juli 2007 – Side 2

Bigger, better, more productive…?

Den 55. Venezia-biennalen åpnet i begynnelsen av juni med oppfordringen om å ”tenke med sansene og føle med intellektet”. I hendene på Robert Storr bærer Biennalen ikke bare preg av å være større enn noen sinne, men også å ville nærme seg den mer prestisjefulle Documenta, med sitt fokus på dokumentarisme og politikk. Fem år har gått siden Documenta 11, kuratert av Okwui Enwezor med en tydelig politisk agenda. Documenta 12 som også åpnet i Kassel i juni i år, er på sin side ikke så politisk orientert. Hva dette betyr for legitimiteten og interessen for henholdsvis Documenta og Venezia-biennalen som to av årets flere sentrale kunst-hendelser, er selve diskusjonen som nå føres i kunstfeltet. For Venezia-biennenalens vedkommende er Storrs utgangspunkt er tydelig: den interessante kunsten får oss ikke bare til å føle. Den virker både konseptuelt, sensuelt og emosjonelt – uten å kunne reduseres til noen av disse. Dette er gammelt nytt for en 90-tallsgenerasjon preget av relasjonelle, deltakende, sosiale og intervenerende strategier. Hvorvidt en slår inn åpne dører med en slikt kuratoride, må ses i sammenheng med en større analyse av et kunstmarked som ikke flommer over av ”sosiale” kunstproduksjoner. Arsenaleutstillingen, som er stedet hvor kuratorgrepet i størst grad leses ut, er blottet for romantikk og ”fine art”. Det store lagerområdet har også gitt plass for nye nasjonale paviljonger i tillegg til en omfattende afrikansk paviljong. De nasjonale paviljongene er preget av få overraskelser. Store og ”solide” navn som Tracy Emin, Felix Gonzales-Torres og Sophie Calle skuffer nok ikke et bredt biennalepublikum. Men de utgjør heller ikke store utfordringer. Den nordiske paviljongen framstår yngre og mer politisk eksplisitt. Den står dermed i kontrast til de omkringliggende paviljongene. Finland har i år hatt ansvar for paviljongen, og valget falt på den kjente kuratoren og galleristen René Block. I stedet for å få produsert nye verker til paviljongen, har han hentet inn relativt kjente og allerede utstilte kunstproduksjoner. Trude Iversen. © norske LMD

juli 2007

En reise i indianernes Venezuela

Venezuela hadde Sør-Amerikas mest bakstreverske urbefolkningspolitikk fram til slutten av 90-tallet. Med Chavez fikk landet en grunnlov som er Sør-Amerikas mest progressive på området, og han sørget for elektrisitet, mat og helsetjenester til fattige indianere. De bråe endringene har medført korrupsjon og konflikter innad i stammene. Det største problemet er likevel at urbefolkningsområdene besitter store naturressurser som mektige gruveselskaper ønsker kontroll over. Vi har besøkt Venezuelas indianerområder.

juli 2007

Nye rettigheter for indianerne i Venezuela

Staten, som er «multietnisk, flerkulturell og flerspråklig», anerkjenner urfolkenes rett til de landområdene deres forfedre og de selv tradisjonelt har besatt. Den må sørge for at disse områdene avgrenses, og garantere urfolkene rett til deres felles eiendom (art. 119). Den bestemmer at utnyttelsen av naturressurser på disse områdene må godkjennes av urfolkene, som har rett til informasjon om hva slags arbeid som skal foretas (art. 120). Den garanterer urfolkenes rett til adekvat utdanning og et flerkulturelt og tospråklig utdanningssystem (art. 121). Den forbyr patentering av urfolkenes genetiske ressurser eller deres intellektuelle eiendom i forbindelse med deres kunnskap om biodiversitet (art. 124). Den fastsetter antallet reserverte plasser for indianere i Nasjonalforsamlingen til tre, og gir dem i tillegg seter i kommunale og regionale forsamlinger i de områdene de bor (art. 125). Maurice Lemoine. Oversatt av G.U.

juli 2007

Den obskøne undergrunnen

Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks analysere, men i sommer vil vi gi våre lesere muligheten til å få større innblikk i hans tenkning. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer.

juli 2007

Hitchcocks visuelle motiver

Hva er det som gjør Hitchcocks filmer unike? Hvordan skaper han den underlige og uhyggelige stemningen som gjennomsyrer dem? I andre regissørers nyinnspillinger av hans filmer forsvinner ofte mye av denne særegne stemningen, selv om plottet er det samme. I motsetning til det som vanligvis hevdes var ikke selve plottet det essensielle for Hitchcock. Hans utgangspunkt var heller et sett av visuelle motiver som hjemsøkte fantasien hans. Plottet var kun et påskudd for å formidle disse filmiske motivene. Det er dette som gir Hitchcocks filmer evig liv.

juli 2007