Nye rettigheter for Marokkos kvinner

I det nye lovverket kan både kvinner og menn ta ut skilsmisse på grunnlag av «uforsonlige forskjeller» (chiqaq), uten å måtte framskaffe bevis.² Rettsapparatet må godkjenne skilsmissen innen seks måneder. Med det gamle systemet kunne det ta mellom 10 og 15 år for kvinnen å bevise at hun hadde blitt mishandlet, og dermed bli innvilget skilsmisse. Ofte endte det med at kvinnene kjøpte skilsmisse (kholaa), noe som kostet dem alt de eide, inkludert sine rettigheter.

DEN NYE SKILSMISSELOVGIVNINGEN er veldig populær: I 2006 sto den for 73 prosent av alle skilsmissesøknader. 77,7 prosent av disse ble tatt ut av kvinner. Menn foretrekker den også, siden den vanligvis koster mindre enn den tradisjonelle talaq (forstøtelse). Å dele skilsmissehistorier er blitt på moten i de fjonge kafeene i Casablanca, som på kafé Paul i Boulevard Anfa, hvor du kan overhøre menn som klager over hvor lett det var for konene deres å gå fra dem.

Presset fra kvinner stopper imidlertid ikke der. En rekke organisasjoner krever nå en mer rettferdig håndhevelse av de nye lovene. Artikkel 49 i den ny familielovgivningen tillater en skriftlig avtale om forvaltning av eiendeler under ekteskapet, og hvordan de skal deles ved en eventuell skilsmisse. Hvis en slik avtale ikke foreligger, vil retten vurdere hva hver part har bidratt med. Kvinnene vil at denne artikkelen skal gjøres ubetinget, og de vil at arbeidet i hjemmet skal anses som en vanlig jobb.

En organisasjon som presser på denne reformen er Ligue Democratique pour les Droits des Femmes (LDDF – Den demokratiske ligaen for kvinners rettigheter), ledet avFouzia Assouli, som for øyeblikket jobber med å få Marokkos 10 største politiske partier til å inkludere denne og 15 andre samfunnsmessige, økonomiske og sosiale tiltak for kvinner i partiprogrammene sine i opptakten til valget i september. Initiativet, kjent som Citoyenneté Responsable, prøver å få kvinner til å stemme på kandidater som vil anerkjenne de 16 punktene. Seks av de største partiene³ har allerede skrevet under.

LDDF tilbyr medisinsk og juridisk bistand, og gjør ungdomsarbeid over hele Marokko. Fattigdom og analfabetisme (som er på sjokkerende 43 prosent) er alvorlige trussler. Men selv om mange marokkanske kvinner holder seg innenfor gamle tradisjoner hvor landsby- og stammetilhørigheten råder, har man sett overraskende framskritt. Mellom 1982 og 2004 falt fødselsraten fra 5.5 til 2.5. Sosiologen Emmanuel Todd⁴ sammenligner denne voldsomme reduksjonen som bare tok 22 år med de 160 årene (fra 1760 til1910) det tok i Frankrike.

Videre er marokkanske kvinner blitt tildelt nye ansvarsområder i moskeer, spesielt i religionsundervisning rettet mot kvinnelige imamer (muchidates). Dette regjeringsinitiativet (som kom etter bombeattentatet i Casablanca i 2003 som en respons mot ekstreme salafister) har full støtte hos PJD, som ønsker å se antall muchidater øke fra 50 til 200. Islamistene i Al-Adl wasl-Ihsan mener at initiativet ikke strekker seg langt nok.

All denne aktiviteten reflekterer mangfoldet man finner i gata i Casablanca og Rabat. Tradisjonelle djellabas uten hodeplagg er på moten: Jenter i hijab foretrekker ofte en mer moderne «islamsk» stil (bukser med en trang kjole), og ansiktsslør er blitt sjeldne i byene. Menn snur seg ikke lenger etter ermeløse t-skjorter med lav utringning.

Wendy Kristianasen. Oversatt av R.J.A.
Fotnoter:
1 Se Wendy Kristianasen, «Islam's women fight for their rights», engelske Le Monde diplomatique, april 2004.

2 For en innføring i loven se http://www.wluml.org/english/news/moudawana-english.pdf.

3 Union Socialiste des Forces Populaires, Istiqlal, Parti de Progres et du Socialisme, Front des Forces Democratiques, Parti Socialiste, Parti du Congrès Ittihadi.

4 Forfatter, sammen med Youssef Courbage, av en demografisk studie av Marokko, se «Les Marocains en 2015» (Marokkanerne i 2015), Le Journal hebdomadaire, Casablanca, 31 mars–6 april, 2007.