desember 2008

Finanskrisen sett fra et skatteparadis

«Avskaff skatteparadisene!», har de europeiske statslederne ropt i kor siden finanskrisen ble et ubenektelig faktum. På tross av stabilitetspakter, liberalistisk dogmatikk og markedsmoralisme fra OECD, har de europeiske regjeringene igangsatt gigantiske tiltak for å redde krisetruede banker. En del av midlene fra redningspakkene vil finne veien til skatteparadisene som spiller en sentral rolle i spekulasjonsøkonomien. Le Monde diplomatique har besøkt skatteparadiset Jersey i den engelske kanal, der det er liten frykt å spore etter statsledernes utblåsninger.

desember 2008

«Irak-veteranene» vender hjem

Arabiske medier kaller dem «Irak-veteranene»: De tusener av unge islamister som dro til Irak for å kjempe mot den amerikanske hæren. De fleste av disse krigerne var ikke politisk engasjert da de dro. Nå er de tilbake i sine hjemland i Midtøsten, Europa og Sentral-Asia, herdet gjennom krigshandlinger og fullastet av radikal islamsk ideologi.

desember 2008

Russlands nyttige røtter

Russland frir til den muslimske verden ved å framheve landets muslimske røtter. Moskva ser på seg selv som en naturlig bro mellom Vesten og den muslimske verden, og spiller på den generelle misnøyen med USAs ensidige utenrikspolitikk for å vinne en privilegert posisjon blant muslimene. Men kan Russland få en slik posisjon uten å gi det muslimske Tsjetsjenia selvstendighet?

desember 2008

Verdensøkonomiens svake lunger og ledd

«Når byggebransjen går bra, går alt bra» sies det om boligsektoren som så ut til å vokse inn i himmelen for et år siden. Nå viser det seg at veksten ikke bare var bygd på vaklende fundamenter, men også var politisk motivert for å sikre støtte til det frie marked.

desember 2008

Medienes talende taushet

Selvsensur er et utbredt fenomen i amerikanske hovedstrømsmedier. I en tid da militære eventyr og «krig mot terror» stiller amerikanske borgere overfor stadig flere utfordringer, viser Project Censoreds i årets kåring av selvsensurerte saker at mediene er foruroligende tause om akutt-aktuelle saker.

desember 2008

Tallenes klare tale

Fem år med okkupasjon i Irak, én million døde av vold, nesten fem millioner flyktninger. Dette er tallene som amerikanske medier aldri nevner. Le Monde diplomatique har snakket med sosiologiprofessor Michael Schwartz som står for utregningene.

desember 2008

Rettferdighet eller forsoning

I september i år ble det oppdaget en massegrav nær flyplassen i Dili med ofre fra den indonesiske okkupasjonen (1975–2002). Okkupasjonshæren fikk hjelp av politifolk, militære og øst-timoresiske militssoldater. Men styresmaktene har valgt forsoning framfor straff, noe som ofte faller befolkningen tungt for brystet. Særlig når stadig flere mistenker amnestiene for å være utslag av korrupsjon snarere enn et reelt ønske om forsoning.

desember 2008

Portrettenes politikk

På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?

desember 2008

Møtet med en ny verden

Immigrantmytologien griper inn i selve kjernen i amerikansk tegneseriehistorie. Tre tegneserieromaner tar for seg innvandring og integrasjon på vidt ulike måter. Australske Ankomsten er en allmenngyldig fabel om hvordan det er å komme til et nytt og ukjent sted. Amerikansk kineser er en selvironisk kritikk av misforstått trang til assimilering. Mest politisk agiterende er Arab in America, som handler om hvor vanskelig det er å holde fast ved identiteten sin i et samfunn som pepres av etniske vrangbilder.

desember 2008

Marx’ comeback

Finanskrisen har gitt Marx et solid comeback. Kapitalen selger som aldri før, og navnet nevnes stadig oftere av folk som tidligere ikke ville ta det i sin munn. Men hvor aktuell er den tyske 1800-tallsfilosofen for dagens situasjon?

desember 2008

Hvor ligger hjertet av Kongos mørke?

Det finnes en gammel anekdote om en gruppe antropologer som bega seg inn i mørkets hjerte på New Zealand for å lete etter en mystisk stamme som ifølge ryktet danset en skremmende dødsdans med masker av leire og tre. Sent på kvelden en dag nådde de endelig stammen og klarte på et vis å forklare hva de var kommet for, før de sovnet. Neste morgen framførte stammemedlemmene en dans som på alle måter levde opp til antropologenes forventninger, og antropologene vendte tilfreds tilbake til sivilisasjonen og skrev en rapport om deres oppdagelse. Uheldigvis for dem gjorde en annen ekspedisjon som oppsøkte stammen noen år senere, et mer seriøst forsøk på å kommunisere med dem og fikk vite sannheten om den første ekspedisjonen: Stammemedlemmene hadde på et eller annet vis forstått at gjestene deres ønsket å se en fryktinngytende dødsdans, så for ikke å skuffe dem arbeidet de hele natten med å lage masker og øve inn dansen de oppfant for å vise sine store gjestfrihet overfor gjestene. Antropologene som tenkte de fikk se et underlig eksotisk ritual, så i virkeligheten på en hastig sammensatt iscenesettelse av deres egne ønsker … Er det ikke noe lignende som skjer i dagens Kongo som på ny framstår som det afrikanske mørkets hjerte? Forsidesaken til Time 5. juni 2006 var «Den dødeligste krigen i verden» – en detaljert dokumentasjon av hvordan fire millioner mennesker var blitt drept i Kongo i løpet av de siste ti årene som følge av politisk vold. Saken førte ikke til den vanlige humanitære oppstandelsen, bare et par leserbrev – det virket som om et slags filter blokkerte denne saken fra å få sin fulle virkning. For å si det på en kynisk måte: Time hadde valgt ut feil offer i kampen om hegemoni over lidelsen – magasinet burde holdt seg til de gamle kjenningene: muslimske kvinner og deres byrde, undertrykkelsen i Tibet … Dagens Kongo framstår på ny som et conradsk «Mørkets hjerte»: Ingen våger å konfronterer problemet direkte. Et drept palestinsk barn på Vestbredden – for ikke å nevne en israeler eller en amerikaner – er mediemessig verdt tusen ganger mer enn drapet på en navnløs kongoleser. Hvorfor ignoreres Kongo på denne måten? 30. OKTOBER 2008 kunne AP melde at Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som beleirer Goma, hovedstaden for den østlige provinsen i Kongo, sa han vil ha direkte samtaler med regjeringen om hans motstand mot en avtale på to milliarder som gir Kina adgang til landets store mineralrikdommer i bytte mot en jernbane og en motorvei. Denne problematiske (nykolonialistiske) avtalen er en trussel mot interessene til de lokale krigsherrene, for hvis den lykkes vil den skape en infrastruktur som kan gjøre Den demokratiske republikken Kongo til en enhetlig og fungerende stat. I 2001 konkluderte en FN-undersøkelse av ulovlig utvinning av naturressurser i Kongo ut at konflikten i landet hovedsakelig dreide seg om adgang, kontroll og handel med fem mineralressurser: Niob, diamanter, kobber, kobolt og gull. Ifølge denne undersøkelsen var de lokale krigsherrenes og fremmede hærenes utbytting av Kongos naturressurser «systematisk og systemisk». Det gjaldt særlig de ugandiske og rwandiske lederne (tett fulgt av Zimbabwe og Angola) som har gjort de væpnede styrkene sine til regelrette handelskompanier: Rwandas hær tjente minst 250 millioner dollar i løpet av 18 måneder på å selge niob, som brukes i mobiltelefoner og bærbare

desember 2008

Sosial dumping i håpløshetens fabrikk

Kinesiske «lærlinger» har vist seg å være en gullgruve for japanske bedrifter. Når de tar inn kinesisk arbeidskraft på «lærlingvisum kan de betale langt mindre enn minstelønnen. På tross av at selv USAs kritiserer ordningen for som et mulig menneskerettighetsbrudd, virker det ikke som japanske politikere ønsker å fjerne den, særlig ikke nå som verden går inn i global resesjon.

desember 2008

Greenspan og boligideologien

I The Age of Turbulence1 ser Alan Greenspan tilbake på sine handlinger som sjef for den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, som han ledet fra 1987 til 2006. Det var Greenspan som la grunnlaget for boligboblen: «Ved inngangen til 2003 var renten på boliglån med nedbetalingstid på 30 år under seks prosent, det laveste rentenivået siden 1960-årene. Lån med forskjellige flytende renter var enda lavere. Det stimulerte til et system med kjøp og salg av bolig som fikk prisene til å klatre. Etter 1994 har andelen amerikanske boligeiere økt raskt. I 2006 eide nærmere 69 prosent av husholdningene boligen sin, mot 64 prosent i 1994 og 40 prosent i 1940. Framskrittene har vært betydelige for latinamerikanerne og afroamerikanerne, like mye på grunn av deres økende velstand som på grunn av statlige programmer for boliglån (suprime) som har gjort det mulig for en rekke minoritetsmedlemmer å bli boligeiere for første gang. Denne eiendomsutviklingen har gjort flere folk interessert i vårt lands framtid og er en god indikator på om samholdet i landet vårt. Boligeierskap klinger like bra i dag som for et århundre siden. Selv i dataalderen er det murstein og mørtel (eller kryssfiner og gipsplater) som stabiliserer oss og får oss til å føle oss hjemme. (s. 229–230). Litt lenger ut i boka legger han til: «Jeg var klar over at oppmykningen av boliglånene økte den finansielle risiko og at tilgang til eiendom takket være subsidierte lån deformerte markedets dommer. Men jeg mente, og mener fortsatt, at det økte antallet boligeie-re ville skape større oppslutning om markedskapitalismen. Jeg mente altså, og gjør det fortsatt, at utvidelsen av individuell boligeierskap var verdt det økte risikoen. For å beskytte eiendomsretten, som er essensiell i en markedsøkonomi, kreves det en kritisk masse av boligeiere som kan sikre den politisk støtte.» (s. 233). Man kan tvile på om det på dette punktet var prekært å styrke det amerikanske folkets støtte til markedsøkonomien, og enda mer på om det økte antallet boligeiere som følge av Feds politikk (fra 64 til 69 prosent) har fått den politiske virkningen Greenspan ønsket. Men denne stadig tilbakevendende forestillingen om den eneboligen som sosial sement overrasker stadig. Lenge før Greenspans kryssfiner og gipsplater, sa lederen for huseierforeningen i Paris i 1937, Truité de Varreux, følgende: «Byggestein er ikke bare et boligmaterial, det er også ett av fundamentene for samfunnsordenen i et fritt land.»2 Bakenfor det som framstår som reklamekampanjer for byggebransjen, kommer en ordentlig historiefilosofi til uttrykk: Det «ansvarliggjorte» individet må overvinne det kollektive som alltid mistenkes for å være underlagt irrasjonelle (eller enda verre, revolusjo-nære) følelser. Dette er nokså velkjent. Men bakenfor Greenspans utsagn skjuler det seg en av herskernes nye feller. Det dreier seg om å få undersåttene til å delta på i de dominertes orden (men på en marginal måte) slik at de ikke kan angripe den uten å selv direkte uten å rammes selv. Å gi deler av lønnen til ansatte i form av aksjer hviler på et samme prinsipp. Lønnsmottakerne får ikke nok aksjer til å få innflytelse på strategiske beslutninger, men blir som ansatte bundet på hender og føtter, fordi det vil ramme dem om de handler på måter som skader produktiviteten. Og bakenfor de tradisjonelle konservative frasene om privateiendommens goder, er det utvilsomt i denne retningen man må kikke for å forstå hva som

desember 2008

Georgia og EUs felles avmakt

Hvem styrer EUs utenrikspolitikk? EUs franske formannskap fikk Russland og Georgia til å gjenoppta dialogen 19. september, og partene skal etter planen møtes på nytt i midten av desember. Diskusjonene er en del av avtalen Frankrikes president Nicolas Sarkozy framforhandlet under krisen i august. Avtalen framstilles som en suksess for EU, men viser i virkeligheten tvetydighetene og begrensningene ved et EU-diplomati som fremdeles er avhengig av stormaktene i unionen.

desember 2008

Forbrydelse og straff

Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.

desember 2008

Den kapitalistiske utopi

«Det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt,» sa Fredric Jameson på begynnelsen av 90-tallet. Er det fortsatt like vanskelig å se for seg et alternativ? Le Monde diplomatique har møtt årets Holbergprisvinner.

desember 2008

Boligpornoens død

Etter hvert som boligprisene steg, kastet tv-kanalene seg på trenden. I Storbritannia var det for halvannet år siden 20 tv-programmer om hvordan man kunne kjøpe en bolig, pusse den opp og cashe inn gigantsummer. Nå er den tid over, men et spørsmål gjenstår: Hvor mye stor skyld har mediene i finanskrisen?

desember 2008