«Nica’ene» i Costa Rica

Hver mandag mot slutten av ettermiddagen venter de, særlig gamle, kvinner og barn. I krysset mellom to støvete smug venter de på postbilen. Alle i landsbyen Santa Rosa del Pe--on nord i Nicaragua håper på nyheter fra Costa Rica. Når postbilen ruller ut av den grå skyen blir det trengsel. Innbyggerne vil hente brev, sedler stukket ned i konvolutter. Emigrantene fra Santa Rosa hjelper sine familier fra nabolandet. Landsbyen lever i overflod. Beløpene varierer fra et titalls til flere hundre dollar i måneden – «for å kjøpe mat», «skolebøker til barna», «medisiner» eller «å betale tilbake gjeld». Etter at Nicaragua skar ned på det offentlige tilbudet, tynger skolepenger og penger til helsetjenester en befolkning som ikke har råd til privat å betale for slike tjenester. På tross av en stadig strøm av dollar er Santa Rosa del Pe--on tilfreds med å overleve.

Tradisjonelt har regionen drevet med landbruk. Nå produserer den så å si ingenting. «Vi dyrker for det meste til eget forbruk, hva mer kan vi gjøre?», spør Julio Antonio Ni--o, mens han står omringet av åkrer overgrodd av ugress. «Jeg kan ikke bygge nye brønner eller irrigasjonssystem, fordi det er for dyrt å låne [40 prosent red. anm.] og bankene gir bare lån til større virksomheter som kan stille solide garantier.» Dette bekrefter alle nicaraguanske småbønder. De internasjonale kaffeprisenes kollaps i begynnelsen av dette århundret gjør situasjonen enda dystrere.

RIKTIGNOK ER REGJERINGEN offisielt opptatt av bøndene i et land der halvparten av befolkningen lever i rurale strøk. Men i virkeligheten har den andre ambisjoner for den økonomiske politikk: grensene skal åpnes, et eksportorientert landbruk skal konkurrere på det internasjonale markedet og avgiftsfrie soner skal tiltrekke seg utenlandske investeringer. Ifølge den avtroppende presidenten Enrique Bola--os vil dette skape tusenvis av arbeidsplasser. Denne «forestillingen» mottas av Julio med et bittert smil: «Ja, noen av landsbyens kvinner har dratt for å jobbe i maguilas [dårlig betalte tekstilfabrikker], det er tross alt bedre enn å ikke ha noe som helst å gjøre. Men lønningene er to ganger lavere enn i Costa Rica…».

«Costa Rica» – ordet er slapt. Ifølge beregningene har hver femte innbygger i Santa Rosa emigrert til Costa Rica. På landbasis har 500 000 flyttet til den andre siden av grenseelven San Juan, og 300 000 har flyttet til andre land – omtrent 14 prosent av befolkningen. For småbønder – campesinos – uten ressurser er Costa Rica et opplagt sted å dra. Det er bare noen timer unna med buss og inntil nylig trengte man ikke visa. De som vil lovlig inn i landet trenger bare å spare opp noen titalls dollar.

Uansett hvilket yrke nicaraguanerne har, jobber mange av dem som péones (landarbeidere) på de costaricanske plantasjene. Banan, kaffe, ananas, sukker, appelsiner – nabolandet har lykkes med å skape et mangfoldig landbruk. Ni--o forlot Santa Rosa på grunn av vanskelighetene med å få arbeid: «Fra og med januar har jeg skåret kaffe der borte, siden har jeg vært med på de andre innhøstingene.» Ni--o drar dit ulovlig hvert år. «Og som andre herfra drar jeg tilbake for å så bønner. Jeg tjener minst to ganger mer enn det man kan forvente i Nicaragua.»

HISTORISK SETT har nicaraguanerne alltid vendt seg mot deres nabo i sør for tilflukt i perioder med vold og urolighet, som under diktaturet til Anastasio Somoza og borgerkrigen på 80-tallet. Men fra om med 90-tallet har utvandringen hatt økonomiske årsaker, en utvandring for å overleve. Etter krigen ble tusenvis av soldater og kontrarevolusjonære demobilisert og sluppet ut på landsbygda uten ressurser eller framtid. Den nicaraguanske økonomien viste seg ute av stand til å integrere dem.

I denne epoken prioriterte Managua å privatisere og kutte de offentlige utgiftene. Med sin økonomiske vekst og en velferdsstat som er bemerkelsesverdig utviklet i forhold til resten av regionen framstod Costa Rica som et tilgjengelig eldorado. Marta Cranshaw ved den ikke-statlige organisasjonen for de emigrerte og deres familier, Det sivile nettverket for nicaraguanske migrasjon (RNSCM), gir følgende analyse: «Regjeringen vår har en reell interesse av denne utvandringen. Den demper presset arbeidsledigheten skaper, men vi begynner å merke innvirkningen fenomenet har på landet vårt.» Denne analysen står til tider i skarp kontrast til de moteriktige analysene.
Mens Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM) og FN mener pengeoverføringene vil føre til utvikling, viser undersøkelser i Nicaragua at de 900 millioner dollar som blir overført – et beløp som er større enn landets eksport – framfor alt fører til at befolkningen, som allerede har nådd bunnen, pasifiseres.¹ RNSCM har også lagt merke til et annet fenomen som ikke er like lett å kvantifisere. Marta Cranshaw forteller: «Litt etter litt blir vi klar over de tusener av individuelle dramaer som en familiefars eller –mors emigrasjon skaper. Kollektivt har dette fenomenet enn enorm innvirkning på samfunnet vårt.» Familiestrukturer går i oppløsning, barn oppdras av mer eller mindre tilstedeværende besteforeldre, fars- eller/og morsfigurer mangler og skolegang avbrytes: Hvilket framtidig samfunn må Nicaragua belage seg på?

I Santa Rosa forteller bestefaren med en sønn som emigrerte med sin hustru, men uten barna sine: «Min kone og jeg oppdrar barnebarna våre, men spenningene er noen ganger svært store, og vi bekymrer oss mye for vår sønn som er i Costa Rica uten lovlig opphold. Noen ganger sier jeg til meg selv at det må finnes andre måter å løse ting på. Det er altfor risikabelt, både for dem og for oss.»

I gatene i Costa Ricas hovedstad, San José, er det lette å gjenkjenne nicaraguanerne. Huden er mørkere, håret brunere og de har alltid med seg en ryggsekk med arbeidsklær eller klesskift. Mennene jobber i byggeindustrien eller som oppsynsmenn. Kvinnene er hushjelpere. Sesongarbeiderne mangler nesten alltid oppholdstillatelse, selv de som har vært her i flere år. Kun halvparten av «nica’ene» som bor i Costa Rica har oppholdstillatelse. Nesten alle kjenner til det tunge arbeidet på kaffeplantasjene og andre plantasjer. Men for flesteparten av de 4,3 millioner «Ticos» – costaricanerne – utgjør «nica’ene» en uønsket tiendedel av befolkningen.

Carlos Sandoval, sosiolog ved universitetet i San José, langer ut: «Nicaraguanerne inkarnerer en slags antiverdi for costaricanerne.» Ifølge ham er den costaricanske identitetskonstruksjonen knyttet til sterke ideer: hvit hud (som er påfallende i Sentral-Amerika og skyldes at det ikke var mange innfødte i området da conquistadorene ankom); et stabilt demokrati som har opplevd få voldsepisoder; en velfungerende økonomi og velferdsstat som er unik for regionen. For nabolandene og landet selv er dette lille fjellandet på godt og vondt «det sentralamerikanske Sveits». Er ikke landet det eneste som mottar massevis av turister fra i-land på jakt etter strender, jungel, et bedagelig liv og økologisk turisme?

I FORHOLD TIL Costa Rica framstår Nicaragua, med sine borgerkriger og kroniske ustabilitet, som et umodent land dømt til fattigdom. I Costa Rica blir innbyggere med mørkere hud ofte beskrevet som voldelige, uvitende og upålitelige vesener, som tyver og drukkenbolter. «No seas nica,» er en relativt utbredt fornærmelse – «ikke være dum».

Denne latente fremmedfrykten – som finner sitt motsvar i en ganske sterk anti-costaricansk rasisme i Nicaragua – kommer regelmessig til overflaten hver gang den evinnelige konflikten om kontroll over grenseelven Rio San Juan tilspisses. Likevel lever de to landene i fred og fordragelighet, eller riktigere: de levde. Etter avstemningen om en ny innvandringslov mot slutten av 2005 har stemningen forverret seg.
Costa Rica har tatt til seg USAs holdning. San José har innført en lov som den nye presidenten Óscar Arias – tidligere mottaker av Nobels fredspris og tilknyttet et annet parti enn det som innførte lovgivningen – kaller «drakonisk», og tilføyer at den kan gjøre migrasjonspolitiet om til et nytt Gestapo. Den costaricanske loven følger modellen til den amerikanske loven som for tiden drøftes i Washington. Loven går inn for å begrense den lovlige innvandringen, og for en åpenlys jakt på de ulovlige innvandrerne og de som gir dem husrom og arbeid. Det eneste problemet er at hvis disse ordningene skal fungere, vil det kreve menneskelige og økonomiske ressurser landet ikke har.

Er loven et symbolsk svar på frustrasjonen i befolkningen? Denne frustrasjonen har nådd et midlertidig toppunkt. En natt i november 2005 slapp en fabrikkeier tretti kilometer fra San José to rottweilere løs på en ung nicaraguaner som tilsynelatende hadde forsøkt å trenge seg inn på eiendommen hans. Politiet ble påkalt, men gjorde ikke noe, og den unge mannen ble drept av vakthundene foran deres øyne. Et kamera filmet scenen som kom på «førstesiden» i fjernsynsnyhetene. Costa Ricas første «hate crime» kom på toppen av spenningen mellom de to landene.

Noen måneder senere står Gustavo blant de mange fargerike blomstene i Mercedparken, der nicaraguanerne i San José møtes på søndagene. Han forteller: «Den dagen ble vi virkelig skremt. Vi er vant med rasismen, men å dø på den måten er altfor grusomt. Også i Nicaragua er folk redde. En av mine kusiner bestemte seg for å dra til El Salvador, fordi det er tryggere og de krever ikke visa.» Mens de smaker på de nasjonale spesialitetene de lager til hverandre, forteller «nica’ene» om sine bekymringer: «På grunn av loven vil vi gjerne få oppholdstillatelse. Fram til nå har det ikke vært så viktig. I Nicaragua har vi ikke papirer og her er det nesten mer praktisk for de fleste å jobbe svart. Gustavo er 28 år og har bodd her uten oppholdstillatelse i fem år. Han jobber som bygningsarbeider i distriktene og besøker sin kone og sønn i San José hver helg. Som mange andre er han glad sønnen ble født her, «da får han costaricansk statsborgerskap.»

KLIMAET SOM HERSKER i Costa Rica og behovet for arbeidskraft i El Salvador (se underteksten) virker å ha begrenset innvandringen fra Nicaragua. Denne utviklingen bekymrer sjefene for de store bedriftene i landet. I august 2006 klaget det costaricanske eksportrådet åpenlyst og hevdet mangelen på arbeidskraft kunne føre til en reduksjon i eksporten på 15 prosent. Landet er fortsatt avhengig av landbruket, som står for nærmere 25 prosent av eksporten.
I motsetning til andre land i Sentral-Amerika har riktignok den costaricanske økonomien utviklet sekundær- og tertiærnæringer (særlig en suksessfull satsning på økoturisme), men fortsatt hviler økonomien i stor grad på landbruksproduksjonen. Landet er verdens nest største bananeksportør, utmerker seg innen kaffeproduksjon og har utviklet nisjeproduksjon som blomster og meloner. Men de nicaraguanske arbeiderne er uunnværlige. I bananregionen Sarapiqui utgjør de over 40 prosent av arbeidskraften. For mange økonomer var de – og er ennå – en betydelig tilpassningsvariabel for en økonomi i full endring. Den nicaraguanske arbeidskraften har gitt de store landbrukseksportørene et betydelig fortrinn på det internasjonale markedet, produksjonskostnadene har blitt holdt på et svært lavt nivå. Nicaraguanerne har erstattet de nasjonale arbeiderne – som nå har utdannet seg til andre yrker – i landbruks- og byggesektorene. Den nicaraguanske hæren av hushjelpere har også hjulpet de costaricanske kvinnene inn på arbeidsmarkedet.

Lederen for et landtransportselskap med filialer over hele Sentral-Amerika og medlem av en viktig costaricansk arbeidsgiverorganisasjon, Oscar Alfaro, betror uoffisielt sitt syn for oss: «Costaricanerne må forstå at vi har behov for nicaraguanerne. Vår innvandringspolitikk er grunnet på en tanke om sikkerhet i stedet for på de økonomiske realitetene, for ikke å snakke om at den er grunnleggende usolidarisk.»

Alfaro minner om at etter orkanen Mitch, som herjet Nicaragua i desember 1999, ga Costa Rica oppholdstillatelse til 152 000 nicaraguanere i landet. «Det vil alltid være samhandling mellom våre to land.» «Men,» sier Alfaro og griper til en utbredt holdning i landet, «denne samhandlingen må gis rammer og gjøre slutt på ulovlighetene. Ulovlighetene legger press på våre helsetjenester og utdanningssystem som er åpent for utlendinger selv om de ikke betaler skatt.» (Han unnlater å si at sjefene som ansetter ulovlige innvandrere heller ikke betaler skatt…)

Den costaricanske regjeringen har selv vist til de sosiale utgiftene den massive innvandringen påfører landet. Costa Rica forsvarte seg mot anklagen om fremmedfrykt Nicaragua framførte for en kommisjon i den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen,² med å påpeke at Sykekassen tok seg av alle akutte tilfeller som svangerskap og fødsler uansett hvilken nasjonalitet pasientene hadde. Den costaricanske regjeringen nevnte også at utdanning var gratis for alle. «Og dette i et u-land med en innvandringsprosent som er høyere enn i i-landene: 110 prosent. Den er i praksis den samme som i Luxemburg som har verdens høyeste BNP.»

Ifølge Carlos Sandoval står Costa Rica midt i en stor kontradiksjon. Landet trenger innvandring for å opprettholde økonomisk vekst og folketallet, men det costaricanske samfunnet er ute av stand til å styre den på en behersket måte. «De kulturelle forskjellene er sikkert og visst en del av problemet,» forklarer sosiologen, «men det var da landet vårt var i krise på 90-tallet at antinica-holdningen vokste seg sterk. Dette gjaldt særlig i de befolkningsgruppene som ble hardest rammet.»

Den costaricanske velferdsmodellen ønsker å legge seg tett opptil de europeiske med en sterk omfordeling av goder og offentlige investeringer.³ Likevel vant den nyliberalistiske logikken fram på 80-tallet. Offentlige investeringene i utdannelse, helse og sosialboliger minket. I dag er det de lavere middelklassene som lider mest av forverring av levestandarden. Sandoval gir følgende kommentar: «Den delen av befolkningen som mistet mest er også mest fremmedfiendtlig. Vårt samfunn ønsker å være et unntak, men folk føler at ting går nedover og dette projiseres over på innvandrerne, uten at noen stiller seg spørsmålet om hvordan den økonomiske politikken truer vår modell.» I 1999 ble et allment tilgjengelig offentlig utdanningsstipend kritisert: noen statlige instanser nektet å gi stipendet til utlendinger. I likhet med visse land i Nord er Costa Rica urolig for framtiden og har etter hvert lært seg å skille mellom «de innfødte» og «de andre».

I Guarariri, en slum i utenfor San José, er midlertidige hus bygd av tilfeldige materialer stuet oppå hverandre, mellom dem renner en skitten bekk fra det lysende kjøpesenteret som ligger på åsen ovenfor. Flere tusen innvandrere bor her. Ved første øyekast ligner Guarariri på Nicaragua, bortsett fra at her har de fleste et arbeid å gå til og at hvert hus har innlagt vann og elektrisitet. De bor bedre her enn i hjemlandet. Guarariri har et dårlig rykte, området er fattig, skittent og brukes ofte som tilholdssted for langere. Her bor også et par hundre fattige costaricanske familier. «Her finnes det ikke problemer med rasisme, virkeligheten er den samme for alle,» sier de fleste innbyggerne. Dessuten er det i de fattigste bydelene at de forskjellige initiativene for at «nicas» og «ticos» skal leve fredelig sammen stammer fra. Sandoval bemerker: «Dette er gode initiativ, fordi de avslører visse myter om nicaraguanerne, som for eksempel at de tar arbeidsplasser fra costaricanere. I virkeligheten tar de arbeid som costaricanerne ikke lenger vil ha.»

Men informasjonskampanjene om brorskap mellom nicaraguanerne og costaricanerne har sine begrensninger. Selv om arbeidsledigheten holder seg på et lavt nivå (i underkant av 6,5 prosent), er visse observatører bekymret for en mulig økning. Vil den skjøre balansen i u-landet opprettholdes hvis innbyggerne og utlendingene må konkurrere på samme arbeidsmarked? I Guarariri, i Mercedparken og på plantasjene langs atlanterhavskysten er situasjonen allerede spent og står i fare for å komme ut av kontroll.

Oversatt av R.N.

>1 Undersøkelsen utført i de tre landene av Red Nicaragüense de la Sociedad Civil para las Migraciones (RNSCM), viser at pengene familiene mottar brukes på mat (57 prosent), helse og skolegang (henholdsvis 12 og 17 prosent) og tilbakebetaling av gjeld (12 prosent).

2 http://www.corteidh.or.cr/

3 På rangeringen etter indeks for menneskelig utvikling (HDI) ligger Costa Rica ved siden av Kroatia (http://hdr.undp.org/statistics/data/countries.cfm'c=CRI). (…)