– Bli Bismarck, ikke Storbritannia!

en rekke internasjonale analyser på repetitivt og unnvikende vis har konkludert med at Vesten sliter med navlebeskuelse, nærsynthet og diverse fobier, tar Newsweeks briljante redaktør, Fareed Zakaria, tak i kjernen av problemstillingen: Veksten til de framadstigende landene, og denne vekstens konsekvenser for Vesten og de mulige motsvarene. Vi befinner oss riktignok fortsatt ikke i en «post-amerikansk verden», men om europeerne og amerikanerne ennå ikke har mistet makten og innflytelsen de har hatt siden 1500-tallet, har Vesten allerede mistet monopolet på historien. Det haster for dem å reflektere over hvilken politikk de skal velge i møte med denne plateforskyvningen, for å unngå å i panikk bli ofre for egne simplistiske maktpolitikker som er dømt til å mislykkes, slik Bush-administrasjonen har blitt.

Det siste årene har man sett de største konservative (Henry Kissinger) eller nykonservative (Francis Fukuyama, Robert Kagan) tenkerne i USA gripe tak i denne ny verdenen. Kissinger har påminnet om og Fukuyama¹ har gjenoppdaget at nasjonalstatene ikke lar seg erstattet og at økonomien ikke har erstattet strategien. Zakaria som i sin tid støttet krigen mot Irak, utdyper analysen av de mulige reaksjonene på denne «rise of the rest», som ifølge ham er en «ironisk konsekvens av 60 år med amerikansk engasjement» for å åpne og amerikanisere verden. Han trekker fram, nøye utproporsjonert, trusselen fra islamister så vel som fra «røverstater». Han behandler dem seriøst, men på en ettertenksom og kaldblodig måte. Hans analyse av de økonomiske, finansielle og teknologiske kreftene som er i bevegelse – fri eksponentiell kapitalsirkulasjon, teknologiske nyvinninger, oppsmuldring av transportkostnader – er grunnleggende optimistisk og liberal.

Selvsagt er han også bekymret for sløsingen og uttømmingen av naturressursene, for nasjonalismens kraft i verden og dens gjenoppblomstringen, noe som er skuffende for USA som alltid – selv – tror de handler til det gode for Menneskeheten. Han noterer seg de globale politiske opposisjonskrefter, som den økte innflytelsen til BRICM (de nå berømte Brasil, Russland, India, Kina – pluss «M» for Mexico). Han tar også på alvor – med et snev av provokasjon eller i det minste forventning – hypotesen om at verden for første gang på et halvt årtusen (fem århundrer etter den kinesiske keiseren stoppet admiral Zheng Hes havekspedisjoner) vil bli «ikke-vestlig». Det vil i alle fall dreie seg om en verden som ikke utelukkende er vestlig.

Men dette leder ham ikke til å tro at verden vil bli anti-amerikansk. Han ser den snarere som «post-amerikansk». På spørsmålet «kan man være moderne uten å være vestlig?» gir Zakaria et nyansert svar. Han mener at den vestlige modernismen forandret verden så mye at slutten på det vestlige maktmonopolet ikke vil bety slutten for den vestlige modernismen. Hvis USA en dag blir forbigått, er det et resultat av landets suksess.

Zakaria er ikke desto mindre bevisst på at historien – og konkurransen – fortsatt vil foregå mellom de store landene og nasjonene, derfor vier han større deler av analysen til to glødende og svært velbegrunnede kapitler om styrkene og svakhetene til de to skoleeksemplene: «utfordreren» (Kina) og «alliansepartneren» (India), og dragen og kuas forhold til ørnen (USA). Ikke overraskende mener indiskfødte Zakaria at en av fordelene til India – som han ser på som det mest pro-amerikanske landet i verden – er den potensielle overenskomsten og selv alliansen med USA. Dette forhindrer ham ikke i å erkjenne at det er lenge til dette landet vil bli en global stormakt, eller å skrive at hvis det India og Kina konkurrerte, så ville sistnevnte for øyeblikket og i lang tid framover vinne overlegent. Han ser – med rette etter min mening – Beijings politikk overfor resten av verden som nokså åpen og samarbeidsvillig. Den er ikke bare avhengig av kinesiske handlinger, men også av reaksjoner fra de andre og systemiske kombinasjoner dem i mellom.

Disse tydelige og klargjørende analysene danner en gledelig kontrast til den dualistiske tyngden og ideologiske klossheten til den avtroppende amerikanske administrasjonen, så vel som den sedvanlige globaliseringssjargongen.

MEN ORIGINALITETEN OG den største styrken til Zakarias bok ligger framfor alt i de to siste kapitlene: «American Power» (Amerikansk makt) og «American purpose» (Amerikanske hensikter), der han tar for seg de mulige måtene å handle på i denne nye situasjonen. Stilt overfor de nye utfordringene, foreslår han for Washington en radikalt annerledes politikk enn den Storbritannia førte på slutten av 1800-tallet. Etter Boerkrigene (1880–1881, 1899–1902) gjorde Storbritannia alt for å bevare sitt globale politiske herredømme, og ble hjulpet et godt stykke på veien av USAs isolasjonisme. Dette lykkes de med lenge, men de klarte ikke å bremse den økonomiske nedgangen. Det sjokkerende for Zakaria er ikke at det gikk nedover for det britiske imperiet etter en kortvarig økonomisk dominans i to tiår, men at imperiet besto så lenge etter på, og at Winston Churchill kunne være til stede på Jaltakonferansen i 1945, som i realiteten var et amerikansk-sovjetisk toppmøte.
Slik er det ikke fatt med dagens USA, som har en økonomi som – i motsetning til Storbritannia på begynnelse av 1900-tallet – på tross av sin indre svakheter (forgjeldelse, osv) og på tross av krigen i Irak fortsatt er enestående livskraftig og innovativ særlig innenfor industri og framtidsteknologi (som nanoteknologi og bioteknologi). USA har dessuten et hemmelig våpen, særlig i forhold til Europa: at landet har en dynamiske demografi på grunn av innvandringen. Irak-krigen vil ikke få samme konsekvens for USA som Boerkrigen fikk for Storbritannia.

Men det som ikke fungerer i USA er, ifølge Zakaria, politikken. Foruten at landet umiddelbart må forbedre tilgang til skolesystemet og infrastrukturen, må det også interessere seg for den resten av verden, for andre språk og kulturer. «Amerikanerne har aldri utviklet,» sukker han eufemistisk «evnen til å bevege seg på innsiden av andre folks verdener.» Det er på tide.
Overfor denne nye verdenen der alle land – de store framadstigende landene og også de andre – kommer og går i det globale spillet, har den amerikanske politikken ifølge Zakaria for fjerde gang siden 1945 (slutten av 50-tallet, begynnelsen av 70-tallet og midten av 80-tallet) blitt avsporet og «dysfunksjonell». Zakaria kaller dette «do-nothing politics». Hans forklaring på utenrikspolitikken til Bush er like enkel som denne politikken selv: «Ensidig verdenssyn + 11. september + Afghanistan = unilateralisme + Irak».

USA må umiddelbart komme seg ut av kokongen og anlegge en ny politikk. Men hvilken? Den motsatte av Storbritannias tidligere politikk, insisterer Zakaria, den motsatte av Bushs politikk som har styrket motstanderne i stedet for å oppløse dem. Zakaria vil snarere ha en politikk som ligner … Otto von Bismarcks! Den tyske kansleren klarte på slutten av 1800-tallet å gjøre det nylig forente Tyskland til Europas hederlig mekler, til «hub'en» i det europeiske systemet. Washingtons mål burde være det samme på et globalt nivå: ha de beste relasjoner til alle de andre landene, som de andre landene ikke har til hverandre, være «omdreiningspunktet i det internasjonale systemet». «Be Bismarck, not Britain», oppsumerer Zakaria.

DENNE ROLLEN FASTSATTE faktisk James Baker, Bush den eldres utenriksminister, allerede i 1991: Han snakket om et «hub-and-spoke system» der hvert land skulle gå gjennom USA for å nå sitt mål. Jeg for min del trakk fram bildet av et sykkelhjul der USA var navet og de andre landene spillene. Ifølge Zakaria besitter USA en enorm fordel for å kunne bli akseptert i denne rollen: nesten over alt i verden foretrekkes USAs globale lederskap framfor hegemoniet til en regional gigant. Landene i Asia ønsker ikke et kinesisk hegemoni, osv. Dette forutsetter åpenbart at USA slutter å oppføre seg som en dominerende supermakt, at USA rådfører seg med andre, samarbeider og styrker deres muligheter til å danne koalisjoner. Man forstår at boka på radikalt vis utfordrer Bush-administrasjonens verdenssyn, mål og metoder. Men uten å bli stående der, all den tid årsaken er mer omfattende og framtiden nært forestående og krevende. Zakaria kommer derfor med noen råd for hvordan man skal handle i den kommende verden: De er rettet mot den neste amerikanske administrasjonen, men fortjener å tenkes gjennom av europeere også:
1)
Velge. Ha en tydelig politikk overfor Kina, Russland et. al., noe som ikke er tilfellet i dag. Og velge i forhold til Iran, for eksempel, mellom regimeskifte eller politisk endring.
2)
Bygge à la Roosevelt institusjoner og større mekanismer, regler, uten å mure seg inne i et snevert interessebestemt syn.
3)
Praktisere og fremme en global ad hoc-orden, en dynamisk multilateralisme. Men Zakaria innvender at selv Amerika vil måtte forhandle med de andre, og inngå kompromisser.
4)
Bli bevisst på asymmetrien som de nye politiske opposisjonskreftene utnytter i stadig større grad, som er vanskelige å beseire på klassisk vis, og finne fram til de mest intelligente politikkene. Å styrke og bruke de amerikanske muslimene i stedet for å mistenkeliggjøre og desillusjonere dem.
5)
Legitimitet: huske at det er den som gir makt, og ikke omvendt, og at den er tett knyttet til ethvert folks måte å forstå sin egen historie på.

Og til slutt og framfor alt frigjøre seg fra frykten: «Amerika,» sier Zakaria ironisk «er blitt en nasjon fortært av redsel, av frykt for terrorister og røverstater, muslimer, meksikanere, utlandske selskaper, frihandel, innvandrere, internasjonale organisasjoner.» Paradoks: «Den mektigste nasjonen i verdenshistorien føler seg beleiret av krefter som unnslipper dens kontroll.» Han understreker dessuten at denne fryktretorikken ikke bare har blitt praktisert av Bush. Franklin D. Roosevelt erklærte allerede i 1933: «Det eneste vi har å frykte er frykten selv.»

DET ER SVÆRT interessant at en amerikanere reflekterer på denne måten. Og det er neppe tilfeldig at det dreier seg om en indisk muslim som har blitt amerikanske statsborger, men forblir svært bevist på at det eksisterer en kompleks verden utenfor USA, noe Obama også utvilsomt er. Zakaria er fortsatt takknemlig for hvor godt han ble mottatt av det amerikanske samfunnet da han kom dit i 1982. Og han påminner om at denne gjestfriheten er en kraftig motgift mot den dårlige amerikanske politikken som ofte tar overhånd.

Selvfølgelig dreier det seg fortsatt for Zakaria å bevare de livsviktige interessene til USA, landets globale lederskapet, men på en intelligent, biscmarck-rooseveltiansk måte, som knytter an til Harvard-professor Joseph Nyes begrep smart power.² Hvem lar seg overraske av dette? Europeerne kunne sikkert og visst mislike at «Europa» så å si er fraværende i denne helhetsrefleksjonen, men det har de seg selv å takke for. Om USA går i denne nye retningen etter det kommende presidentvalget, om de på ny blir realister og ambisiøs på vegne av verden, vil de siste åtte årene ha vært krampetrekningen til en supermakt som har ønsket herredømme over verden uten å integreres i den eller forstå den. Europeerne – hvis tenkning om denne samme verdenen er desperat tåketung og steril – og særlig de som lot seg forføre av Bushs dualistiske verdenssyn og den nykonservative ideologien, bør la seg inspirere av Zakarias skarpe tanker for ikke å bli akterutseilt i 2009.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se «Fissures chez les néoconservateurs américains», franske Le Monde diplomatique, september 2006.

2 Nye som skapte begrepet soft power, bruker for tiden heller begrepet smart power, som dreier seg om en balanse mellom militærmakt og tiltrekningskraft. Se «A smarter, more secure America», Center for Strategic and International Studies, Washington, november 2007 (www.csis.org).

(…)