– Sosialistene må erstattes av humanistene



Jeg gikk på skolen på 70-tallet. Å være en intellektuell var å stå utenfor. Vi dyrket diktere som Joseph Brodsky, som ble hundset av staten. Men en stor del av vår generasjon, mitt folk, endte opp med å drikke. Så kom Gorbatsjov, og følelsen av å ha et hjem kom igjen tilbake. Vi var ikke spesielt interessert i politikk den gangen, selv om vi fulgte med. Også Anna Politkovskaja var mer interessert i de private historiene. Politikken ble jo dekket av tv hele tiden, også Tsjetsjenia-konflikten. Men da Putin kom for alvor på 90-tallet endret alt seg. Vi ble sinte. Den historiske muligheten med Gorbatsjov og den tidlige Jeltsin ble forspilt.
>– H– Hva gjør Russlands dissidenter i dag?

– Nå har de gamle kjøkkendiskusjonene kommet tilbake. Vi snakker om Russlands skjebne og politikk. Det finnes noen tenketanker fra Jeltsins tid. Vår eneste offentlighet er internett. De fleste skriver. Jeg også. Eksempelvis på www.kasparov.ru og www.granny.ru. Sistnevnte dekker alle opposisjonsmøter, demonstrasjoner og intervjuer nøkkelpersoner. Per i dag sensureres ikke disse. Jeg sjekker dem daglig, også her i Grimstad.
>– D– Dine to filmer Rebellion og Disbelief viser at Russland i dag dreper sine egne borgere. Kan du bekrefte dette? Kan et stort land over hodet ha sikkerhetsvurderinger som gjør det forståelig å drepe borgere?

– Nei, det er ikke forståelig, selv om det er akseptert av store deler av befolkningen. Folk utenfra Moskva behandles jo som annenrangs borgere. Tsjetsjenerne utsettes for rasisme, de kalles «svartinger». Dette er KGB-mentaliteten vi vokste opp med. De 300 som ble drept i boligblokkene i Moskva [se hovedsak], ledet til en suksessfull krig mot Tsjetsjenia. Putin spurte den gang om man ville at Russland skulle falle fra hverandre. Han var redd for en kjedereaksjon med løsrevne republikker. Jeltsin mente han hadde mislykkes ved å innlede fred med dem – mange kalte det høyforræderi. Det ble derfor akseptert at folk ble drept, så lenge Tsjetsjenia ble erobret tilbake.

– For oss er «humanisme» bare et ord. Det mister sin betydning når du gjentar det nok ganger – som en elektronisk nettadresse. Mange opplever til og med ordet som noe Vesten prøver å dytte på oss, et negativt ord for å destabilisere Russland.
>

– DU GIKK TIL FILMEN. En gang uttalte du at om filmskaperen Andreji Tarkovskij hadde levd i dag, så ville han laget anti-fascistiske filmer?


– Ja, det mener jeg fordi jeg kjente ham og filmene hans. Han var en ekte humanist. Noen vil kalle ham religiøs, men han var ikke det i vestlig forstand (slik som norske kristne sørlendinger eller religiøse forstadsamerikanere). Han var en religiøs mann, men i sin tids kulturelle kontekst. Folk vendte seg den gang til religionen, og kunstnerne til det åndelige. For Tarkovskij var det en logikk som førte tilbake til mennesket – slik som i Solaris, der ensomheten oppleves i verdensrommet. Der sier en av karakterene mot slutten, «Det vi virkelig behøver er et menneske.».

– Jeg så som ung alle filmene hans vel ti ganger, det var som et ritual, det var berusende. Hans hovedpoeng er at mennesker trenger andre mennesker. Man kan generelt angripe det konservative med religionen, men i Tarkovskijs sammenheng dreide det seg mer å finne mennesket enn Gud.
>– D– Du arbeidet med ham i Sverige, på filmen Offeret?

– Jeg møtte han på en Berlinfestival i 1985. Jeg visste at han laget Offeret og at han ikke ville returnere til Russland. Jeg tilbød meg å jobbe gratis for ham i Sverige. Han lot seg overtale, ettersom han ikke var spesielt god på andre språk, og trengte en oversetter.

– Jeg ble særlig påvirket av hans ærlighet. Vi hadde lange samtaler i Sverige. Jeg bodde i samme hus som ham og hans kone. Husker en gang vi satt og så utover havet østover fra Gotland, og han sa: «Se der er hjemlandet vårt!» Han hadde hjemlengsel. Filmskapning og kunst var for ham langt mer enn bare en profesjon, det var et uttrykk for selve livet. Kunsten var en forberedelse på døden, som han sa. Filmen var like virkelig som alt annet for ham. Han var et rennesansemenneske, han var større enn sin tid.
>– M– Men han var da såpass jordeligverdslig, at han forelsket seg i kvinnene, og spesielt i en norsk kvinne han fikk barn med?

– Ja, da han filmet i Sverige var ikke familien med. De holdt sønnen igjen i Sovjet som et gissel. Den norske kvinnen kom til Sverige som en venn av filmassistenten hans, og hun ble gravid med ham. Hans sønn ble faktisk født dagen før Tarkovskij døde av kreft i Paris: Han hørte det og sa «Gud være lovet!», og døde like etter. Forholdet ble holdt skjult for kona. Jeg levde faktisk der med begge kvinnene rundt.
>– D– Du har beveget deg fra å være en estetisk orientert, til en politisk filmskaper. Men Tarkovskij var vel heller en filosofisk filmmaker, en mer tilbaketrukken type?

– I den sovjetiske kulturen var dette svært annerledes. Tarkovskij arbeidet på slutten av en æra. Han protesterte mot løgnene i den kulturen. Jeg kjente hans synspunkter. I Sovjettiden var den «rene kunsten» en protest langt vekk fra politisk marxisme, der alt ble sett på som klassekamp, eller avskyen for den vestlige imperialismen. Kommunistpartiet angrep på enkelt vis borgerskapet.
>– F– Fikk du et slags far-sønn forhold til din forgjenger?

– Ja, han kunne vært min far. Men faktisk forelsket vi oss begge i skuespillerne, noen ganger også i samme kvinne. Husker en gang det ble litt anspent … Men han var svært omsorgsfull, og skrev en gang et langt anbefalelsesbrev for meg til en filmskole i London.
>– D– Diskuterte dere noen gang den globale fremtiden?

– Han mente rustningskappløpet var galskap, at det kunne komme ut av kontroll – slik som i Offeret. Hans favorittpåstand var at menneskets tekniske evner ville overstige vår moralske kapasitet. Slik vi også øynet med forskningen på kunstig intelligens.
>– V– Var du der når Tarkovskij døde?

– Jeg var i Paris da det gikk mot slutten. Kona hans ringte meg gråtende og sa de hadde funnet ut at han hadde kreft. For i Frankrike forteller de sannheten, noe de ikke gjør i Russland. Det var en uopererbar kreft, han fikk maksimalt ett år.
– Litvinenko døde på to uker, men Tarkovskij fikk et år …

– Ja, slik man lever med filmene hans, så han var han svært nære. Jeg vet at han visste at det var ingen mulighet for å overleve, og han visste jeg visste. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg var 26 da. Han smilte, fleipet, var virkelig sterk. Litvinenko på sin side, sa til meg ved slutten: «Gamle venn, dette er hva som kreves for at du skal bli trodd på at du forteller sannheten.»
>– H– Hvorfor reiste Tarkovskij fra Sovjet?

– Tarkovskij gikk åtte år uten arbeid, han hadde pengeproblemer og levde på venner. Dessuten fortalte han meg en gang at ingen hadde gratulert ham på hans 50-årsdag. Normalt ville en kjent regissør blitt det. Han utrykte at han hadde tjent mye penger for landet, men fikk ikke en eneste gratulasjon, ikke engang en offisiell notis. Selv om han var medlem av alle filmforeningene. De gratulerte idioter, men ikke ham.
>

– Hvem var egentlig Litvinenko?

– Han har mange forskjellige erfaringer. Han reiste mye, var spesielt interessert i terrorisme, og leste mye. Han elsket abstrakte diskusjoner, noe hans FSB-kollegaer aldri gjorde. Han var svært ambisiøs, ville bli president egentlig. Han lærte seg bla. å snakke korrekt … I London sto han tidlig opp om morgenen, arbeidet på internett, var ute og møtte folk og fikk ny informasjon, så gikk han tilbake til internett – han forsket med å kombinere informasjon. Han søkte rettferdigheten.
>– S– Så mye du nå vet om Litvinenko, hva var hovedgrunnen til at han ble drept?

– For noen var han en plageånd. Han var svært irriterende for de som satt høyt i systemet, eksempelvis FSBs leder den gang. De hatet ham også i sikkerhetseliten, de mente virkelig at han hadde forrådet dem. Slike mennesker klarer ikke alltid å skille mellom personlige og statlige interesser.
>– D– Det Du har nevnt at Litvinenko kalte Putin for en pedofil. Er det overhodet noe hold i det?

– Det er et rykte om at det finnes en film fra 90-tallet der Putin skal ha hatt omgang med en ung gutt. Litvinenko trodde på det, og skrev et par artikler der han kalte Putin pedofil. Han var overbevist om dette. Litvinenkos logikk er at i slike miljøer spionerer alle på hverandre, og lager avslørende situasjoner.

– Å kalle Putin pedofil er den ytterste fornærmelse i Russland, man sier bare ikke slike ting. Spesielt i et så brutalisert samfunn. Eksempelvis finnes det i militæret så brutale innvielsesritualer, at enkelte må bøte med livet. Og nesten halvparten av befolkningen har vært i fengsel, der et skjeivt ord kan være nok til å bli drept. Å kalle noen pedofil er et skritt for langt. Litvinenko tok virkelig en risiko her.




– HVA BLIR DIN neste film?


– Jeg ønsker å lage en politisk dokumentar om russisk ekspansjonisme – ikke med panservogner, men om landets energi som eksportvare. Gazprom er ikke transparent organisasjon, regnskapet revideres ikke som normalt, og det er derfor mange muligheter for tyveri, misbruk og hemmeligholdelse. Vi vet hva som skjedde oljeselskapet Yukos, der staten egentlig regelrett forsynte seg av pengene. I dag skjer pengevasking gjennom vestlige selskaper. Selv om det er vanskelig vil jeg lage en film som viser at Russland er et problem langt inne i Europa. I dag tolererer den europeiske eliten at det gjøres enkeltvise bilaterale avtaler med Russland. Men risikoen er jo at Russland kan stenge igjen kranene ut fra politiske behov.
– Er du ikke redd for å grave for dypt, og så risikere ditt eget liv?

– Ja, i denne saken er det faktisk en risiko for det. Men jeg har levd med denne faren lenge, slik en jagerflyver også må kunne. Jeg har blitt truet, men heldigvis ikke mine barn. Det er en fare man ikke kan venne seg til.

– Man må bare aldri begynne å samarbeide med dem man angriper. Da er man tapt. Jeg sier likevel alltid at jeg er en patriot, for jeg elsker landet mitt. Jeg vil ikke flytte fra Russland, slik både Tarkovskij og Litvinenko gjorde. Jeg gjør kanskje en stor feil og er naiv. Men jeg er genuint sympatiserende med mitt folk, og det gjør at de jeg møter forstår meg og prater åpent ut. Det er mange, også i politiet, som ikke liker oligarkene.
>– H– Hva med den nye presidenten, Medvedev?

– Jeg er pessimistisk, men samtidig vil jeg gi ham muligheten til å vise seg. Han er nemlig ikke ansvarlig for alle disse hendelsene …
– Men han var jo selv styreformann i Gazprom?

– Ja, men alle må jo komme fra posisjoner, om de skal fram.
>– H– Har du noen filosofiske forbilder?

– Jeg føler at verden er dialektisk. Jeg er influert av både Hegel og Nietzsche. Men etter at den gamle ideologien kollapset, trenger Russland et nytt språk. Det er nå sosialistene må erstattes av humanistene.

© norske LMD. truls@dokumentar.no