august 2007

«Ja, vi mottar penger fra NED.» Dette bekreftet generalsekretær i Reportere uten grenser, Robert Menard, i nettforumet til avisen Nouvel Observateur 18. april 2005.1 «Og det har vi ingen problemer med.» Sannelig noe som sår tvil om denne «uavhengige» organisasjonens troverdighet, som forsvarer ytringsfriheten takket være denne typen økonomisk støtte. For ikke å snakke om at den mottar 11 prosent av sitt årlige budsjett fra den franske staten og 15 prosent fra EU-kommisjonen, mens den mottar ukjente beløp fra flere finansgrupper som eier media og våpenbedrifter.2 Denne informasjonen ble først lagt ut på hjemmesiden til Reportere uten grenser, etter at den ble trukket fram av den amerikanske journalisten Diana Barahona i en artikkel som ble publisert 11. mars 2005 i dagsavisen Northern California Media Guild. «Disse pengene utgjør 2 prosent av vårt budsjett. De kommer fra den amerikanske Kongressen og ikke fra Det hvite hus,» understreker Robert Menard i en pressemelding.3 Et annet sted forklarer han: «Vi mottar ikke penger fra det amerikanske utenriksdepartementet, CIA eller den statlige bistandsorganisasjonen USAID.»4 Det er vanskelig å tro at han ikke kjenner til NEDs historie og formål, eller at han ikke vet at det er utenriksdepartementet som ber Kongressen om penger til organisasjonen. I den samme pressemeldingen innrømmer Robert Ménard for første gang at Reportere uten grenser mottar andre «tilskudd som stammer fra USA, […] fra Center for a Free Cuba (CFC).» Fra 2002 til 2005 mottok Reportere uten grenser 92 330 euro fra CFC. Men det er verd å understreke det han ikke sier: Så å si alle CFCs ressurser stammer fra NED. CFCs mellommann Otto Reich er en historisk personlighet i denne forbindelse og i USAs latinamerikapolitikk. CFCs leder er Frank Calzón som i 1983 ble den første presidenten for Den nasjonale kubanskamerikanske stiftelsen. I 70-årene var han også en av lederne for Abdala-gruppen som var nært knyttet til Cubas nasjonale frigjøringsfront og som sto bak terrorangrep i flere land, deriblant Frankrike, Spania og Canada.5 I 1993 TOK ROBERT MÉNARD fullstendig kontroll over Reportere uten grenser etter at de to andre viktigste grunnleggerne Rony Brauman og Jean-Claude Guillebaud gikk av. Deres avgang var spesielt motivert av en mediekampanje uten sidestykke, der Reportere uten grenser gjorde den ukjente dagsavisen Oslobodjenje og dens redaktør til «verdensstjerner», mens avisen hadde et opplag på knappe 300 i Sarajevo.6 Var det tilfeldig at NED i denne perioden investerte millioner i denne publikasjonen, for å «la den leve»?7 Tilsynelatende var dette første gang at siktemålene og handlingene til Robert Ménard og NED var sammenfallende. Siden ble dette vanlig. For å få bekreftet dette holder det å se på Reportere uten grensers rolle i debatten som fulgte da Venezuelas myndigheter, på fullstendig lovlig vis, lot være å fornye konsesjonen til den private fjernsynskanalen Radio Caracas Télévision, som løp ut den 27. mai. Kanalen hadde ved flere anledninger overtrådt loven og åpent deltatt i statskuppet 11. april 2002. Reportere uten grenser snakket da om «stenging» og «angrep på ytringsfriheten», mens de «oppfordret det internasjonale samfunn til å avsløre dette maktovergrepet og forsvare det som var igjen av uavhengige medier i Venezuela.» Uten hensyn til at enhver stat – det være seg Venezuela, USA, Frankrike eller et annet sted – har rett til å råde over de sjeldne offentlige godene som hertz-frekvensene er.8 Når det gjelder mangfoldet, skulle eksistensen av