Under stranden – en brostein – Le Monde diplomatique

26. april 1968 hadde Alain Resnais’ science fiction-fabel Je t’aime, Je t’aime premiere i Paris. Bad timing: en uke etterpå var les événements i gang, og de fleste kinoer på venstre bredd måtte holde stengt. Resnais’ film skulle også delta i hovedkonkurransen på Cannes-festivalen. Men brosteinen hadde nådd fram til Croisetten. 18. mai får røde Godard med seg sine ikke fullt så røde kolleger Louis Malle, François Truffaut, Claude Berri og Claude Lelouch på en solidaritetsaksjon i Festivalpalasset. Nå skjer ting raskt. Malle, Roman Polanski og Monica Vitti trekker seg fra juryen. Resnais, Milos Forman og Carlos Saura trekker filmene sine fra konkurransen. 19. mai blir festivalen avlyst, for første og hittil eneste gang. Dette skjer mens krisen er i ferd med å toppe seg i Paris. Barrikadenettene blir stadig voldsommere. Sorbonne er okkupert. Streiker bryter ut over hele landet, et hundretall fabrikker blir okkupert mot Kommunistpartiets og fagforbundet CGTs vilje. Er dette en revolusjon? spør en britisk filmprodusent en ungarer i Cannes. Nei, svarer ungareren, bare en revolt …

1968 VAR ET RIKT filmår: Kubricks romodyssé, Pasolinis Teorema, Polanskis Rosemarys baby. Filmvår bak jernteppet. Auteur-film var blitt ungdomsmote: «Fellini and Antonioni and (…) Roman Polanski», som det heter i musikalen Hair. Men her skal det primært handle om Frankrike, om hvordan filmens verden påvirket maiopprøret.

Bakgrunnen for 68-opprøret var kort sagt en blanding av opprør mot den autoritære gaullismen, manglende fornyelse av universitetsstrukturen og protester mot Vietnamkrigen. Men la oss ikke glemme at Frankrike noen få år i forveien hadde gjennomgått en blodig og opprivende krig i Algerie. De Gaulle var realpolitiker nok til å gi opp «Algérie Française», men det satt ennå sterkt i venstresidens minne at krefter på høyresiden hadde støttet et statskupp eller ren terror (OAS). Sensuren fra Algerie-årene var ikke helt borte. Filmer som omhandlet Algerie hadde trøbbel med sensurkommisjonen. Jean-Luc Godards Le Petit soldat (1961) fikk, for eksempel, premieren utsatt i over to år. Men også andre filmer av Godard ble utsatt for sensur, og en tittel ble krevd forandret: La Femme mariée måtte hete Une Femme mariée (1964), slik at publikum ikke skulle tro at det handlet om gifte kvinner som sådan! Sensurstriden toppet seg med Jacques Rivettes La Religieuse, «nonnen» (1966). Godard skrev giftige avisinnlegg mot kulturminister André Malraux, som en gang var Eisensteins kamerat.

Men et enda alvorligere feilgrep fra Malraux var å sparke Henri Langlois som sjef for La Cinémathèque française, det skjedde 9. februar 1968. Langlois grunnla cinemateket etter krigen sammen med regissøren Georges Franju. Som statlig ansatt administrator var han ukonvensjonell, for ikke å si rotete. Malraux likte verken stilen eller standpunktene hans, og en februardag var alle låsene byttet ut. Protestene kom raskt, og ikke bare fra kretsen rundt Cahiers du Cinéma, men også fra en lang rekke internasjonale storheter som Fritz Lang, Carl Dreyer, Akira Kurosawa, Roberto Rossellini, Jerry Lewis og Charlie Chaplin. Alain Resnais demonstrerte mot sin svigerfar Malraux. Truffaut og Godard ble lettere skadet da politiet angrep de 3000 demonstrantene, et sammenstøt som Bernardo Bertolucci spektakulært har gjenskapt i The Dreamers (2003). Pressen, til og med konservative Le Figaro, kritiserte Malraux, derimot ble dette ikke nevnt med et ord i statsmonopolkanalen ORTF. Langlois ble gjeninnsatt i stillingen 22. april, men saken skapte ytterligere vondt blod mellom filmmiljøet og gaullistregimet, og ble et viktig referansepunkt i mai.

JEAN-LUC GODARD VAR den av Langlois’ riddere som mer enn noen annen inkarnerte fornyelsen av fransk film, og han skulle vise seg å være sensitiv overfor det som nå var i emning. Fram til (og med) Pierrot le fou (1965) var den formale revolusjon det essensielle i Godards filmer – overrumplende montasje og kunstferdig lek med skrift og plakater. Dette videreutviklet han i Masculin Féminin (1966), en montasje av «essays, journalistiske skisser, nyheter og portrettkunst, kjærlighetslyrikk og satire» (Pauline Kael). Innimellom kommer eksplosjonene i form av provoserende mellomtitler: DENNE FILMEN KUNNE KALLES / BARN AV MARX OG COCA-COLA.

Med Week-end (1967) leverer Godard sin sivilisasjonskritiske bombe, nå i Eastmancolor og bredformat. Det nesten ni minutter lange tracking-shot av en kjedekollisjon under ferieutfarten er den mest spektakulære av en lang rekke scener som gjør Week-end til en opprørsk klassiker. I mellomtiden hadde Godard lagd La Chinoise (Kineserinnen, 1967), et besynderlig forvarsel om mai.

Besynderlig, fordi filmen formidler en slags snakkeboblemaoisme. Maoisme på fransk var først og fremst en dyrking av Kulturrevolusjonens «opprør mot hovedkvarteret», maoisme med et anarkistisk anstrøk. Mao ble motpave for en kravstor generasjon som hadde mistet illusjonene om sine egne ledere. At Kulturrevolusjonen også var et ledd i en intern maktkamp i KKP, med systematisk ydmykelse og brutal undertrykking som følge, ble elegant oversett, inntil eks-maoister som André Glucksmann begynte å systematisere sin tvil midt på 70-tallet og snudde høyre om, til tross for at andre stemmer på ytre venstre hadde sagt det samme mange år tidligere.
Forstadsuniversitetet Nanterre ble oppført tidlig på 60-tallet. Herfra stammet 22. mars-bevegelsen, den umiddelbare forløper for maiopprøret, Foranledningen var blant annet en langvarig debatt om kjønnssegregasjon på campusen. I januar 1968 hadde universitetet besøk av ministeren for sport og ungdom, som hadde forfattet en 300-siders rapport om franske ungdommers vilkår. Da anarkisten Daniel Cohn-Bendit spurte ministeren om hvorfor kjønnsliv ikke var nevnt med et eneste ord, fikk han beskjed om å ta seg en kald dusj. Cohn-Bendit repliserte at det var et svar som passet til Hitler-Jugend. Resultatet var disiplinærstraff og omfattende protester. Da Nanterre ble (midlertidig) stengt i månedsskiftet april/mai, flyttet protesten over til Sorbonne, og Cohn-Bendit ble en av revoltens lederskikkelser.

Godard ble kjent med Nanterre-miljøet gjennom den unge filosofistudenten Anne Wiazemsky, som nettopp hadde filmdebutert med hovedrollen i Robert Bressons Min venn Balthazar. Wiazemsky, som skulle bli Godards andre kone, frekventerte både maoistmiljøet og Cohn-Bendits anarkistgruppe. Av en eller annen grunn valgte Godard, som hadde kalt seg anarkist, å knytte an til den ortodokse maoistgruppen UJCML, Kanskje fordi maoismens slående slagord passet inn i hans semi-poetiske plakatestetikk?

La Chinoise gir ikke klare svar. Fem studenter – deriblant Wiazemsky og bølge-ikonet Jean-Pierre Léaud – leser opp sitater fra Mao og Althusser, fremfører tablåer, diskuterer, skriver på tavla. En gang står navnene på et tjuetall tenkere der – alle viskes ut bortsett fra Brechts. Er La Chinoise et brechtiansk lærestykke eller en vill satire? Verfremdungs-montasjen motvirker delvis studentenes messende opplesning av ideologisk langhalm. Denne «film under tilblivelse» inneholder en rekke frapperende påfunn: blant annet en tablåscene som viser en bensinstasjon hvor det står NAPALM EXTRA SS under en tiger på tanken. La Chinoise kan nok ha bidratt til stemningen som skapte mai 68, men er generelt tvetydig i sitt budskap, også gjennom sitt mest berømte skriftlige utsagn: MAN MÅ KONFRONTERE VAGE IDEER MED KLARE BILDER.
Under selve maidagene lagde Godard noen propagandistiske kortfilmer, «Ciné-tracts». Etter One+One med Rolling Stones gikk han inn i det leninistiske Dziga Vertov-kollektivet, noe som foranlediget et usedvanlig harmfullt og giftig angrep fra hans gamle venn François Truffaut. De skulle bare så vidt komme på talefot igjen.
Et annet av det gode mennesket Truffauts hatobjekter var Situasjonistisk Internasjonale. Denne sagnomsuste, post-kunstneriske, ikke-leninistiske og superelitistiske gruppen hadde foregrepet 22. mars med sin pamflett om «Elendigheten i studentens miljø» i 1966, og klarte å dominere okkupasjonskomiteen på Sorbonne en ukes tid. Lederskikkelsen Guy Debord lagde sine vesentligste essayfilmer på 70-tallet, men de er sterkt preget av mai 68. Debord styrer klar av Godards ideologiske tåpeligheter fra disse årene, men lydsiden er ofte som en bok, og bok er aldri best på film. Som montasjekunstner har Debord en del å lære av Godard. Men se selv – filmene ligger gratis ute på nettet.

HVA SÅ MED filmer som henter sin handling fra mai 68? Dokumentarfilmer finnes. Generelt må det sies at foto-dokumentasjonen av mai er rikere enn filmopptakene, men William Kleins Grands soirs et petits matins gir et mangefasettert bilde av «die wundersch...ne Monat Mai» i Paris: fra barrikader til gatediskusjoner, store mønstringer som Stade Charlety i slutten av måneden, okkupasjonskomiteenes møter på Sorbonne og Odéon-teatret, Cohn-Bendits tilbakekomst 28. mai, Rivette og Resnais smilende i filmseksjonen av det store toget til Gare de Lyon 24. mai – men også dagligliv på det okkuperte Sorbonne: kantinesamtaler, provisoriske barnehager …

Og fiksjonsfilmer? Vi har fått to 68-filmer på 2000-tallet – Bernardo Bertoluccis The Dreamers (2003)og Philippe Garrels Les Amants réguliers. Begge har Garrels sønn Louis i en av hovedrollene, og begge handler mer om å være ung på slutten av 60-tallet enn selve maiopprøret, selv om det utgjør en ramme.
Filmdyrkelse er likevel hovedrammen rundt Bertoluccis 68-film. Matthew (Michael Pitt), ung amerikansk student i Paris, frekventerer Cinemateket i Chaillot-palasset («Bare franskmenn kunne legge en kino til et palass»). Her møter han det anglo-franske søskenparet Isabelle (Eva Green, senere Bond-dame) og Théo (Louis Garrel), akkurat den dagen da Langlois-demonstrasjonen finner sted. (Det kryssklippes mellom dokumentarklipp og fiksjonal rekonstruksjon, den 59-årig Jean-Pierre Léaud veksler med den 24-årigen fra 68 som paroleoppleser.) Vennskap oppstår, Matthew blir buden hjem til den flotte leiligheten i Boulevard Raspail. Forfatterfaren er paternalistisk, Bertolucci legger vekt på generasjonsmotsetningene. Så får de unge leiligheten for seg selv noen uker, Matthew flytter inn. De diskuterer rock, Vietnam og tidsånden med en mengde filmplakater (deriblant La Chinoise) og Mao i bakgrunnen. Isabelle bedriver mimetisk filmquiz, Bertolucci klipper inn originalscener, det kulminerer med en repetisjon av løpescenen gjennom Louvre fra Bande à part. Hemningsløs nytelse, som det het i en av maiparolene, skal prege resten av filmen. Opprøret ser vi bare glimt av fra vinduene til leiligheten og et TV-utsalg, etterfulgt av møtet med en barrikade, som en UFO, og Théos visitt på Sorbonne, der de klassiske parolene (som «Under brosteinen, en strand») er litt for perfekt skrevet på søylene. Mot slutten av filmen kaster de seg inn i en forbipasserende demonstrasjon. Théo bryter sitt ikkevoldsprinsipp, gjør seg klar til å kaste molotovcocktail. Matthew går sjokkert vekk – lik en Truffaut som forlater Godard idet han krysser ekstremismens Rubicon? Så går politiet til motangrep, og rulletekstene ruller mot normmalt nedover, mens Piaf synger «Je ne regrette rien» …

Det er fryktelig dyrt å filme gatekamper og barrikadebygging i en metropol. Bertolucci satser på to demonstrasjoner i hver sin ende av filmen, den siste er skikkelig spektakulær, men med demonstranter som gir et umiskjennelig inntrykk av å være statister – og det var jo nettopp det de ikke var! I en mengde estetiske valg og detaljer gjenkjenner man Bertoluccis mestergrep, men forholdet mellom privat og sosial sensitivitet er ikke tilfredsstillende løst, og til tross for noen minneverdige scener får filmen som helhet et preg av 68-kitsch.

NOEN HAR SETT Les Amants réguliers (Sølvløven for beste regi i Venezia 2005) som et svar på The Dreamers. I flere henseender kan det stemme: Den nesten tre timer lange filmen er i svart-hvitt, kostet bare en tiendedel av Bertoluccis film, og langt på vei avromantiserer den mai, til tross for innslag av drømmelignende stemning (filmen inneholder også drømmesekvenser, der demonstrantene plutselig er ikledd kostymer fra 1789). Dessuten er den lite preget av generasjonskonflikt – hovedskikkelsenes foreldre har forståelse for de unges engasjement, og dette rimer godt med at regissøren, som var 20 i 68, er far til hovedrolleinnehaveren, den samme latino-dylanske Louis Garrel som spiller Théo i The Dreamers. En generasjonskonflikt er derimot til stede i den innledende militære rettssaken. Garrel velger dristig nok å vektlegge ventingen under barrikadenettene, resultatet blir en mellomting mellom kjedelig og hypnotisk.

Fortsettelsen, idet 68 glir over i 69, kan oppsummeres med følgende stikkord: hasj & opium, musikk, billedkunst og politibesøk. Stemningen er anarkistisk, men knapt i militant betydning. Kjærligheten dukker opp i skikkelse av Lilie (Clotilde Hesme). François og Lilie lever ut en vakker, hverdagslig histoire d’amour, men til slutt velger hun en voksnere billedkunstner og flytter til New York.
Garrels film er genuin, men forsvarer knapt sin lengde, og synsvinklene er for mange. Artificial Eyes’ DVD [Regular Lovers] har pressekonferansen fra Mostra di Venezia 2005 som ekstramateriale. Her karakteriserer Garrel sin egen film som B-film [série-B] og Bertoluccis som série-A, men krediterer The Dreamers for å ta stilling «for revolusjonen» Kanskje litt sjenerøst? Og var det nå en revolusjon eller en revolt?

Nei, det var nok «bare» en revolt, som ungareren sa, ikke han i Elysée-palasset, men han i Cannes. En måneds revolt er krevende. Folk gikk hjem, og de gikk ut for å gi Pompidou nytt tillitsvotum, for å se de gode, gamle filmene igjen. Men noe hadde skjedd. Demonstrantene hadde rystet systemet, og le cinéma français ble aldri helt den samme gamle igjen. Filmer av nye regissører som Carax, Ferran, Denis, Desplechin, Honoré og Klotz kan vitne om det, sammen med Rivettes, Resnais’ og Godards fornyelse. En revolt kommer sjelden forgjeves. Det var likevel ikke FIN DE CINÉMA, som det het til slutt i Week-end.

© norske LMD

Fotnoter:
1 Disse kreftene levde blant annet videre i studentorganisasjonen Occident, som angrep Vietnamkomiteenes demonstrasjoner og senere også mai-demonstranter. Tre av medlemmene ble senere borgerlige ministere: Gérard Longuet, Alain Madelin og Patrick Devedjian. De mer fascistoide kreftene i Occident dannet i 1969 Ordre Nouveau (med samme symbol, det keltiske kors), en av forløperne for Front National.

2 Om sensurens inngrep mot Godard og Rivette, se for eksempel Colin MacCabe, Godard, a portrait of the artist at 70, Bloomsbury London 2003, s. 200–203.

3 Cohn-Bendit (f. 1945) ble av en annen gaullistisk minister kalt «tysk jøde» på statskanalen ORTF, noe som resulterte i et av mai 68s sterkeste slagord: «Vi er alle tyske jøder». Utvist til Tyskland. I Frankfurt ledet han autonomistgruppen Revolutionärer Kampf sammen med Joschka Fischer, før begge tilsluttet seg De Grønne. Et lite tiår var han persona non grata i Frankrike. I dag har han dobbelt statsborgerskap og er, som mange vil vite, lederskikkelse for De Grønnes gruppe i Europaparlamentet.

4 UJCML ble forbudt i juni 68. Gruppen skiftet da navn til Gauche Prolétarienne, som ble forbudt i 1970 sammen med sin avis La Cause du Peuple. Blant lederskikkelsene: Alain Geismar (senere minister), Pierre Victor/Benny Lévy (senere jødisk mystiker), filosofen Jean-Claude Milner. Forfatteren Olivier Rolin (som har fiksjonalisert gruppens indre liv), Serge July (sjefredaktør for Libération fra 1973 til 2006), filmregissøren Marin Karmitz (i dag direktør for film- og kinokjeden MK2), og André Glucksmann. GP var en undergrunnsorganisasjon med paramilitær organisering, men ble aldri en terroristgruppe.

Filmen, som veksler mellom innspillingen av «Sympathy for the Devil» og maoistiske tablåer med Wiazemsky, ble først sendt ut i en versjon kalt Sympathy for the Devil der Godard ikke anerkjente slutten.

5 www.ubu.com/film/debord. Det må også nevnes at Debord fikk sin mesén på 70-tallet, filmprodusenten Gérard Lebovici, som på 80-tallet donerte en egen kino i Latinerkvarteret, Studio Cujas, til Debords filmer. Lebovici ble myrdet i mars 1984. Det er sjelden at et attentat blir viet like stor oppmerksomhet i undergrunnspressen og Paris Match.

6 Svært mange gode fotos finnes i Daniel Cohn-Bendits monumentale Mai 68, Denöel mars 2008.

7 Films Paris New York 1968, 97 min. Utgitt på DVD av Le Nouvel Observateur, 2002 (utekstet). (…)