Avføring – et helse- og miljøskadelig tabu

I en verden som er bekymret for CO2-utslipp, kjemisk forurensning og radioaktiv stråling, er det få som bryr seg om den store forurensning som sykdomsframkallende ekskrementer utgjør. Etter «The Great Stink» i London (se under) har i-landene brukt store ressurser på å rydd og rense bymiljøene. I u-land har en bedre forståelse for sykdomsårsaker reduserte frykten for «dårlig luft» (mala aria) som man i århundrer beskyldte for en rekke sykdommer.

Men den stadig raskere urbaniseringen skaper en ny bekymring. En stor del av bybefolkning bor i slumområder, i townships, brakkebyer og favelaer. En milliard byboere mangler tilgang til sanitæranlegg og lider under de uverdige og helsefarlige konsekvensene.

Etter å ha hatt mer enn 7000 tilfeller av kolera, hvorav 62 døde (30 i hovedstaden Lusaka), investerer Zambia nå 12,5 milliarder kwachas (1,5 millioner euro) i et program for risikoredusering. Fanger skal rense kloakken og befolkningen skal informeres gjennom spesialepisoder i TV-serier og konserter.¹

Men de elendige levekårene i periferien (og til tider i sentrum) av raskt voksende byer i Afrika, Asia og Latin-Amerika blir sjeldent ansett som alvorlige trusler mot det urbane og sosiale samholdet. I hvert land er den medisinske infrastrukturen vanligvis tilstrekkelig god til å forhindre større epidemier – særlig kolera.

Vannklosett og kloakknett klarte å få gjennomslag for ideen om at rennende vann alene løste problemet med fjerning av ekskrementer. Forbindelsen mellom sykdom og fekal forurensning ble glemt, i så stor grad at selv helsepolitikkene plasserte diaré og andre infeksjoner knyttet til avføring i kategorien «tilgang til vann».

I dag betaler boligeiere en «vannavgift» for «tilkobling» til den livsnødvendig væsken, som om bortleding av kloakk ikke eksisterte. Gjennom denne omskrivingen omgås det ubehagelige temaet, ikke bare i dannede samtaler, men også i beslutningskretser. I enkelte enkelt u-land er elvene som renner gjennom byene like stinkende og motbydelige som Themsen, Rhinen og Seinen var på 1800-tallet, og like ute av stand til å absorbere den ubehandlede menneskelige avføringen som blir dumpet i dem. Men disse «stinkerne» skaper ikke lenger frykt, og så lenge de forblir på avstand fra sentrumsbydelenes fashionable hoteller og turistattraksjoner er det laissez-faire som gjelder.
Konsekvensen er at det daglige problemet med å bli kvitt ekskrementer ennå ikke er løst for 2,6 milliarder mennesker – 38 prosent av verdens befolkning! De har verken toaletter eller vanntilkobling. Bruk av latriner, der innholdet tømmes i et hull eller en septiktank, følges ikke opp med regelmessig tømming. Og når husene kobles til kloakknettet, blir bare ti prosent av avføringen behandlet, ni tideler ender opp i elvene med ødeleggende konsekvenser for det marine miljøet – for fiskestammer og planteliv – og menneskehelsen.

I MANGE TILFELLER brukes de samme vannløpene til å bade i, vaske seg, vaske opp. Noen ganger hentes også vann til folk og husdyr herfra. Vann er effektivt til å absorbere og fjerne avfall, men bærer også med seg sykdomsframkallende stoffer. I den minste mengde ekskrementer finnes det milliarder av mikroskopiske bakterier.

For å rense Ganges, som i årenes løp har blitt forurenset av giftig industriavfall og ubehandlet avløpsvann, har India bedt Verdensbanken om et lån på én milliard dollar over fem år.² Men selv om landet klarer å bygge og drifte tilstrekkelig med renseanlegg langs elva, er det illusorisk å tro at de fattigste hjemmene vil bli koblet til kloakknettet, selv med en så stor investering. Nesten alle som ikke har tilgang til sanitæranlegg lever faktisk i svært enkle boliger på landet (70 prosent) eller i slumområder i byene (30 prosent).

I flesteparten av utviklingslandenes rurale områder gjør beboerne sitt fornødne i friluft. Når natten faller på går de ut på markene. Problemene er mange, særlig for kvinnene, som må være diskrete for å bevare ryktet, anstendigheten og respektabiliteten. Fysisk og seksuell aggresjon er langt fra sjeldent på disse nattlige utfluktene. Dessuten kan plikten til å holde seg gjennom dagen medføre alvorlige helsemessige problemer.

Når det ikke finnes noe sted å gå (eksempelvis i byområdene eller for små barn, eldre, handikappede og personer som er for syke til å bevege seg ut) må man ty til bøtter eller gjøre fra seg i matemballasje eller plastposer. Posene blir så kastet i nærmeste søppeldynge. Løshunder eller griser kommer så for å rydde opp på sin måte. Disse motbydelige pakkene går under navnet «flyvende do».
På landet er enkelte tradisjonelle forordninger å foretrekke framfor bruken av trange og stinkende toaletter. Befolkningen på landsbygda motsetter seg ofte ideen om å ha et do i hjemmet. De vil helst ha størst mulig avstand til denne materien. I tidligere tider ble jobben gjort av vinden og jordas tørkende og desodoriserende egenskaper, i kombinasjon med vannets vasking. Men i en verden med stadig økende befolkningstetthet er denne praksisen blitt usunn.

Millioner blir syke som følge av avføringspartikler på markene, stiene og i smugene, på strendene, elvebreddene og langs bekkene. De sykdomsframkallende bakteriene fester seg på føtter, hender, på kjøkkenredskaper, i maten, oppbevaringsbokser, på klær. De svelges av folk som bruker innsjøene og dammene til renselse, så vel som barna som leker der.

HVERT ÅR DØR 1,5 millioner småbarn som følge av diaréframkallende infeksjoner. Millioner andre rammes regelmessig av feber og mageknip som holder dem borte fra skolen, som rammer veksten deres og legger beslag på familienes omsorg og ressurser. Parasitter, forårsaket av kontakt mellom bare bein og avføring, er enda hyppigere med totalt 133 millioner tilfeller hvert år. Ascaris (spolorm), en rundorm som lever i tarmene, kan ta til seg en tredjedel av næringen et barn svelger og medfører ofte astma. Barn som bor i svært degraderte miljø kan bære i seg tusenvis av parasitter.

Men selv om helsekonsekvensene av et inadekvat kloakksystem bekymrer offentlige myndigheter, er toaletter forbruksvarer snarere enn sanitærutstyr i befolkningens øyne. Med økende urbanisering blir det stadig vanskeligere å isolere seg for å gjøre sitt fornødne på diskret vis når det ikke finnes noen fasiliteter for dette. Fraværet av intimitet skaper en etterspørsel i den fattigste delen av befolkningen, særlig den delen som er i ferd med å krype oppover i det sosiale hierarkiet. Et toalett er et tegn på modernitet, på samme måte som et TV-apparat, selv i et beskjedent hjem.

Samtidig leder behovet for et baderom eller en enkel dusj – og avløpsrør til å lede bort det skitne vannet – til etterspørsel etter husholdningsapparater som europeerne har brukt i mer enn et århundre. Men det mangler engasjement og ressurser lokalt. Det kommer ikke noe påtrykk i denne retning, verken fra innflytelsesrike personer i elitene eller fra forbrukerne.
Bistandsgiverne har sin del av skylden for denne situasjonen. De bruker vanligvis ti ganger mer på vannressurser enn på sanitæranlegg. I programmer kalt «vann og sanitærforhold» utelukker de ofte å gi midler til opplæring i hygiene, promotering av toalettbruk eller bygging av system som kan lede bort spillvann og ekskrementer, dermed blir ordet «sanitærforhold» kun dekorasjon.

Da FN vedtok tusenårsmålene for utvikling i 2000, sto ikke sanitærforhold på lista. Kun etter intens lobbyering under Johannesburg-toppmøtet om bærekraftig utvikling i 2002 ble det bestemt at det skulle legges til en målsetning om å halvere innen 2015 andelen som i 1990 ikke hadde tilgang til grunnleggende sanitærfasiliteter. Men ifølge Unicef er det små sjanser for at dette beskjedne målet nås – fortsatt befinner 1,8 milliarder personer seg på feil side av demarkasjonslinja.

DEN LANGSOMME – økonomiske, politiske, institusjonelle – utviklingen på sanitærområdet fikk FN til å utrope 2008 som «det internasjonale året for sanitærforhold». Med enkelte resultater: Vannforsyning og sanitærforhold ble endelig atskilt i beslutningstakernes sinn.

I en rekke deler av verden kan ikke toalettene man ønsker å installere i de fattigste områdene kobles til vannforsyning eller avløpsrør. Verken innbyggerne eller lokalmyndighetene har midler til å investere i rørledninger og nedgraving av septiktanker, og enda mindre i systemer for å lede bort og behandle kloakken. Et stort antall land i Afrika og Midtøsten er – i likhet med India og Kina – underlagt strenge vannrestriksjoner. Dermed er ideen om universell tilgang til adekvate sanitærfasiliteter dømt til å mislykkes.

Som så ofte skjer når man begynner å jobbe med et problem som har vært neglisjert i lang tid, har «det internasjonale året for sanitærforhold» vist at det har skjedd framskritt innen opplæring og teknologi. Men det har også vist at tilstanden en rekke steder er langt verre enn man forestilte seg.

Fokuset på befolkninger som bor i «illegale» områder har ledet til å øke anslaget over antall personer som lever under ekstremt dårlige kår. Mange land har, av frykt for å ødelegge for sin turistindustri, fått for vane å underrapportere antallet koleratilfeller, noe som er relativt lett – mange lider i stillhet siden det dreier seg om en skammelig «skitten sykdom».³

For å få til det minste framskritt på sanitærfronten, må man fremme billigere, alternative teknologier som er enklere å installere og vedlikeholde enn de konvensjonelle vann- og kloakksystemene som finnes i den industrialiserte verden og de velstående bydelene.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Sam Phiri, «Zambia: Lusaka Declares War against Malaria, Cholera», Times of Zambia, Lusaka, 27. oktober 2009.

2 BBC News, «World Bank Loans India $1bn for Ganges River Clean Up», 3. desember 2009.

3 Bulletin of the World Health Organization, vol. 87, s. 885–964, Genève, desember 2009. (…)