NED – CIAs diskrete arvtaker

«En stor del av det vi gjør i dag, gjorde CIA i all hemmelighet for 25 år siden.»1 Denne overraskende betroelsen ble gitt til Washington Post 22. september 1991 av Allen Weinstein. Historikeren Weinstein var den første presidenten i National Endowment for Democracy (NED), en ikke-kommersiell amerikansk organisasjon med høyverdige mål om å fremme menneskerettigheter og demokrati. Det er i hvert fall slik organisasjonen presenterer seg selv.

NED fantes ikke femten år tidligere, da den samme dagsavisen 26. februar 1967 avslørte en skandale med internasjonale ringvirkninger: CIA finansierte utenlandske fagforeninger, kulturorganisasjoner, media og kjente intellektuelle. I artikkelen kom det også fram hvordan organisasjonen skaffet penger. «Byråets» tidligere offiser Philip Agee bekreftet dette for oss: «CIA benyttet seg av kjente amerikanske stiftelser, men også andre enheter som var opprettet for dette formålet og som kun eksisterte på papiret.»2

For å minske trykket krevde president Lyndon B. Johnson at det ble iverksatt en granskning, selv om han visste at CIA siden opprettelsen i 1947 hadde hatt mandat for denne typen aktivitet. «Politikerne våre har tydd til hemmelige virksomheter for å sende rådgivere, utstyr og økonomiske midler som støtte til media og politiske partier i Europa. For selv etter den andre verdenskrig sto våre allierte overfor politiske trusler.»3 Den kalde krigen startet. Det dreide seg om å slå tilbake Sovjetunionens «ideologiske innflytelse».

I noen tilfeller greide organisasjonene som mottok denne støtten å svekke, for ikke å si rydde av veien, motstanderne av USA-vennlige regjeringer. Samtidig skapte de rom for amerikanske interesser. Dette undergravingsarbeidet ble brukt ved statskupp, som i Brasil mot president João Goulart i 1964. Da Chiles president Salvador Allende ble styrtet i september 1973, viste det seg at Det hvite hus ikke hadde satt en stopper for slike aktiviteter. Philip Agee forklarer at «for å legge forholdene til rette for de militære, finansierte og kanaliserte man kreftene til medier og viktige organisasjoner i ’det sivile samfunn’. Det var en forbedret utgave av statskuppet i Brasil.»

Fra 1975 ble CIA igjen gransket av det amerikanske senatet, særlig med hensyn til byråets ansvar for komplotter og kriminelle handlinger mot flere ledende politikere verden over (Patrice Lumumba, Fidel Castro, Salvador Allende). Samtidig hadde ulike revolusjonære bevegelser i Afrika og Latin-Amerika stor framgang, noe som gjorde at Washington måtte konstatere at selv om infiltreringsarbeidet i «det sivile samfunn» fremdeles var avgjørende, så hadde de ikke valgt riktig framgangsmåte. På denne tiden anbefalte Lyndon B. Johnsons regjering at «en offentlig-privat mekanisme skulle bli iverksatt for å lede slaget om meningene verden over. Denne mekanismen skulle i åpenhet gi økonomisk støtte til aktiviteter i utlandet.»4

Slik så American Political Foundation dagens lys i 1979. Det dreide seg om en koalisjon av det demokratiske og det republikanske partiet, fagforeningsledere og sjefer, konservative universitetsfolk og institusjoner knyttet til utenrikssaker. Modellen ble innført fra Vest-Tyskland hvor stiftelsene til de fire viktigste partiene siden etterkrigstiden ble finansiert av regjeringen og fungerte som redskaper under den kalde krigen.5 Dette gjelder særlig Konrad Adenauer Stiftung, som er tilknyttet det kristeligdemokratiske partiet.

14. JANUAR 1983 undertegnet Ronald Reagan det hemmelige direktivet NSDD-77. Der ga han ordre om at det skulle opprettes en «infrastruktur» for «bedre å bidra til den globale demokratiseringskampanjen», slik han hadde bebudet i en tale han holdt for det britiske parlamentet 8. juni 1982.6 Direktivet framhever at det trengs «en tett samordning av innsatsen som gjøres utenrikspolitisk – diplomatisk, økonomisk og militært – og at man setter seg i nær kontakt med følgende deler av amerikansk samfunnsliv: Arbeidsliv, næringsliv, universiteter, frivillige, politiske partier, presse […]»

Uten å nevne direktivet, la Reagan fram for Kongressen et lovforslag fra APF med tittelen «Demokratiprogrammet.» Slik stadfestet en lov av 23. november 1983 opprettelsen av National Endowment for Democracy (NED). I den anledning ble det 16. desember holdt en seremoni i Det hvite hus der presidenten uttalte: «Dette programmet kommer ikke til å holde seg i skyggen. Det vil stolt vise seg fram i rampelyset […] Og det vil naturligvis være i samsvar med våre nasjonale interesser.»7

Fire organisasjoner utgjør basisen til NED. De står også for ledelsen. En av dem fantes allerede før NED: Free Trade Union Institute (FTUI). Dette var en avdeling av fagforeningssentralen AFL-CIO, som senere tok navnet American Center for International Labor Solidarity (ACILS). De tre andre ble opprettet for anledningen: Center for International Enterprise (CIPE) i handelsdepartementet, International Republican Institute (IRI) fra det republikanske partiet og National Democratic Institute (NDI) fra demokratene.

Juridisk sett er NED en privat organisasjon. Likevel figurerer den i budsjettet til utenriksdepartementet, mens finansieringen av organisasjonen er underlagt Kongressens godkjenning. Slik unndrar regjeringen seg offisielt sett ethvert ansvar,8 samtidig som denne statusen også har et annet strategisk fortrinn. For William Blum, tidligere tjenestemannen i det amerikanske utenriksdepartementet, er «disse ’ikke-statlige organisasjonene’ en del av bildet og myten, […]. De bidrar til å opprettholde et troverdighetsnivå i utlandet som et offisielt byrå ikke kunne klare.»9

I oktober 1986 eksploderer skandalen som får Reaganadministrasjonen til å vakle. Den illegale finansieringen av kampen mot sandinistregjeringen i Nicaragua organiseres fra Det hvite hus, og stammer hovedsakelig fra kokainhandel. Tilfeldighet? Hele strukturen som samordnes av oberst Oliver North, under ledelse av Det nasjonale sikkerhetsrådet (NSC), kalles «Demokratiprogrammet.» NED spilte en framtredende rolle i operasjonen.10 Granskningen konsentrerer seg underlig nok om finansieringen av det nicaraguanske kontrarevolusjonære militærapparatet – contras. Den viser mindre interesse for NED, denne ikke-statlige organisasjonen som har vært under Walter Raymonds overoppsyn like fra starten og fram til 1987. Raymond var en høytplassert leder i CIA og medlem av NSCs direktorat for etterretning.

«Som barn av Ronald Reagans demokratiprosjekt har NED sørget for finansielle midler til mange latinamerikanske grupper, deriblant Den nasjonale kubanskamerikanske stiftelsen (FNCA),»11 forteller Jorge Mas Canosa, som den gang var leder for FNCA, en ekstremistisk organisasjon som arbeider mot Castro og som ble opprettet av Det nasjonale sikkerhetsrådet i den samme perioden som NED. Bak slagordet «Cubas frihet går via Nicaragua» engasjerte FNCA seg mot sandinistene. Canosa fortsetter: «Dette samarbeidet så dagens lys da Theodore Shackley, tidligere fullmektig i CIAs operasjonsledelse og sjef for avdelingen for hemmelige tjenester, ba FNCAs medlemmer om deres støtte til sentralamerikapolitikken.»
Det er fra og med 1987 – midt under skandalen – at NED begynner å handle. Dollarene deres fullfører oppbyggingen av fronten av antisandinistiske organisasjoner, der selv den nicaraguanske faste menneskerettighetskommisjonen deltar. Det er ved hjelp av denne støtten at Washingtons kandidat, eier av den «uavhengige» avisen La Prensa, Violetta Chamorro, havner i presidentstolen i 1990. Alt sandinistene har gjort for befolkningen går opp i røyk når den nyliberalistiske modellen settes i verk.

NED har en egen evne til å kanalisere midler, opprette ikke-statlige organisasjoner, organisere valgmanipulasjon og propaganda gjennom media. Her har de lært mye av CIAs brede erfaring, utenriksdepartementets bistandsavdeling (USAID), og mange av den konservative «elitens» personligheter som har vært tilknyttet USAs utenrikspolitikk.12 Med unntak av terrormidlene, kom Reaganadministrasjonen til å anvende de samme metodene i Øst-Europas sosialiststater, et «ikke-statlig korstog for menneskerettigheter og demokrati, desto mindre imperialistisk ettersom det skal svare direkte til de behovene avhoppere og reformatorer over hele verden har».13

I disse «virkelig sosialistiske» landene gjør avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt oppgaven lettere for NED og stiftelsens nett av organisasjoner. Ved hjelp av dollar og reklame fabrikkerer de tusenvis av «avhoppere». Straks endringen er oppnådd, forsvinner de fleste av dem, akkurat som organisasjonene deres, uten ære ut av omløpet.

Blant de historiske seierene NED står bak finner vi Polen. Allerede i 1984 ga NED «direktehjelp» for å opprette fagforeninger, aviser og menneskerettighetsgrupper. Alle disse var naturligvis «uavhengige.» I forbindelse med presidentvalget i 1989 bevilget NED 2,5 millioner dollar til bevegelsen Solidaritet, som ble ledet av Lech Walesa. Walesa kom til makten samme år som en mektig alliert av Washington.14

OM NED BLE unnfanget som en del av det amerikanske arsenalet i den kalde krigen, er det likevel den europeiske østblokkens fall som foranlediget dens verdensomspennende utvidelse. Siden har organisasjonen med dollar og «spesialister» visst å blande seg i de sosiale, økonomiske og politiske prosessene i om lag 90 land i Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa. Å befatte seg med valg, er som forskeren Gerald Sussman sier, «svært viktig for at USA skal nå sine globale mål». NED og andre amerikanske organisasjoner fremstiller seg som deltakere i «byggingen av demokrati». Sussman understreker likevel at selv om «de handler på en mindre brutal måte enn CIA fram til 1970, så er formene for valgmanipulasjon de begir seg ut på i våre dager, rene oppvisninger i moralsk iscenesettelse og politisk dramaturgi[…].»15
I løpet av valgkampen på Haiti i 1990 investerte NED rundt 36 millioner dollar for å støtte Marc Bazin, en tidligere funksjonær i Verdensbanken. Tross denne hjelpen vant Jean-Bertrand Aristide med klar margin. Han ble styrtet 29. september 1991 som følge av en mediekampanje, også den finansiert av NED og USAID. Diktaturet som fulgte førte til om lag 4000 døde.
I løpet av sine ti første år « delte NED ut 200 millioner dollar gjennom 1500 prosjekter som skulle støtte USAs venner».16 Siden 1998 har NED vist stor interesse for Venezuela. «Det er en stille operasjon mot den bolivarske revolusjonen,» bekrefter Phillip Agee. «Den startet med president Bill Clinton og ble intensivert med George W. Bush. Dette ligner på aksjonene som ble ført mot sandinistene, men for øyeblikket uten terrorisme eller handelsblokade: ’Å fremme demokrati, løse konflikter, overvåke valg og styrke samfunnslivet’.» I offisielle dokumenter oppdaget den amerikanske advokaten Eva Golinger at mellom 2001 og 2006 ble mer enn 20 millioner dollar overført fra NED og USAID til opposisjonsgrupper og private medier i Venezuela.17
Allerede 25. april 2002, noen dager etter det mislykkede statskuppet mot presiden Hugo Chavez, avslørte New York Times at NEDs budsjett for dette landet ble firedoblet noen måneder før kuppforsøket, på den amerikanske Kongressens ordre.
Det er likevel i kampen mot det kubanske regimet at NED viser størst standhaftighet. I løpet av de tjue siste årene har organisasjonen investert om lag tjue millioner dollar for å fremme «den demokratiske overgangen» i landet, for ikke å glemme de sekstifem millionene som USAID har bidratt med siden 1996. Washington framhever den overordnede nytten av «demokratiske» valg, men fra Torricelli-loven (Cuban Democracy Act, 1992) til Helms-Burtonloven (Cuban Liberty and Democratic Solidarity Act, 1996) og Kommisjonen for bistand til et fritt Cuba (Commission for Assistance to a Free Cuba, mai 2004), gjør de offisielle tekstene det helt klart at de som blir valgt bør passe USA. Så å si alle disse midlene befinner seg i hendene på kontrarevolusjonære organisasjoner i USA og Europa. Særlig regjeringene i Polen, Romania og Tsjekkia mottar en god del av denne økonomiske støtten, etter at de ble ledende i det internasjonale presset mot Cuba. Bare i 2005 skaffet NED 2,4 millioner dollar til dette formålet.18Valg og business må gå hånd i hånd. Det er slik Washington ser for seg demokratiet. 20. januar 2004 holdet George W. Bush sin «tale om rikets tilstand» der han kunngjorde at han ville be Kongressen om å doble bevilgningene til NED slik at organisasjonen kunne fornye seg i arbeidet med «å fremme frie valg, frihandel, pressefrihet og fagforeningsfrihet i Midtøsten». Det vil si at det ideologiske arbeidet følger militæraksjonen. I denne delen av verden var NEDs tilstedeværelse fram til da minimal. I 2003 etablerte NED nettverket sitt i Afghanistan. På NEDs hjemmeside kan man lese at organisasjonen har besluttet å «etablere og forsterke handelen for å hjelpe til med å bygge demokratiet og markedsøkonomien.» For å berede grunnen skaffer de «hjelp til en hel rekke ikke-statlige organisasjoner in spe».
I Irak mottar andre ikke-statlige organisasjoner med tilsvarende formål økonomisk støtte, særlig nord i det okkuperte landet. Som andre steder blir de lokale organisasjonene NED støtter, snart avhengige, og under fanen « kamp for demokratiet» begynner de å arbeide for et system der interessene sjelden sammenfaller med befolkningens.

EN GANG I ÅRET, eller på forespørsel, må presidenten for NED avgi rapport til den amerikanske kongressens utenrikskomité. Dette er enestående for en ikke-statlig organisasjon. 8. juni 2006 insisterte Carl Gersham, som har vært president i NED siden april 1984, på at det var nødvendig å øke budsjettet for «bistand til demokratiet.» Han framholdt at de ikke-statlige organisasjonene i Russland, Hviterussland, Usbekistan, Venezuela og Egypt trengte ekstra midler fordi de sto overfor «halvautoritære» regjeringer. Den 7. desember holdt han praktisk talt den samme talen for EU-parlamentet under konferansen «Democracy Promotion: The European Way.»

Ifølge William Blum hviler filosofien til NED på tanken om at samfunn fungerer best «med næringsfrihet, klassesamarbeid, […], og begrenset statlig innblanding i økonomien […]. Markedsøkonomi sidestilles med demokrati, reformer og vekst. Velsignelsen ved utenlandske investeringer lovprises.. […] Rapportene fra NED framhever sterkt «demokratiet», men det dreier seg bare om minimale demokratiske framgangsmåter og ikke om en demokratisk økonomi, for ingenting må true den etablerte makten […]. Kort fortalt passer NEDs programmer med de grunnleggende behovene og målene til den økonomiske globaliseringen og den nye internasjonale orden.»
Foran FNs generalforsamling i september 1989 uttrykte George Bush senior at «den frie verdens» utfordring besto i å styrke «stiftelser for frihet.» Oppmuntret av Washington hadde det kanadiske parlamentet året i forveien opprettet en stiftelse lik NED, med navnet Rights and Democracy. Etter den samme modellen offentliggjorde det britiske parlamentet i 1992 stiftelsen Westminister Foundation for Democracy. Siden kom turen til Sverige med Swedish International Liberal Center, Nederland med Alfred Mozer-stiftelsen og Frankrike med stiftelsene Robert Schuman og Jean-Jaurès (tilknyttet sosialistpartiet). NEDs nettverk av stiftelser tar form.

Det er innenfor denne rammen «Democracy Projects Database» ble opprettet. Databasen samordner om lag 6000 prosjekter av ikke-statlige organisasjoner i verden. NED er også hjertet i Network of Democracy Research Institutes.19 Her deltar «uavhengige institusjoner som er knyttet til politiske partier, universiteter, fagforeninger og demokrati- og menneskerettighetsbevegelser». Målet er å lette kontakten «mellom de lærde og demokratiforkjemperne». Dessuten har NED sekretariatet til Center for International Media Assistance under sine vinger: «Et prosjekt som har satt seg fore å samle et visst antall medieeksperter for å øke støtten til den frie og uavhengige pressen i verden.»20På utenriksdepartementets offisielle hjemmeside forteller Gersham at alle disse stiftelsene, personene og organisasjonene sikter mot «opprettelsen av en global prodemokratisk bevegelse». Et «nettverk av nettverk» der NED utgjør sentrum. Andre stiftelser har sluttet seg til dette prosjektet: Tysklands Friedrich Ebert stiftelse, Sveriges Olof Palme Internationella Centrum, Østerrikes Karl Renner Institut, og Pablo Iglesias stiftelsen som er knyttet til det spanske sosialistiske arbeiderpartiet.

For å rettferdiggjøre økningen i bevilgningene til NED, ble en særlig «opplysende» rapport forelagt Kongressen i 1996: «Den globale krigen om meninger kjempes med alle krefter. USA kan ikke tillate seg å gi avkall på et så effektivt verktøy i utenrikspolitikken i en tid hvor landets interesser og verdier utsettes for et kraftig ideologisk angrep fra tallrike antidemokratiske krefter verden over […]. Disse interessene og verdiene er fortsatt truet av gjenstridige kommunistregimer, nykommunister, aggressive diktaturer, radikale nasjonalister og islamske fundamentalister. Under disse forholdene kan ikke USA tillate seg å overlate den ideologiske slagmarken til sine fiender i et fritt og åpent samfunn. NED trenger fortsatt økonomisk støtte. Dette er en klok investering med tanke på å trygge framtiden.»21 Tre år senere tar presidenten i utenrikskomiteen i Representantenes hus, Benjamin Gilman, opp igjen de fleste av elementene i denne rapporten med det samme mål for øyet.

Demokrati, frie valg, ytringsfrihet. William Blake oppsummerer det på denne måten: «Alt som gjøres er å overføre mange av CIAs avskyelige aktiviteter til en ny organisasjon med et navn som klinger vel. Opprettelsen av NED er et mesterverk i politikk, markedsføring og kynisme.»22
Oversatt av K.E.V.

Fotnoter:
1 Washington Post, 22. september 1991.

2 Samtale med forfatteren i 2005. Se også Philip Agees foredrag på www.rebelion.org/cuba/030919agee.pdf

3 www.ned.org./about/nedhistory.html. Om CIAs arbeid i forhold til intellektuelle. Se Frances Stonor Saunders, Who Paid the Piper? The CIA and the Cultural Cold War, Granta Books, London 2000.

4 www.ned.org/about/nedhistory.html.

5 Sosialdemokratenes (SPD) Friedrich Ebert Stiftung, Kristeligdemokratenes (CDU) Konrad Adenauer Stiftung, Den kristeligsosiale unionens (CSU) Hanns Seidel Stiftung og Friedrich Neumann Stiftung for de liberale (FDP).

6 www.ned.org/about/reagan-060882.html.

7 www.ned.org/about/reagan-121683.html.

8 Stiftelsen [NED] bør ikke betraktes som et redskap for eller som utgått fra regjeringen i USA,» heter det i Kongressens stiftelsesdokument.

9 William Blum, Rogue State, Common Courage Press, Monroe, 2000.

10 New York Times og The Washington Post, 15. og 16. februar 1987.

11 Álvaro Vargas Llosa, El exilio Indomable, Espasa, madrid, 1998.

12 Blant disse finner vi: Allen Weinstein, Dante Fascell, Elliot Abrams, Richard Allen, John Negroponte, Jeane Kirkpatrick, John Bolton, Otto Reich, general Wesley k. Clark, John Richarson, William Middendorf, Frank Carlucci og Francis Fukuyama.

13 Nicolas Guilhot, «Le National Endowment for Democracy», Actes de la recherche en science sociales, nr.139, Paris, september 2001.

14 www.ned.org/about/nedTimeline.html. Her viser NED noen av sine finansieringsoperasjoner, enten direkte eller med CIPE, IRI, NDI eller avdelingen AFL-CIO som mellomledd.

15 Gerald Sussman, «The Myths of ?Democracy Assistance?: U.S. Political Intervention in Post-Soviet eastern Europe», Monthly Review, volume 58, nr. 7, New York, desember 2006.

16 Nicolas Guilhot, se fotnote 13.

17 Eva Golinger, The Chavez Code, Cracking U.S. Intervention in Venezuela, Common Courage Press, Monroe, 2005.

18 Les USA financent des groupes anticastristes à l?étranger» (USA finansierer utenlandske anti-Castro-grupper), Associated Press, 29. desember 2006.

19 www.wmd.org/ndri/ndri.html.

20 www.ned.org/about/cima.html

21 James Phillips og Kim R. Homes, «The Endowment for Democracy: a prudent investment in the future», Foreign Policy and Defense Studies, the Heritage foundation, Executive Memorandum No. 461, 13. september 1996.

22 William Blum, se fotnote 9.