«Bankene får penger, vi får kuler»

Opptøyene som herjet i en rekke greske byer i desember har i seg kimen til et generasjonsopprør, opprøret til en hel generasjon som er i ferd med å bli klar over at de aldri vil få en bedre levestandard enn foreldrene sine. Og denne situasjonen er ikke særegen for Hellas, men snarere regelen i de vesteuropeiske landene.

«Velkommen til den sosiale kamparena, min venn. Fra nå av må du beskytte deg selv, og du må beskytte kampene dine.» Slik svarte nestor i gresk politikk, 80 år gamle Leonidas Kyrkos som i lang tid har vært en nøkkelperson på venstresiden, på spørsmålet: «Hva vil du si til de unge som demonstrerer nå?»

Etter at en politimann 6. desember drepte 15 år gamle Alexandros Grigoropoulos, har skoleelever og studenter fylt gatene i mange greske byer, i Athen, Thessaloniki, Patrai, Lárisa, Heraklion og Chánia (Kreta), Ioannina, Vólos, Kozani, Komotini … Disse spontane demonstrasjonene som gjøres kjent via SMS eller e-post, har gitt anledning for de unge til å uttrykke sitt enorme raseri.

Opprøret har en rekke årsaker, politiets undertrykkelse er bare den tydeligste av dem. Alexandros er for øvrig ikke det første offer for den, bare det yngste. Den fruktbare grobunnen for oppstanden er utvilsomt den økonomiske krisen som rammet landet hardt allerede før den globale finanskrisen ble merkbar. I tillegg kommer en omfattende politisk krise, som både er systemisk og moralsk. Den har blitt skapt av mangelen på åpenhet fra de politiske partiene og politikernes side, og har ført til at grekerne har mistet tilliten til alle statsinstitusjonene.

 

DRAPET PÅ ALEXANDROS er på ingen måte et «feiltagelse». Hans navn føyer seg til en lang rekke tilfeller av drap og tortur som ustraffet er begått mot demonstranter og innvandrere. I 1985 ble faktisk en annen ungdom på femten år, Mikaelis Kaltezas, drept av en politimann, som senere ble renvasket av et rettssystem som har flere huller enn en sil. Politiet i Athen opptrer ikke annerledes enn sine kolleger i andre europeiske land, men i Hellas er sårene etter diktaturet fremdeles åpne. Den kollektive underbevisstheten har ikke glemt de syv dystre årene med diktatur1 – dette samfunnet tilgir ikke like lett som andre.

Dette er den store forskjellen i forhold til hendelsene i de franske forstedene i 2005, som gjorde det mulig for den daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy å rake kastanjene ut av ilden med forførerisk retorikk om «lov og orden». Grekerne har på sin side dannet en samlet front mot undertrykkelsen, og får dermed høyreregjeringens til å skjelve i sine grunnvoller. I spissen for denne alliansen står en generasjon som er langt fra å være voksen. Og med god grunn. Dagliglivet til elevene i videregående skole er intens, mål nummer én er å skaffe seg plass på universitetet. Opptaksprosessen er streng, og de unge forbereder seg på den fra tolvårsalderen. Siden oppdager de lykkelige utvalgte sannheten om livet etter studietiden: det beste de kan håpe på, er en jobb som gir 700 euro i måneden.

Denne «700 euro-generasjonen» er ikke noe nytt i Hellas. En del av dem har organisert seg i en forening kalt «Generasjon 700» (eller «G700»), som forsøker å gjøre stemmene deres hørt og samtidig tilby dem gratis juridiske tjenester. For selv de som er så «heldige» å tjene sine 700 euro, blir leid inn som «underleverandører» (à la enkeltpersonforetak). Kontrakter med fastsatt varighet er her unntakstilfeller, siden de gir rett til trygd, en ekstra månedslønn i året, dagpenger ved oppsigelse og så videre. Innleide «underleverandører», noe som ofte forekommer selv i offentlig sektor, faller derimot ikke inn under arbeidsretten. Snarere enn om «korttidsarbeid» snakker man om å «leie» arbeidere.

Det er denne brutaliteten de unge reagerer med brutalitet mot. «Indikatorene for den aktuelle økonomiske situasjon og for innbyggernes framtidsforventninger har nådd et rekordlavt nivå,» bemerker Stratos Fanaras, administerende direktør for statistikkinstituttet MetronAnalysis. «Folk er svært skuffet og har ingen tro på det vil bedre seg. Denne holdningen viser seg uavhengig av samfunnsklasse, utdannelsesnivå og kjønn. Stiftelsen for økonomiske og industrielle studier, som har utgitt en rapport hver måned siden 1981, peker også på det eksepsjonelt lave nivået til indeksen for det økonomiske klimaet.»

I denne dystre atmosfæren sitter den jevne mann ikke inne med de nødvendige redskapene til å forstå situasjonen. Politivolden river dem ut av passiviteten og trekker opp grensene mellom leirene. Vanligvis er de desorientert, men «de ser at dette drapet passer godt inn i en dualistisk logikk,» fortsetter Fanaras. «Denne tragedien gjør det mulig for dem å igjen se forskjellen mellom godt og ondt, og dermed ta stilling.»

Men dette engasjementet dreier seg ikke om partipolitikk, til det har de unge for liten tiltro til både systemet og partiene. Tre politiske grupper har dominert i gresk offentlighet siden 50-tallet. De to store partiene Nytt Demokrati (høyre) og PASOK (sosialistisk) har delt makten mellom seg, mens kommunistpartiet (KKE, kalt «det ytre») står i en stalinistisk tradisjon? som hindrer det fra å framstå som en alternativ kraft.

 

SYRIZA, EN KOALISJON av bevegelser på den radikale venstrefløyen, de fleste med utspring i Det «indre» kommunistpartiet som ble dannet i 1968, har vært dyktigere til å kommunisere med de unge. Dette har gitt koalisjonen en oppsiktsvekkende popularitetsøkning. Mens det oppnådde beskjedne 5,04 prosent ved parlamentsvalgene i september 2007, viste meningsmålingene seks måneder senere en oppslutning på 13 prosent.

At en ung mann på 33 år, Alexis Tsipras, ble valgt til formann for Den progressive venstrealliansen (Synaspismos), bidro sterkt til denne økningen. Hans originale innfallsvinkler til aktuell problemer, og hans «mediekupp» (som for eksempel å inviterer en ung innvandrerkvinne til presidentens store mottagelse),2 virker å ha gitt ham en del sympati hos ungdommen. Selv etter «normaliseringen» på meningsmålingene, kan Syriza i dag vise til åtte prosents oppslutning, langt foran KKE som er ute av stand til å forstå denne omveltningen.

Kampen om herredømmet på den opposisjonelle venstresiden fikk kommunistene til å bifalle koalisjonsregjeringens – bestående av Nytt Demokrati og det høyreekstrem LAOS3 – offentlig fordømmelse av Syriza som «tilfluktsted for vandaler». De trengte en syndebukk for å avlede debatten om de virkelige årsakene til krisen. PASOK foretrekker på sin side å tie i håp om å komme til makten igjen raskere enn ventet.
Regjeringen bærer et stort ansvar. Statsminister Kostas Karamanlis og hans kolleger har kjørt seg fast i enda alvorligere skandaler enn forgjengerne deres – bestikkelser, luksusliv, nepotisme, det skorter ikke på noe. Den siste skandalen dreier seg om ulovlig salg av offentlige landområder til den autonome munkerepublikken Athos. Man vet fortsatt ikke hvem som står bak transaksjonen. De unge har altså grunn til å hevde at ingen risikerer å bli straffet i dette landet hvor korrupsjonen hersker. Med ansiktet skjult av skjerf eller hetter (de kalles for øvrig «de hettekledde») treffes de mest radikale demonstrantene – de som «vandaliserer» og brenner – gjerne på Exarchia-plassen midt i Athen, hvor Alexandros mistet livet. Politiet drømmer om å hevne seg på dem, i og med at dette greske «Greenwich Village» ligger like ved Den polytekniske skolen, hvor ungdommen leverte et avgjørende slag mot diktaturet i 1973. Sammenstøt mellom anarkister og politi har lange tradisjoner her.

 

BILDENE SOM fjernsynsstasjoner verden over kringkastet, viste framfor alt de brannene disse gruppene hadde tent på. Den informerte tilskuer vil ikke desto mindre ha lagt merke til de betydelige forskjellene sammenlignet med den vanlige forestillingen. For det første var flokkene av «vandaler» mye tettere enn før. Dessuten herjet de ikke bare i Athen, men også i en lang rekke andre byer. I tillegg varte voldsomhetene i byene i flere dager. Det vil si at denne gangen deltok et stort antall unge i denne volden, og de fleste av dem hadde til da ikke hatt noen som helst forbindelse med anarkismen. Bak barrikadene som ble reist overalt, fant man til og med skoleelever ned i 13–14 års alderen.

Regjeringen trekker fram «de hettekledde» for å kunne snakke om et «angrep på demokratiet». Hvilket demokrati er det snakk om, repliserer demonstrantene. Sant nok har skoleelever kastet stein mot politistasjoner. Og andre har utvilsomt vært med på å ødelegge banker. Men noen dager før hadde regjeringen – uten å bry seg om at hundretusener av grekere var blitt skjøvet ut i fattigdom – gitt disse bankene en hyggelig liten gave på 28 milliarder euro. Og nettopp disse bankene delegerer til private pengeinnkrevingsfirmaer oppgaven med å sørge for at smålån blir vedlikeholdt med fornærmelser, trusler og beslagleggelser …

Selv om ungdommens raseri ofte er voldsomt, uttrykker det ikke en bestemt politisk forventning. Men kan det bli annerledes når partiene selv, med unntak av det ytre venstre, vender det døve øret til bevegelsens krav? «De har verken vært åpne for debatt eller mottatte noen av beskjedene, og dermed har det heller ikke trukket noen konklusjoner. Det er som om det gjelder å vente til ungdommen er lei av å «vandalisere», for å få slutt på opprøret,» bemerker Fanaras. Slik han ser det, er det fare for at mange av demonstrantene vender tilbake til sofaen sin … fram til neste provokasjon gir dem et nytt påskudd. Andre vil søke seg til de utklekningsstedene for voldelige grupperinger. «Det skjedde allerede etter drapet på Mikaelis Kaltezas,» stadfester den tidligere journalisten Alexandros Yiotis, som har vært aktiv i den anarkokommunistiske bevegelsen i Frankrike, Spania og Hellas. Han tilføyer: «Opptøyene den gang økte særlig medlemsmassen i terrororganisasjonen 17. november.»4 Yiotis er ikke lenger aktiv, men bemerker likevel at de fleste av flaggene i demonstrasjonene kombinerte fargene rødt og sort.5

I den statlige propagandaen som mediene, og særlig tv-kanalene, formidler, er det to ting påfallende. Den første gjelder innvandrernes rolle i hendelsene. Det har blitt sagt at plyndringen av de brente forretningene var utsultede innvandreres verk. Tv-kanalene understreket til og med at det i Asia «var vanlig praksis: demonstrere, ødelegge og stjele». Men de voldelige elementene ble først og fremst rekruttert blant lokalbefolkningen, som gjorde opprør mot et korrupt politisk system. Og når romfolk deltok i hærverkene, var det først og fremst for å hevne sine egne, glemte ofre for politiets undertrykkelse. Utsultede menneskemengder – for det meste grekere – startet med plyndringer. «Et nytt fenomen,» bemerker en student. «I demonstrasjoner var det tidligere slik at studenter og fagforeninger gikk først. Deretter kom de politiske partiene med Syriza til slutt. Deretter kom anarkistene, og når det begynte å gå hett for seg, gikk de inn blant rekkene til Syriza – og så ble alle banket opp. Nå kommer det en ny gruppe etter anarkistene: de utsultede. Innvandrere, narkomane, fortvilte, de vet at i demonstrasjoner finnes det mat.»
Påfunn nummer to fra makthaverne og mediene: «Rasende medborgere» organiserte seg angivelig for å forsvare loven og drive vandalene tilbake. Det var tvert imot: De forsøkte å jage opprørspolitiet! Butikkeiere skrek til dem at de skulle forsvinne, og forbipasserende gikk løs på dem for å sette fri arresterte skoleelever. Da de ble klar over at det ikke nyttet å holde barna hjemme, gikk foreldre og besteforeldre ut på gaten sammen med dem for å beskytte dem. Verden var snudd på hodet …

 

VIL BEVEGELSEN VARE? «I og med at den økonomiske verdenskrisen snart vil nå oss, at en stor del av ungdommen fortsatt vil være marginalisert, at situasjonen i utdannelsessystemet ikke umiddelbart vil bli bedre, at man ikke så snart vil se slutten på den politiske korrupsjonen, vil det finnes stoff til å gi ilden næring,» understreker journalisten og den politiske analytikeren Dimitris Tsiodras.

Nå dreier det seg ikke lenger bare om Hellas. Bevegelsen har lykkes i å bli «eksportert» – eller ganske enkelt å slå seg sammen med andre. Av en god grunn: Denne generasjonen er den første siden annen verdenskrig som ikke regner med å leve bedre enn foreldrene sine, noe som ikke er noe særegent gresk fenomen.

Oversatt av E.N.