I disse dager feirer Senegal femti år som selvstendig stat. Men i skyggen lurer både interne trusler mot demokratiet fra president Wade og ekstern innblanding fra den tidligere kolonimakten Frankrike og de internasjonale finansinstitusjonene.
Askeskyen fra vulkanutbruddet på Island viser hvor falskt betryggende det er å tro at vi har kontroll over miljøet og at våre beslutninger alene kan forhindre en global miljøkatastrofe.
Etter opportunt å ha støttet president Fernando Lugo i presidentvalget, har enkelte partier vendt ham ryggen og arbeider nå åpenlyst for å skape uro i det fattige landet, som ennå ikke har tatt et oppgjør med det brutale høyreekstreme diktaturet som hersket inntil nylig.
Politisk bruk av kulturell identitet er et tveegget sverd, uansett om det er diskriminerte grupper, fordrevne folkeslag eller undertrykte befolkningsgrupper som gjør det. I krisetider kan det skape en samhørighet, men medaljen har også en bakside.
De tar tak i okkupasjonen av Palestina, de belyser den dunkle israelske virkeligheten, og de opplever stor suksess i inn- og utland. Israelsk filmkunst har de siste årene utviklet seg enormt i sin nådeløse kritikk av det israelske samfunnet.
I Haiti–Kuppet, Faldet, Katastrofen gir mangeårige Haiti-boer Jørgen Leth en detaljert innsikt i det politiske spillet som lenge har vært Haitis bane. I sentrum for Haitis skjebne står Aristide, frelseren som ble korrumpert.
Nyere nettkritikk profiterer på besettelsen på alt som har å gjøre med sinn, hjerne og bevissthet, med advarsler om at farten i de digitale nettverkene gjør oss dummere. Dette er særlig påfallende nå når kommersielle nettaktører er i ferd med å kolonialisere sanntiden.
På en overraskende valgplakat siteres en smilende Gordon Brown jovialt: «Jeg har skapt større skiller mellom fattig og rik. Stem på meg.» Det er uvisst hvor sitatet er hentet fra, men kjensgjerningen er det ingen som kan benekte. På slutten av Thatcher-Major-perioden hadde den rikeste prosenten av britene 17 prosent av nasjonalinntekten. Etter Blair og Brown har de nå 21 prosent. Den ironiske plakaten konkluderer: «Stem for endring. Stem konservativt.» I et kort øyeblikk ser man for seg en valgkamp i bakvendtland, med Labour-politikere som forsvarer the golden boys i City mens motstanderne er mest opptatt av de lavere samfunnssjiktene. Dette er ikke tilfellet, særlig ikke det siste. Men det har utkrystallert seg en politisk justering i de to største partiene, som fjerner dem fra deres gamle lederskikkelser og hjemstavner. Verken Thatcher eller Blair – britisk politikk går inn i en ny tid. TEMAER SOM lenge har vært forvist dukker dermed opp igjen i den politiske debatten: sosiale klasser, aktiv stat, fagforeninger.1 De konservative satset i utgangspunktet på gjeld, de tunge tidene landet har vente, men de måtte justere siktet. De kunne ikke lenger utelukke at deler av den økonomiske innhentingen må skje gjennom nye skatter, ikke bare budsjettkutt. De hyller nå National Health Service, det offentlige helsesystemet Thatcher hatet, og de sverger å øke budsjettmidlene hvert år. Og ikke minst gjør de bot for deres tidligere homofobe moralisme og forsøker å gi seg et grønt image. Selv om de fortsatt holder fast på sikkerhetsretorikken, er det vanskelig å skille dem fra rivalene. Har ikke Labour åpnet for at 1036 ekstra lovovertredelser kan straffes med fengsel?2 Labour har også gått fullt inn for deregulering, og gjort London til et fristed for finansvulgariteter. Konkursen banker på døren. Et avgrunnsdypt budsjettunderskudd (11,9 prosent av BNP) som kan sammenlignes med det greske (13,6 prosent) tvinger myndighetene til å kutte i sosiale utgifter. Noe som ikke slår heldig ut for de folkevalgte som i noen måneder nå har forsynt seg av skattekista for å renovere fritidsboligene sine, kjøpe små flytende hytter for å beskytte endene sine. Altså, i all stillhet har Labour reformert industripolitikken sin. Det har til og med tatt for seg bankfolkene! Liberaldemokratene har vind i seilene. Det politiske systemet ris av skandaler som de i mindre grad assosieres med enn sine konkurrenter. Liberaldemokratenes leder, Nick Clegg – sønn av en bankmann, utdannet ved Cambridge, gift med en forretningsadvokat, tidligere rådgiver for den ultraliberale EU-kommissæren for konkurranse, Leon Brittan – har ikke fornektet seg en retorisk venstredreining. Dette ubesudlede eliteproduktet har antydet at Thatcher og Blairs liberale paradis kan komme til å oppleve samme sosiale uro som Hellas. Oversatt av R.N. Fotnoter:1 Se Seumas Milne, «The real political battle will begin after the election», The Guardian, London, 8. april 2010. 2 Jf. Tony Wood, «Good Riddance to New Labour», New Left Review, London, mars-april 2010.
Når den gylne middelvei leder til katastrofe.
Senegaleserne fikk seg et sjokk 24. desember 2008 da den tidligere kolonimakten Frankrike bevilget et hastelån på 83 millioner euro for at Senegal skulle betale ut lønn til statsansatte. Samme måned ga Det internasjonale pengefondet (IMF) Senegal en bistandspakke på 75,6 millioner dollar for å dempe effektene av finanskrisen. Abdoulaye Wades parti PDS (Senegals demokratiske parti), som kom til makten i mars 2000, ble i sin tid kalt «partiet for sosiale krav», fordi forventningene i befolkningen var så store. Ni år senere er presidentens slagord «sopi» (forandring på wolof) erstattet med «sapi» (bitterhet).
Fra sin beskjedne fødsel på 1800-tallet har fribryting blitt en form for «sportsunderholdning», som trekker et stort publikum. Med sine iscenesatte slåsskamper er den også i ferd med å bli en samfunnskommentator, i nært slektskap til europeisk samfunnssatire.
Den mediekåte delen av samtidskunsten gjentar Duchamps berømte pissoarprovokasjon uten å se at handlingen har mistet all subversiv kraft. I konformitet med den kapitalistiske individualismen skygger denne overhypa, varefikserte kunstpraksisen for en virkelig frigjørende kunst.
Kulturkritikeren Houshang Mahrouyan mener den iranske venstresiden lider under en tankedrepende tradisjon, men ønsker likevel å holde fast på Marx, som et redskap for å analysere Iran nyere historie. For Mahrouyan som vil gjeste Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i slutten av mai.
En persisk forfatter, en arabisk tegner og en jødisk redaktør møtes i et rom. Det kunne være starten på en dårlig vits, men er i stedet trianglet bak den lesverdige iranske nettserien Zahra’s Paradise.
Bokssæt fra talentudviklingsprogrammet New Danish Screen give grobund for optimisme på dansk films vegne.
Etter at et globalt fond ble opprettet i 2002, underprioriteres ikke kampen mot malaria lenger. Men sykdommen er fortsatt svært utbredt i enkelte land og tar mange liv, hovedsakelig i Afrika. Er det noe poeng å holde fast på drømmen om fullstendig utrydding?
I grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan er kalasha-folket blitt et symbol i en fiktiv historiefortelling, som de ikke har noe mot å bruke til sin fordel.
Innvandrere over hele verden stigmatiseres som «fremmede» minoriteter, men ikke i Abu Dhabi, der majoriteten er innvandrere på tross av svært strenge innvandringslover.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
Fra sitt tilholdssted i Hviterussland sier Kurmanbek Bakijev at han fortsatt er Kirgisistans president. Overgangsregjeringen har derimot annonsert politisk reform og nyvalg i dette strategiske landet i Sentral-Asia.
70 prosent av den greske gjelda eies av utenlandske investorer. Dermed er landets politikk i praksis underkastet finansinstitusjonene, en situasjon som truer med å spre seg til Storbritannia, Spania, Italia og Portugal. Det finnes imidlertid en måte å sikre politikkens primat, nemlig å nasjonalisere gjelda.
Obama har fått vedtatt helsereformen, men det betyr på ingen måte at forsikringsselskapene og legemiddelfirmaene har fått mindre makt over amerikanernes helse. Avstanden mellom penger brukt og kvaliteten på tjenestene synes å forbli like avgrunnsdyp som før.
Denne måneden avholdes det evalueringskonferanse for Ikkespredningsavtalen i FN-hovedkvarteret i New York. Her vil USA kreve nye sanksjoner mot Iran. Samtidig står tre andre sentrale land (Israel, Pakistan og India) fortsatt utenfor avtalen som på tross av sine mangler er en moralsk og juridisk viktig for verdensfreden.
