han. Lær av sporten!, var hans råd. Giske traff spikeren på hodet, men ikke slik han hadde tenkt seg. Jo, sportsjournalistene er flinke til å gjenspeile virkeligheten. Men de har ingenting å lære bort. At bildet blir positivt, skyldes ikke deres vilje og evner, men at de har en helt annen virkelighet å forholde seg til enn kolleger i andre redaksjoner. Fraværet av politisk korrekte intervjuobjekter gjenspeiler utilsiktet sannheten et samfunn med lite stuerene holdninger, usynlige sperrer og enkeltstående multikulturelle alibier man gjerne henter fram når man snakker om likestilling. Hva gjør en journalist når hun beskriver det som skjer? Hun snakker med innflytelsesrike personer i politiske, byråkratiske og akademiske toppstillinger, og med ledere i næringslivet. Hun snakker med såkalte kjendiser, som ofte tilhører begge kategoriene. Og hun snakker med vanlige mennesker som står midt oppe i dramatiske eller andre nyhetsrelevante situasjoner, som oftest negative. I hvilken kategori finner reporteren minoritetene? Svaret gir seg selv. Flerkulturelle nordmenn kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen Kulturministeren kan naturligvis løse problemet, hvis han synes enfoldigheten er for ille. Han kan f.eks. kvotere intervjuobjektene i massemediene. Eller? Heller ikke Norsk Gallups statistikk om minoriteters leser- og seervaner brakte klarhet om hva arrangørene ville med seminaret. Undersøkelsen, slik den ble presentert, var tydelig blitt laget som en markedsundersøkelse for mediebedriftene. Kategorien «minoriteter som ikke kan norsk» var diffust definert. Det synes også å ha gått statistikerne hus forbi at språkmektige, flerkulturelle nordmenn leser utenlandske aviser, at de dermed er godt orientert om verden og kan med god samvitighet legge bort mye av den norske pressen. Redaktørene Hilde Haugsgjerd i Aften og Per-Arne Kalbakk i Østlandssendigen presenterte i sine innlegg mulighetene og vanskelighetene som redaksjonene møter når de dekker det flerkulturelle området. De snakket om satsninger. Hadde de nye kunder for sine respektive bedrifter i tankene, nye leser- og seergrupper, eller snakket de om medienes samfunnsoppgave? Kanskje begge dele. Når redaktørene klager på at det er få minoritetsjournalister til å gjøre jobben, er det på sin plass å minne om at f.eks. ressursterke Aftenposten i minst syv år har snakket internt om å rekruttere flere minoritetsjournalister. Det ble stort sett med ord. De få avisen har, er neppe alle ansatt. Og heller ikke alle får bruke sin utdannelse og faglig kompetanse slik de vil. Østlandssendingens redaktør kunne fortelle at sist de utlyste en ledig stilling, var det ingen søkere med minoritetsbakgrunn som meldte seg. Kalbakk sa det til et stort utvalg talenter med dokumentert erfaring som hadde møtt frem i seminaret. Ingen
Finansmarkedene ser ikke på bruk av militær vold med avsky. Det var ikke politisk vilje, men økonomiske og industrielle interesser som ved Nice-traktaten i desember 2000 la grunnlaget for Europas sikkerhets- og forsvarspolitikk. 11. september 2001 åpnet døren på vidt gap for institusjonelle investorer, rentenister og andre internasjonale spekulanter. Er det nå ikke på tide at de europeiske statsaksjonærene burde utarbeide strategier for å hindre at utenom-europeisk kapital fullstendig tar over våpenindustrien i Europa?
Ifølge Nord-Korea ønsker ikke USA en diplomatisk løsning. Amerikanerne har en eneste målsetting
Den iranske filmhistorien har hatt en lang vei fra den første iranske filmen ble spilt inn for over hundre år siden, til den moderne tids mesterverker av Abbas Kiarostami. I 1963 fantes tre hundre kinoer i landet, og bare i Teheran ble det solgt 33 millioner billetter
Kvinner og politikk i Midtøsten
Under ANC er det «nye» Sør-Afrika langt fra å oppfylle sine sosiale løfter. ANCs økonomiske politikk har forsterket de sosiale ulikhetene. ANC er ikke lenger partiet for de fattige eller til arbeiderne, men den nye svarte middelklassen.
Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.
Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre
virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse
og virkelighetsnærhet. Man kunne undre seg over hvorvidt filmen i sterkere
grad enn før klamrer seg til virkeligheten av redsel for å dø. Regissørene
Alain Resnais, Manoel de Oliveira og David Lynch ga oss imidlertid noen
sanne filmopplevelser.
