Opportunistiske tenketanker
Fra 2000–2003 pøste ExxonMobil åtte millioner dollar inn i et førtitalls tenketanker for å tilbakevise hypotesen om global oppvarming. Så hvordan skiller deres «forskning» seg fra simpel lobbyvirksomhet?
Menneskets muligheter
Martha Nussbaum om filosofiens rolle i dag, om nyliberalisme, om postmodernisme, om feminisme, men mest av alt om de menneskelige mulighetene.
«Fedrelandets elskede Generalkaptein»
Augusto Pinochet døde 10. desember uten ha blitt straffet, men også uten ære. Statskuppet mot Salvador Allende i 1973 ble planlagt, finansiert og ledet av USAs utenriksminister Henry Kissinger. Landet ble så en forsøkskanin for Milton Friedmans ultraliberalisme. Etter Pinochet ligger et knust land uten framtid.
Ble Arafat myrdet?
Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.
Filmens løgner
Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.
Intellektuell lunkenhet
Régis Debray
Det nye Hamas
Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere
Evig krig for evig fred
I dag har rundt fire millioner mennesker, hovedsakelig sivile, mistet livet i ikke-konvensjonelle kriminelle kriger–finansiert gjennom smugling av diamanter, narkotika eller våpen. Nå nærmer USAs tap i Irak seg samme antall ofre som ved angrepene 11. September. Men Washington har en evne til å fortsette «å lide nederlag med suksess». Sannheten er at etter fem år, fem konflikter og fem milliarder dollar har Washingtons globale og «assymetriske» krig mot terrorisme styrket de fundamentalistiske fiendene og svekket de «moderate» kreftene. Også med konfliktene i Somalia forsterket de destabiliseringen av hele Afrikas horn. Derimot er EU et regionalt og fredelig prosjekt som privilegerer diplomatiske og kosmopolitiske løsninger.
Soft cinema: Databasen som kulturell form
Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid
Krimtatarenes problemer
250 000 tatarer har vendt tilbake til Krim etter Sovjetunionens fall, og det finnes nesten like mange i Sentral-Asia som også ønsker dette. Under deportasjonen i 1944 ble deres 80 000 boliger og eiendommer gitt til russere og ukrainere på halvøya. Dette er i dag årsak til en eksplosiv konflikt mellom de opprinnelige tatarske eiernes etterkommere og de nåværende eierne. Samtidig gir krimtatarene en massiv støtte til oransje-revolusjonen–på et russofilt Krim som ofte avviser Kiev, er det i de tatarske og ukrainske minoritetenes interesse å gjøre seg hørt.
«Avtatariseringen» av Krim
Det tok de 20 000 mennene fra det hemmelige sovjetiske politiet kun 48 timer å gjennomføre utrenskningen av tatarene på Krim i 1940. Buskap og eiendommer ble forlatt og raskt overtatt av de «slaviske» nybyggerne sovjetstaten hadde mobilisert for å erstatte den deporterte befolkningen.
Tertenes dronning
Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.
Storbyen i tresnitt
TEGNESERIER. Forbudt av nazistene, glemt i tegneseriehistorien–hyllet av Thomas Mann. Den samfunnskritiske treskjæreren Frans Masereel foregrep med sine bilderomaner de moderne voksentegneseriene. Nyutgitte The City, opprinnelig fra 1925, er en suveren skildring av Weimar-Tysklands kontraster og spenninger.
Når intensjonen blir en forbrytelse
Loven Terrorism Bill 2006 styrker betraktelig den britiske regjeringens mulighet til å kriminalisere–ikke bare enhver politisk handling, men også ethvert opposisjonelt utsagn eller enhver støtte til motstandshandlinger eller nasjonale frigjøringskriger. I praksis gir den nye loven regjeringen muligheten til å forby enhver politisk organisasjon, fengsle eller deportere enhver person som uttrykker, har uttrykt eller vil komme til å uttrykke en politisk mening som skiller seg fra regjeringens synspunkter på voldelige konflikter over hele verden. Loven fortrenger selve essensen i det politiske.
Ideologisk pakke
Dette er en amerikansk dokumentarfilm av Heidi Ewing og Rachel Gradysom følger en gruppe barn på en evangelisk-kristen sommerleir kalt «Kids on Fire» i Devil’s Lake i North Dakota. Barna blir forsøkt hjernevasket på alle tenkelige måter av leirens predikanter, til å tro at de er del av en ny generasjon kristne krigere. De skal gjenerobre USA fra angivelige farlige liberalere, og George Bush er USAs utvalgte leder i denne kampen. Ironisk nok får en vite fra en av de kvinnelige predikantene at deres forbilder er muslimer som lærer opp sine unger til selvmordsangrep. Filmen er en hjerteskjærende tilstandsrapport fra en del av USA som ser ut til å ha koblet seg av resten av samfunnet for å lage en isolert boble – bestående av en desperat og uvitenskapelig fornektelse av både evolusjonslære og global oppvarming, hat mot muslimer og homofile, en forakt for demokratiske prosesser i tilegg til en besettelse av å forby abort. Denne ideologiske pakken er utformet av Bush, Karl Rove og deres håndlanger i kristne miljøer Ted Haggard, som de sverger lojalitet til. Ikke alle de evangelisk-kristne i filmen aksepterer å være kanonføde for republikansk valgkamp, slik som radioverten Mike Papantonio. Han innrømmer at de viktigste politiske institusjonene i USA allerede er dominert av de kristen-konservative. For mer informasjon, se http://www.jesuscampthemovie.com/
Del Pontes frustrasjon
Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia. Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge kjente krigsforbrytere fra konflikten i Bosnia. Filmen viser eksklusive opptak av hva som foregår bak kulissene under diplomatiske forhandlinger og juridiske prosesser. Det som er tragisk med hennes skytteltrafikk mellom Haag, New York, Beograd, Zagreb og Luxembourg, er at hun ikke klarer å få noen reelle resultater, til tross for at alle parter har erklært at de tilbyr fullt samarbeid. I løpet av ti år har den vestlige verden enda ikke klart å fange verken Ratko Mladic eller Radovan Karadzic, personlig ansvarlige for drap på titusener av uskyldig sivile. Men dette ser ikke ut til å plage vestlige stormakter nevneverdig, heller ikke USA. Del Ponte spekulerer i filmen på om dette kan være en bevisst strategi – at de helst ikke ser at krigsforbryterne ender i fengsel av obskure realpolitiske hensyn. Del Pontes frustrasjon over situasjonen er godt synlig i filmen, spesielt fordi hennes mandat til å fange dem utløper i september 2007. For mer informasjon om filmen, se http://www.widemanagement.com/fiche.php’id=15.
Vinnere i Amsterdam
Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til filmen The Monastery – Mr. Vig and The Nun av Pernille Rose Grønkjær, som handler om hvordan russisk-ortodokse nonner forsøker å etablere et kloster i et dansk slott. I kategorien «Silver Wolf», hvor beste film på under 60 minutter skulle kåres, ble Eva Mulvads film om Afghanske kvinner som valgkampaktivister, Vores lykkes fjender, tildelt prisen. Det samme skjedde med filmen Inden for mine Øjne, av Erlend E. Mo, som handler om en blind jente som tar pianotimer. Den ble tildelt Silver Cub-prisen, for beste dokumentarfilm på under 30 minutter. Blant internasjonale filmer ble New Year Baby av Socheata Poeuv premiert med «Movies That Matter»-prisen. Den handler om regissørens oppdagelse av at hennes to søstre egentlig er adopterte søskenbarn. Bakgrunnen til dette finner hun i familiens tragiske historie med røtter i Kambodsjas blodige historie. Publikumsprisen gikk til We Are Together (Thina simunye) av Paul Taylor som skildrer foreldreløse barn i Sør-Afrika med foreldre døde av AIDS. Andre filmer fra Norden som utmerket seg var en samproduksjon av tre regissører om planetens tilstand: The Planet; Tomorrow Never Knows, en svensk film om to hjemløse i Stockholm, av Kirsi Nevanti; og en annen svensk film om ishockey-spillere i Nord-India, kalt Thin Ice, av Håkon Berthås. Dessuten utmerket den danske regissøren Asger Leth seg også på festivalen med Ghosts of Cité Soleil, som følger to brødre og gangstere i slummen på Haiti.1 Filmen var del av det ikke-konkurrerende programmet «Best of Fests» hvor det ble vist 12 filmer som hadde hatt stor betydning på internasjonale filmfestivaler det siste året. © norske Diplo 1 Se også Le Monde diplomatique desember 2006, om CPH:DOX
Om kjærlighet
André Gorz, Brev til D. En fortelling om kjærlighet.
Barelwi-, deobandi-, og tablighmuslimer?
Storbritannia har 2,5 millioner muslimer, omtrent 3 prosent av befolkningen. Noen bosatte seg som sjømenn fra og med det 18. århundret, men den store innvandringen startet på slutten av 50-tallet. To tredjedeler av muslimene har asiatisk opprinnelse – indere, pakistanere (660 000, flesteparten kommer fra rurale strøk) og bangladeshere. Den siste tredjedelen består av irakere, nigerianere, iranere, algeriere, somaliere, bosniere og kosovoalbanere. Den største ansamlingen av muslimer bor i London-regionen, omtrent 750 000 personer. De lever i blandede bydeler og snakker mer enn femti språk. I tillegg til dette etniske mangfoldet finnes et mangfold av religiøse retninger, selv om det store flertallet er sunnimuslimer. To sunnimuslimske grupper dominerer landskapet. Barelwi er den største gruppen og inkluderer flesteparten av pakistanerne. Gruppen er den minst organiserte og mest splittede. De danner en allianse med sufi-grupper og har tatt navnet fra en skriftlærd muslim fra den indiske byen Bareilly. De representeres framfor alt av Forumet for britiske muslimer. Den andre gruppen er deobandi som er oppkalt etter et seminar i den indiske byen Deoband nordøst for Dehli. Gruppen er mindre, men har mer innflytelse enn barelwi. Deobandimuslimene er strengt religiøse og sosialt konservative. Deres moskeer og seminarer utdanner flesteparten av imamene som er født i Storbritannia. Noen undergrener på det indiske subkontinentet har knyttet seg til internasjonal jihad. De støttes vanligvis av Storbritannias muslimske råd. I tillegg finnes den en stor forkynnerorganisasjon, Jamaat al-Tabligh, som har sitt europeiske hovedkvarter i Dewsbury i Yorkshire. Organisasjonen er apolitisk, men dens svake strukturer gjør visse medlemmer sårbare for infiltrasjon av Al-Qaida. Bevegelsen organiserer muslimer, særlig deobandimuslimer, som forkynner i kortere eller lengre perioder. DET ER TIL TIDER vanskelig å orientere seg i de forskjellige strømningene og politiske organisasjonene. De sunnisalafistiske strømningene forkynner ofte en tilbakevending til røttene, til profeten Muhammed. De har særlig innflytelse på imamene som er utdannet ved Universitetet i Medina. Deres ideologi og styrke er diffus og de bidrar til «gjen-islameringen» («born-again»). Salafismen er en nokså vag bevegelse med tre retninger: reformistene, tradisjonalistene og jihadistene. Jihadistenes forankring i Storbritannia har gjort landet til et tilfluktssted for Al-Qaida-krigere som har blitt jaget fra Afghanistan. Wahhabismen og salafismen sammenblandes ofte.1 De to termene blir feilaktig brukt om hverandre. Salafistene er konservative og anvender ijtihad (anstrengelse for å reflektere over og fortolke tekster), men tror på vitenskap og teknologi. De er sosialt engasjerte og vil islamisere samfunnet. Blant de politiske organisasjonene finner vi Jamaat Islami som ble grunnlagt av Sayyid Maududi i 1941 i Lahore. Organisasjonen er representert i Storbritannia gjennom Islamsk stiftelse og Den islamske misjonen i Storbritannia, som gir den en politisk og intellektuell tyngde. I de ikke-asiatiske befolkningsgruppene har Det muslimske brorskapet en viss innflytelse. Denne organisasjonen ble grunnlagt av Hassan al-Banna i Egypt i 1928 og har en nokså beskjeden oppslutning, hovedsakelig blant arabere. Den blir ofte oppfattet som «lillebroren» til Jamaat Islami, som den skilte seg fra i 1997 med opprettelsen av Muslim Association of Britain (MAB). Med sin deltakelse i kampen mot krigen i Irak i Stop The War Coalition, økte organisasjonen sin innflytelse blant unge briter med asiatisk opprinnelse. Hizb ut-Tahrir Britain (HT) sier i sin påkostede presentasjonsbrosjyre at organisasjonen «ble opprettet i 1953 og er et ikke-voldelig islamsk politisk parti.» Som følge av at HT siden slutten av 2005 har blitt truet med forbud, har organisasjonen moderert sine
De britiske muslimene i Storbritannia
Forvirring i de muslimske samfunnene i Storbritannia. Det er åpenbart at attentatene i London 7. juli 2005 har framprovosert en reell frykt for at deler av Storbritannias 2,5 millioner muslimer skal radikaliseres. Nærmere halvparten av de britiske muslimene har pakistansk opprinnelse, av disse kommer 80 prosent fra landsbygda ?flesteparten kan ikke skrive og lese, selv ikke urdu. Byen Dewsbury lever nå under en permanent beleiring–der nektet de å snakke med journalister siden de siste arrestasjonene i fjor sommer skapte en mediestorm. Folk er tilbakeholdne med å påpeke måten de blir utpekt på som muslimer.
Den uhyggelige fornemmelsen
Meret Oppenheims arbeider er fra begynnelse til slutt et performativt prosjekt preget av overskridelse mellom kunst og liv, handling og iscenesettelse. Gjenbruk av egne verk er karakteristisk for hennes arbeid. Hun tømmer verket for autoritet og ironiserer over historien som hefter ved det.
Muslimer på hjernen
Finnes det skjult rasisme i norske medier? Bidrar mediene til en unødig polarisering? Det er alltid spørsmål om muslimer. Vi har muslimer på hjernen. De er blitt den viktigste dimensjon i en hvilken som helst debatt.
Informasjonsmangfoldet trues
Papirpressens krise gjør avisenes økonomi sårbare. Dette skyldes bl.a. at internett forandring av kulturell praksis også rammer det øvrige mediefeltet.
Spillet mellom EU og Russland
Samarbeidet mellom EU og Russland ble i 1994, men EU hjemsøkes nå av frykten for at Putin skal splitte unionen. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.