Musikk

Fra Mao til «Markeds-sosialisme»

Etter en suksessfylt start, valgte Mao Zedong og Kina å bryte med Khrusjtsjov og Sovjetunionen i en tid preget av store indre konflikter. Kina har siden vært under ettpartiets diktatur. Siden slutten av 70-tallet har dette resultert i reformer som gir både økt framgang og økte forskjeller.

Posted on

Mot slutten av andre verdenskrig gikk Mao Zedong seirende ut av den kinesiske borgerkrigen. Med seg hadde han et disiplinert parti og ledet en hær med støtte i en bondestand som kjempet for jorda. Med utgangspunkt i det kinesiske innlandet, bygde Mao et Kina formet etter Sovjetunionens sosialisme. Partistaten kontrollerte samfunnet, alle politiske rom og innførte planøkonomi. Jorda ble kollektivisert, bedrifter nasjonalisert og forbruket regulert med rasjonering. Rekordstore investeringer ble gjort for å utvikle den prioriterte tungindustrien.

Ettersom denne politikken i begynnelsen sikret matforsyningen, ble den godtatt av folket. I tillegg hadde Maos kultstatus fått fotfeste og nasjonalismen spredte seg etter hvert som landet gjenvant sin internasjonale status. Etter at orden hadde blitt gjenopprettet, fulgte imidlertid en kraftig vekst både i befolkningen og i det byråkratiske apparatet. Samtidig stagnerte produksjonen som følge av mangel på noe annet enn politiske impulser, under en påtvunget «reell sosialisme». Kina forble dermed et fattig landbruksland med lite utviklet industri, hvor bare 10 prosent av befolkningen bodde i byer og med en handel som bare utgjorde 1 prosent av verdenshandelen.

To ganger forsøkte Mao å blåse liv i landet. Dette ble gjort i form av en iscenesatt og tilspisset klassekamp. Først med den såkalte «Hundre blomster»-kampanjen («la de hundre blomster blomstre, la hundre ulike syn konkurrere») i 1957 som etter hvert ble «Det store spranget» i 1958; deretter med Kulturrevolusjonen (1966). Det første forsøket resulterte i en hungersnød som drepte nærmere 30 millioner bønder (1959-1962). Den andre førte Kina på randen av ny borgerkrig og militært diktatur. Mot 1976, året da Mao døde, var den økonomiske veksten lik null.

Etter 1978 og under Deng Xiaopings ledelse åpnet man for en ny tid med økonomiske reformer. Denne tiden var preget av ulike faser.

Fram til 1984 ble de første reformtiltakene satt ut i livet, hovedsakelig innen jordbruk. Man vendte tilbake til landsbyforetak og oppløste dermed folkekommunene. Overskuddsproduksjonen ble liberalisert. Etter å ha sikret de obligatoriske kvotene som staten krevde kunne resten selges til det frie markedet. Økonomiske reformer ble etter hvert også innført i andre sektorer og statlige bedriftsledelser fikk dermed et større ansvarsområde. Både levestandard og forbruk til folk i distriktene økte.

Fra 1984 til 1989 ble myndighetenes planleggingsmetoder erstattet av styringsmekanismer som delvis desentraliserte distriktsstyringen og som åpnet for markedsøkonomi ved å innføre en økonomisk dualisme med hensyn til pris. Samlet medførte dette ulovlig handel, korrupsjon og inflasjon, som var bakteppet for studentdemonstrasjonene på Den himmelske fredsplass, Tiananmen, i juni 1989. Demonstrasjonene ble slått ned og alle reformer ble fryst fram til 1991.

Den tredje fasen i Kinas endringer begynte på 90-tallet. Det dreide seg da i større grad om omstillinger innen statlig eiendom, utvidelse av privat sektor, og å åpne for verdenshandel og direkte utenlandsinvesteringer. Dessuten handlet det om markedsøkonomiske mekanismer og institusjoner. På slutten av 90-tallet dekket Kinas offentlige sektor 40 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) og ca. 30 prosent av sysselsettingen. De «kollektive» foretakene (større og mindre landsbyer) dekket 12 prosent av BNP (6 prosent av sysselsetting, men sysselsatte 130 millioner i jordbrukssektoren). Private og individuelle foretak stod for 27 prosent av BNP (15 prosent av sysselsetting). Utenlandske selskaper stod for 6 prosent av BNP (3 prosent av sysselsetting). Selv om reformtiltakene ble omtalt som «liberale», vernet Kina fremdeles om den nasjonale økonomien. At den kinesiske valuta, yuan, var lite omsettelig, gjorde at Kina ble spart under Asias finanskriser på slutten av 90-tallet. Statlige bedrifter hadde privilegert tilgang til lån og kreditt. Samtidig vernet de kinesiske myndighetene om hjemmemarkedet og tjente på kraftig eksportvirksomhet.

Etter at Kina kom med i Verdens handelsorganisasjon (desember 2001), har presset økt for at landet skal senke tollbarrierene og åpne for mer utenlandsk kapital i kinesisk økonomi. Samtidig får Kina et snev av rå kapitalisme når man tar i betraktning landets «komparative fordeler» i forhold til lønnskostnader. Økonomisk dualisme og lavere offentlige avgifter fremmer økte spenninger og forskjeller på tross av en betydelig vekst i levestandard til størstedelen av befolkningen etter 1978. Mellom 1950 og 1980 økte forventet levealder fra 40 til 66 år samtidig som barnedødeligheten sank fra 175 til 40 per 1000. Etter 1990 førte imidlertid trygdesystemets sammenbrudd til økte forskjeller.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver