Russland

«Moskvas Mussolini»

Regionale russiske valg finner sted i mars 2007, parlamentsvalg 2. desember og presidentvalget avgjøres 8. mars 2008. Men hva er status for Russland i dag? Landet har hatt suksess innen olje- og gassproduksjon, og dessuten i sektorer som metallindustri, aluminium, våpenproduksjon og matvareforedling. Russland har hatt en sterk forbruksvekst og tilbakebetalt den statlige utenlandsgjelden. Således kunne president Putin nylig gå ut og uttrykke bekymring over USAs «unilaterale handlinger», og over USAs nye strategiske våpensystemer som krever «tilmålte svar». Putin var også mektig nok til å «nasjonalisere» Yukos Oil ? nettopp da dette selskapet var i ferd med å fusjonere med Sibneft, og sammen med amerikanske ExxonMobile og Chevron-Texaco forberede en massiv innføring av amerikansk kapital i oljefeltene i Sibir. Ifølge en observatør mangler de russiske elitene nasjonalfølelse: «De bor i utlandet der barna deres studerer og styrer deres besittelser i Russland som plantasjer.» Likevel havner Russland på 102. plass (av 130 land) rangert etter økonomisk frihet. Transparency International plasserer landet blant de meste korrupte. Reportere uten grenser gir Russland en 147. plass (av 168) på listen over lands pressefrihet ? etter Sudan og Zimbabwe!

Posted on

Seierserklæring: Ved inngangen til 2007 har Russlands brutto nasjonalinntekt (BNI) endelig nådd samme nivå som i 1990. Etter depresjonen på 90-tallet har landet opplevd seks år med vekst (gjennomsnittlig 6 prosent årlig). I tillegg til den viktige olje- og gassproduksjonen har landet hatt suksess i andre sektorer (metallindustri, aluminium, våpenproduksjon, matvareforedling), en sterk forbruksvekst for husholdningene og tilbakebetalt den statlige utenlandsgjelden. Dessuten har landet de fem siste årene doblet bevilgningene til utdannelse og tredoblet helsebudsjettet. Til stor internasjonal forbauselse kaster russiske selskaper seg inn på den multinasjonale kapitalistscenen.

Men framgangen er usikker. Dagens Russland har flere fattige og større sosiale forskjeller enn i sovjettiden, og landet mangler de investeringene som skal til for å bekjempe de store problemene med hjerne- og kapitalflukt, foreldet infrastruktur, teknologisk akterutseiling i forhold til andre industrialiserte land, nedgang i forventet levealder og befolkningsnedgang. Likevel presenterer økonomen Jacques Sapir 2006 som «året da en viktig strategisk reorientering fant sted».1 Vendingen viste seg med tilsynekomsten av en næringslivspolitikk som er bevisst på at landet ikke ustraffet kun kan stole på olje- og gassinntektene. Russland går dermed imot rådene til de internasjonale institusjonene og russiske liberalister, og mener det er nødvendig med en aktiv næringspolitikk fra statens side. Dette har skapt strid, særlig i forhold til bruken av Stabiliseringsfondet (det russiske «oljefondet») på nærmere 80 milliarder dollar.

{{{Putin er verken Hugo Chavez eller Evo Morales}}}

Ifølge den nye amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, «forsøker Vladimir Putin å vinne tilbake Russlands status som stormakt» og «å gjenopplive den nasjonale stoltheten».2 Ifølge meningsmålinger har Putin en støtte i befolkningen på mellom 70 og 80 prosent, særlig i de øvre middelklassene og det godt betalte arbeideraristokratiet. Hvis vi skal tro Lilia Ovtcharova ved Institutt for sosialpolitikk, ligger de reelle lønningene nå på 80 prosent av nivået i 1989, og forbruket har økt med 167 prosent. Disse tallene er selvfølgelig gjennomsnittstall og sier lite om de sosiale forskjellene. Selv om fattigdommen minker er den svært utbredt og ulikhetene øker i takt markedslogikken angrep på de sovjetiske velferdsordningene. Regnskapet for de femten overgangsårene må dermed grundig revurderes og korrigere,3 og inkorporere de enorme mørketallene innenfor den såkalte uformelle økonomien.4

Putin er verken Hugo Chavez eller Evo Morales. I motsetning til majoritetens ønsker, har han ikke kritisert «de kriminelle privatiseringene» på 90-tallet, ei heller nasjonalisert de viktigste sektorene for å skape en sosial markedsøkonomi. Han har heller ikke rettsforfulgt «tyverioligarkene», med unntak av de som har hatt politiske ambisjoner.5

Etter å ha nølt mellom ultraliberalisme og sterk statsstyring, valgte han et kompromiss som beroliget den nye klassen av kapitaleiere så vel som Vesten. Han gjenoppbygget staten og den nasjonale råderetten, satte oligarkene på sidelinja, men viste respekt for markedsøkonomien. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver