Månedsarkiv: september 2007

Myten om Bin Ladens millioner

Etter 11. september ble det allment akseptert at Bin Laden var god for 300 millioner dollar. Historiene om Bin Laden etter 11. september tegner et portrett av en milliardærarving og huleboer som gjør veloverveide børsinvesteringer mens han oppildner til terrorhandlinger. Etter 11. september har fantasiforestillingene om arabere og muslimer fått fritt spillerom. Personer på øverste plan har avvist flesteparten av de gjengse oppfatningene om finanskrigen. 11. septemberkommisjonens rapport avslørte «myten» om Bin Ladens personlige formue. Men tallet 300 millioner forblir konstant i mediene . En hel «avsløringsindustri» har kommet i kjølvannet av sifferet, med en blanding av rikelige og nøyaktige detaljer, surrealisme og ønsketenkning. Parallellen mellom Bin Ladens skjulte skattekiste og de påståtte masseødeleggelsesvåpnene til Saddam Hussein er slående. De er begrunnelsene for henholdsvis finanskrigen mot global terrorisme og «regimeskiftet» i Irak.

Kappløpet mot Nordpolen

2. august plantet Russland et flagg på bunnen av Arktis. Ekspedisjonens mål var å bevise at disse havdypene er en fortsettelse av den russiske kontinentalsokkelen og med dette gjøre krav på de enorme olje- og mineralforekomstene. Man regner med at det forekommer mer enn 10 milliarder tonn olje og gass, altså tilsvarende reservene i Persiagulfen. Flere land har kastet seg på bølgen, blant disse USA, Canada, Norge og Danmark.

Det jødiske spørsmålet

Filosofen Alain Badious ble i fjor offer for et velkoordinert angrep i franske medier. Badious filosofi anklages for å være antisemittisk og totalitær. Men under overflaten skjuler det seg en kamp om den filosofiske arven. Ironisk nok foregår maktkampen mellom tidligere maoister. Striden består i hvorvidt man skal forstå betegnelsen «jøder» som trofasthet til identitet eller som en betegnelse på noe som motsetter seg statsmaktens identitetskrav. Badious kritikere fungerer i praksis som «filosofisk politi» med oppgave å finne bevis på at en politisk forbrytelse vil bli begått.

Et viktig politisk verktøy for venstresiden

Den politiske dokumentaren har de siste årene fått en renessanse. Men kassasuksessene har skygget over interessante utviklinger innen sjangeren. Produksjons- og distribusjonsselskapene Brave New Films og Brave New Theaters forsøker å trekke sjangerens potensial lenger. Det gjør de gjennom å distribuere filmene gjennom egne nettverk, involvere grasrotbevegelser og å koble dem til en større politisk strategi. Uten distribusjon gjennom de store kinokjedene har Brave New-prosjektet klart å få opptil 700 000 tilskuere på enkelte filmer. Viser dette prosjektet at den politiske dokumentaren kan bli et viktig politisk verktøy for venstresiden?

Høyt spill i Macao

Det gamle «spillehelvetet» Macao satser igjen på å bli verdens gamblinghovedstad. Til det trenger byen land og arbeidskraft. Tidligere i år passerte den tidligere handelskolonien rivalen Las Vegas som verdens største spilleby. Etter at den tidligere kolonien ble overgitt til Kina i 1999 fikk Macao en viss grad av selvstyre. I 2001 ble monopolet på kasinodrift portugiserne hadde innført 40 år tidligere opphevet. Og amerikanske spilleselskaper kastet seg over byen. Nå tårner problemene seg opp. Men kinesiske myndigheter vegrer seg for gripe inn. De ønsker ikke en massiv arbeidsinnvandring til et Macao der Kinas lover ikke gjelder. Derfor vil myndighetene innføre en pendlerordning som minner om kolonitiden. Samtidig har mangel på land til nye kasinoer gitt opphav til ideen om å leie en øy av Kina.

USAs universiteter før og nå

Universitetene i USA har spilt en sentral rolle i landets økonomiske og sosiale utvikling. Men denne samfunnsmessige funksjonen er nå i ferd med å innsnevres. Som følge av kutt i offentlige midler må universitetene i stadig større grad fri til næringslivet og øke skolepengene for å finne midler. I løpet av de siste årene har større deler av middelklassens barn bli presset ut av de utdanningsmarkedet. Uheldigvis er de politiske institusjonene i Europa i ferd med å innføre de heller mangelfulle elementene fra USAs universitetssystem gjennom Bologna-prosessen.

To filmskapere møtes

Utstillingen «Correspondances» som vises på Pompidou-senteret i Paris (fra 19. september 2007 til 7. januar 2008) åpner for en dialog mellom verkene til Víctor Erice og Abbas Kiarostami rundt felles tema. Begge filmskaperne har klart å unngå å underkaste seg markedets lover, og fronter en krevende kunstnerisk uavhengighet. Arbeidet deres i utstillingen omfatter videoinstallasjoner, fotografi og maleri. Den tvinger oss til å revurdere filmskaperens plass i dagens samfunn.

Sarkozy på tur i Afrika

Nicolas Sarkozy sjokkerte under sitt nylige besøk i Afrika. Sarkozys var offisielt kommet hit for å bedre Frankrikes forbindelser til kontinentet. Frankrikes ry har blitt betraktelig tilsmusset av den manglende inngripen i det rwandiske folkemordet og den strenge innvandringspolitikken. Talen den franske presidenten holdt i Dakar 26. juli gjorde alt annet enn å gi Frankrike et bedre rykte. Den virket mest som et forsøk på å rettferdiggjøre innvandringspolitikken. Sarkozy snakket om et Afrika som før kolonitiden historieløst hadde levd «i takt med årstidene». Et Afrika der instinkt spilte en større rolle enn rasjonalitet. Ifølge Sarkozy var det på tide at Afrika «åpnet øyene» og skapte «sine egen framtid». Den franske presidenten fornyer sikkert og visst det diplomatiske språket. Og det på en måte som burde overbevise de fleste om globaliseringens reelle natur.

Hva har vi ikke blitt fortalt?

Fra et journalistisk perspektiv er det mange underlige aspekter ved 11. september. Det store komplottene og fabuleringene kan vi spare oss for. Men det finnes vitenskapelige spørsmål som står ubesvart. Og man kommer ikke unna at hendelsene var utløsende årsak til «krigen mot terror». På den andre siden veier spørsmålet om hvordan en så åpenbart inkompetent amerikansk administrasjon skulle klart å slippe unna på en så vellykket måte hvis den stor bak disse forbrytelsene mot menneskeheten.

Hvor har det blitt av fredsbevegelsen?

I 1968 var det massive antikrigsdemonstrasjoner over hele USA. Motstanden mot Vietnamkrigen samlet epokens progressive krefter. Irakkrigen har på ingen måte hatt samme virkning. Selv om konflikten blir mer upopulær for hver dag som går, har det ikke oppstått fredsbevegelser som på 60-tallet og tidlig på 70-tallet, eller som i kampen mot Reagans kriger i Sentral-Amerika på slutten av 80-tallet. Det finnes hundrevis av overlappende «venstreorganisasjoner» i USA. De siste fire årene har krigens grusomme nytteløshet og ødeleggelseskraft vist sitt sanne ansikt. Men fredsbevegelsen har bare blitt svakere. Hva har skjedd med venstresiden i USA?

Republikansk fascisme?

«Kampen mot terror» har ført til alvorlige svekkelser av rettsvernet i USA og Vesten. Nye antiterrorlover etter 11. september gir dommere og politiske leder stadig større fullmakter. Er vi på vei mot en ny McCarthy-tid der de mektiges politikk får fritt spillerom i rettssalene? Line Halvorsens kritikerroste USA mot Al-Arian rettet søkelys mot politiseringen av den dømmende makt. Le Monde diplomatique har møtt Al-Arians advokat Petter Erlinder. I dette intervjuet advarer han mot fascistoide tendenser i de vestlige rettsstatene.

På sommerferie i fremmed hjemland

Hvert år reiser hundre tusenvis av marokkanske innvandrerfamilier på «sommerferie til hjemlandet». Noen tar veien over havet, på en av båtene på ruten fra Sète i Sør-Frankrike til Tanger. De 36 timene ombord på båten er en anledning til å reflektere over sin Mektoub ? den meningen ens liv har fått. På disse proppfulle båtene er det mulig å danne seg et bilde av innvandrernes profil og mangfold. De er milevis fra å utgjøre noen homogen «nordafrikansk folkegruppe», slik klisjeene gjerne vil ha det til.

Besatt av mangfold

Fokuset på mangfold og positiv diskriminering er med på å sikre at det amerikanske klassesamfunnet ikke blir utfordret. Man glemmer den viktigste kilden til diskriminering: økonomien.

Informationssamfundets sande drivkraft

Med A Hacker Manifesto skrev australske McKenzie Wark et manifest for en ny klasse og en klassekamp: Kampen mellem vektoralister og hackere. En hacker er enhver, som producerer ny information, men er tvunget til at sælge retten til den. Vektoralistene er den der ejer den globale informationsproduktionens midler. Le Monde diplomatique har mødt Wark og snakket om kampene omkring hvem der ejer kulturen, hvem der ejer videnskaben. Og kampen for at kan den også løsrive sin produktivitet, og information, fra den vektorale klasses kontrol.

Verdenskrigens ukjente helter

Belgias betydning under 2. verdenskrig er uløselig knyttet til Kongo. Nærmere 85 prosent av ressursene den belgiske regjeringens disponerte under krigen kom fra landets kronkoloni. Mens kongolesiske soldater kjempet for å bevare Belgias økonomiske og industrielle interesser, slo kolonimakten hardt ned på protester fra lokalbefolkningene. I dag er Kongos bidrag til de alliertes seier fremdeles ukjent for de fleste.

Forvirrende omdreininger

David Lynchs kinoaktuelle Inland Empire er både mørk, innviklet og ubehagelig. Handlingen foregår i Los Angeles og polske Lodz, i et studio og i et hemmelig rom, med Alice, Kaninen og Dorothy fra Oz syngende i bakgrunnen. En ny Lynch-film er et must. Men denne er verken så vakker eller (van)vittig som Mulholland Drive.

Oligarkene i Guatemala

Presidentvalget i Guatemala i september domineres av oligarkiet i landet. Den private sektoren har et fast grep om mediene. I mediene dreier valget seg først og fremst om en hegemonisk høyreside. En mengde kandidater stiller. Men dette innebærer ikke et bredt politiske spekter. Tvert imot skyldes det en intern maktkamp innad i oligarkiet. Etter fredsavtalen i 1996 har lite forandret seg for landets mange fattige. 4 prosent av befolkningen står for mer enn 50 prosent av forbruket, 58 prosent av landets befolkning i fattigdom og 2 prosent av befolkningen eier nesten 70 prosent av jorden. Men en ny venstreside er i ferd med å våkne til liv. Vil Guatemalas oligarki gi etter for folkets ønsker om politisk suverenitet, og dermed unngå en ny voldsspiral? Le Monde diplomatique har besøkt Guatemala i forkant av valget.

Fokkin’ England

Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.

En samtidskunst



I min erfaring som filmskaper har barndomstemaet aldri framstått som atskilt fra fortellingen og dens omstendigheter. I mine filmer har barna legemliggjort en slags form for opprør. De har overskredet mitt blikk mer enn de har modifisert det. Jeg har alltid vært interessert i de barna som virkelig er barn, og ikke bare umodne kopier av de voksne. Det som rører meg mest ved dem er innslaget av villskap, deres evne til motstand mot ondskap, måten de bruker fantasien, og definitivt deres evne til å vende opp ned på dette simulakraet av liv som samfunnet spinner rundt dem, og som vi kaller «virkelighet». I denne forstand er barna, uten å ville det, de mest autentiske kunstnerne. De har ikke noe mål. De lekere simpelthen, men leken er alltid alvorlig.

Den argentinske militærjuntaen

Buenos Aires, 1977 er et indblik i en politistats indre med tortur, paranoia og borgernes generelle uvidenhed og ignorance. Den tager os tilbage til 1977. Året som betragtes som det mest brutale i Argentinas historie på grund af militærjuntaens travlhed med at «rense ud og op» forud for fodbold-VM i 1978. Mange af de 30 000 forsvundne blev stærkt bedøvede kastet i natlige flyvninger over Atlanterhavet. Filmen var i fjor med i hovedprogrammet i Cannes, og vant årets Aurora-pris under filmfestivalen i Tromsø.

Scener fra en overvurdert karriere

Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser. Men Bergmans stjerne har definitivt falmet. Mens den franske nye bølgen henvendte seg til en ny og samtidig verden, ville Bergman stort sett bevare og forevige en gammel verden. Av den grunn er det merkelig at han alltid fant en resonansbunn hos New York-publikumet.

Barnas troskyldige toleranse

Etter den verdensomspennende suksessen med Kirikou-filmene, har franske Michel Ocelot laget en ny barnefabel om vennskap og fred. Azur og Asmar er hans mest direkte politiske film så langt. Den er et eventyr om toleranse på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, eller for å si det med filmens troskyldige barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner?

Auteurenes arv

Filmskaperne som Bergman og Antonioni har lært oss å tenke med bilder. Men kan vi tenke selve tanken selv? Det mest radikale filmutrykket på 60-tallet ? I fjor i Marienbad ? er et eksemplarisk forbilde i så måte. Spørsmålet nå er om kvalitetsfilm kan gjenskape en tro på verden.